august 2014 – Side 5 – drikkelig.no

Bladnoch 8 år 55 %

Denne åtteåringen ble lansert i 2009 og er den første generelt tilgjengelige tapningen fra Armstrong & Co fra Bladnoch. La oss se om den er mer moden enn seksåringen.

Nese: Sprit, sitron, syrin, vanilje og malt. Med vann får jeg litt melne, men likevel syrlige epler, lyng og krattskog.

Smak: Vaniljen er tydelig, malten gjemmer seg litt bak. Tørt treverk og gjærdeig. Med vann blir den fruktigere; sitron og epler. Eikebitterhet på ettersmaken.

Kommentar: Egentlig drikkelig på 55 %, men om du skal ha i vann, ha i mer enn noen dråper, for med bare noen dråper blir den litt i overkant fyrrig. Kjemi er rare greier, men man frigjør tydeligvis noe fusel eller noe.

En lett whisky, og fortsatt har den noe ungt over seg, men denne er langt mer lovende enn lillebroren.

Legg forøvrig merke til de fine fargene reflektert i flaska på bildet over. De skyldes at jeg gikk ut på verandaen for å ta bilde, og vi har himmel som ser sånn ut i kveld:

Omnipollo/Stillwater Schiuma Party 6,8%

Svenskenes mest fremtredende spøkelsesbryggeri har slått seg sammen med det amerikanske spøkelsesbryggeriet Stillwater Artisanal Ales for å skape denne saisonen. Ølet er tappet på Omnipollo-flasker med deres etterhvert lett gjenkjennelige etikettdesign.

Selve bryggingen har skjedd hos De Molen i Nederland. Det er brukt spelt i miksen og i tillegg er ølet lagret fire måneder på (hvit)vinsfat med Brettanomyces.

Farge: Lys gylden

Nese: Hvitvin, fruktig syrlighet,

Smak: Frisk, fruktig og syrlig hvitvin med et visst ølpreg.

Konklusjon: Et Vinøl. Ganske så godt. Muligens et stjerneøl for hvitvinsdrikkere.

Bladnoch 6 år Bourbon Matured 57,3 %

Etter at Raymond Armstrong tok over Bladnoch tok det noen år før han hadde egendestillert whisky å tappe. I 2008 slapp de tre tapninger, hvorav dette er en, de to andre var Sherry Matured og Lightly Peated (og smaksnotater følger selvsagt for de også). Nå er jo destilleriets fremtid atter en gang i det blå, vi får håpe en seriøs kjøper dukker opp, for at det kan produseres god whisky på Bladnoch er det liten tvil om.

Nese: Ung sprit. Sitrus, særlig sitron og et litt kjemisk preg, som tilsamme leder tankene inn på sitronduftende vaskemidler. Det ligger også noe blomsteraktig og lurer. Med vann dukker vaniljepreget opp og jeg får sterke assosiasjoner til den sitronsmakende vaniljekremen vår lokale italienske café er glad i. Jeg er ikke like glad i den i kaker (jeg synes vaniljekrem skal smake vanilje), men i whisky er det ikke helt dumt. Desverre skjemmes lukta litt av en litt emmen sødme og et hint av fjøs (sannsynligvis fusel som ville forsvunnet med lenger lagring).

Smak: Malten er tydeligere på smaken, men hovedinntrykket er også her ung sprit. Vaniljebitterhet og lett eikepreg også. Med vann blir den litt udefinerbart bedre.

Kommentar: Dette er ikke vondt, men det er ikke voldsomt god reklame for Bladnoch heller. Først og fremst er 6 år tydeligvis for lite for denne spriten, men jeg synes også at det mangler litt i form av kompleksitet som pleier å være der også i ung alder på ting som skal utvikle seg til å bli strålende.

Helsinge Rököl 5%

I løpet av sommerens ferie kom i nærheten av Helsinge Ångbryggeri, men ikke helt fram (gleden med familieferie). Et av lokalpolene kom jeg dog innom og fikk bunkret lett av deres produkter.

Et av de mer spennende bryggene de produserer er et røykøl. Røkt malt, pilsnermalt, lys og mørk karamellmalt samt røstet malt er brukt, og er også fatlagret en tid før tapping.

Farge: Klar brun

Nese: Lettrøkt malt, fersk tobakk, sjokomalt

Smak: Fruktig, sjokolade, lett og delikat røykpreg.

Konklusjon: En lett og delikat utgave av arten. Frisk og leskende for erfarne røykøldrikkere, snill og ikke for skummel for noviser.

Dailuaine 1973 30 år First Cask 46 %

Destillert 14. desember 1973, fat nummer 15933. First Cask er en tapningsserie fra Direct Wines Ltd.

Nese: Sitron og sitrongress, stikkelsbær og eik. Med vann får jeg assosiasjoner til jasmin og litt røkelse, men det er fortsatt mye sitron.

Smak: Eik, røsslyng og litt emmen frukt. Bitrere med vann, men også mer vanilje og friskere frukt.

Kommentar: Det må jo være et bourbonfat dette her, og jeg vil tro det har vært sånn middels aktivt. Ganske god, men ikke sånn at jeg kommer til å sørge når flaska er tom, noe som sannsynligvis blir senere i kveld. Nok en slant unnagjort.

Åbro Ekoöl 3,5%

Økologiske øl i svensk dagligvare er det ikke flust av. Åbro fra Vimmerby (Astrid Lindgrens fødeby) har hatt et tilgjengelig i over ti år nå, og lenge var de alene i Sverige om å brygge økologiske øl. Såvidt jeg kan finne ut er det kornet som er økologisk (og svenskprodusert), ikke humla.

Farge: Gylden strågul.

Nese: Lett fruktig og kullsyredrevet. Noe sitrus og maltsødme der bak.

Smak: Kullsyrevann med smak av malt og en dråpe fruktblanding.

Konklusjon: Kjedelig øl. Ikke vondt, bare blasst.

A-magasinets vinskole 1. august 2014: Mosel og mengdetrening

Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.

Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.

Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.

Markus Molitor Riesling Trocken 2013

Farge: Lys strågul.

Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).

Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.

Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.

Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.

Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013

Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.

Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.

Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.

Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.

Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.

Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.

Lesestoff til helga #35

Speyside: Macallan skal utvide, melder Planet Whiskies, Moray Council har nå gitt byggetillatelse. Nybygget skal koste 100 millioner pund og har et ganske orginalt design. Tanken er at det skal gli inn i landskapet rundt, og mange har allerede begynt å kalle det «Hobbiton».

Verden: Det er ikke alltid man vinner i retten selv om man har penger nok å bruke på advokater. Når Diageo lanserte sin Explorers’ Club Collection av Johnnie Walker-tapninger visste de selvsagt at det allerede finnes en klubb ved det navnet. The Explorers Club har som formål å fremme vitenskapelig utforsking av verden (og verdensrommet) og folk som Sir Ernest Shackleton og Buzz Aldrin er medlemmer. Nå har The Explorers Club vunnet i retten i USA mot Diageo, og konsernet kan ikke lenger selge de aktuelle tapningene, melder BBC. Diageo har tenkt å anke, men jeg må vel si meg enig med retten, både moralsk og juridisk siden dommen følger en lov som har til hensikt å beskytte navnene til «benevolent, humane, or charitable organisations» fra å utnyttes kommersielt.

New York: The Spirits Business har vært på omvisning hos Tuthilltown, som ble omtalt her forrige uke.

San Miguel Especial 5,4%

San Miguel er vel det mest kjente spanske ølet i Norge (med mulig unntak av Cerveza ;-). San Miguel er opprinnelig av filipinsk opprinnelse der et spansk bryggeri med lisens til å brygge San Miguel ble opprettet i 1953 (i Filipinene har det blitt brygget San Miguel siden 1890).

I 1957 ble det spanske bryggeriet gjort uavhengig av det filipinske morselskapet og har hatt forskjellige eiere oppgjennom årene. I 2000 solgte Danone-gruppen bryggeriet til Mahou som da skapte Spanias største bryggeriselskap – Grupo Mahou-San Miguel. I mai 2014 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom Mahou-San Miguel og San Miguel Brewing International Ltd. (nå deleid av filipinske San Miguel Corporation (51,7%) og japanske Kirin Holdings (48,3%)) om verdensomspennende markedsføring av Sam Miguel-ølet.

Farge: Strågul

Nese: Svært lett med hint av sur malt og sitron. Muligens litt tropiske frukter i bakgrunnen.

Smak: Lett anslag med preg av sitron. En flat maltkarakter kommer også til. Litt saftaktig – noen dråper husholdningssaft som er blandet i?

Konklusjon: Ingen smaksvinner, men langt fra dårlig. Som leskende drikke ved 30+ fungerer det godt, bedre enn de fleste norske kommersielle sommerøl i min bok.

Gleaming 1973 27 år Old Malt Cask 50 %

‘Gleaming’ er kode for Glenkinchie, som Diageo ikke tillater at uavhengige tappere skriver navnet til på etiketten. Denne er destillert august 1973 og tappet mars 2001 og fatet ga 318 flasker, så begrunnet gjetting vil tilsi et hogshead og da er sannsynligheten for bourbonfat stor.

Nese: Stikkelsbærbusk, honningmelon, tørt treverk og kandiserte appelsiner. Med vann kommer marsipan og gule epler.

Smak: Svart pepper og tørt treverk, vanilje og appelsin. Malten bryter gjennom med vann, ellers er det mye av det samme, men jeg får mentol på ettersmaken.

Kommentar: Hissig på 50 %. En ganske spennende Glenkinchie, den var enda mer uvanlig den gangen vi kjøpte den, siden standard Glenkinchie da var virkelig kjedelig. Uavhengig tappet Glenkinchie er fortsatt en sjelden vare, så vi er litt uvillige til å tømme denne, men jeg tror nok vi bør helle over på mindre flaske om ikke så lenge.