Mundaka Summer Ale 3,5%

Ikke hver dag man finner en 3,5%-øl i en norsk butikk, og et italiensk mikrobrygg av alle ting. Ikke lett å finne noe vettugt om bryggeriet. Men ved hjelp av Google Translate tror jeg at de startet i 2012 og da i all hovedsak som gjøkbryggeri under navnet Birra Olma. Dette ble såpass lønnsomt at de da fikk finansene i orden for å starte et bryggeri og valget falt på Cr/ak – med en lett gjenkjennelig logo i form av en hånd formet som et fabrikklokale med langfingeren stikkende opp som en fabrikkpipe (visstnok en hilsen til industribryggeriene). Selve bryggeriet ligger i Campodarsego, midt mellom Venezia og Vicenza.

Mundaka er en av ølene som har blitt med fra gjøkbryggingens dager, og som fortsatt brygges av andre da det på etiketten står «Brewed by P.I.05684930968». Dette er selskapsnummeret til Birrifico Hubi, et bryggeri i Bernareggio – nordøst for Milano.

Navnet kommer fra Mundaka bukta som ligger like utenfor Bilbao og ut mot Biscayabukta (Spania). Så her er det sommer hele året som gjelder. Humle fra USA, New Zeeland og Japan er blandt med italiensk malt for å lage et «nært narkotisk øl».

OlmoMundakaSummerAleAMLFarge: Lys, lett gylden stårgul. Ivrig, hvitt skum som demper seg raskt og legger seg pent over ølet.

Nese: Bittelite hint av sitrus og noen andre frukter.

Smak: Bitterheten dominerer totalt. Litt vannaktig fruktsmak kan spores i bakgrunnen sammen med en viss maltsødme. Men det er humla som styrer showet her. Med økende temperatur demper humla seg litt og en viss tropisk fruktighet kommer fram.

Konklusjon: Ganske overraskende med tanke på at det er oppgitt som sommerøl, men her er det kanskje mine norske erfaringer/fordommer som spiller inn. Dette ølet er litt for sommerøl det Brewdogs Nanny State er for alkoholfrie øl. Morsomt hvordan det endrer seg fra svært friskt og humlerikt til aromatiskt og fruktig med stigende temperatur – praktisk for et sommerøl

Innkjøpt: Gulating, Trondheim

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2013

Druetyper: Barbera 85 %, Nebbiolo 10 % og Dolcetto 5 %.

Jeg innbiller meg at denne har vært på en av Ingvilds lister, for noen uker siden. Det var definitivt en Wongraven-vin fra Italia, i alle fall. Men det er fredag kveld, jeg har tenkt å se Doobidoo på SVT1 og deretter Nytt på nytt før jeg ramler i seng (det har blitt litt lite søvn siste uka) og jeg orker ikke å grave i Ingvildarkivet mitt for å sjekke. Men et kjapt smaksnotat skal jeg få til, så langt strekker energien seg. Såvidt.

Farge: Burgunder med lett lillaskjær

Nese: Jeg synes ikke den lukter så mye. Tørt, mørke kirsebær. Etterhvert lukter det plutselig melkesjokolade, og jeg får sterke assosiasjoner til Cadbury’s Fruit & Nut. Spesifikk får man være.

Smak: Lett fruktig med godt tanninbitt. Mørke kirsebær. Noe som minner om blader fra epletrær eller noe sånt.

Munnfølelse: Ganske fyldig, men ikke så veldig intens.

Kommentar: En ganske perfekt vin for formålet akkurat nå, sløving på sofaen en fredagskveld. Nok tørrhet til at jeg regner med at den tåler mat, i alle fall pasta eller noe sånt. Kanskje jeg plukker fram litt ost etterhvert. Ikke fryktelig spennende eller utfordrende, kanskje, men god.

Produttori Dei Colli Langhe Rosso 2012

Nese: Nybakte boller, rips og blåbær.

Smak: Veldig tørre plommer i Madeira. Mørke kirsebær, tørt trepreg, noe steinaktig på avslutningen, skifer skulle jeg mene.

Munnfølelse: Dekker hele munnhulen med tannintørrhet,

Kommentar: Mulig jeg må teste denne på en kollega som ikke liker italiensk rødvin – for fruktig synes hun – for dette var… Vel, la oss si at den vanlige fruktigheten ikke er der. Altså, det er frukt i bunnen, bevares, men det er mye annet som foregår også. Helt klart en vinner.

A-magasinets vinskole 19. september: Søndagslunsj

Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.

Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på «minst mulig juks» (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).

Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.

Men i dag satser jeg på rødt.

vinskole19sept

OMA Barbera d’Alba 2013

Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær

Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,

Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.

Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?

Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.

Matua Marlborough Pinot Noir 2013

Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt «Whoah!» når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.

Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.

Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.

Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.

Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.

Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.

 

A-magasinets vinskole 29. august 2014: Nebbiolo

I dag blir det bare en vin. Sånn går det når man skal ha ting på dagen og ikke vil vente på bestillingsutvalget.

Ingvild er i Italia, nærmere bestemt Piemonte. Hun skal være der en stund. Litt misunnelig kan man vel få være? I alle fall, det kan jo bety en del italiensk vin på meg framover, det er ikke meg i mot.

Når jeg leser artikkelen om Nebbiolo skjønner jeg jo at jeg skulle vært mer tålmodig og faktisk sendt en bestilling. For det er nok ikke denne ganske snille – og unge – rosévarianten som er hovedfokus. Javel, vi får komme tilbake til temaet senere. Det er heller ikke meg i mot.

ioppa

Ioppa Colline Novaresi Nebbiolo Rusin 2013

Farge: Lekkert jordbærsaftfarget

Nese: Jeg synes nesten det lukter lett av jordbær også, men det kan være fargen som lurer meg. Røde epler, i alle fall, og sitron samt noe annen syrlig frukt. Rips? Jeg synes den lukter litt skifer eller noe også, jeg.

Smak: Det starter med søte toner: Jordbær? Melne epler? Men på avslutning og ettersmak er det syrlighet som dominerer. Ekstrem sitronsyrlighet i ganen helt bakerst.

Munnfølelse: Slank. Middels intensitet. Ettersmaken av sitron fyller midten av munnen lenge.

Kommentar: Joda. Litt mye sitron, kanskje, men også mye annet å leske smaksløkene med. Ikke dum.

Og nå? Nå skal jeg lese nyinnkjøpt Bobler! og nyte litt mer rosé. I morgen kommer det kanskje en bokanmeldelse.

Birrifico Italiano VùDú 5,5%

Denne ølen kom jeg over i en delikatessebutikk på flyplassen i Venezia i fjor. Denne butikken var rimelig overpriset og hadde rimelig ordinære viner som var priset høyere enn på Vinmonopolet. €4.90 for en liten flaske øl er stivt i Italia, mikrobrygg eller ikke.

Flasken ble innkjøpt sommeren 2013 og medbrakt til familiens feriested for konsumpsjon. Der ble den gjenglemt og overvintret (ble ikke utsatt for frost) og gjenfunnet nå i år, med utgått dato med god margin (ca. 6mnd).

BirifficoItalianoVuduAMLFarge: Mørk brun.

Nese: Mørk hvete, demerara, dempet stil.

Smak: Mørk sødme, noe surhet, kjeller, lær, ett lett svidd hint.

Konklusjon: Dempet stil, merkbart at datoen er utgått. Hadde nok vært adskillig bedre som fersk.

Loverbeer D’uvaBeer

Norge har nesten blitt oversvømt av italienske øl de siste par årene. Et av bryggeriene som har kommet, men som ikke er lett tilgjengelig på Vinmonopolet, er Loverbeer fra Marentino, like utenfor Torino. Vinkjellerbutikker og velassorterte barer er stedet å gå for å få tak i disse godsakene.

Loverbeer d'UvaBeerFarge: Klar brun (tenk Champagnebrus)

Nese: Fruktig med jordbær, bringebær og rips. Kryddertoner med lett preg av vørterbrød.

Smak: Lett med litt sur bittersmak som kommer etterhvert. Lite utpreget fruktighet, men hint av røde bær. Lett brødkarakter i bakgrunnen.

Konklusjon: Et lett og forfriskende sur/fruktøl. Som det meste fra Loverbeer er kvaliteten i førersetet. Heftige smaker er også et kjennetegn, selv om dette ølet muligens er blandt de kjedeligste jeg har smakt fra dem – det anbefales likevel høyt..

Angiolino Maule Sassaia 2009

85 % garganega, 15 % trebbiano.

biancara_flasker-2

Farge: Gyldengul

Nese: Gule epler og gule rosiner. Litt sopp og brøddeig.

Smak: Epler, nesten litt eplesideraktig. Sitron og sitronskall. Sjampinjonger.

Munnfølelse: Ganske fyldig med medium intensitet.

Kommentar: Dette var noe annet. Jeg kjenner igjen noe av syren og bitterheten fra Picoene, men her er det temmet og en del av en helhet som funker som den skal.

Angiolino Maule Pico 2011

100 % Garganega

biancara_flasker-1

Farge: Strågul, med vekt på gul.

Nese: Sitron, grønt treverk, koriander.

Smak: Rett etter åpning; sur sitron og bitterhet. Etter grundig lufting; Sitron, men mindre surt, appelsinskall, fruktreblomster og bladverk.

Munnfølelse: Slank, med medium intensitet.

Kommentar: Denne trengte å luftes, såpass at jeg lurer på om den har hatt vondt av lagringen. Den har ikke vært lagret optimalt hos oss, for varmt, først og fremst, det var nemlig ikke i utgangspunktet meningen å lagre disse, de skulle drikkes, men så har det tatt nesten ett år før jeg kom så langt… Etter lufting har den fått mer karakter og er en frisk sommervin med snert (appelsinskallbitterhet).

Angiolino Maule Sassaia 2007

Farge: Lysere gyllengul

Nese: Eplekart og appelsinskall. Gule epler etter lufting, og et lett nøttepreg.

Smak: Eplekart og appelsinskall her også, men også litt appelsin. Etter lufting er sødmen tydeligere til stede, selv om det fortsatt utvilsomt er en tørr vin. Epleskall og sitron, og appelsinskall fortsatt, særlig på ettersmaken.

Munnfølelse: Slank, relativt intens.

Kommentar: Frisk og egentlig bare rett og slett god, særlig etter lufting.