Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Ex-sherry butt. L5218
Nese: Sitrongress, pære, vaskemiddel med sitronduft. Mye vann demper det syrlige og åpner for mer sødme og et slags fruktgrøtpreg.
Smak: Hint av røyk og kald stein. Sødme under. Vann trekker fram sitron også her, og jeg får også noe krydder, litt pepperkakeaktig.
Kommentar: Nesa og smaken hører ikke umiddelbart sammen, men litt vann hjelper på. Den beste i kveld, uten tvil.
Nese: Sprit. Med ganske mye vann får jeg frem rosiner og krydder, samt grønt treverk.
Smak: Sødme og bitterhet som sloss om plassen. (Mye) vann demper bitterheten til et behagelig nivå, og sødmen manifesterer seg som tørket frukt og vanilje.
Kommentar: Denne sparker fra seg hardere enn man skulle ventet av en 23-åring, og virker ikke helt som den er ferdigmodnet, rett og slett.
Ex-bourbon fat, destilert 1989, tappet 2011 av The Whisky Agency.
(Bilde kommer, telefonen sluttet å samarbeide og jeg orker ikke dra fram det ordentlige kameraet akkurat nå.)
Nese: Støvete kjøkkenskap. Vann åpner for noe mer vegetalsk og et hint av sitrus.
Smak: Det første jeg tenker er «hvit geitost», selv om det høres helt sykt ut. Det kommer frem mer kornpreg med vann, så da får vi altså ost og kjeks.
Kommentar: Sære greier. Jeg skjønner at dette fatet har blitt solgt til en uavhengig tapper om det er solgt i ferdigmodnet tilstand, for dette passer neppe inn i profilen Diageo er ute etter fra Mortlach.
Vi avslutter kvelden med klassikeren.
Nese: Sherry, rosiner, tørkede røde bær.
Smak: Sherry, treverk, kull, lær.
Kommentar: Dette har jeg rett og slett vokst fra. Jeg synes Mortlach 16 var godt før i tiden, men nå tenker jeg at de burde tappet den på 8 år, så kanskje den hadde vært drikkelig. Ok, å kalle det udrikkelig er kanskje å overdrive, og jeg synes lukta er god, om enn litt enkel, men dette er ikke noe jeg kommer til å helle meg en dram av for å kose meg, det kan jeg love.
Nese: Ganske lukket, et hint av melkesjokolade og pæredrops. Med vann blir det syrlige preget tydeligere.
Smak: Klassisk sherrypreg, litt flis. Umodent treverk, tørket aprikos,
Kommentar: Det er litt for mye treverk på denne til at den treffer helt. Samtidig er det noe ved den, og jeg blir sittende og smatte og lete etter flere ord som kan beskrive smak og lukt. Tror den må få en ny sjanse en annen kveld.
Nese: Sitrus, vanilje og stikkelsbær. Etterhvert krydderkake, og noe jeg mener er laubærblad.
Smak: Smaken er en overraskelse med tanke på lukta. Jeg får et snev av røyk på denne, tørt krydderpreg og fyldig sødme. Med vann kommer et hint av sitrus.
Kommentar: Denne stiller i en annen klasse enn tapningen fra Berry’s Own. Her er det lag på lag med både lukt og smak. Snadder.
Nese: Vanilje og eik. Kornpreget blir tydeligere med litt vann.
Smak: Sødme, vanilje, litt appelsinskall og malt.
Kommentar: Det er hyggelig med en Mortlach innimellom som har ligget på noe annet enn sherryfat. Når det er sagt er denne kneppet for kjedelig og har dessuten en litt ubehagelig binote av spy som kommer og går på lukta som ødelegger helhetsinntrykket.
Farge: Vakkert(?) rosaskjær, som man kan forvente seg av en portvinsfatlagret whisky.
Nese: Røyk og spritstikk, tørket frukt. Med vann får jeg frysetørkede bringebær og aprikos, men fortsatt mye røyk.
Smak: Sigarrøyk og sødme. Med vann endrer røykpreget seg til noe mer tradisjonelt, men det kommer også fram et sjokoladepreg og noe bæraktig.
Kommentar: Den slår ikke den første Cairdeastapningen, men dette er også snadder. Godt røykpreg med noe attåt, slik skal det være for en peathead som meg. Det er nesten så jeg er glad det er blitt høst.
Destillert februar 1983, tappet februar 2010, refill hogshead, DL ref 5809.
Nese: Jeg får et hint av røyk på denne, og en underliggende fruktighet, eple, kanskje? Med vann blir eplet mer gråpæreaktig, og jeg finner også tropisk frukt.
Smak: Badstuesteiner, varm stein med hint av røyk. Med vann kommer vanilje og fløtekaramell.
Kommentar: Hakket mer kompleks denne. Mulig det er litt urettferdig å sammenligne den med 12-åringen. Samtidig er også denne rett og slett litt skuffende. Ingen usmak her heller, men jeg hadde håpet på litt mer enn «ingen usmak», for å være ærlig.
Destilert september 1999, tappet april 2012, sherry butt, DL ref 8442. Var/er tilgjengelig på polet i 20 cl flasker.
Nese: Sitrus, ananas, rosin. Med mye vann får jeg appelsin og appelsinskall, krydder
Smak: Mest spritsmak på full styrke, men et hint av rosin. Den blir rundere med mye vann, og får dypere sødme og litt appelsinpreg.
Kommentar: Kan ikke si det er den beste Dailuainen jeg har drukket, den er litt for enkel. Men det er ingen usmak.