Whisky-Meet 2014 – Lørdag

(Jeg kommer tilbake til denne artikkelen og lenker til smaksnotater for de forskjellige whiskyene etterhvert som jeg får publisert dem.)

Neida, jeg har ikke glemt at jeg har en dag til av Whisky-Meet å fortelle om, det har bare vært litt travelt…

Etter en rolig formiddag der jeg tok meg en kort luftetur i et særdeles vindfullt Bergen og testet Terminus’ fasiliteter – jeg hadde både treningsrom og badstue helt for meg selv – var jeg klar for en festivaldag til. Nå hadde jeg planer om å få litt mer tid i festivalområdet, jeg hadde bare en masterclass* på timeplanen.

Som forberedelse hadde jeg nilest festivalkatalogen og krysset av for de whiskyene jeg bare MÅTTE få smakt på, og jeg begynte med to Caperdonich, en Cadenhead small batch og en Cooper’s Choice. Sistnevnte brøt jeg alle regler med, siden den var «heavily peated» (og det bør man selvsagt vente med til man har smakt det man vil smake av upeata greier), men jeg ville forsikre meg om at jeg fikk smake den før flaska ble tom.

Jeg tok en pause for å la nese og gane hvile og rense seg og benyttet anledningen til å ta noen bilder fra balkongen i ene enden av Terminus hall. Det var fortsatt tidlig og begrenset med folk.

Og så  smakte jeg på en Glenglassaugh Evolution, en Bladnoch Chieftains Choice, en Rosebank 21 år special release og en Miltonduff 1981 fra Adelphi.

Da var det på tide å benke seg for dagens første masterclass (og i utgangspunktet eneste, spoiler alert: jeg endte på en til): Charles Maclean. Klok av skade møtte jeg tidlig slik at jeg kom rimelig langt fram i køen og dermed også rimelig langt fram i lokalet.

Heller ikke for Charles Maclean var det annonsert på forhånd hva slags whiskyutvalg vi kunne forvente oss, men det burde ikke komme som noen stor overraskelse på noen at det var tapninger fra Adelphi vi fikk. Charles Maclean fungerer nemlig som konsulent for Adelphi og hjelper dem med å plukke ut fat. Adelphis Alex Bruce satt og styrte teknikken og kom med innspill ved behov, men for det meste var det Maclean som pratet.

Mannen er et opkomme av anekdoter og «fun facts» etter et helt liv i whiskyens tjeneste, så det skulle godt gjøre å kjede seg. Whiskyene vi fikk i glasset var det heller ikke noe å utsette på, noen av de beste drammene på hele festivalen, faktisk, inkludert festivalens vinner for min del, en Bunnahabhain fra 1997.

Vi fikk:

• Adelphi Private Stock small batch blend 40 %
• Adelphi Highland Park 1997 13 år 58 %
• Adelphi Clynelish for Whisky-Meet 2013, 1997 15 år 53,1 %
• Adelphi Macallan for Whisky-Meet 2014, 1988 25 år 52,5 %
• Adelphi Linkwood 1984 27 år 53,3 %
• Adelphi Bunnahabhain 1997 14 år 57,1 %

I løpet av ettermiddagen hadde det dukket opp stemmesedeler for «festivalens beste», og en slik måtte jeg selvsagt fylle inn og levere før fristen utløp. For de nysgjerrige kan jeg avsløre at mine stemmer lød som følger:

• Whisky of the Year: Adelphi Bunnahabhain 1997
• Scottish Distillery of the Year: Bunnahabhain
• Non-Scottish Distillery of the Year: Mackmyra
• Independent Bottler of the Year: Adelphi

Så var det bare å komme seg opp i salen igjen og utnytte resten av tiden etter beste evne.

Nå var det blitt betraktelig mer folksomt, og ut fra hva jeg så er det ingen grunn for arrangørene å være misfornøyd med oppmøtet.

Frode ble desverre dårlig, så Ana måtte overta prisutdelingen i siste liten, noe hun klarte med glans. Til min store overraskelse (ha, ha, nei) var ikke resten av publikum helt enig i mine vurderinger, vinnerne ble som følger:

Whisky of the Year: Laphroaig 1989

Scottish Distillery of the Year: Laphroaig

Non-Scottish Distillery of the Year: Box Whisky + Nikka (delt)

Independent Bottler of the Year: Adelphi

Vel, majoriteten hadde i alle fall rett på siste punkt.

Jeg tenkte det var best å drukne mine sorger over majoritetens tyrrani, så jeg lusket ned i lobbyen og kjøpte billett til lørdagens siste smaking: Øl og whisky i kombinasjon med Cask Norway. Den startet ikke før etter at festivalen ellers var ferdig, jeg beregnet til og med at jeg skulle rekke å spise noe først. I mellomtiden fikk jeg med meg følgende før stengetid:

• Arran SC 1996 cask no 542 51,2 %
• Singleton of Dufftown 28 år 52,3 % (krøss i taket, en god Dufftown!)
• Adelphi Limerick «Slaney» 1988
• Isle of Jura Prophecy
• Creative Whisky Company Craigellachie
• Laphroaig Coopers Choice 2006 46 %
• Laphroaig 1989

Etter pizza i restauranten, akompagnert av en Waldemars hvete, et utmerket øl, ble det altså øl og whisky med Martin Smith og Christian Udjus fra Cask Norway.

De oppsatte kombinasjonene var som følger:

• Ægir Ævenue og Kilchoman 2007
• Ægir Gævle Wee Heavy Barrel og Mackmyra Bior
• BrewDog Zeitgeist og Stauning Young Rye
• Boulevard Tank 7 og Chichibu Port Pipe 3-4 år
• Ægir Lir og Balcones 18 mnd. malt
• Oude Gueze Tilquin à l’Ancienne og Pisco (druesprit fra Peru)

Det var en sosial smaking snarere enn en «forelesning» og vi ble oppfordret til å smake øl mot whisky på tvers av Martin og Christian sine forslag. Det viste seg fort å være nødvendig for min del. Både Ægir Ævenue og Kilchoman 2007 er «shut up and take my money»-produkter i mine øyne.

Desverre hadde de en svært uheldig effekt på hverandre. Martin og Christians teori var at både saison og peatet whisky inneholder fenoler og at disse derfor burde kunne funke sammen, og det er vel mulig det var noe i at de forsterket hverandre. Desverre smakte det rett og slett fælt. Et særdeles uheldig gjærpreg og bitter, vegetalsk smørje, det nærmeste vi kom et konkret smaksnotat var «Marmite». Det skal sies at langt fra alle i rommet var enige (men jeg vil vel anbefale de som mente det var godt å teste Marmite, kanskje de liker det?). Jeg fikk forøvrig den samme effekten med Kilchoman 2007 og den andre saisonen, Tank 7.

Noen av de andre kombinasjonene var langt mer vellykket for min gane. Mackmyra Bior ga Ægir Gævle mer «bite», og sødmen i ølet framhevet whiskyen. Stauning Rye synes jeg var direkte udrikkelig (om under tvil lovende), men den hentet fram en pepperaktig tone i Zeitgeist. Mellom Tank 7 og Chichibuen skjedde det mye, whiskyen forsterket det metalliske preget ølet har, mens ølet til gjengjeld forårsaket en reaksjon på tunga med whiskyen. Ægir Lir og Balcones hentet fram krydder i hverandre. Til slutt var det altså ingen whisky, men pisco, som smakte intenst hylleblomst og var utrolig artig å smake. I kombinasjon med Oude Gueze Tilquin ble det en eksplosjon av sitrus; blodappelsin mot grapefrukt når jeg gikk fra øl til sprit og appelsin etterfulgt av ekstrem grapefrukt andre veien.

Det var i det hele tatt en veldig interessant smaking, og en jeg gjerne gjentar på et senere tidspunkt (det vil si: Gjerne på et tidligere tidspunkt på kvelden. Og med mindre alkohol konsumert i forkant).

Når både øl og whisky var fortært, i alle fall mer eller mindre, var jeg mett av både whisky og inntrykk og ruslet tilbake til rommet for å sove.

Neste morgen traff jeg mange i baren som ikke hadde vært like snusfornuftige. Det var en del trøtte tryner å skue. Et annet år kanskje jeg prioriterer annerledes jeg også, jeg satser i alle fall på å komme tilbake. Kanskje vi sees påWhisky-Meet 2015?

___________________________

* Jeg bruker det engelske ordet «masterclass» fordi jeg ikke har funnet et tilfredsstillende norsk ord. Jeg konstanterer at flere andre bloggere har begynt å bruke direkteoversettelsen «mesterklasse», men «klasse» på norsk kan ikke brukes i den betydningen «class» har her på engelsk. Charles Maclean er utvilsomt i mesterklassen når det gjelder foredragsholdere om whisky, men vi som deltok er ikke «på en mesterklasse». Beklager. En bedre norsk oversettelse er «mestertime» eller «mesterforelesning», men det første høres unektelig tidsbegrenset ut, det andre litt i overkant formelt. Enn så lenge holder jeg meg altså til engelsk, selv om jeg kanskje heller mot «mestertime».