Denne burde jeg egentlig fått som mystery malt, for her er jeg fryktelig forutinntatt. En av mine første svirebrødre (i alle fall whiskymessig) var en franskmann ved navn Francois. Vi var på programmeringskurs i Detroit sammen. På vei dit kom vi i snakk om whisky. Jeg var helt nybegynner, hadde akkurat oppdaget at maltwhisky var gode greier og hadde så vidt jeg kan huske drukket Talisker 10 og Lagavulin 16. Punktum. På vei til Detroit skulle vi jo gjennom Tax-free og begge benyttet sjansen til å kjøpe whisky. Jeg plukket på måfå, men hadde selvsagt siktet meg inn på maltwhisky og siden Lagavulin hadde vært så godt fant jeg noe som sto i nærheten: Laphroaig Cask Strength. Francois, derimot, kjøpte favorittwhiskyen sin, Chivas Regal. Jeg hadde jo ikke drukket nok til å ha en favorittwhisky ennå, så det at han hadde det gjorde at jeg fikk en viss forventning til drammen. Den ble ikke innfridd. Jeg fikk smake Chivas Regal en av de første kveldene etter ankomst Detroit og jeg tror jeg drakk opp det jeg fikk i glasset, men det skal jeg jaggu meg ikke garantere. Deretter drakk jeg Laphroaig og han Chivas. Og så spilte vi en utrolig antall omganger Trivial Pursuit hvor han tapte til tross for at han jukset, men det er en annen historie.
Nuvel, jeg skal forsøke å legge fordommene til side.
Nese: Vanilje og sprit. Vått, halvråttent tre.
Smak: Vanilje, eik, bitterhet. Litt treflistyggingstendenser. Vått, rustent metall.
Kommentar: Jeg fikk ikke akkurat avkreftet fordommene mine. Den klart dårligste i kalenderen så langt. Vann hjelper ikke, annet enn at det demper spritstikket på nesa. Jeg skulle ikke helt opp alt, for jeg kommer ikke til å drikke opp.