Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fra Ulvik frukt & cideri, tørr i følge etiketten.
Nese: Veldig sideraktig, tørr, skarp og frisk.
Smak: Jøss. De tuller ikke når de sier tørr. Om det er sukker her er det godt forkledd. Desverre er det ikke noe videre bak tørrheten.
Kommentar: Jeg tipper den kan funke til mat. Sånn for seg selv er det litt mye tørrhet og ikke nok kompleksitet til å ha videre appell.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Budweisers var opprinnelig en (tyskspråklig) betegnelse på øl fra Budweis (České Budějovice) i Böhmen (Čechy) i Tsjekkia. Budweiser Bier Bürgerbräu ble grunnlagt i 1792 og produserte Budweiser Bier fra 1802. Anheuser-Busch lanserte sin Budweiser i 1876 etter at Adolphus Busch hadde vært på studietur i bl.a. Böhmen for å få ideer til nye øl. Ryktene skal ha det til at han også tok med seg gjær fra et av bryggeriene i Budweis som skulle brukes til dette nye ølet – Budweiser.
Anheuser-Busch (nå: AB InBev) har i lengre tid vært i konflikt med tsjekkiske bryggeriet Budějovický Budvar (Budweiser Budvar) om rettighetene til navnet. Per 2012 var det 40 pågående merkevarekonflikter og 70 rettslige prosedyrer på gang over hele verden mellom disse to om retten til navnet. Ved utgangen av 2012 hadde totalt 124 saker blitt avgjort, der 89 avgjørelser gikk i fordel av Budějovický Budvar, 27 i fordel av AB InBev og åtte saker endte med forlik eller uavgjort. Budweiser Bier Bürgerbräu har ikke deltatt i konflikten i noen særlig grad etter at staten nasjonaliserte bryggeriet i 1945 og fjernet alle tyskspråklige spor. Bryggeriet ble omdøpt til První budějovický pivovar Samson og alle øl ble omdøpt og navnerettigheter droppet.
EU bestemte
i 2010 at Budějovický Budvar har enerett på Budweiser-navnet i hele EU, men i Sverige, Storbritannia og Irland kan begge ølene selges som Budweiser. Dette er også tilfellet i Norge. I øvrige Europa må AB InBev selge ølet som Bud.
Men nok om historie, hva er så forskjellen på disse bryggene. Hovedforskjellen på innholdsdeklarasjonen er at i brygget fra USA er ris en viktig del. Visstnok er opp til 30-40% av kornmiksen til Bud ris, tsjekker’n bruker bare malt. Begger holder opprinnelig 5% – mens i Norge er AB InBev-varianten tilgjengelig i 4,7%-utgave, noe den Budvar-varianten også var tidligere. Denne testen utføres på 5%-variantene
Utseende: Begge ølene skummer raskt opp, AB InBevs bobler er definitivt størst og forsvinner raskest. Bildet er tatt et minutt etter sjenking og begge har minimalt med skum igjen. Flaskene kom direkte fra kjøleskapet og holdt 4-5°C.
Farge: Det er en markant forskjell på fargen. Budvars har en lys gyldenbrun farge som ligner på det meste av annen lager/pils, mens AB InBevs er mye lysere og bleikere. 1-0 til Budvar her.
Aroma: På duft er det bare kullsyre å spore på AB InBevs brygg, etter som temperaturen stiger i glasset blir duften daffere uten at noe mer kommer til. Budvars er frisk og med hint av en viss maltsødme. Ved stigende temperatur kommer et jordaktig preg fram sammen med en litt påtrengende kullsyrearoma og mer av maltsødmen. 2-0 til Budvar.
Smak: AB InBev-brygget er lett søtlig og perlende. Lite smak å finne og den er heller blass og emmen på ettersmaken. Med en litt høyere temperatur blir smaken bare vannaktig. Bør drikkes så kaldt som mulig. Budvar byr på et dominerende maltpreg og med en ettersmak preget av maltsødme som får besøk av humle etterhvert. Kullsyren er godt integrert. Når det blir varmere begynner kullsyren å bli i overkant dominerende og maltpreget dempes. Humla kommer nok en gang mot slutten. 3-0 til Budvar.
Konklusjon: Ingen av ølene byr på noen særlig smaksopplevelser, men seierherren er soleklar. Budvars variant er et lett og friskt klassisk lagerøl mens AB InBevs er et tynt og pregløst bøtteøl.
Sverige har som de fleste andre land sine særegenheter når det gjelder alkohol. Særlig merkbar er 3,5%-grensen for alkohol solgt i ordinære butikker. AB InBev lager derfor en Budweiser spesielt for den svenske dagligvarehandelen.
Utseende: Store bobler som forsvinner veldig raskt. Forsvinner totalt på under minuttet. Fargen er enda lysere enn 5%-varianten, fortsatt bleikt.
Aroma: Samme hvilken temperatur det har er aromabildet dominert av kullsyren, ingenting slipper gjennom.
Smak: Vann med kullsyre, med en liten søtlig, metallisk bismak. Bismaken forsvinner når det blir varmere.
Konklusjon: Et bortkastet produkt.
Tilgjengelighet: Budvars 5% er å få kjøpt på Vinmonopolet, AB InBevs 5% er på Systembolaget og AB InBevs 3,5% er tilgjengelig hos de fleste svenske supermarked.
Nese: Gjærdeig og hvete.
Smak: Generisk «whisky». Vann gir meg et hint av nøtter.
Kommentar: Kjedelig, men greit drikkelig.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Lett overmodne epler. Bakt eple med et hint av kanel.
Smak: Bakt eple eller melne, røde epler.
Kommentar: Etiketten får meg til å krympe meg, med sin særskriving av Hardangersider. Når det gjelder sideren er den for søt, nesten vammel, noe som nok har med eplesorten heller enn med tilsatt sukker å gjøre. Et hederlig forsøk, likevel, og ikke helt galt.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)
Nese: Sitron og svarthyll. Vann gir meg et mer blomstrete preg (men godt) og sjø.
Smak: Salt sjø og svarthyll. Vann åpner for eik, brent sukker og hint av jernbanesviller.
Kommentar: God, men kanskje ikke så god som prisen (rett over 1200 på polet) skulle tilsi.
Allt-a-Bhainne ligger ikke så langt fra Dufftown i Speyside, ved foten av Benrinnes. Destilleriet ble bygd i 1974/75 og produksjonen startet i august 1975. Arkitekturen er typisk for 70-tallet, personlig synes jeg destilleriet har et ganske kult utseende. Legg merke til pagodatakene som er rent dekorative, Allt-a-Bhainne har aldri drevet med malting og har derfor aldri hatt bruk for en kiln.
Destilleriet var først eid av Seagram, som bygde det for å sikre seg nok maltwhisky til blendserien Chivas Regal, men ble kjøpt av Pernod Ricard sammen med resten av Seagrams drikkevareportefølje. I 2002 la Pernod Ricard ned Allt-a-Bhainne, men alt i 2005 startet produksjonen igjen på grunn av økende etterspørsel etter maltwhisky til blant annet Chivas Regal.
Høsten 2005 var jeg på omvisning på destilleriet under høstfestivalen i Dufftown. Allt-a-Bhainne er ikke normalt åpent for publikum, så den eneste sjansen til å få tatt seg en titt er å kjenne noen som kjenner noen eller hive seg på sjansen i forbindelse med festivaler.
Som sagt er destilleriet bygd på 70-tallet, som var en periode med investeringer ellers i bransjen med oppgradering til det som den gangen var moderne teknologi. Allt-a-Bhainne er dermed bygd med «det siste» av teknologi og hele destilleriet kan opereres av en person. Omtrent på samme tid ble for eksempel Caol Ila pusset opp helt fra grunnen av med oppgradering til det samme, der gikk arbeidsstokken drastisk ned med de nye styringsmekanismene. Kontrolldesken på Allt-a-Bhainne ser enda mer ut som den er hentet fra en science fiction film enn det den på Caol Ila gjør, det har noe med fargebruken og lysene, tror jeg.
Allt-a-Bhainne har åtte washbacks i rustfritt stål og en delvis åpen mashtun, der vannet holdt på å bli pumpet inn når vi var der.
De har to wash stills og to spirit stills. Washstillene har ganske standard utforming, mens spiritstillsene har en ganske høy, veldig sylinderformet hals (vanligvis er veggene i halsen mer skrånende innover), med en «reflux bowl» i tillegg. Høyden og utformingen vil bidra til at spriten blir «lettere» og mer elegant (og potensielt mer kjedelig).
Bortimot 100 % av Allt-a-Bhainnes produksjon går til blending, og destilleriet ligger sånn midt på skalaen hva gjelder størrelsen på produksjonen med en kapasitet på rundt 4 millioner liter i året. Eierene har aldri tappet singlemalten som kommersiell tapning. En del fat har funnet veien til uavhengige tappere, Whiskybase.com har i skrivende stund 132 tapninger registert.
Fem av disse tapningene var tema for NMWL Trondheims januarmøte.
Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 12 år fatnummer 39717, 39720 og 39723
Nese: Pæreis, beveger seg mot varm, hermetisk pære med vann tilsatt.
Smak: Pæreis med kjeks. Med vann blir det mer trebitterhet. Plutselig parfyme på smaken etter en stund i glasset.
Kommentar: I kontrast med Rhosdhu, som jeg drakk rett før: Veldig god. Men det sier ikke så mye, og dette er ikke særlig spennende.
Allt-a-Bhainne Connoisseurs Choice 1996-2012 46 %
Nese: Pæreis av fløteistypen.
Smak: Melonsmak, eikebitterhet.
Kommentar: Om mulig kjedeligere enn den forrige.
Allt-a-Bhainne Beinn A’Cheo 1995-2012 cask 125285 55,9 %
Nese: Sitron (kunstig), appelsinfløteis.
Smak: Malt, hint av appelsin.
Kommentar: Ganske god, men enkel.
Allt-a-Bhainne Old Malt Cask 13 år 1996-2010 DL Ref 6500 50 %
Fra en sherry butt.
Nese: Liiite hint av røyk? Appelsin, veldig tydelig karamell . Krydder.
Smak: Appelsinskall. Med vann får jeg mørk sjokolade.
Kommentar: Helt ok, best så langt.
Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 16 år Cask 39725 48,5 %
Nese: Støv, malt, vagt hint av røyk. Med vann sitrus og krydder.
Smak: Aske, kald stein. Får litt sitrus med vann.
Kommentar: Helt ok. Litt kjedelig, men god. Den jeg helst vil drikke mer av av kveldens fem.
Generelt må man vel si at konklusjonen var: Morsomt å ha smakt hele fem Allt-a-Bhainne, men jeg har forståelse for at den ikke tappes som singlemalt av eierene. Det er nemlig bare spennende fordi det er sjeldent, whiskyen i seg selv er kjedelig.
Nese: Fusel, svovel, bakte epler.
Smak: Fusel, blanding av gammeldagse bland drops (uten sjokolade) og kongen av danmark.
Kommentar: Smaker newmake, og ikke veldig god newmake heller. Verre og verre jo mer vann jeg har i.
De fleste festivaler er åpne få nok timer til at man kan bli stresset for ikke å rekke over alt og mange nok timer til at det er lett å overdrive. Siden det er lite sunt både for helse og samfunn, særdeles lite morsomt og dessuten fryktelig respektløst overfor det fantastiske håndverket god whisky nå engang er å sovne under bordet halvveis i festivalen kommer her noen tips fra en etterhvert erfaren festivaldeltager (noen opplagte, noen mindre opplagte):
Har jeg glemt noe? Kommenter gjerne.
PS: Om du (eller noen du kjenner) har et minimum av syferdigheter anbefaler jeg varmt å få fikset en whiskyglassholder. Jeg har laget en gjør-det-selv-beskrivelse for hvordan man går frem.
Parallellsmaking på gang, denne ble smakt mot Kopparberg Jordgubb & Lime. Fruktinnholdet er eple- og pærevin og eplejuice. All jordbær- og limesmak skjuler seg bak ingrediensen «aromämnen».
Nese: Jordbærbrus.
Smak: Jordbærbrus.
Kommentar: Jeg vet ikke hvor limen ble av. Dette er brus med alkohol (om enn ikke så mye), et helt bortkastet produkt. Sider er det i alle fall ikke.
Om jeg hadde måttet drikke en av disse, ville valget falt på Rekorderlig, og ikke bare fordi det er mindre av den (men, ok, det er ingen ulempe).
Smakt i parallell med Rekorderlig Jordgubb-Lime. Kopparbergen har den fordelen at den faktisk inneholder jordbær, fruktingrediensene er eple- og pærevin og juice av eple, jordbær og svarthyllbær. Hva sistnevnte gjør her er et mysterium, men som mannen min kommenterte: Svenskene har alltid noe fläder liggende.
Nese: Jordbærsyltetøy og jordbærhubbabubba.
Smak: Utvannet jordbærsyltetøy med et par dråper lime.
Kommentar: Selv om limen også her skjuler seg i «aromämnen» er den i det minste til stede på smaken. Lukta er grusom. Alt for søt. Smaken er ikke så verst, men dette er også brus med alkohol, og dermed et helt meningsløst produkt. Sider er det i alle fall ikke.
Om jeg hadde måttet drikke en av disse, ville valget falt på Rekorderlig, og ikke bare fordi det er mindre av den (men, ok, det er ingen ulempe).
