Vi har vært på en aldri så liten tur til Italia, derav den totale stillheten på bloggen. Vi fikk klemt inn et lite vingårdbesøk mellom fornøyelsespark og badebasseng – mer om det senere – og har drukket mye rart øl (jeg skal ta en runde med etterregistrering på Untappd etterpå).
Før vi reiste hadde Anders et innlegg om supersmakere på bloggen sin. Tilfeldigvis hadde jeg nettopp diskutert fenomenet med mamma, så jeg fulgte lenken til Anders og bestilte noen tester for å få sjekket egen tunge. Jeg er delvis følsom for bittersmaker, og mye øl er fortsatt udrikkelig i mine øyne på grunn av mengden humle, så jeg lurte selvsagt på om jeg kunne være supersmaker jeg også.
Vel, testene ankom i løpet av ferien, og i et ledig øyeblikk i ettermiddag åpnet jeg konvolutten og leste infoarket som fulgte med. I følge det skal supersmakere ha en tendens til å mislike sterke, bitre smaker som rå brokkoli, grapefrukt, kaffe og mørk sjokolade. De har også en tendens til ikke å like fett- og sukkerrike matvarer like godt som ikke-smakere. Etter å ha lest dette tenkte jeg at da er jeg vel neppe supersmaker, for riktignok liker jeg ikke graperfrukt, men jeg spiser gjerne rå brokkoli, jeg begynte å drikke kaffe når jeg var tolv og jeg har ‘alltid’ likt mørk sjokolade. Ikke kan jeg skryte på meg å mislike mat med mye fett eller mye sukker, heller, synes jeg. Egentlig hadde jeg tenkt med å vente med å utføre selve testen til mannen kom hjem, men var blitt såpass nysgjerrig at jeg la en teststripe på tunga, ventet de angitte sekundene og fjernet den.
Konklusjonen: Joda, jeg er visst supersmaker. I alle fall om det å rope «Pføy!», springe til kjøkkenet og skylle munnen med store mengder vann kan jamføres med det infoarket beskriver som ‘find the paper extremely bitter’. Jeg ble tatt litt på senga over intensiteten i bitterheten, i grunnen.
Nå er det jo ikke nødvendigvis noe særlig supert ved å være supersmaker (og Anders skriver mer, og klokt, om hva begrepet egentlig betyr), men det er uansett en artig test å ha tatt.