Lørdag 17. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Denne gangen i nytt lokale: Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjette gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.
Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere: Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv). Enn så lenge mangler Kintyre helt, jeg kommer til å oppdatere når info dukker opp Nå er også Kintyre lagt til, men dette er også den baren hvor det er størst sjangs for overraskelser på dagen, så jeg anbefaler en sving innom for å sjekke hva de faktisk har med seg.
Jeg har planer om å være på plass fra start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!
Et knapt år tok det før Drikkelig & co kom seg innom Macbeth for å sjekke status etter oppussing og refokusering som «Whisky & Aquavit Bar». Det var på tide, på alle måter.
Nyoppusset
Jeg synes oppussingen generelt er vellykket. Det gamle interiøret var riktignok i god gammel pub-tradisjon, men med hakket mye åttitallsvibber og litt Ye Olde klisjeer. Lokalet har blitt lysere og møblementet er funksjonabelt. Ikke minst har selve baren fått seg en kraftig overhaling, med nye hyller som viser fram sortimentet. Det har lenge blitt meg fortalt at Macbeth har hatt interessant whisky, men at flaskene har stått på hyller som ikke er synlige for kundene, noe som for meg virker en smule meningsløst. Nå er situasjonen en helt annen og flaske på flaske med godsaker står utstilt slik at hovedproblemet blir beslutningsvegring (jeg satset på en Glenburgie og en Linkwood, begge fra Duncan Taylor, og begge viste seg å være svært gode).
Mesteparten av de skotske.
Et overslag basert på notater og bilder tilsier 120ish flasker skotsk whisky og et anselig antall irske og amerikanske whiskeys. I all hovedsak er det destilleritapninger det er snakk om, men en og annen uavhengig tapning har sneket seg inn.
Irsk og amerikansk
Ikke står det dårlig til på akevittfronten heller, omtrent like mange varianter av det som av skotsk whisky. I tillegg kommer diverse annet brennevin og et helt ok ølutvalg.
Akevitt
Noe av det gamle konseptet til Macbeth henger igjen, blant annet er dette puben å gå på om du vil se trav på storskjerm. Det var det noen som ville når vi var der, på et tidspunkt var det riktig så folksomt borte i travhjørnet. Fotball på storskjerm er det også mulighet for.
Og mer akevitt
En annen ting som ikke har forandret seg stor er inngangspartiet, heldigvis.
Inngangspartiet. Det er neppe bare meg som har et nostalgisk fohold til telefonkiosken.
Etter nyåpningen har Macbeth faktisk rukket å utvide en gang, så helt mislykket kan prosjektet ikke være. Det er hyggelig å konstantere at man heretter kan svare «Macbeth!» når man får spørsmålet «Hvor går jeg for å drikke whisky i Trondheim?» i stedet for «Eh, jeg ville satset på øl i stedet.»
Bryggerifestivalen er godt og vel over. I følge egen Facebookstatus (der er det også en video å se om du er interessert i slikt) hadde årets festival over 13.000 gjester og fylte nesten 100.000 glass. Ikke dårlig. Som jeg postet på Facebook lå Bryggerifestivalen 2017 som venue som nummer to på Untappds liste over trending venues globalt etter London Craft Beer Festival hele helga, men en stund lørdag kveld lå den faktisk helt på topp.
Nå kan man selvsagt påpeke at LCBF akkurat hadde hatt en pause på halvannen time. Eller at Great British Beer Festival startet noen dager senere, og den er mye større enn LCBF. Jeg synes det er morsommere å peke på at selv om LCBF hadde flere innsjekk totalt hadde Bryggerifestivalen flere unike brukere som sjekket inn: 672 unike i Trondheim mot 540 unike i London (tall hentet ut 6. august). For nettopp det er noe av moroa med Bryggerifestivalen: Det er ikke bare ølnerdene som kommer. Faktisk er vi ølnerder er en ganske liten minoritet i festivalens totale publikum. Og det er bra, for skal håndverksbryggeriene overleve og skal det fantastiske ølmangfoldet som vi ser i butikkhyllene nå være bærekraftig over tid er vi avhengige av at «folk flest» kjøper noe annet enn «den vanlige». Kanskje ikke hver gang, men i alle fall ofte nok til å opprettholde etterspørselen etter nye ting (og etter gamle favoritter).
I år var festivalområdet enda større og dekket to kvadranter på toget. Selve barteltet var så vidt jeg kunne bedømme like stort. De tre serveringsstedene To rom og kjøkken, Indian Tandoori Restaurant og Folk og Fe hadde egen teltrekke, som også fungerte som «vegg» mot resten av torget (som i fjor). Opplegget var også ellers ganske likt, man kjøper Oi! og smaksglass ved inngangen (eller tar med seg glass fra tidligere år, som vi gjorde). Der var det stort sett kø, så har du glass lønner det seg heller å gripe fatt i noen av de ambulerende Oi!-selgerene inne på området. For hver Oi! Får du 1 desiliter «normalt» øl, for mer spesielt øl (spesielt sterkt, fatlagret el.l) må du ut med 2 Oi! (eller kjøpe en halv for 1). Det var folksomt hele tiden, bortsett fra på snikåpningen onsdag kveld, men den var såpass dårlig annonsert at det kanskje ikke var så rart. Det var mulig å få bordplass, i alle fall om du var villig til å vente litt, men obligatorisk å være fler om man skulle beholde plassen. Logistisk virket festivalen å fungere helt utmerket. Det var sjelden urimelig lange køer hos noen av bryggeriene og ei heller på toalettene (særlig når det kom opp skilt som pekte mot pissoaret). Og toalettene var også i år av typen «bygd i en rekke på en henger», ikke vanlige single portapotties, med faktisk nedtrekking, og derfor langt mer delikate enn det jevne festivaltoalett.
Mitt inntrykk var at folk storkoste seg, og da er mye gjort.
På grunn av uforutsette omstendigheter fikk jeg mer tid til å være på festivalen enn jeg hadde planlagt med (aldri så galt at det ikke er godt for noe, men mer om akkurat det senere), og siden Arve hadde fri slik at vi kunne dele på smaksprøvene fikk vi smakt oss gjennom nesten alt vi ville. Om du lurer på hva som var tilgjengelig har jeg publisert en ganske komplett oversikt på På kran i Trondheim.
Vår eklektiske samling glass.
Strategien vår var altså å få smakt på flest mulig øl, og det er et par ting som gjør det enklere. Det ene er altså å ha noen å dele med. Akkurat det er en fordel også fra synspunktet «ha et sted å sitte», for er man fler kan man bytte på å gå til baren og holde av bord, og tro meg, det siste trengs på en festival som er så populær. Det andre er å ha fler enn ett glass. Vi opererte med fire (og da var tre av dem fra tidligere festivaler, siden alle hadde tydelig volummerking var det ingen som hadde problemer med det). Alle øl som koster 2 (eller flere) Oi! (festivalens «myntenhet, eller bonger om du vil) får du tilbud om en halv av automatisk, men så lenge du handler fra samme bryggeri er det fullt mulig å få to halve av 1-oi-øl. Og selv om en halv desiliter øl ikke er så mye, er vår erfaring at det holder i massevis for oss begge å få smakt, gjort kjappe notater og gitt tommel opp eller ned. Så kan man heller komme tilbake til de mer spennende eller simpelthen bare gode ølene senere og kjøpe seg både en og to av dem (hvilket jeg også gjorde etterhvert).
Ellers er hyppig sjekk av menytavlene for å se om det settes på nye ting og flittig sjekk av Untappd (fordi hukommelsen ikke er til å stole på) nyttig for å få med seg flest mulig. Jeg endte på 84 innsjekk på festivalen, fordelt over tre dager. Og notatene mine har jeg selvsagt tenkt å dele, selv om jeg skal være den første til å innrømme at de varierer i nytteverdi for andre enn meg selv. So here we go, i drikkerekkefølge, særdeles subjektivt og i stikkordsform, ispedd litt bilder:
Dag 1:
Brooklyn Ghost Hand & Seal Cognac Ed.: God, men ikke fantastisk.
Amundsen Dessert in a Can: Marshmallow Psycho Cognac BA: Lukter vanilje og … kokos? Smaker vanilje. Dessert er rett. Nam.
Amundsen Hopbliminal Messages: Lukter sitron og humle, smaker Blæ. Særlig i kontrast med desserten. Typeriktig, altså liker jeg den ikke.
Amundsen Mad Flow: Blæ. Men kanskje ikke uventa.
7Fjell Laibikk: Lukter bringebær. Smaker… bringebær med en rar bismak. Bare nesten vellykka.
7Fjell Gateway Addictive IPA: Ikke særlig addictive. Falsk reklame. Men grei til IPA å være, nesten drikkelig.
Monkey Brew Demon Box 2017: Lukter vanilje og kaffe, smaker mer subtilt vanilje, masse kaffe, mørk (bitter) sjokolade. God. Mindre dessertaktig enn mange andre impstouter.
Trondhjem Mikrobryggeri Berry Nice IPA: Litt for mye IPA, men interessant i det minste.
Trondhjem Mikrobryggeri Blueberry Peach Blonde: Lukter litt som gjæra ripssaft, men søtere, tørket aprikos også. Smaker… fryktelig. Som tørka aprikos som har blitt dårlig. Søtt, emment, uggent, gjæra. Hadde venta å like den bedre enn IPAen, men nei.
Reins Andy Vørthol NEIPA: Mild IPA, greit drikkelig, men ikke noe jeg ville valgt å kjøpe mer av.
Reins Hold Brillan Trønder: Lukter maltrikt, lett fruktighet. Smaker mer humle, men absolutt ikke avskrekkende. Solid maltbase, lett lakrisaktig.
To Tårn Surpeis: Greit surøl, smaker litt fjøs.
To Tårn Funky Wit: Smaker PEZ. Funky, ja.
7Fjell Håndverkspils: Pils, ja.
7Fjell India(n) Summer: Og session IPA, ja.
Qvart Furious Passion: Pasjonsfrukt, gitt. Masse pasjonsfrukt. Og rabarbra på smaken.
7Fjell Tjommi: Pale ale, ja.
7Fjell Ulriken: Typeriktig. Fryktelig.
Qvart Sour Mandarina: Lukter humle, lett fruktig. Smaker sure mandariner, dessverre med et lett «muggen mandarin»-preg også.
E. C. Dahls Kyoto: Lukter Halls halsdrops. Fruktig (bær-aktig), men med medisinsk preg. Smaker… vel, ganske som det lukter, men mer tropisk frukt enn bær. Sær, men ganske god.
Oedipus Polyamorie: Smaker som en fruktig pale ale. Meh.
Oedipus Mannenliefde: Lukter daff pils, smaker… omtrent det samme.
Oedipus Gaia: Typeriktig nok til å være blæ.
Oedipus Thai Thai: En tripel ødelagt med thai-krydder. Du smaker jo i alle fall krydderet, men jeg ser ikke poenget.
Hogna Kardinal: Lukter lakris & kaffe. Smaker kaffe, kaffe, kaffe og litt mørk sjokolade. Liiitt for tørr.
Fjord Testbrygg nr 4 Porter: Litt lett til å være porter?
Randhav Grim: Litt for typeriktig.
De Molen Heaven & Hell Bowmore BA: Nam. Krysning mellom en god impstout og en god Bowmore. Tydelig spritpreg, men likevel skremmende lettdrikkelig.
De Molen Frack & Frick: Fryktelig. Lukter spekemat, men smaker alt for bittert og alt for mye røyk.
Monkey Brew Demon Box Covfefe: Strengt tatt en øl-cocktail siden det er kaldbrygget kaffe blandet med Demon Box i glasset. Nam. Veldig kaffe-preg og det gjorde seg virkelig på et ellers godt øl.
Dag 3
E. C. Dahls Beta Lindis: Litt for mye sitron/ingefær, litt for lite i bunnen, men på sett og vis godt som tørstedrikke.
7Fjell + Bror Tutt-Mallan: Lettdrikkelig og greit. Ikke veldig spennende.
Amundsen + Against the Grain Hoptropolis: Ingen bombe at jeg ikke liker denne, men i tillegg til alt for mye humle har jeg problemer med både et hint av honning og et hint av oppvaskmiddel.
Oedipus Swingers: Syrlig, friskt, muligens ikke så mye mer og muligens litt vel mye sitron.
Oedipus Agriturismo: Ganske vellykket krydring av en belgisk pale. Første fra Oedipus jeg kunne tenkt meg å smake igjen.
Oedipus Mama: Typeriktig pale on the bitter side.
Oedipus Vogelen: Nja. En god berliner weisse ødelagt av humle.
De Molen Amarillo: Lukter belgisk dubel elns. For mye humle på smaken.
Austmann Hoppy Harvest: Lukter grapefrukt, smaker, vel, greit sessionøl, kanskje litt for tungt på humla for meg, og ikke spennende nok ellers til å veie opp.
Reins Disco Sucks: Standard pale, ikke min øl.
Frøya Rabben: Daff pils. Nei.
Frøya Sletringen: For mye IPA, men mer bare PA, uansett ikke min smak.
Bådin Kjerringøy: Ganske lik Sletringen, egentlig.
Fjord Vinjefjord Bryggerifest 17 (ikke nedbrygget til butikkstyrke): Typeriktig. Kjedelig.
Rodebak Grå (bånnsupen): Daff og merkbart bånnsup (ølet bør nok ikke dømmes ut fra denne slanten).
Wild Beer Co Pogo: Litt mer interessant enn den jevne pale. Et syrlig preg som gjør seg. Kan definitivt smakes igjen.
Monkey Brew Monkey Island 2: DDH: DDH, ja. Alt for mye humle, selvsagt, men ikke av det fryktelige (kattepiss eller muggen appelsin) slaget, så nesten drikkelig.
Monkey Brew Session Darwin: Session IPA. Meh.
Austmann 500 Unreleased: Barleywine som har blitt flaskemodnet i tre år? Don’t mind if I do. Snadder.
Og for å oppsummere, mine favoritter (av de jeg drakk på festivalen), karakterisert som særdeles drikkelig: Amundsen Marshmallow Psycho Cognac BA, E. C. Dahls Kyoto, Frøya Jedinorg, De Molen Heaven & Hell Bowmore BA, Monkey Brew Demon Box (både med og uten Covfefe) og Austmann 500. Hvilket kanskje sier mer om hvilke typer øl som framkaller superlativer hos meg… Lite session-vennlig den lista. Ok, la oss ta med de jeg gjerne drikker (dvs. kjøper) igjen: Qvart Furious Passion, Hogna Kardinal, Austmann Cucumber Cooler, Austmann Speakeasy, Rodebak ESB, Røros Sabrura, Bådin Saltstraumen, Randhav Volckmars, Fjord Bærtur, Hogna 1332, Randhav Pahana og Oedipus Agriturismo.
Og vil du ha tips om festivalens beste IPA er du på feil sted.
Andre skriverier om festivalen (tips meg gjerne om fler):
En lørdag mot slutten av juni passet det plutselig med en pubcrawl igjen, og nå fant jeg ut at jeg endelig skulle gjøre alvor av planen som har ligget på vent i snart ett år: Østbyen rundt. Den opprinnelige planen innbefattet Dahls, Mellomveien, Ramp og Ladejarlen. Siden den gang har Kudos kommet til, og måtte selvsagt plottes inn. Da været viste seg å bli mindre ille enn ventet slo jeg til med Ladekaia også.
Jeg skulle innom SmallBricks for å hente noe Lego, og siden de stengte tre var det et greit tidspunkt å starte runden på. Jeg gikk derfor fra Dahls-området til Ladekaia som første etappe.
På Ladekaia har de seks øl på kran, Dahlspils, Kronenburg 1664 Blanc, San Miguel og tre fra Røros, som jeg antar varierer noe. Denne dagen var det Kølfogden, Nidaros Simcoe og Nidaros Blond på kranene, og siden jeg ikke hadde smakt noen av dem før tok jeg like gjerne en av hver.
I tillegg passet det med en matbit, så jeg bestilte spekesnacks, brød og aioli.
Når maten kom måtte jeg flire, for spekesnacksen ble servert på en pall. Ok, det passer forsåvidt til imaget til Ladekaia, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke på We want plates mens jeg spiste. Maten var ellers utmerket, og de får plusspoeng for å ha delt spekeskinka i passe store fingermatbiter.
Er du mer i humør til «ordentlig mat» snarere enn snacks har Ladekaia selvsagt det også.
Og ølet? Røros Nidaros Simcoe luktet ganske lett humle, litt appelsinskall. Smakte av appelsinskall og bitterheten som følger med, ikke så mye annet. Konklusjonen: Kjedelig, men helt greit drikkelig. Røros Nidaros Blond luktet fint lite. Smakte søter enn IPA’en, litt bananaktig, faktisk, og litt malt. Også for så vidt helt ok, men kjedelig.
Jeg valgte å sitte innendørs, til tross for at de spilte ALT for høy musikk. I et rimelig tomt lokale (det var mye folk, men de fleste satt ute) virker det bare merkelig, og hadde jeg skulle prate med noen (eller ikke likt musikken noe videre, nå hadde jeg tilfeldigvis flaks) hadde det vært direkte plagsomt.
Etter en god hvil på Ladekaia med bok i den ene hånda og øl i den andre, var jeg klar for vandreturen tilbake til E. C. Dahls.
Går du i normalt tempo tar vel turen en drøy halvtime eller deromkring. Jeg fanget Pokemons, og testet også den nye gym raid funksjonen som nettopp var lansert, på veien, så jeg brukte litt lenger tid. Men man kan jo ikke annet enn si at som pub-til-pub-runde er en tur innom Ladekaia særdeles turistvennlig (og turist-i-egen-by-vennlig), for en tur langs Ladestien er å anbefale.
Når jeg kom fram til E. C. Dahls satt Geir og ventet på meg. Jeg hadde som vanlig slengt ut en generell invitasjon på Facebook i forkant for å høre om noen hadde lyst til å holde meg med selskap hele eller deler av runden. Jeg har slett ingen problemer med å ta en slik tur i selskap med kun meg selv og en bok, men det er jo trivelig å prate med andre mennesker av og til også.
På E. C. Dahls kan du også få deg mat, både ute i puben og inne i restaurantområdet. Jeg har spist utmerket burger der før og også fått servert diverse annen god mat der ved flere anledninger (sist en brassert oksekjake på et arrangement med jobben, som jeg forøvrig hadde tenkt å skrive noen ord om på noe tidspunkt). Maten faller vel pent inn i gastropub/moderne husmannskost-klassen.
De har en lang rekke kraner, hvorav rundt halvparten har et fast utvalg og resten varierer.
Mest fra Carlsberg/Brooklyn/Ringnes, av naturlige årsaker, men også fat fra andre håndverksbryggerier. Finner du ikke noe på kran du vil ha kan du også velge fra et anstendig flaskeutvalg.
Jeg valgte meg en Redchurch Dark Light fra kran, som var syrlig og fruktig, og god, men ikke noe wow.
Uteområdet i direkte tilknytning til puben er innhyllet i glass, så her er det mulig å nyte en «utepils» selv i typisk trøndersommer.
Fra Dahls ruslet vi bort til Ramp. Nå hadde sola funnet det for godt å titte frem, så da måtte vi nesten sette oss ute.
Er du sulten har Ramp dagens til en grei pris og ellers diverse småsnacks og smørbrød. Av øl har de 8 øl på kran, hvorav fire varierer. Denne dagen hadde de ikke noe jeg ikke har drukket før, så jeg endte med en Frydenlund Bayer.
Ramp har definitivt bydelspub-stemning, og jeg kunne utmerket ha sittet utenfor i sola i noen timer med enn god bok eller i godt selskap.
Men jeg hadde en rute å fullføre, så jeg tok med meg det gode selskapet for anledningen videre til Mellomveien. Det var jo ikke dumt, for de viste seg å ha Cuvee des Jacobins Rouge på fat, og det er ikke til å kimse av. De har ti faste kraner og fem rullerende. På dem kan du oftest finne flere fra MonkeyBrew, og når vi var der et øl lagd for Mellomveien av Klostergården. En del flasker har de også, så det er verdt å kaste et blikk på kjøleskapene.
Mellomveien er å regne som en sportsbar, og de levde opp til det ved å vise fotball på storskjerm. Hadde man vært interessert i fotballen hadde det utvilsomt vært givende, for oss som var mindre interessert var det ikke forstyrrende, og det må vel sies å være en grei kombinasjon.
Siste tilskudd i nabolaget heter Kudos. Her holdes det både quiz, konserter og kunstutstillinger, så det er verdt å følge med på nettsidene eller Facebook for å få med seg hva som skjer.
Her er ølutvalget mer begrenset, med Dahlspils på kran og 9-10 flaskeøl. Igjen valgte vi å sitte ute, siden trønderværet holdt seg på den blide siden.
Nå var det bare en pub igjen på lista. Ladejarlen hadde ikke den letteste starten, da de måtte gå utallige runder med kommunens saksbehandlere for å få endret brukstillatelse på deler av lokalene, men nå har hele lokalet vært åpent en stund. Også på Ladejarlen kan du spise deg god og mett (de har takeaway også) og bryne hjernen på quiz. Det er tre «avdelinger» om man kan si det slik, en pubdel, en mer kaféaktig del og et lokale i midten som egner seg bra til større selskaper.
Vi var mest interessert i ølutvalget og fant oss derfor plass i pub-delen, der det finnes 14 kraner på lang rekke samt et stort flaskeutvalg. Her kunne jeg nok ønsket meg en skikkelig meny. Ølmeny finnes, men den er av typen trykket en gang for alle ved oppstart og var vel utdatert etter en uke, skulle jeg tro. Kranene er bare delvis merket og flaskeølen må du studere kjøleskapene for å finne. Til gjengjeld har de velvillig personale, hun som ekspederte oss ble lykkelig når Geir lot henne finne øl til ham (og i motsetning til de fleste andre steder jeg har opplevd fant hun fire å velge mellom ut fra kriteriene i stedet for å komme med ett). Jeg gjorde meg vanskelig og ville velge selv, så jeg pekte meg ut en Hornbeer Brown Ale i kjøleskapet.
Ladejarlen fikk æren av å være siste stoppested denne kvelden, og konklusjonen må bli at en pubrunde i «østbyen» absolutt kan anbefales.
Plutselig – på selveste himmelspretten – bød det seg en mulighet for en pubrunde igjen, og Eva Beate slengte seg med denne gangen også. Vi kom med bussen fra Elgeseter-siden av sentrum og hoppet av i Prinsens gate for å sprinte (med måte) rundt hjørnet til Frati, eller nærmere bestemt ØX Tap Room som ligger i kjelleren til Frati. ØX har egen inngang fra torget, men siden det regnet (derav sprintingen) gikk vi inn gjennom Frati, strenet forbi køen (vi skulle jo ikke ha bord) og ned trappen. Der ble vi stående å se dumt på hverandre, for her var det da vitterlig veldig tomt? ØX har et stort lokale, så vi hadde kanskje ikke ventet at det skulle være stappfullt, men her var det ikke kunder ved et eneste bord. Ikke var det noen bak baren, heller. Vi ruslet bort til ØX egen inngangsdør og konstanterte at den var ettertrykkelig stengt. Slukøret ruslet vi opp trappen igjen, påpekte for en fyr bak baren oppe at de kanskje burde henge kjettingen som signaliserer at ØX er stengt over trappa… og så ut i regnet med oss.
Akk ja. Vi satt kursen mot Bror, siden jeg visste de hadde et øl jeg ville smake.
På Bror var det folksomt, men vi fant da et bord og fikk kjøpt oss øl. Jeg bestilte Liefmans Yell’oh, en nyhet fra Liefmans som Bror var de første til å få på fat i Trondheim. Jeg var ikke helt fornøyd med å få is i den, men når jeg forsøkte å protestere fikk jeg beskjed om at den «skal serveres sånn». Etterpå så jeg at det sto med liten skrift i menyen, men jeg var ikke fornøyd likevel, jeg forventer faktisk å bli spurt om jeg vil ha is i colaen, for ikke å snakke om sideren eller ølen.
Nå er det første gang jeg har hatt en negativ opplevelse på Bror, og vi har vært der ganske mye, så ikke ta det som en anbefaling om å gå noe annet sted, nødvendigvis. Bror har ti revolverende tappekraner (pluss tre faste) og hyppig skifte av fat på disse, i tillegg til et omfattende flaskeutvalg. Maten er god også, jeg kunne levd bare på «sidesene» deres og vil ellers anbefale vegetarburgeren (gjerne med bacon. Ja, virkelig).
Deler av tapperekka på Bror.Vi klarte oss uansett med en liten en på Bror denne gangen. Det regnet ikke så mye når vi kom ut, men vi stakk likevel bare rett rundt hjørnet, til Habitat. Habitat er MonkeyBrews nye hjem, og har dermed «erstattet» Taps som jeg var innom på den første pubrunden i Trondheim (se lenke øverst i innlegget). I motsetning til Taps som lå litt mer avsides til for oss som ikke ferdes på Bakklandet til daglig ligger Habitat litt mer midt i smørøyet, noen kvartaler fra bussholdeplassen «min».
På Habitat var det langt roligere. Om du stikker innom anbefaler vi en tur på toalettet (der er det nemlig David Attenborough lydspor på høytaler). Siden jeg hadde sjekket Habitats utvalg på forhånd på På kran i Trondheim (haha) visste jeg hva jeg skulle ha:
Portland Cider Co Strawperry 5,4 %
Nese: Lukter pære.
Smak: Pære, litt søtt, ikke overdrevet jordbærpreg, akkurat.
Kommentar: For søt og for anonym.
Eva drakk Jive fra Two Beers, den var litt tynn, men ellers helt ok. Ellers er det nok å velge fra her, Habitat har 23 kraner og et flaskeutvalg som ikke er til å kimse av i tillegg. Det kan også nevnes at du får pizza på Habitat, selv om jeg og Eva ikke spiste ved denne anledningen. Den er god og sjokkerende mettende (de har heldigvis egnet beholder for «doggy bag»).
Når vi var klare for å gå videre fra Habitat kom vi på at vi faktisk var så sent ute at Diskoteket kunne finne på å være åpent, så vi satte kursen dit.
Diskoteket åpnet i det vi kom dit. Jeg kan anbefale toalettet der også, velg mellom Star Wars og afrikansk safari, begge med grafitti og dårlige vitser.
Ellers gjelder det jeg sa om Diskoteket i runde 1 fortsatt (igjen, se lenke øverst i innlegget). Det er lett å få beslutningsvegring her også, men jeg landet på en:
De Molen Weer & Wind BA 12,4 %
Nese: Karamell og brent sukker
Smak: Fløtemysost. Særlig på ettersmaken.
Kommentar: Litt for søt i store mengder.
Når vi kom ut fra Diskoteket regnet det heldigvis ikke, så da gikk det an å gå hele veien opp til Naboen, som hadde Sour Bananas i verdens fineste glass!
Austmann Sour Bananas 6,4 %
Nese: Syrlig og grønne bananer
Smak: Litt daft, smaker «øl» med litt preg av umodne bananer. For lite syrlig.
Kommentar: Drikkelig øl, men ikke spennende. Skuffende.
Naboen har altså vendt tilbake etter å ha vært stengt en stund. Noe oppussing er foretatt, mest merkbart for publikum er dette synet som møter deg når du kommer inn døra:
Ja, og så toalettene da. Det ble visst et gjennomgangstema for dette innlegget. Selv synes jeg det er litt skuffende at de har feiget ut av unisex-merkingen de kjørte når de først åpnet igjen, men det er bare avlukkene (og bare noen av dem?) som er merket, selve området er unisex fortsatt. Og håndvaskene er ølfat. Man må jo gi plusspoeng for slikt?
12 revolverende kraner og 12 faste skulle gi nok å velge mellom for de fleste, ellers kan man jo alltids drikke øl fra flaske også. Naboen har i mange år lidd under varierende lederskap og ugunstige økonomiske rammer. I ny drakt er puben en selvstendig enhet, og det må være lov å håpe at forholdene nå ligger til rette for litt mer stabil drift og konistent utvalg. Den som lever får se, jeg kommer neppe til å slutte å stikke innom.
Nå syntes vi nok at pubrunden hadde vært lang nok, men jeg tok en MonkeyBrew Pavlov Porter bare for å runde av kvelden, jeg hadde av en eller annen grunn ikke sjekket den inn på Untappd før.
Lyngen: Myken er ikke lenger verdens nordligste destilleri, nå har Aurora destilleri i Lyngen i Troms overtatt den tittelen. Visit Norway skriver og viser pene bilder.
Chile: Chile opplever noen av de verste skogbrannene i manns minne. Flere er omkommet og folk har mistet hjemmene sine, men en langsiktig konsekvens kan bli mangel på chilensk vin i årene framover, fler enn 100 vingårder har blitt ødelagt av flammene, noen av dem 200 år gamle. Det er selvsagt negativt for verdens vinkultur, men ikke minst en katastrofe for alle som tjente til livets opphold på disse vingårdene. Les mer hos Washington Post.
Markedsføringens underlige verden: Man kan lure på om ikke noen har smakt litt for mye på fatprøvene. Virgin Holidays lanserer en rom som «smaker ferie», og vinner premien for ukas (årets?) mest orginale (ikke nødvendigvis positivt ment) markedsføring av sprit.
London: Vel, om du tilfeldigvis er i London i helga, er kanskje heller Old Billingsgate stedet å være, der går årets Whisky Show av stabelen lørdag og søndag.
Egentlig har jeg vært på en runde to tidligere i år, men den får jeg komme tilbake til ved en annen anledning (første runde i Trondheim finner du her). Den runden jeg nå skal beskrive foregikk nå i august, og ruten ble delvis bestemt ut fra ølutvalg og «steder jeg ikke har skrevet om ennå» og delvis fra et Pokemonjakt-perspektiv. Så er dere advart. Pub-til-pub-selskapet mitt denne gangen var Eva Beate.
Vi startet på Selma. Der bestilte jeg Portland Cider Co Passionfruit Cider, uten å sjekke om jeg hadde drukket den før. Det var en tabbe. Vel, den gikk da ned.
Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.
Eva Beate var heldigere med sin øl, og spiste i tillegg pizza. Det gjorde ikke jeg denne gangen, men jeg har spist pizza på Selma flere ganger siden de åpnet, og har i grunn vært fornøyd hver gang.
Selma har 20 kraner med varierende ølutvalg pluss at de har Dahlspils. De har vært flinke til å sende oppdateringer til På kran i Trondheim, så har du tenkt deg innom kan du jo sjekke ølutvalget denne uka der.
Har du mer lyst på drinker enn øl, har de faktisk også drinker på tapp: Whiskey Sour, Mojito og Moscow Mule når vi var der. De har bra med sitteplasser både ute og inne, men er man mange kan det nok lønne seg å bestille bord, for som ellers på Solsiden blir det fort fullt.
Fra Selma er det kort vei til neste sted på lista vår: Sot. Lokalet er mindre enn Selma sitt, men jeg synes det er trivelig. Uteserveringen var full når vi kom, men inne var det god plass. Sot har gode burgere, og nå har de visstnok også fries («sånn serr», i følge plakaten), men vår kombinerte erfaring er at serveringen er treig (og, nei, vi har ikke spist der sammen).
Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.
På Sot har de ikke like mange kraner, og bare to av dem varierer noe videre, til gjengjeld har de et massivt flaskeutvalg.
De har også en gammel Nintendo-maskin og tilgang til tre Pokestops, litt avhengig av hvordan GPSen oppfører seg.
Vi drakk begge Thornbridge Made North, klassisk engelsk bitter, fra en av de variable kranene. Den var helt ok, og spesielt ok var det at den bare var 3,8 % og dermed både billig og mer tørsteslukkende enn tilhodetgående.
Etter Sot ruslet vi noen meter lenger, hele veien bort til Café Løkka.
Der fant vi oss plass på uteserveringen (to Pokestops!) og gikk inn for å handle etter tur.
Utvalget på kran er begrenset spennende, men de har et svært kjøleskap rett til høyre for inngangsdøren med mye snadder på flaske.
Jeg har faktisk aldri besøkt Café Løkka før (i sin nåværende drakt, jeg har en gang vært på julebord på hvadetnåvar som var i lokalene før). Men det skal endre seg, for særlig uteserveringa var tiltalende, siden den ligger skjermet for støy fra trafikk og andre utesteder.
Utsikten var det i grunn ikke noe å klage på, heller.
Eva Beate drakk en Sierra Nevada Pale Ale fra fat, jeg fant meg en Dunkertons Organic Cider i kjøleskapet. Begge var fornøyd.
Forslaget mitt til neste stoppested var Bar Moskus. Vi var egentlig forberedt på at det skulle ende med at jeg måtte skrive «Vi forsøkte å gå innom Bar Moskus, men der var det for fullt», for det er som regel rimelig stappa i det ikke alt for store lokalet. Men når vi kom dit var det bortimot folketomt, så vi gikk inn. I etterkant har vi konkludert med at venn-diagrammet for «folk som henger på Moskus» og «folk som går på Pstereo» må være tilnærmet lik en sirkel, og at det er forklaringen.
Til Moskus å være er dette folketomt.
Moskus er altså ikke veldig stort, men de har nå fire kraner med vekslende ølutvalg pluss fem faste.
Den mest interessante krana sto det Harlem Globefrotters på, men det fatet viste seg å være tomt, så jeg endte med en flaske fra det ganske rikholdige, men smale flaskeutvalget. Moskus har nemlig sikkert 100 forskellige øl på flaske, om ikke mer, men 95 % eller deromkring har opprinnelsesland Belgia.
Vi kunne sikkert sittet lenger på Moskus, men det var to ting som trakk oss videre: De spilte i overkant høy musikk og det var en nyåpnet sportspub vi tenkte vi måtte innom før vi ga oss for kvelden.
I Familiens gamle lokaler åpnet det nemlig en sportspub tidligere den uka. Cock & Balls er navnet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er en smule barnslig (for ikke å snakke om at du egentlig ikke vil søke etter navnet, hverken på Google eller Facebook, bruk lenka herfra så slipper du å søke). Ut over det var vi litt mistenksomme angående stedets tilsynelatende fantastiske renommé på Facebook. Dagen etter åpning hadde de 17 femstjerners anmeldelser. Hadde fraser som «large tap menu» fra anmeldelsene vist seg å holde stikk hadde vi ansett det som formildende, men…
2x Dahls pils
Og
8 kraner med så spennende saker som Guinness og 1664 Blanc. Ja, og de tre nye til E. C. Dahls, men de har «alle» i Trondheim snart.
Ja, og så 11 øl på flaske. Og så vidt jeg kunne se: Øl kun fra Carlsberg-systemet.
Så, sorry. Jeg er underveldet. Faktisk såpass underveldet at jeg gikk til det skrittet å skrive min første anmeldelse på Facebook noensinne, først og fremst for å motsi opphausingen av ølutvalget, slik at de der ute som faktisk er interessert i utvalg skal slippe å bli skuffa.
Lokalet har to ting som taler til dets fordel: En peis og et av bordene er en gammel høvelbenk. Peisen vender riktignok på en måte feil vei, mot baren snarere enn mot majoriteten av sitteplassene, men det blir sikkert uansett plusspoeng for skikkelig varme til vinteren. Menyen inneholdt relativt fristende pubmat, så det må nok testes en annen gang. Ellers må jeg innrømme at inntrykket jeg satt igjen med var at alt virket litt provisorisk uten at jeg helt vet hvorfor. For folk som oppsøker sportspuber for å se sport (jeg har hørt at sånne finnes) kan jeg nevne at det var to svære skjermer plassert slik at du bør kunne se dem samme hvor du sitter, sånn ca, så det oppfyller nok behovet, men der er jeg feil person til å dømme.
Etter denne nokså milde skuffelsen (vi hadde tross alt ikke hatt de helt store forhåpningene) var det på tide å ta kvelden. Neste pubrunde i Trondheim blir forhåpentligvis om noe mindre enn et år. Østbyen rundt står på planen neste gang.
NB: Cock & Balls har siden stengt. I oktober 2018 åpnet «Frati-familien» Tyven bar & klubbscene i lokalene.
Fra nå av vil oppdateringer på undersiden På kran i Trondheim – enten jeg får dem fra utestedene, innhenter dem selv eller får tips – oppdateres fortløpende i bloggformat, og dem kan man f.eks. abonnere på via rss eller få i feeden sin ved å følge På kran i Trondheim på Facebook.
Vi man derimot ha en oversikt over hva som finnes NÅ, eller så nær vi kommer, i alle fall, uten å installere webkamera på alle de relevante stedene, kan må se på den fikse nye oversikten som henter inn siste innlegg for alle.
Work in progress: En oversikt for alle de stedene som ha øl, men som ikke bytter type hver gang et fat går tomt, altså med faste tapperekker.
På tegnebordet: En måte å også tilby oversikt over flaskeutvalg. Om det kan fikses uten å ta alt for mye tid vil det også komme.
I dag er den offisielle åpningen av «nye» E. C. Dahls for publikum. Det er solgt billetter til første del av kvelden, men om du er utålmodig og ikke har fått tak i billett skal det visstnok være åpent for alle fra 21.00 og utover.
Selv har jeg vært på en sniktitt, så jeg utsetter nytt besøk til… Vel, ikke veldig lenge, det blir nok en bordbestilling hos Bryggeriet Pub & Kjøkken i løpet av de nærmeste ukene.
Jo, altså, sniktitt: Det første som skjedde var at vi fikk en flaske Dahlspils i hånda. Det var jo spennende nok, for det er altså den nye Dahlspilsen, på 0,33-flaske (uten pantemerke). Så vidt jeg klarte å bedømme smakte den som den skulle, men jeg overhørte etterlysning etter banansmaken. Her bør det nok en paralellsmaking til. Vi fikk en ny omvisning inne i bryggeriet, der var det ikke så mye nytt siden forrige besøk (annet enn langt mer øl på tank, men det så vi jo ikke så mye til) så jeg skal ikke dvele så lenge ved det.
Wolfgang forteller om bryggeriet
Både flaskelagrings- og fatlagringsrommene var fortsatt tomme. De venter en leveranse på 22 barrels i morgen (fredag 5. august), og det skal brygges øl som skal lagres på disse senest neste uke, så kanskje vi får se noen fat ved neste besøk.
Etter rundtturen ble vi loset opp i andre etasje, selskapsavdelingen av serveringslokalene for litt mat og drikke. Først og fremst fikk vi en smak av tre nye øl:
Lamo Wit 5,2 % fikk vi fra flaske, det luktet av malt, hvete, litt ubestemmelig sitrus og noe tørt, støvete krydderaktig som jeg nesten ville beskrevet som pepper uten noe særlig futt (men jeg kan ha vært påvirket av navnet på neste øl) eller steinstøv. På smaken hadde det tørr bitterhet, appelsinskall og malt i tillegg til noe litt ukjent jeg ikke klarte å sette fingeren på, men som sannsynligvis kommer av nypene de har brukt i brygget. Ølet var godt og friskt og vil sannsynligvis fungere bra som sessionøl, særlig til mat.
Pepper Saison fikk vi på mugge, men det viste seg at kranene var feilkoblet, så det vi fikk først var Lamo Wit igjen. Notatene ble derfor litt rotete, men Pepper Saison (når vi endelig fikk rett øl) hadde definitivt pepper i seg, det merkes ikke med en gang, men kommer som en ganske plutselig ettersmak. Jeg likte det ganske godt, jeg er større fan av pepper enn chili.
Bolt IPA fikk vi også på mugge, og rett øl på første forsøk i dette tilfellet. Den luktet ganske lett av humle og gjærdeig og smakte malt og tørr humle med en underliggende karamellsødme. Ølet er da også ganske mørkt i fargen og ser mer ut som en bayer enn den jevne IPA. Jeg synes det var mindre humlekick på denne varianten enn den forrige batchen jeg smakte (som var testbrygget hos Nya Carnegie), til tross for at den forrige var mindre fersk, men det var også langt mer fylde i denne, så det kan være balansen som fungerte bedre for min gane.
Alle tre ølene vil jeg mene fungerer bra. Om man skal komme med noe kritikk må det vel være at alle tre også oppleves som noe tynne og litt kjedelige, men samtidig godt plassert i den enden av «kjedeligskalaen» der jeg gjerne drikker noen flasker på tidspunkter der ikke tiden, orken eller situasjonen tilsier at hovedfokus skal være på ølet. Sessionøl, altså.
Og det er vel gjerne det de er tenkt å være også. Dette er en utvidelse av standardutvalget fra E. C. Dahls og er nok mer giret for å treffe dem som drikker «en halvliter» enn ølnerder. Er du ute etter noe mer spesielt er det nok bedre å smøre seg med tålmodighet, for det skal det også bli etterhvert. Det eksperimenteres allerede, og enkelte av eksperimentene kan dukke opp – på puben eller på festivaler (så hold utkikk på Bryggerifestivalen som starter i dag!) – under samlebetegnelsen E. C. Dahls BETA. Brooklyn avslører noen av variantene det jobbes med i sitt siste blogginnlegg om E. C. Dahls, hva sier du til en gjenoppliving av Dahls Export?
Vi fikk en smak av en slik variant også, et øl som ble brygget 23. april for å teste anlegget og som var noe av et «man tager hvad man haver»-opplegg. Malten var restlager av Munchenermalt som egentlig skulle vært kastet, gjæra var hentet fra den siste batchen brygget på det gamle (store) bryggverket. Maltsammensetningen skulle helst ligne Dahlspilsen sin (av hensyn til testing), men til gjengjeld ble det slengt på langt mer humle. Det var merkbart på smaken, det ble i overkant, særlig på ettersmaken, for min gane, men er du mer humlefan enn meg bør du holde utkikk. Ølet holdt 6,8 % sånn cirka, og var en Norwegian India Pale Lager, eller NIPL om du vil, som bartenderen stavet Nipple.
Publokalene i første etasje, på hjørnet ut mot krysset Strandveien/Stiklestadveien.
Ellers rundt bryggeridriften er det ikke så mye nytt. Vi fikk se inn på laben som nå har det meste av utstyr på plass og som det loves dyrt og hellig skal gjøres tilgjengelig for andre trønderske bryggerier og til og med også for hjemmebryggere. Åpenheten virker genuin, så vil bare tiden vise hvor mye av den gamle «ikke gi en millimeter til konkurrentene»-metaliteten fra Ringnes som kommer til å henge igjen.
Så var det maten, da. Vi ble lovet «litt snacks» i invitasjonen, som viste seg å være mer enn nok mat for de fleste. En buffet med smaksprøver var satt fram og der var det blant annet små hamburgere, pølse og surkål (hjemmelaget, selvsagt), vårruller med Hitrakrabbe og peppersalami. Alt smakte ganske utmerket og var god reklame for kjøkkenet. Vårt bord argumenterte hardt over for Roar Hildonen at det de MÅ se å få på pubmenyen er hjemmebakte pretzels (gjerne servert med den hjemmelagde sennepen fra buffeten), det blir spennende å se om han hører på oss.
Lørdag 17. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Denne gangen i nytt lokale: Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjette gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.
