Freigeist Geisterzug 5%

Freigeist Bierkultur er et gjøkbryggeri som sprang ut fra et lite mikrobryggeri i Köln, Braustelle. De brygget i all hovedsak hos andre tyske bryggerier, men har også brygget et øl sammen med Nøgne Ø – Best Brewjob Ever.

Geisterzug er brygget hos Brauerei Göller i Zeil am Main og er en Gose (tysk variant av Geuze, surøl) med granbar.

FreigeistGeisterzugAMLFarge: Dyp strågul.

Nese: Sitronsurt, svært lyse fruktoner og noe annet som jeg antar er granbaren.

Smak: Syrlig, friskt og rensende. Har en viss bismak som vanligvis ikke er å finne i surøl men antar det er granbaren. Gode frukttoner og en lett ettersmak.

Konklusjon: Granbaren gir en litt ekstra dimensjon i et brygg som i utgangspunktet er en enkel, dempet og god Gose. Et godt, friskt og behagelig surøl som ligger tett under særdeles drikkerlig-klassifisering.

Monarchy/Kissmeyer Viking Gose 6,5%

Gose er et tradisjonelt tysk surt hveteøl som hadde sin opprinnelse i byen Goslar i Niedersachsen, Tyskland. Grunnet den lokale tilhørigheten fikk øltypen i sin tid unntak fra den tyske renhetsloven.

Så hva får man når er danskt fantombryggeri (Kissmeyer) og et tysk fantombryggeri (The Monarchy) møtes? jo en Viking Gose, som selvfølgelig inneholder enebærkvister og røyksalt i tillegg till hvetemalt, byggmalt, humle og gjær – eller kort sagt: Viking Smoked Gose. Bryggingen har funnet sted hos Vormann Brauerei i Hagen-Dahl, litt sør for Dortmund.

MonarchyKissmeyerVikingGoseAMLFarge: Ufiltrert, strågul

Nese: Sur røyk.  Bacon. Overraskende lett.

Smak: Kjøtt. Salt. Lett røyk. Syre og et hint av gjær.

Konklusjon: Lett, elegant og aldri så lite småsært. Ganske godt var det faktisk.

A-magasinets vinskole 1. august 2014: Mosel og mengdetrening

Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.

Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.

Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.

molitor-1

Markus Molitor Riesling Trocken 2013

Farge: Lys strågul.

Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).

Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.

Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.

Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.

Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013

Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.

Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.

Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.

Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.

Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.

Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.

Erdinger Urweisse 4,9%

Erdinger er et velkjent bryggeri for de fleste. Deres Hefeweissen er det mest solgt importølet på Vinmonopolet og er verdens mest solgte hveteøl. Erdinger er noe så sjeldent som et rent hveteøl-bryggeri og brygger på tradisjonellt vis ved å ikke bruke aromagjær som de fleste andre gjør.

Med sin Urweisse derimot gjør de det som de andre gjør. Gjæren er kjøpt inn fra samme sted som de fleste andre hveteøl-produsenter får sin gjær fra, og stilen er ment å være likere de konkurrerende hveteølene – og da særlig hovedkonkurrenten Paulaner.

Erdinger UrweisseFarge: Ufiltrert. Ravgul.

Nese: Banan og appelsin med et preg av hvete og gjær i bakgrunnen.

Smak: Her smaker det hveteøl. Hefen (gjæren) gir også sitt preg. Noen sitrustoner leker i bakgrunnen. Dete hele er rimelig lett.

Konklusjon: Et godt, lett og ukomplisert hveteøl, Friskere enn Paulaner om jeg skal våge meg på en sammenligning.

Tre Kronor Guld 5,9%

Tre Kronor er nasjonalsymbolet til Sverige, og også tilnavnet til landslaget i ishockey. Et øl med et navn som Tre Kronor Guld må da vært svensk?

Neida. Dette er et tysk øl brygget for en av de tyske grensebutikkene (med tilhørende nettbutikk) i Flensburg. Kjernekundene er svensker som bestiller for hjemleveranse. Prisen er 75 SEK for 24 bokser (0.33l), altså under 3 NOK per boks.

Det det tyske bryggeriet Oettinger som produserter dette. Et bryggeri som har spesialisert seg på å lage emv-øl (egen merkevare) for kjeder og hvem som helst som betaler. Fokus er utelukkende på pris, så kvaliteten og mengden av råvarer som brukes vil nok være heller laber.

Tre Kronor GuldFarge: Lys gylden.

Nese: Farrisvann med maltekstrakt.

Smak: Syrlig, hint av malt og det var alt.

Konklusjon: Kjipe saker. Billig øl brygget i Tyskland for pallesalg til svensknorske individer uten smaksløker. Udrikkelig for oss andre.

A-magasinets vinskole 27. juni: Riesling

Det er interessant å lese om hvordan Rieslingmarkedet i Norge var ødelagt av Blue Nun og hvordan det tok seg opp ved hjelp av Leitz og Cordtsen fra 2002 og utover. Selv har jeg drukket Riesling «lenge», men neppe i forkant av kurven. Selvsagt har je også drukket Blue Nun på noe tidspunkt, og ganske fort konkludert med at den var for søt. Nå snakker vi begynnelsen av nittitallet når jeg «lærte å drikke vin» på en vingård i Alsace sommeren før attenårsdagen. Søt hvitvin, må vite. Det varte heldigvis ikke så lenge.

Men tilbake til Riesling, her i Trondheim er vi så heldige å ha Calle Feght som lokal Rieslingambassadør, så akkurat på denne bølgen var jeg nok «early adopter», i alle fall har det vært en av hvitvinstypene jeg har kommet tilbake til jevnlig de siste ti årene eller deromkring.

Dagens utvalg er en Ingvild ga 6 (av 6) og en bag-in-box som fikk 4.

Keller Riesling Von der Fels Trocken

Farge: Lys strågul

Nese: Sitron og gule plommer, petroleum og stikkelsbærkart. Petroleumen utvikler seg mot skifer etter en stund i glasset.

Smak: Salt og sitron. Plommer og grapefrukt. Skifer et sted midt i munnen. Mer salt på ettersmaken.

Munnfølelse: Mineralitet, ganske fyldig og ganske intens.

Kommentar: Skal vinen smake salt? For det gjør den. Og jeg liker det. Skulle jeg utsette noe på denne er det at jeg kunne ønsket meg litt mer omph i fruktsmaken for å balansere saltet og syrligheten.

Rocky Riesling

Farge: Lys strågul, en anelse gråere enn Keller’en

Nese: Pæresaftis og gråstein. Litt Haribo aprikoser.

Smak: Pæresaftis, sitron og et hint av dill (!?) på ettersmaken.

Munnfølelse: Slankere, men relativt intens.

Kommentar: Litt mye sitron, ikke nok av andre ting til å balansere smaken. Men helt ok til BiB til 260 for 2 liter å være.

Det er klasseforskjell på disse to, men i og med at den beste koster nesten like mye per flaske som den andre koster per to liter er det nesten beroligende.

A-magasinets vinskole 23. mai 2014: Helt stein

Etter mange uker med mer generelt tematiske vinspalter – noen av dem gode, for all del, slik som den om alkoholfritt i forbindelse med konfirmasjon – kom det plutselig to skikkelige vinskolespalter på løpende bånd, en om flint (vel, mineralitet) og en om chablis. Sistnevnte må jeg nok myse på bestillingsutvalget før jeg tester, men mitt lokale pol hadde to av tapningene fra flintspalten (de hadde tre, faktisk, men jeg nøyde meg med to), så i dag skal jeg drikke stein.

I forbindelse med et whiskysmaksnotat for mange år siden fikk jeg spørsmålet: «Har du faktisk smakt stein?» Spørsmålet var flåsete ment, og det egentlige svaret er selvsagt at når man skriver i et smaksnotat at noe smaker stikkelsbærbusk, for eksempel, mener man at det smaker slik stikkelsbærbusk lukter, som om du sitter med nesen langt inne i en på sensommeren mens du forsøker å finne de bærene som har gjemt seg bort. Stikkelsbærbusk har jeg hatt under «smak» i smaksnotater mange ganger, men nei, jeg har aldri smakt på en stikkelsbærbusk. Jeg mistenker faktisk at å tygge på en stikkelsbærbusk ville smakt helt annerledes enn det lukter.

Men stein? Stein har jeg smakt. Mange ganger. Det vil si, jeg har puttet stein i munnen og sugd på dem som på sukkertøy. Det er ganske mange år siden nå, jeg tror jeg fortsatt gikk i barnehagen sist jeg forsøkte, men jeg husker fortsatt smaken (godt hjulpet av hvordan stein lukter, selvsagt). Flint og skifer tror jeg kanskje ikke jeg har smakt på, det var nok helst granitt som var tilgjengelig der jeg ferdes (og de mest fristende steinene var de runde, så skifer ville nok utgå uansett).

Det er selvsagt ikke dermed sagt at jeg er bedre til å gjenkjenne mineralitet i vin enn den jevne amatør, men jeg skjønner i alle fall hva vinkjenneren mener når hen sier at vinen har et preg av skifer, eller kalk. Det er ikke mer fremmede smaker dét enn frukt. I følge Ingvild er mineralitet riktignok også «en strukturell følelse i munnen (…) I hvite viner kjennes det ofte som en saltaktig tørrhet på tungen og innsiden av kinnene.» Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skille «saltaktig tørrhet» fra generell tørrhet, og det er vel ikke slik at alle tørre viner er mineralske? Dagens mineralske viner skal legge grunnlag for Chablissmakingen senere, så forhåpentligvis lærer jeg noe mer om hvordan jeg skal kjenne det igjen når det dukker opp i vinen.

Jeg forsøkte meg først på dette i går kveld, men da hadde jeg hatt problemer med tett nese og nyseanfall hele dagen og ingen av vinene luktet noenting og begge smakte bare syrlig, ikke noe annet, så da måtte jeg til med Vacuvin og la dem stå til i dag. Med en god dose antihistamin innenbords har nesa berget i dag og vinen lukter faktisk noe. Men jeg tar forebehold for at nesa ikke er helt i toppform. Det forebeholdet kan jeg forøvrig ta fra april til juli, uansett, og så større deler av året ellers når jeg enten har vært borti noe jeg er allergisk mot, for eksempel støv, eller er småforkjølet, noe som skjer like ofte med meg som med de fleste småbarnsforeldre. Vel, til saken:

Kruger-Rumpf Schiefer Riesling Trocken 2013

Farge: Blek grålig strågul

Nese: Dempet, gule plommer, sitron og vag petroleum.

Smak: Syrlig, tørt eplepreg og, hm, umoden nektarin? Sitron og litt grapefrukt på ettersmaken.

Munnfølelse: Slank, middels intensitet.

Kommentar: Frisk og god sommervin, men jeg oppfatter den som rimelig enkel. Mineraliteten er der, men jeg må lete etter den.

Bailly Pouilly Fumé Les Vallons 2012

Farge: Lett grålig strågul

Nese: Petroleum og kalkstein. Det er frukt der også – sitron, stikkelsbærkart og grønne druer – men minerallukten er overveldende.

Smak: Lett bitre gule epler. Mango. Petroleum på ettersmaken. Etter en stund dukker plutselig stikkelsbærene (med vekt på bærene, ingen busk her) opp.

Munnfølelse: Ganske fyldig, føles på sett og vis tykk.

Kommentar: Dette var noe annet, ja. Her treffer mineraliteten midt i fleisen, i alle fall den bokstavelige «lukter og smaker som». Dette med munnfølelsen vet jeg ikke om jeg helt har teken på ennå. Jeg må nok øve mer. Å, hvilken ulykke! Uansett, denne vinen var god.

König Ludwig Weissbier Hell

Hveteøl er noe av det mest populære importølet i Norge. De to mest populære er Erdinger og Paulaner. Bak disse to storselgerne er det mange andre å velge på, deriblandt Schneider Weisse og Weihenstephaner fra Tyskland. I tillegg til disse altså da König Ludwig Weissbier Hell. Hell på tysk betyr lys, men å tenke anglofilt er mye morsomere.

König Ludwig Schlossbrauerei ligger i Fürstenfeldbruck i Bayern i Sør-Tyskland og heter egentlig König Ludwig GmbH & Co. KG Schlossbrauerei Kaltenberg. Schloss Kaltenberg selv står for rundt en fjerdedel av den totale produksjonen, mens et mer moderne bryggeri like ved (samme eiere) står for resten. Slottet selv stammer fra 1292 og både slott og bryggeri er i eie av Prins Luitpold av huset Wittelsbach – tippoldebarnet til Bayerns siste konge, König Ludwig III.

I tillegg til egenproduksjonen er det også en viss lisensproduksjon av ølene som markedsføres under Kaltenberg.navnet, og da særlig pilsneren. I Sverige er det Krönleins som brygger Kaltenberg Pils og 3.5%-variantene, mens i Storbritannia brygger Thwaites Kaltenberg. I tillegg brygges det på lisens i Hviterussland, Bulgaria, Russland og Kroatia.

König Ludwig Weissbier Hell

Farge: Lys gylden til å begynne med, går mot herlig uklar gullaktig når man får med bunnfallet (det er en Hefeweissen tross alt).

Nese: Ren hvetekarakter, merkbar sødme.

Smak: Lys og hveteaktig. Et lite hint av banan og tropisk frukt. Eller ren og ukomplisert.

Konklusjon: En ren og pen hvetøl som ikke er overpreget av aromagjær som f.eks. Paulaner og ikke er fullt så kraftig på smaken som Erdinger. Et hyggelig bekjentskap som jeg gjerne slår følge med på varme sommerkvelder.