Nese: Irsk whiskey. Veldig typeriktig. Vanilje, eik og sitron. Mer badstuepreg med vann.
Smak: Vanilje og eik.
Kommentar: Typeriktig og slett ikke vond. Bare… kjedelig.
Smakt på Oslo whiskyfestival 2014.
Stikkord: whiskey
High West Whiskey Double Rye! 46 %
Batch nummer 13H23.
Med håndskrevet batch- og flaskenummer og «håndblåst» gefyl på flaska skulle man tro dette var skikkelig håndverkswhiskey. Og det er selvsagt nettopp det de vil du skal tro. I følge Skus liste over amerikanske «destillerier» og hva tapningene egentlig inneholder er det «a blend of Barton and LDI ryes» (Barton er nå til dags eid av Sazerac), altså slett ikke destillert av High West og heller ikke produsert i Utah (det hevder de forsåvidt ikke heller på etiketten, der står det «Bottled by High West Distillery, Park City, Utah»). Bare juks, altså. Det forhindrer ikke folk som John Hansell i å gi den høy score. Nå er jeg forsåvidt fan av holdningen «the proof is in the pudding» hva gjelder f.eks. NAS, det viktige er om det lukter og smaker godt, og det gjelder selvsagt her også. Men jeg synes likevel det er en viss forskjell på å unnlate å fortelle hvor gammel (vel, ung) whiskyen er og å gå inn for å føre folk bak lyset ved å gi inntrykk av at noe er fra et mikrodestilleri når det egentlig er et industriprodukt. Vel, vel, det var moralprekenen… Her er mine smaksnotater i alle fall.
Nese: Søtlig, lett parfymert eik, vaniljesukker og haribo fersken. Også et lett vegetalsk preg som forsterkes med vann, det lukter mint, litt einertre og litt selje.
Smak: Vannilin, eikeplank og druesukker. Mye det samme med vann.
Kommentar: Mindre parfymepreget enn mye amerikansk whiskey, og dermed mindre fælt for min gane. Nesa er ganske bra, og har en svært interessant utvikling med vann, men smaken er mest søt og fatpreget og reaksjonen min er litt «What’s the point?». Ikke direkte vondt, men jeg står over påfyll.
Lesestoff til helga #41
USA: For noen uker siden skrev jeg om hvordan whiskey produsert i stor skala i Indiana tappes og markedsføres som om den kommer fra småskaladestillerier. I Iowa har en forbrukergruppe saksøkt Templeton Rye for falsk markedsføring, først og fremst for å fremstille det som om deres såkalte småskala, forbudstidswhiskey er produsert i Iowa, når den egentlig er kjøpt fra MGP Ingredients i Indiana. Denne uken godkjente «the state attorney general’s office» saken, det vil si at de mener den er basert på gode argumenter (ikke «frivolous claims») og nå har grønt lys til å kjøre for retten. Les mer hos USA Today.
The interwebz: Det nærmer seg jul. I fjor hadde jeg whiskyadventskalender, det var ganske artig. I år tror jeg jeg dropper det (jeg prioriterer OWF, man kan ikke bruke ALLE pengene på whisky tross alt), men kanskje neste år igjen? Om du ønsker deg en, eller har lyst til å kjøpe en skikkelig kul gave til noen, har Master of Malt nå åpnet for forhåndsbestilling av 2014-utgaven. Det finnes også en «premium»-variant og egne kalendere med rom, cognac, tequila, gin, botanical gin og vodka. For standard whiskyversjon i fjor kom avgifter osv inn i Norge på rett under tusenlappen, så vær forberedt på den ekstrautgiften.
Speyside: Mortlach har blitt relansert i en flaskedesign og med en pris som plasserer den tydelig i luksussegmentet. Det kan man ha mange meninger om (og mange har hatt det, inkludert meg), men egentlig er det vel mest interessant hva innholdet i de fancy flaskene smaker og om man selv synes det er verdt pengene. Whiskylassie var på en «smaking» som var skreddersydd for å passe til luksusimaget, og ble ikke skuffet. Etter å ha lest hennes rapport skulle jeg gjerne vært der selv, må jeg innrømme.
Bushmills 21 år 40 %
Jeg ble nesten nødt til å bestille en flaske Bushmills 21 år, for det er grunn til å lure på om importøren har fått solstikk. Prisen på polet er nemlig 599,90 – som jo er rimelig for en 21 år gammel whiskey, men som virker som et skikkelig kupp når man sjekker prisene i utlandet og finner at i Storbritannia er veiledende pris 137 pund. Men er den god? Alt står og faller på det, for er den udrikkelig er det jo rimelig bortkastede penger likevel.
Nese: Tydelig bourbon-preg, eik og vanilje. Plommer i Madeira, sitronskall, karamell og krydder, curry, faktisk. Vann gjør den fruktigere.
Smak: Eik og vanilje, igjen. Lett bittert eikepreg. Jeg hadde håpet vann skulle hente fram noe mer, men blir skuffet.
Kommentar: Veldig bra nese, ganske kjedelig smak. Men det er ikke noe galt med smaken, for all del. Verdt 600 kroner, men ikke 137 pund.
Lesestoff til helga #34
The interwebz: The Spirits Business har en interessant artikkel om no age statement (NAS) tapninger og hvordan forskjellige produsenter forholder seg til dem, med blant annet et ofte glemt poeng, nemlig at alder på whiskyflasker faktisk er et ganske nytt konsept, fram til midten av 80-tallet ble det meste av whisky solgt uten (og gjerne med beskrivelser som «Old and Rare» på flaska i stedet, beskrivelser som garantert ofte skjulte en relativt ung whisky).
Islay: Stephen fra The Malt Impostor har besøkt Kilchoman.
USA: Småskaladestillerier er på moten, også i USA. Men er det du kjøper faktisk produsert på det destilleriet flasken gir inntrykk av? Hvordan kan et selskap som ble startet i 2009 ha 15 år gammel fatlagret sprit? Les The Daily Beast om «jukset», de henviser også til en blogg – Sku’s Recent Eats – som vedlikeholder en ganske komplett liste over amerikanske whiskeytapninger og hvem som faktisk har laget spriten. Sku har publisert en oppdatering om listen i etterkant av artikkelen, den er det også verdt å lese, men mer som en analyse av reaksjoner på hobbyvirksomhet på internett enn nødvendigvis om whiskeyindustrien (noen av kommentatorene er med på leken og er ganske fornøyelige).
New York: Det finnes selvsagt dem som gjør det skikkelig, også. Coppersea Distilling har nettopp lagt sin første sprit på fat for det som ligger an til å bli den første whiskeyen fra New York siden forbudstiden. Selv fatene er kortreist. Les mer hos The Spirits Business.
I glasset: Øl-cocktails? Ja, hvorfor ikke? Godt drikke gir deg fire oppskrifter å prøve mens vi fortsatt har sommer.
Eagle Rare 10 år Single Barrel 45 %
Nese: Mørk sjokolade, kardemomme og eikeparfyme. Vann åpner for sitrus, særlig appelsin, litt syrinblomster og lemon curd. Mye eik ligger i bakgrunnen, og jeg får litt assosiasjon til gammeldags damesåpe.
Smak: Vått, varmt treverk (som i våt badstue), litt vagt råtne toner på ettersmaken. Med vann får jeg såpe på smaken også, sitrustoner og parfyme.
Kommentar: Nesa er god, men kanskje litt for parfymert, på smaken kan jeg velge mellom råttent tre uten vann og såpe med vann og da blir svaret «Nei, takk, jeg står over». Ikke helt udrikkelig, men balanserer på grensen.
Takk til Daniel for sample.
Luke 18: Yellow Spot 12 år 46 %
Nese: Vanilje og appelsinskall. Et hint av aceton og noen fruktige toner. Med vann får jeg litt mer frukt og noe karamell, dessuten litt krydder.
Smak: Eik og bitterhet. Endrer seg minimalt med vann, men litt fruktighet kan spores.
Kommentar: Drikkelig, men ingen höydare.