Besøk hos Angiolino Maule

Man kan ikke reise en uke til Italia uten å få med seg minst en vingård, selv om hovedfokuset for ferien er aktiviteter som er gøy for seksåringen. Siden vi gjerne ville sikre oss at vi brukte tiden på vin som var verdt det, tok vi kontakt med Non Dos via Facebook før vi dro for å høre om de hadde noen produsenter i området som ville ha besøk. De satte oss i kontakt med Francesco Maule, sønn av Angiolino, med beskjed om at vi bare kunne ringe og avtale tidspunkt.

Vi hadde litt problemer med å finne fram til la Biancara, vingården, siden Google insisterer på at den ligger i nabogata (og det er italiensk landsbygd vi snakker om her, det er hverken mye skilt eller særlig mange mennesker å spørre).

Google vil altså ha det til a la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.
Google vil altså ha det til at la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.

Med hjelp fra Francesco fant vi likevel fram, og vi innså at gatenavnene nok burde ha gitt oss et hint…

biancara-13
Utsikt fra toppen av bakken. Jeg har sett verre.

I alle fall, vi kom fram og ble tatt godt i mot. Vi parkerte ved det gamle huset som var kombinert driftsbygning og bolighus og gikk derfra opp bakken, omgitt av vinranker på alle kanter, til den nye bygningen som er under oppføring, der det både skal være boligareale for Angiolino og frue, Bed & Breakfast-muligheter for turister (gjett om vi planlegger å komme tilbake?) og nye driftslokaler. Sistnevnte var mer eller mindre ferdig og omvisningen startet der.

biancara-7Fra modningstankene tappet Francesco en Sassaia 2012 (2011-utgaven er å få på polet nå), som jeg noterte meg at hadde et slående preg av grønne epler på lukta og at det smakte utmerket. (Smaksnotater for vin er ikke egentlig min greie, jeg har for lite øvelse, men hovedinntrykket av det vi fikk smake skal jeg ta med i alle fall.)

Så fikk vi bli med inn til de mer tradisjonelle «tankene».

biancara-5Vegg i vegg, og med glassvegg mellom slik at utsikten blir best mulig, har de innredet et helt nytt serveringslokale.

biancara-10Kvelden før hadde det vært fest der, noe vi fikk et visst utbytte av, siden Francesco plukket opp et par av flaskene som hadde blitt åpnet og sa «We’ll have that».

Men vi startet med en Sassaia 2011, for å kunne sammenligne med 2012. 2011-utgaven hadde mindre eplepreg, men om det skyldes årgangen eller at den er «ferdig» modnet det vet jeg ikke.

Det neste vi fikk i glasset var en Pico 2011. Sassaia er lagd med 85 % Garganega druer og 15 % Trebbiano, mens Pico er 100 % Garganega. Garganega er en drue som er typisk for Veneto, området la Biancara tilhører.

Her var eplepreget tilbake på lukta. På smaken fant jeg grønne epler, men også bærpreg.

biancara-8Deretter kom en av flaskene som var åpnet kvelden før, nemlig en Sassaia 1999 («Good year» sa Francesco). Den hadde også grønne epler på lukta, men en langt mer kompleks smak med aprikos og appelsin, og var i det hele tatt veldig fruktig (og dessuten snadder).

Så fikk vi en Sassaia 2009, som var det siste året de brukte åpent kar der druene lå til maserasjon i 2-3 dager med skall. Senere årganger (av både Sassaia og Pico) har 10 % av druene blitt maserert med skall. I alle fall var 2009-årgangen fantastisk, god syrlighet og fortsatt grønne epler på smaken, mens jeg på lukta har notert «Mye!»

biancara-9

Nå sto de røde vinene for tur. Vi startet med en Rosso Masieri 2012 (her er også 2011 på polet), som har 75 % Merlot druer, men også noe Cabernet Savignon og noe Tocay Rosso. Den luktet ripsgele og smakte tørt med preg av tyttebær og solbær.

En Merlot 2008 var lagd av de beste druene – fra høytliggende ranker – modnet på de flotte eikefatene vi altså hadde utsikt til og produsert i små kvanta. Her fant jeg solbærgele, litt rosin og godt eikepreg (med tendens mot litt røyk) på nesa, og solbærsaft (slik det skal være), god tørrhet og røde druer på smaken.

Til slutt fikk vi en dessertvin, en Recioto 2008 (på polet) som Francesco forsikret oss om at var perfekt til parmesan, men som var fint drikkelig helt på egen hånd også: Søt, men ikke for søt. På nesa noterte jeg lær og rosin.

På vei ned igjen fikk vi forklaring på noe av forskjellen på vanlig kommersiell drift og produksjon av «naturvin». Blant annet lager de sin egen kompost av plantemateriale fra vinrankene, som brukes som gjødsel. Alle vinene er naturlig gjæret, og filtreres ikke. Sulfider brukes bare om nødvendig. Vinrankene «presses» mindre. Naboen hadde vinranker av masseproduksjonstypen, som ser slik ut:

Et tak av druer.
Et tak av druer.

Det gir mer druer per plante, og dermed per kvadratmeter og kan produsere rundt 200 tonn druer per hektar. For «naturvin» vokser vinrankene slik:

biancara-2Og produksjonen ligger på 40-60 tonn per hektar.

I den gamle driftsbygningen fikk vi se den gamle kjelleren, som definitivt ser ut slik man ser for seg en vinkjeller.

biancara-15Desverre hadde den vist seg å være alt for fuktig, slik at det var mugg overalt, og den kunne ikke brukes til lagring.

biancara-14
Du vet det er fuktig når edderkoppene mugner…

Og nå kom vi til den delen av turen hvor vi kunne ønsket at vi hadde kjørt egen bil til Italia. Det hadde ikke vært noe problem å fylle et baggasjerom. Men vi skulle hjem med fly, så vi måtte beklage og si at en halv kasse – seks flasker – nok var grensen for hva vi kunne få med oss. Jeg spurte i lønnlig håp om de hadde noe Sassaia 2009 igjen, og fikk det forventede svaret at det hadde de nok ikke. Men når vi ba Francesco fylle en eske med seks flasker viste det seg at én flaske likevel var mulig å få. Arve hadde merket seg Visa/Mastercard-klistremerket på døra, men det viste seg at terminalen var ute av drift i påvente av flytting opp til nye lokaler, og et øyeblikk så det ut til at vi måtte kjøre en tur og lete etter minibank. Men når Francesco hadde regnet seg frem til hva han skulle ha og kommet til 80 Euro gikk det bra likevel, for såpass med kontanter hadde vi.

Men, altså. 80 Euro? Dette kom vi hjem med:

biancara-17Ok, forsiden er litt lite informativ, den mangler jo årgang.

biancara-18Fra venstre: Sassaia 2007, Sassaia 2009, Pico 2010, Pico 2011 og 2 stk So San 2010. Ingen av dem er åpnet ennå, men vi gleder oss.

biancara-12
Ikke helt OT: Det var tusenvis av gresshopper på vinmarkene

En kommentar til «Besøk hos Angiolino Maule»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.