Pub-til-pub: Trondheim, take 1

En av konklusjonene etter pub-til-pubrunden på Lillehammer var at jeg var ganske glad for at en tilsvarende runde i Trondheim ville bli betraktelig lenger. For få år siden var kanskje ikke tilstandene her hjemme så oppløftende, men de siste årene har det ikke bare eksplodert i antall bryggerier i Trondheimstraktene, men også i steder der du kan drikke ølet fra disse bryggeriene – og fra bryggerier verden over i tillegg. Jeg fant derfor ut at det var på tide å være turist i egen by og gå pub-til-pub. En ting innså jeg fort, og det var at om jeg skulle yte byens utesteder rettferdighet ville det måtte bli en serie på flere runder, men siden en kveld i sommerferien bød seg som en gylden mulighet til å starte kommer her del 1 i min personlige vurdering av Trondheims vannhull.

På Lillehammer gikk jeg runden ensom, men det er jo alltid trivelig med selskap, så jeg slengte ut en åpen invitasjon på Facebook, og Leif Olav bet på. Vi startet på Taps, siden jeg ennå ikke hadde fått besøkt dem på kveldstid (min rapport fra tidligere besøk finner du her). Der drakk jeg en Monkey Brew Curie Saison, som var god, men spesiell. Mye banansmak, men samtidig humletørrhet og bare hakket for mye bitterhet til å være perfekt. Deretter ble det en Overcask Espresso Stout fra Oakshire Brewing, den både luktet og smakte kaffe og ble notert som «en god stout».

Taps har 18 tappekraner med både eget og andres brygg. Mindre av eget enn de kanskje gjerne skulle ønske, de har nemlig blitt litt for populære i forhold til bryggeristørrelsen, så selv med lånt kapasitet hos Austmann sliter de med å brygge så mye som gjestene gjerne skulle drukket. Siden lokalene ikke gir noe særlig mulighet for utvidelse vil det være interessant å se hvordan de løser dette «problemet» på lang sikt.

Etter at jeg var der har de også lansert flaskemeny, så nå er ølutvalget utvidet med betraktelig antall sorter.

Vi kunne sikkert sittet på Taps resten av kvelden, men det hadde blitt en heller dårlig pub-til-pubrunde, så vi ruslet det korte stykket bort til Antikvariatet.

Antikvariatet består av to deler, den ytterste har begrenset utvalg, for det store ølutvalget må du inn i biblioteksbaren. Pass opp hvis du, som meg, også er bibliofil, for bøkene er til salgs og man kan fort ende med å bære tungt hjem, særlig om man har hang til litt eksentriske titler (det er ikke akkurat bestselgerlistene som finnes på hyllene). De har X tappekraner, men når vi var der var flere av dem ute av drift. Til gjengjeld har de greit utvalg i øl på flaske, så å finne noe å drikke var ikke noe større problem.

Jeg testet den nye Miss Saisonen fra Austmann, der mengden sitrongress er halvert, og det var merkbart, gitt. Den lukter nydelig ingefær og smaker saison med Thaisuppefinish. Ligger godt an til å bli ett av mine nye favorittøl.

Ingen pubrunde i Trondheim er ordentlig komplett uten en tur innom Naboen (eller Den gode nabo, som puben egentlig heter). Dette var alle ølentusiasters redningsplanke i mange år når resten av byen lå øde og tom. Nå framstår Naboen mer som en av mange kandidater, og akkurat hvor godt utvalget er varierer en del (men direkte dårlig er det aldri). De har utvidet antallet tappekraner de siste årene, og har nå fler revolverende enn de hadde før. I tillegg har de 40+ flaskeøl. Naboens store fortrinn viser seg om sommeren, når man kan nyte sitt utebrygg på lekteren i Nidelva (vel, på de to dagene i året man har lyst til å sitte ute i Trondheim, da).

På Naboen klarte Gøran å friste oss med en Westvleteren 12. Prisen var (selvsagt) i stiveste laget, og ølet, vel, det er jo absolutt godt, men langt fra verdt prisen (annet enn som en «been there, done that»-opplevelse). OBS: Naboen har siden stengt dørene, se kommentar under innlegget. OBS2: Naboen er nå åpen igjen.

Etter utskjeielsen fant vi ut at en litt lenger tur i frisk luft og utsikt til noe mindre alkoholsterkt var en idé, så vi fant veien til Brygghus 9. Vi hadde en avansert logikk for hvorfor B9 var geografisk nærmere enn Diskoteket, men det er mulig den var alkoholpåvirket. Nok en grunn til å sikte etter session ale som neste øl. OBS: Brygghus 9 er nå stengt.

Valget var lett når de hadde egenbrygget British Mild på bare 3,5 % på fat. Vi var bortimot sjokkert over hvor smaksrik den var, særlig med tanke på at det siste vi drakk før den altså var «verdens beste øl». Imponerende håndverk av B9, British Mild skal drikkes igjen.

På Brygghus 9 kan du velge mellom «restauranten» i første og bryggkjelleren, begge har både eget øl og gjesteøl på kran, og greit utvalg på flaske i tillegg. I kjelleren anbefaler jeg å sitte inne i hvelvet snarere enn ute ved baren, da de har et problem med at det lukter jordkjeller ved baren. Ja, faktisk lukter det av og til regelrett kloakk. Ikke veldig appetittvekkende. I hvelvet har jeg ikke merket noe til problemet, der er vel heller hovedproblemet akustikken, det vil si ekkoet. Det var lite folk når vi var der og da er det levelig, men når det er fullt kan det være plagsomt mye lyd. Da er nok restaurantbiten mer attraktiv, og man får selvsagt øl der også.

Nå begynte vel både jeg og Leif Olav å kjenne at det nærmet seg slutten på pub-til-pub-vandringen, men vi ruslet det lille stykket opp til Diskoteket, da baren egentlig peker seg ut som selvsagt på enhver liste over ølsteder i Trondheim. Der fikk vi dessuten selskap av Torunn, så da måtte vi jo for høflighets skyld bli en stund til (en unnskyldning god som noen).

Diskoteket har 16 revolverende tappekraner, 6 branda (hvorav fire er Dahls) og fyldig flaskeutvalg i tillegg. De har skikkelig meny, løst på en slik måte at den kan holdes oppdatert (laminerte sider og whiteboardtusj), så man kan sitte i ro og mak og bestemme seg for hva man vil ha i glasset.

Vi holdt oss til fat, og jeg begynte med en Magic Stone Dog, som smakte lite i forhold til forrige øl (nok et pluss i margen for British Mild der, altså). Deretter valgte jeg Egge Gård sider bare for å støtte sider på fat (altså, den er jo god, også).

Diskoteket fikk altså æren av å avslutte runden denne gangen. Observante lesere vil ha lagt merke til at jeg ikke har nevnt whisky med et ord. Det er fordi det rett og slett ikke er mye verdt å nevne. Trondheim er blitt en veldig bra by for ølentusiaster, for whiskyentusiaster, not so much. Det er ett eller to steder som utpeker seg, og på neste del av Ragnhilds pubguide til Trondheim skal jeg komme meg innom dem. Andre steder som fortjener å være med kommer vi også tilbake til, Trondheim mikrobryggeri, Cafe Dublin, Bar Moskus, Ramp og Ila Brannstasjon, blant andre.