Da var whiskyjulekalenderen i hus, gitt. Det ble forsinkelser siden korkene skulle leveres av PostMord og da kan man jo tenke seg hvor bra det gikk… Nuvel, jeg har uansett hatt smaksforstyrrelser mesteparten av desember så langt, så jeg hadde vel ikke begynt noe mye før i dag uansett. Men i dag blir det i alle fall luke ni i whiskykalenderen, og kanskje luke 9 fra romkalenderen som en bonus.
Nese: Fruktig, i form av tørket frukt, både aprikos, tranebær og dadler. Noe røykaktig er det også, men ikke peatmonster-nivå. Med vann går det mer over til fruktkompott og eika blir tydeligere.
Smak: Det starter med tørket frukt som fort går over i borderline svidd gummi før et blaff av ren eik. På ettersmaken er det først typisk sherryfatpreg som ganske fort ender i en sånn generell varmende «whisky»-smak. Vann gjør ikke så mye forskjell, men demper desverre i alle fall ikke gummien.
Kommentar: Det er jo ikke så verst godt dette, tross gummien. Den er ikke overveldende, selv om jeg nok tenker at jeg ville tappet dette et år eller to tidligere. Ikke verre enn at jeg gjerne hadde tatt en flaske, faktisk.
Så hva tror vi? Mer enn 46 %, kanskje 50-ish? Ikke hauggammalt, men la oss si 18 år. Sherryfat eller en litt for lang sherryfats finish. Og Speyside, ville jeg nok trodd, uten at det hjelper på eliminasjonsmetoden noe videre. Glen-whatever, la oss ta en råsjangs på Glenfarclas.
Fasit: Clynelish 1996 Signatory for The Whisky Exchange. 55,5 %, så jeg var litt konservativ, men bang on på fat og alder. Burde kanskje tenkt i retning northern highlands med det hintet av røyk, men, men.