Mannen har vært på harryhandel og var så «snill» at han kjøpte med et utvalg såkalte sidere fra dagligvarehyllene i Sverige. Førstemann ut har i hvert fall epler i seg… Ingredienser: Kullsyret vann, gjærede epler, eplejuice, sukker, aromastoffer, sitronsyre og konserveringsmiddel. Altså, «gjærede epler»? Hele frukten, altså?
Nese: Eplesukkertøy.
Smak: Å fysj. Dette var søtere enn fryktet. Svenskenes definisjon av halvtørr har jeg hatt grunn til å krangle med før, men hvis dette er halvtørt lurer jeg på hvor søt en søt sider er. Ellers smaker det vagt av eple.
Og nå, mine damer og herrer, har jeg faktisk vært en tur på butikken (rakk det akkurat før stengetid) siden jeg skrev det over, for å kjøpe en flaske Mozell. Her skal sammenlignes. Det må man vel kalle dedikasjon? Eller muligens galskap.
Nuvel.
Sødmenivået er nok omtrent det samme. Mozellen – til tross for at det er «eple og drue» har mer eplemostpreg, riktignok litt utvannet eplemost med en dæsj ekstra sukker og tilsatt kullsyre. Og Mozellen lukter det samme som den smaker. Kopparbergsen lukter ganske godt, litt sånn syrlig, kunstig eplelukt som eplegodteri har. Og en og en slurk er ok. Men når jeg tar flere slurker etterhverandre blir det hengende igjen en sånn klengete sødme i munnen som minner mest av alt om den glukoseoppløsningen som du må drikke når du skal testes for diabetes. Etter to svangerskap med svangerskapsdiabetes der jeg i tillegg fikk ekstra tester på runde to på grunn av deltagelse i et forskningsprosjekt kan jeg vel si at jeg har drukket nok sånn sukkeroppløsning for (minst) et liv. Jeg opplever derfor, og jeg tar høyde for at det kan være subjektivt, Mozellen som mindre søt.
Konklusjonen angående Kopparbergs Äpple er dermed: Ikke drikkelig. Ikke engang brukbar som brus. Jeg skal nå gå og helle resten i vasken.
Nese: Lime er veldig framtredende, og nesten litt over i luftfrisker/rengjøringsmiddelintensitet. Kan ikke si at jeg lukter hylleblomst overhode.
