Bryggerifestivalen 2022

Den siste helga i juli fant Bryggerifestivalen i Trondheim sted, samtidig som Matfestivalen og Olavsfestdagene. Etter en ganske våt og kjølig trøndersommer slo været til og ble fra ok (torsdag) via ganske bra, i grunn (fredag) til eh, ok, nå er det i alle fall for varmt i sola (lørdag). En kombinasjon av flaks og taktikk gjorde at både jeg og Arve hadde fri alle tre dagene, og ungene var for det meste opptatt på annet hold. Vi stilte derfor fra start både torsdag, fredag og lørdag, og ga oss utpå ettermiddagen når vi synes vi hadde fått nok og det begynte å bli tendenser til Mye Folk™.

Her følger mine smaksnotater fra helgen, som vanlig i stikkordsform og høyst subjektivt.

Dag 1:

Stolt Bryggeri Frokostbrygg: Ganske tydelig, men ikke overdøvende kaffesmak. Bra frokostøl.

Crave Cave

Crave Cave Havbris på kaia: Grei, men typeriktig og dermed ganske kjedelig.

Dahls Rose of Hawaii: Kjedelig. Hibiskusen redder den ikke.

Crave Cave Atlantic Ocean: Typeriktig.

Monkey Brew Demon Box 2016: Like god som sist, om ikke bedre. Siste fat med 2016 i følge mannen bak baren.

Fæby Salamander: Typeriktig, veldig citra.

Fæby Martin: God og lettdrikkelig.

Fæby Opprådd: Smaker rosin. God, men Martin var bedre.

Arita Åkre sjenker Pet Nat til meg.

Edel Rubinstep Pet Nat: Vinterepler = barndomsminner. Tydelig gjæret preg (et pluss). Må bestilles og smakes skikkelig.

Fæby I mårrå, kanskje: En helt grei pilsner.

Fæby LausrelIPA: Mildt typeriktig.

Fæby Rhubarb Sour: God tørstedrikke men smakte ikke noe særlig rabarbra.

Hammerhead Fruitgasam: Mye bærsmak, god sour.

Hammerhead

Hammehead Milk & Cookies: Bomkjøp, trodde den var ny, men det er jo juleølen fra i fjor. Samme score som sist (midt på treet).

Hogna Halo Bjørnebær Gose: Lukter og smaker smør, men bra bærsmak og ølet er ikke vondt.

Hogna Albion: Ok på lukt, men smaker feil.

Hogna Calcutta («hemmelig batch»): Omtrent som normalt.

Klostergården Triple: God trippel.

Klostergården Surmunk: Ok, men litt… intetsigende? Syrlig, men ikke så mye mer.

Trondhjem Mikrobryggeri Ribsen NEIPA: God smak av rips og urter, veldig lite NEIPA over den. Kunne glatt ha drukket mer, mao lite typeriktig.

Tapp & Kork

Tapp & Kork Glimt av Molde: Ikke drikkelig. Smaker pissoarsåpe, aprikoskjerner og litt marsipan.

Austmann Eventyrlyst #3 Lakrisstout: Nam. Best så langt, ingenting å utsette.

Austmann Eventyrlyst #1 Habanero & Vanilje IPA: Krydderet kan ikke redde IPAen fra å være en IPA og vaniljen gir tyggegummipreg. Ingen vinner.

Austmann Eventyrlyst #2 Blåbærsurløl: Smaker riskrem med bærsaus. Gode greier.

Krecher Rattkyng: Dessertøl. Masse smak. Ikke veldig syrlig, men smaker BÆR.

Krecher Bonestryke: Bounty. Nam!

Hombordsund Steingrunnen: Helt grei bitter. Arve synes den var for lageraktig.

Hombordsund St. Helena: Grei porter, men for tynn relativt til alkoholprosent. På 4ish kunne jeg drukket en pint eller tre.

Hombordsund Svartskjær: Igjen, helt grei quad.

Øx Agens: Kjedelig, helt ok.

Øx 1848: Kjedelig, helt ok, men Agens var bedre.

Øx Idunn: For mye eplejuice (uten sukker) av feil type epler.

Krecher Shitterbug: Usj. Typeriktig.

Lervig Rackhouse Original Sin Québécois Maple Barrel: Nam. Rosin-/sherrypreg.

Lervig Mango Tang: Mye frukt, lite øl, grei drekka.

Øx Doggerbank: Bedre på håndpumpe.

Wettre Baltic Porter: Smaker litt munnskyll, men ganske godt på en rar måte.

Wettre BDSM Barrel Aged: BA, ja. Veldig tydelig BA.

Wettre Le Quad: Søt. God. Kan gjerne drikke mer (en annen dag).

Austmann Mare Baltikum: God baltic porter.

Dag 2:

Monkey Brew Demon Box 2017: Har definitivt ikke blitt dårligere med 5 års lagring.

Wettre Veas COTO: Grei, men kjedelig lager. Historien om kullsyra er morsom, men gjør ikke ølet morsommere.

Wettre Prunus: Bare syre, ikke noe særlig annet.

Tre fra Staggeringly Good, fra venstre Reptile Radler, Souropod Apricot og Souropod Blueberry

Staggeringly Good Reptile Radler: Kanskje overvekt av sitron, men helt ok tørstedrikke.

Staggeringly Good Souropod Apricot: Ingen stor fan av aprikos, og denne ølen overbeviser meg ikke.

Staggeringly Good Souropod Blueberry: Mye bedre, ikke så søt, god sommerøl.

Røros Dark Ale Sjokolade & Kaffe: Veldig fruktig til å være sjokolade og kaffe. Ganske god, da.

Røros Surøl med smak av blåbær: Kjedelig, og med en litt emmen fruktsmak.

Krecher Plaguewing: Typeriktig.

Krecher Bonestryke: (Feilkjøp av Arve, men) Like god som i går.

Lervig Rackhouse Original Sin Bourbon: God, men fersk og litt søt, blir nok bedre med lagring.

Berentsen Kveik: Ganske forfriskende, litt syrlig.

Berentsen Peats Prunes: God til røykøl å være.

Tapp & Kork Jordbærdraum: Smaker mjød, usj.

Tapp & Kork Alt for mørkt til å drikke om sommeren?: Helt grei, klassisk bock, kanskje litt tynn.

Tapp & Kork 222 Topper: Smaker pissoarsåpe.

Hogna Halo Havsnø: God gose, sånn passe salt.

Krecher Grimecreep: Like god som sist jeg drakk den.

Brewski Stolen: Typeriktig.

Brewski Vodou: Typeriktig.

Tapp & Kork Frosti: God, mye kaffe og rista… vel, malt antar jeg. Brødskorpe?

Tapp & Kork Haze vol 3: Pissoarsåpe igjen.

Tapp & Kork Cherry Cuvee 2022: Masse syre, men også tydelig kirsebær. Bra surøl.

Rodebak Triple: Som forventet fra Rodebak: Just what it says on the box.

Tre fra Brewski, fra venstre Don’t Mention the Pink Elephant in the Room, Rhuberry Pie og Bored Panda

Brewski Don’t Mention the Pink Elephant in the Room: Creamy. Smaker riskrem.

Brewski Rhuberry Pie: God denne også, men smaker «tørt» som krekling eller tyttebær, som ikke er min favoritt.

Brewski Bored Panda: Grei, standard barleywine.

Brewski Slush: Tja.

Rodebak Gjelmund: Hm. Interessant. Ikke vondt, direkte, men jeg er ambivalent.

(Avsluttet med en Demon Box 2017 til.)

Dag 3:

Lervig Rackhouse Dulce de Leche: Veldig tydelig alkohol, men også VELDIG god. Karamellsaus.

Monkey Brew

Monkey Brew Timothy’s Monster 2019: Komplementerer Lervig-en perfekt, siden den er mye mindre søt og har tydelig kaffesmak. De to kunne vært servert i ølpakke på restaurant som «kaffe og dessert».  Timothy’s Monster har hatt godt av lagring, men tipper den tåler en del år til også.

Brewski Skog: God tørstedrikke.

Brewski Key Lime Pie: Smaker vaniljekrem og frukt, just what it says on the can.

Brewski Proto 78 Imperial Stout m/ marshmallows: God, men nesten litt for lettdrikkelig.

Bådin Tønnelagra Bodvin: Stødig barleywine. Mer passende munnfølelse enn den forrige.

Rodebak Brett Saison BA: Mer solid håndverk fra Rodebak.

Tapp & Kork Gulrotkake: Gulrot i øl var virkelig ingen höydare.

Tapp & Kork Haze vol 4 DTPA: Typeriktig.

Staggeringly Good Souropod Raspberry and Pink Pepper BA: Helt grei sour, men kjenner hverken fat eller pepper i særlig grad.

Staggeringly Good Hold my Thumbs: Smaker ikke gulrot. Dette er en bra ting. Ellers igjen: Helt grei sour.

Bryggeriet Frøya

Staggeringly Good Reptile Respawn Wrecker: Nam. Litt synd med alkoholen, dette var VELDIG god juice.

Frøya Solbær Festivalspesial: Litt tam, men helt grei.

Roger Brouwer prøver å få meg til å kjøpe Kyoto ingefærøl, men jeg lar meg ikke lure, de har jo stout?

Hogna Bartestout Nitro: Ser ikke poenget med nitro, vanlig bartestout er bedre.

Hogna hadde med så mye forskjellig øl at på dag tre måtte de doble menyarealet.

Hogna Tasty Darkness: Namme lakris.

Hogna Giga Fruited Cherry Noir: Kunne vært brukt som saus til riskrem.

Bådin Grav deg ned i tide: Helt grei stout.

Fra venstre Cygnus X, Timothy’s Monster 2020, Primordial Gloop og Grav deg ned i tide.

Staggeringly Good Primordial Gloop: God, og skiller seg fra mengden, både utseendemessig og smaksmessig.

Monkey Brew Timothy’s Monster 2020: Kan fortsatt lagres lenge, men nam.

Monkey Brew Cygnus X: Søtere enn TM. Veldig nam.

Rapporter fra tidligere års festivaler finner du under emneknaggen Bryggerifestivalen i Trondheim. Og der oppdaget jeg at det mangler notater fra både i fjor og 2019. Jeg må lete i notatbøkene mine.

Bryggerifestivalen 2021, en stemningsrapport etter dag 1

Av åpenbare grunner ble det aldri noen Bryggerifestival 2020. Og av like åpenbare grunner har det vært usikkert helt til ganske nylig hvorvidt det ville være mulig å gjennomføre i år (så sent som i går sto det i Facebookarrangementet at man «håpet å kunne gjennomføre», men det var nok mest fordi noen hadde glemt å oppdatere).

Grepene som er gjort for å ivareta smittevern har både positive og negative sider, og jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt skeptisk i forkant, men jeg er glad for å si at bekymringene mine ble gjort til skamme.

Festivalen åpner klokka 11 hver dag (torsdag, fredag og lørdag) og jeg var fast bestemt på å være der ved åpningstid, jeg er fortsatt begrenset glad i folkemengder, og regnet med at det ville bli flere gjester jo lenger ut på dagen vi kom. Beleilig nok passet det for foreldrene mine også, så vi møttes ved inngangen klokka 11.

Fæby og Haandbryggeriet i full sving med sjenking

Den største smittevernsmessige endringen fra et deltagersynspunkt er at man velger seg et bord og der skal man sitte. Ølbestilling gjøres via mobiltelefon og betales med Vipps og en servitør kommer med det du har bestilt. De positive sidene ved dette er:
a) Det er bord til alle (er det ikke ledig må du stå i kø utenfor festivalområdet) og det er luftig ved og mellom bordene (det er de samme bordene som tidligere år, som det er plass til minst åtte personer ved, og man skal være maks fire per bord).
b) Du slipper å reise deg fra bordet og «trenge» deg fram til baren for å hente øl. En ting er at det gjør det langt mer behagelig å være gjest, servitørene tar seg av løpingen, men det betyr jo at det faktisk er mulig å dra på festival alene; du mister ikke bordet ditt mellom hver runde øl (når du må på do er det en annen sak, men det er i alle fall en forbedring).

På forhånd var vi litt spent på hvordan de stakkars servitørene skulle klare å holde rede på hvilke øl som var hva, men det var elegant løst med klistrelapper på glassene.

Fem øl fra Fæby, tydelig merket

Et utslag av kombinasjonen av smittevern og det nye engangsplastforbudet er at du får et nytt glass for hver øl du bestiller. Eller, «får», du må nok betale for det (fem kroner kan vi regne oss frem til, da det som før var en-mynts-øl koster 40 og det som før var to-mynts-øl koster 75, det vil si 35 eller 70 kroner for 1 dl øl og 5 kroner for glasset). Til gjengjeld får du ta dem med deg hjem alle sammen om du vil. Faktisk ga de stort inntrykk av at de satt pris på om man tok med seg glass, servitørene fortalte oss at vi kunne ta dem med flere ganger og de delte til og med ut papirposer til de som ikke var forberedt nok til å ha med pose hjemmefra (amatører overalt). Et tips om du vil ha med glass hjem er å be om å få en (eller flere) av eskene de kommer i. Det går tolv glass i en eske, og de transporteres jo mye tryggere sånn enn løst i en pose. Og eskene blir ellers bare flatklemt og trillet bort for resirkulering, så du bidrar til opprydding i samme slengen. Win-win. Vil du ikke ha med glassene hjem blir de selvsagt samlet inn, men de blir ikke gjenbrukt på denne festivalen, det er det ikke kapasitet til å håndtere. Hvorvidt de blir vasket og brukt neste år eller rett og slett resirkulert de også vites ikke. Uansett, jeg tok med meg våre glass. Det er praktisk å ha et utvalg småglass når man har ølnerder på besøk og skal dele «sjeldne» øl (10 pers på en 0,33-flaske, noen?).

Logistikken foregår slik: Du legger inn en bestilling og betaler. Du må minimum bestille for 160 kroner, så det vil alltid være minst tre øl per bestilling. En lapp med bestillingen din skrives ut «at the pass» (det aner jeg ikke hva heter på norsk…) der en person holder rede på rekkefølgen og sørger for at ledige servitører får de eldste bestillingene. Samtidig har hvert bryggeri fått en tilsvarende lapp skrevet ut med sin del av bestillingen din. Sevitøren tar bestillingslappen og brettet og går runden til de aktuelle bryggeriene (som forhåpentligvis har rukket å tappe ølen) for å hente øl før hen kommer til bordet ditt.

Bilde av min bestilling av Rodebak Farmhouse sigar ferdig tappet (sendt meg på messenger av Eva som sto bak baren for Rodebak og ikke overraskende kjente igjen navnet mitt)

Dette fungerte i all hovedsak strålende. Den åpenbare svakheten i systemet er at trøbbel med tapping av hvilken som helst grunn – og det er mye som kan krangle når du skal tappe øl kontinuerlig i time etter time – får en dominoeffekt, da «min servitør» ikke blir ferdig med min bestilling før hen får hentet alle mine øl, og kan ikke uten videre fortsette med neste bestilling før hen er ferdig med min uten at det blir krøll i systemet. Når det begynte å bli folksomt var det noen bryggerier som hadde «backlog» på 20-30 ferdigtappede øl, mens det sto et titalls servitører i kø og ventet på øl ved andre bryggerier. Noe som unektelig var underholdende å se på for oss med utsikt til baren, men som nok forårsaket like mye svette hos de involverte som det unormalt strålende sola over Trondheim. Tipset er å smøre seg med den berømte tålmodigheten (i tillegg til solkrem) og smile til servitørene når de (endelig?) kommer. De er frivillige, så sett pris på at de bruker tiden sin på å løpe fillene av seg slik at du kan få gå på festival igjen.

Servitører i kø

Og for al del: Smil gjerne litt til bryggerne også, om enn på avstand. Hadde det ikke vært for dem hadde det ikke vært noe øl for deg å drikke. På avstand, ja. Den åpenbart største negative konsekvensen av «ingen mingling» og «servering ved bordet» er at den dialogen med bryggerne som er en stor del av moroa på festival vanligvis ikke skjer i år.

Tidligere i dag var det altså strålende sol i Trondheim. I skrivende stund (klokka halv ni om kvelden) tordner det, og herfra ser det ut til at regnværet ligger midt over Midtbyen. Tidligere i uka var værmeldingen for fredag og lørdag ikke særlig lovende, men nå mener Yr at det skal bli ganske perfekt festivalvær, så kanskje er arrangørene heldige nok en gang. Å dømme ut fra mengden mennesker som hadde oppsøkt festivalen i ettermiddag ligger det i alle fall an til å bli en vellykket festival også i år, på tross av alle begrensninger. Dagen i dag lovet godt.

Folk hygger seg på festival

#HELPHABITAT

Med restriksjonene under pandemien er det mange utesteder som strever, og full skjenkestopp kan vise seg å ha vært spikeren i kista for en del. Når barene får holde åpent oppfordrer vi til å bruke dem, med alle smitteverntiltak fulgt, selvsagt. Nå som mange er helt stengt er det kanskje vanskeligere for den jevne ølhund å finne måter å støtte opp om bransjen på. Men Brewski via Beerski As Import har gitt oss en gylden mulighet. De har produsert egne øl som selges i Gulating-butikkene i nærområdet der all profitten går til en lokal bar.

Brewgata i Oslo var først ute, en APA har vært til salgs hos Gulating Oslo Sentrum, Grünerløkka og Strømmen siden 6. januar (i følge status den 16. var det fortsatt 140 bokser tilgjengelig, så bor du i området er det bare å hive seg rundt). Lasse L har skrevet om både Brewgata og prosjektet og smakt på ølet: #HELPBREWGATA.

Neste by og bar på lista er Trondheim og Habitat (noe både Habitat og vi «Creatures of Habitat» setter pris på). To øl er tilgjengelige, en Mango session IPA og en DDH APA. Du får kjøpt dem hos Gulating på Byhaven og Sirkus, og på ølutsalget til Monkey Brew i Kobbes gate. Vinpuls (som har stor rekkevidde i Trondheim) har allerede rukket å skrive en omtale, så det kan være lurt å sikre seg noen bokser så fort som mulig. Det har i alle fall jeg gjort, selv om det ikke akkurat er noen hemmelighet at de to ølstilene som er valgt snarere er på min Bunn 3 heller enn Topp 3 liste. Akk ja. Jeg skal plage dere med mine smaksnotater likevel. TLDR: Kjøp dem om du liker humledrevne øl.

#helphabitatbarmango (Mango session IPA) 3,5 %

Jeg synes det lukter mer grapefrukt enn mango, men det kommer vel sannsynligvis av humlen. Tydelig sitrus i alle fall og ikke appelsin. Hadde ikke kommet på mango om det ikke sto på boksen, som det er kan jeg skimte mango, men både grapefrukt og lime gjør seg mer gjeldende. Smaken er også veldig fruktig, med mer grapefrukt og et hint av mango. Ganske mye bitterhet, alt for mye for meg (ellers ville det vært en dårlig IPA), men det er en «ren» og nesten litt frisk bitterhet. Jeg får assosiasjon til når jeg prøvde å like grapefrukt-brus som barn, jeg skulle ønske jeg ikke synes dette var alt for bittert. Curse those genes. Som session IPA synes jeg dette står seg bra, fruktigheten gjør at det har mer å fare med enn bare humle. Hadde det vært sommervarme ute hadde jeg anbefalt alle mine IPA-drikkende venner å hamstre. Det er det ikke, men det er mulig jeg skal slenge ut anbefalingen likevel? Man kan jo drikke øl for tørsten i minusgrader også?

#helphabitatbarDDH (DDH American Pale Ale) 4,5 %

Det lukter gress og sitrus, sistnevnte med det litt uheldige draget av toalettfriskner som enkelte humler ofte gir meg. Smaken er ikke bedre. Det er litt mindre bitterhet enn på IPAen, men mer enn nok humle. Også her er det sitrus og gress, og maltbasen er faktisk også tydelig tilstede. I følge ingredienslista er det brukt både hvete, rug og havre i tillegg til bygg, det forklarer nok saken. Absolutt ikke et øl jeg har noe ønske om å drikke mer av, men jeg kjenner mange som liker denne stilen også, og det er ikke noe galt med dette sånn objektivt sett (faktisk vil jeg vel hevde at det meste er rett med det, typeriktig og greier).

Konklusjonen må være at om du liker humledrevne øl kan du gjøre dummere ting enn å sikre deg en kasse eller to av disse ølene. Løp og kjøp, som de sier.

 

Aktie-øl

Vi kom over tre ølglass på en bruktbutikk i ferien. Til 15 kroner stykket var det ikke så vanskelig å bestemme seg for å kjøpe alle tre. Fin størrelse til smaking/øldeling er det også.

Aktiebryggeriet i Trondhjem eksisterte fra 1899 til 1966 (i følge Wikipedia), så da må vi vel anta at glassene er over femti år gamle i det minste. Bryggeriet fusjonerte med E. C. Dahls i 1966, og i dag er det bare Dahls-navnet som overlever.

Det var ikke akkurat flust av bilder av logo, etiketter og andre ephemera å finne når jeg søkte på Aktiebryggeriet, så her er mitt bidrag til det store internettarkivet.

Andre kilder:

We are living in strange times

Det er vel neppe noen overdrivelse. Selv sitter jeg foreløpig greit i det, med en jobb som kan tas med hjem (og neppe forsvinner med det første, så langt har krisen generert mer jobb snarere enn det motsatte). Jeg har fått et spark bak til å rydde «kontoret» og gravd fram en nesten antikk pc-skjerm fra kjelleren, så jeg kan forskanse meg og jobbe nogenlunde konsentrert mens ungene har hjemmeskole ved spisebordet.

Andre bransjer står det dårligere til med. Når barene er stengt selger de heller ikke øl, og for bryggeriene våre, særlig de små, er det rett og slett litt krise. Veid opp mot (hundre)tusenvis døde av covid-19 er det kanskje ikke en viktig krise i menneskehetens historie, men for de som har lagt sjela si i å lage godt øl til deg og meg og som står i fare for å miste livsgrunnlaget er det krise nok. Og det angår alle oss som liker godt øl, for hva skjer når koronakrisa er over og «alle» norske mikro- (om ikke makro-?) bryggerier har gått over ende? Jo, det blir lenge til vi får kjøpt godt øl igjen, rett og slett.

«Og hva kan jeg gjøre med det?» tenker du kanskje? Ok, du tenker kanskje ikke det, for det er jo egentlig opplagt, men svaret er i alle fall at du kan kjøpe øl. Greit, du kan ikke gå og henge på puben, men hva med å invitere naboen på en øl – på hver deres veranda – nå når vårsola kommer? Og om vårsola lar vente på seg kan du drikke en (imp)stout foran peisen (om du har, ellers finnes det sikkert video av peis-ild på YouTube) og late som du er på hytta (enten du har hytte eller ikke) i påsken. Eller du kan invitere vennegjengen på On-nomi.

Min anbefaling er at du tenker deg om og bestemmer deg for hvilket eller hvilke av de norske bryggeriene du ville savnet mest og kjøper ølet deres i tiden framover. Du kan godt hamstre øl, det er ikke knapphetsvare. Eller, unntaksvis er jo noen tapninger det, men det er ikke den typen øl vi snakker om her. Det jeg anbefaler deg å kjøpe er det bryggeriene tjener penger på. Volumølet. Det som vanligvis selger seg selv på puben og som holder bunnlinja i vater sånn at de har råd til å lage de morsomme greiene. Jada, kjøp gjerne de morsomme greiene også. Polet er fortsatt åpent.

Og oppsøk gjerne bryggeriets utsalg (om de har). Da tjener bryggeriet mer per enhet. Har «ditt» bryggeri ikke utsalg, støtt den lokale øl-kjøpmannen du ville savnet mest. For meg blir det Gulating-kjeden, og de finnes jo over store deler av landet, så kanskje det gjelder deg også?

Helt konkret kan jeg bare gi råd for Trondheim:

Både Austmann og Monkey Brew har åpne utsalg. Følg de respektive bryggeriene på Facebook for informasjon om åpningstider framover, men akkurat nå er de som følger:

Monkey Brew, Kobbes gate 10:
Onsdag 10.00 – 18.00
Torsdag 10.00 – 18.00
Fredag 10.00 – 18.00
Lørdag 10.00 – 18.00

Austmann, Sluppenveien 10:
Fredag 15.00 – 20.00
Lørdag 13.00 – 18.00

Gulating finnes både på Sirkus og på Byhaven. Byhavenavdelingen har gratis hjemlevering, så selv om du sitter i karantene kan du kjøpe godt lokalt øl.

Og du, den puben du ikke kan henge på, kanskje det er mulig å støtte den litt også? Har de mat, kanskje de leverer takeaway? Driver de med konserter, kanskje de har livestreaming? (Her går Moskus foran som et skinnende eksempel, blant annet.) Sjekk.

Og vask hendene!

Monkey Brew har åpnet ølutsalg

Onsdag 18. mars skulle Monkey Brew åpne ølutsalget sitt på Nyhavna med brask og bram. Slik ble det ikke helt, brasken og brammen måtte droppes, men ølutsalget ble åpnet. Behørlige forsiktighetsregler er innført, maks to kunder inne i lokalet om gangen og desinfisering av kjøleskapshåndtak mellom hver kunde, for eksempel.

Skiltet over døra er svært flott, men kanskje noe anonymt på lang avstand? Se etter den grønne stripa på taket, du.

Adressen er Kobbes gate 10, og det skulle være greie muligheter for å parkere i nærheten, ellers går det jo buss (vanligvis) og det er bare en passe liten spasertur fra Solsiden.

Kjøleskapet er fylt med boksøl – maks 4,7 % naturligvis – når jeg var der (lørdag 21. mars var det Session IPA, Stargazer Smoothie Gose, Gravity Well Breakfast Stout og Apricot Sour å få kjøpt). I tillegg er det mulig å kjøpe øl på fat.

Merch må man ha. Det ble bare glass på meg, jeg hadde kjøpt t-skjorte også, men de var tom for alt utenom S og M, og så sterkt er ikke selvbedraget. Neste gang, kanskje?

Jorg Solheim sto selv for salget (og desinfiseringen).

IPA’en fikk stå i fred for meg, men jeg kjøpte noen av hver av de tre andre. Apricot Sour har jeg smakt før, de to andre smakte jeg i helga, og dere finner smaksnotater her:

Blir du tørst kan jeg glede deg med at utsalget er åpent denne uka også:

Onsdag 10.00 – 18.00
Torsdag 10.00 -18.00
Fredag 10.00 – 18.00
Lørdag 10.00 – 18.00

Monkey Brew: Endelig på boks

I vår flyttet Monkey Brew bryggingen fra kjelleren på Habitat i Olav Trygvasonsgate til noen gamle industrilokaler på Nyhavna. I forbindelse med Hendelser på Nyhavna hadde de åpent bryggeri, så vi svingte selvsagt innom for å ta noen bilder.

Bryggverket er kjøpt brukt fra Grim og Gryt (om ikke jeg husker aldeles feil) og medfører en vesentlig kapasitetsoppgradering. Det er jo hyggelig å være ettertraktet, men ikke fullt så hyggelig å ikke rekke å brygge nok til å tilfredsstille etterspørselen. Det var vel slik at fatene forsvant ut fra lageret så fort de var tappet før flyttingen, den situasjonen bør nå være bøtet på.

Hjemmesnekret uteservering

I tillegg til plass til større bryggverk og gjæringstanker har de selvsagt funnet rom for eikefat også i de nye lokalene.

Godsaker på rad og rekke

Nytt bryggeri gir mer kapasitet, og mer kapasitet gir nye muligheter. Den første store nyheten er tre øl i butikkstyrke på boks. De ble servert på Bryggerifestivalen, men lanseringen i butikk skjedde på Gulating i går (9. august).

Lekker rekke

Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å delta på smakingen, men fikk kjøpt de nye boksølene i alle fall.

Hoptopia Session IPA 4,7 %

Utseende: Stråfarget og tåkete.

Nese: Metallisk humlepreg med grapefrukt som sidenote.

Smak: Humle… Mindre metallisk enn på lukta, mer tørr-bittert, lett fruktig (mest grapefrukt og appelsinskall) og noe som nærmest minner meg om lakris.

Kommentar: Bedre enn forventet. Kornbruken (både havre og hvete i tillegg til byggmalt) gir kanskje en solidere base så humla ikke blir bare skarp og bitter? Likevel ikke min type øl, men objektivt kan jeg si at «it does what it says on the box»: Humledrevet øl på session-styrke.

Fruit is the New Hops Fruit Sour 4,7 %

Utseende: Blodappelsinjuice. Definitivt tåkete.

Nese: Syrlig og fruktig. Pasjonsfrukt og noe som er mindre lett å gjenkjenne sånn uten videre. Etter å ha lest på boksen lukter jeg plutselig både bringebær og mango, men jeg hadde neppe klart å komme opp med de ordene i en blindsmaking.

Smak: Syrlig. Jeg ville sagt sitrus, men nå har jeg jo lest fasiten. Pasjonsfrukt, men mindre entydig enn på lukta. Etterhvert kommer mangoen veldig tydelig på ettersmaken.

Kommentar: Igjen, «does what it says on the box». Et tvers gjennom solid produkt, skal du ha deg et friskt og syrlig øl kan du med trygghet plukke med deg denne (det kommer jeg til å gjøre).

Apricot is the New Hops Apricot Sour 4,7 %

Utseende: Tør jeg si… aprikosfarget? Og tåkete.

Nese: Joda, det lukter aprikos. Ikke så veldig mye syre å merke på nesa.

Smak: Mer syrlig en lukta. Til gjengjeld er aprikosen litt mindre tydelig, jeg får assosiasjoner til søte gule epler i tillegg. Og Haribo-fersken, om den hadde vært tilgjengelig i sur variant…

Kommentar: Vel, det var det med beskrivelse og realitet igjen. Jeg kan ikke krangle på den biten. Men jeg må nok si at jeg foretrekker «frukt» framfor «aprikos», både hva gjelder disse to ølene og sånn generelt egentlig, aprikos er ikke min favorittfrukt. Hva ølet angår mangler det litt syrlighet her, og aprikos er såpass søtt at mer syrlighet hadde vært et stort pluss. Jo lenger jeg kom ned i glasset, jo mer savnet jeg syrligheten fra det forrige ølet. Likevel, plukker du denne fra hylla fordi du elsker aprikos (i motsetning til meg) blir du neppe skuffet.

Jeg må nesten avslutte med et lite flashback, siden bildet dukket opp tagget med Monkey Brew i biblioteket mitt. Behold, gjæringstankene på Taps rett etter åpningen (bildet er tatt 18. april 2015). Tankene har vokst mer enn barna jeg hadde med meg, og det er ikke akkurat lite.

Trondheim Whiskyfestival 2019

Lørdag 16. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Som i fjor foregår det hele på Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjuende gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere. Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv).

Jeg har planer om å være på plass kort tid etter start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Austmann Taproom, Trondheim

Den nye baren.

En hel uke tok det fra Austmann Taproom åpnet dørene til jeg kom meg innom. Sånn er det når de åpner midt i ferien, og det er kanskje ikke helt utilsiktet, det kan være greit med en myk start (selv om den opprinnelige planen var å åpne langt tidligere på året, men vi kan jo late som det var en myk start som var planen i alle fall). Selv denne dagen hadde jeg bare tid til en spontan kjapp tur innom, men jeg hadde flaks og traff Vinko i baren, så jeg fikk høre litt om både hvordan det har gått så langt (overraskende bra!) og planene framover.

Jeg og noen andre fra Det gode øls klubb var på flyttepakkedugnad på Austmann tidligere i sommer.

First things first: Austmann har altså flyttet produksjonslokaler fra Høvringen til Sluppen. Det gamle bryggverket er solgt, så akkurat nå er det produksjonsstopp mens de venter på at det nye skal leveres. Volumølene brygges uansett på Borg, en av de store fordelene med samarbeidet med Hansa Borg, så det blir ikke tomt for Tre gamle damer, Hoppy Blonde eller noen av de andre boksfavorittene, men de tærer på lagerbeholdningen av spesialøl.

Sånn ser det ut fra Kroppanbrua-adkomsten.

Sammenlignet med Høvringen er de nye lokalene svært sentrale, men sammenlignet med det meste annet er det vel… ikke akkurat et sted du ramler innom. Nærmeste bussholdeplass er Kroppanbrua, og kommer du fra den kanten er det mulig å se skiltet fra avstand. Jeg kom fra andre siden, og lurte nok på om jeg egentlig var på rett vei, men stolte på Google Maps når de mente at Sluppenveien 10 var dette gule bygget, og jammen viste det seg å stemme, for der rundt hjørnet, nærmest inn i en slags bakgård, var skiltet jeg lette etter.

Skilt på forsiden av bygget er selvsagt på planen, men der venter man på godkjenning fra kommunen.

Fra puben kan man se inn til det som skal bli bryggerilokalet gjennom store glassvegger, vegger som kan fjernes når det ikke arbeides i bryggeriet. Sjenkebevilling for hele arealet er på plass, så det kan huses flere hundre gjester ved behov og man kan også få omvisning med en øl i hånda.

Utsikt (innsikt?) til bryggerilokalene.

Hovedarealet for puben er fordelt over to rom, i tillegg er det uteservering, og altså mulighet for å åpne opp inn til produksjonslokalene.

Det er ti tappekraner, og naturlig nok er det hovedsakelig Austmann-øl å finne på disse. Når jeg var innom var det ett gjesteøl, en Trippelbock fra ØX Tap Room. (Oversikt over hva som finnes på kran vil oppdateres på På kran i Trondheim så ofte jeg har mulighet.)

Tre gamle damer i glasset, tre gamle damer på veggen.

Veggen bak baren er dekket av gamle tønnestaver, ellers er veggene dekorert med Skurkturs emballasjedesign, noen i form av veggmalerier, som Tre gamle damer over her, og noen som innrammede orginaler. I øyeblikket er møblementet ganske enkelt, men Vinko forsikret meg at det er midlertidig, sofaer er bestilt.

Bestilt er også bryggverket, bryggmesteren har til og med vært på inspeksjonstur for å forsikre seg om at det blir som de har tenkt. Det forventes levert i begynnelsen av uke 30, så regner de med to ukers installasjon og en uke eller deromkring til testbrygg før nye Austmann bryggeri er oppe og går for fullt igjen. Midten av august, altså, om ikke det dukker opp nye hindringer.

Det er ikke lagt opp til fast matservering på Austmann Taproom, men lokale tilbydere vil dukke opp. Den dagen jeg var på besøk sto Bastant Catering for «awesome burgers». Burgeren var utmerket, om enn en anelse lite stekt for min smak (men ikke så lite at det var et problem, da hadde jeg sagt fra).

Foruten den gamle favoritten Tre gamle damer tok jeg meg en Lakris!!! (som var ny for meg).

Austmann Lakris!!! 6 %

Nese: Stout og lakris.

Smak: Flytende saltlakris med et svakt hint av stout. Ettersmaken er ren lakris.

Kommentar: Du bør like lakris (noe jeg gjør), gjør du det er det ikke mye annet å si enn omnomnomnom.

Så Sluppen har fått en bydelspub. At Trønderske ølentusiaster besøker Austmann tar jeg nesten for gitt, men jeg håper også folk i nærområdet vet å sette pris på stedet. Vi har gangavstand til Austmann Taproom selv. Til, kanskje ikke fra, for hjem er det bratt. Men at vi kommer til å stikke innom så ofte vi har anledning tror jeg ikke det er grunn til å tvile på.

 

Jossa mat & drikke, Trondheim

Nylig hadde boksirkelen sommeravslutning, og da pleier vi å gå ut for å spise. I år falt valget på Jossa mat & drikke, etter anbefaling fra en av medlemmene (som bor på Lilleby). Jeg var positiv også, jeg hadde selvsagt hatt lyst til å teste Jossa siden de åpnet.

Credo har vært en av stjernene på Trondheims restauranthimmel lenge, og Jossa oppsto først som eget konsept i andre etasje over Credo i Credoveita. Når Credo flyttet til nye lokaler på Lilleby tidligere i år, fulgte Jossa med på lasset. Tredje arm i familien er forøvrig Finnes Café, som holder til i det gamle barnehjemmet på Lilleby.

I følge hjemmesidene er Jossa «et rustikt alternativ til Credo, og endrer meny ut i fra hvor Jossa reiser.» På de samme hjemmesidene kan man lese litt om hvor Jossa reiser. Eller rettere sagt «har reist», siden den siste oppdateringen er fra januar.

Noe mer oppdatert informasjon finner man på Jossas Facebookside, men også der henger de litt etter på noen punkter, blant annet står det i «Our story»: «Vi åpner dørene igjen i nye lokaler på Lilleby i februar 2018.»

Nuvel, det er nå heller ikke det viktigste, det er først og fremst maten – ikke bilder av den – som er viktig på et spisested.

Vi hadde bestilt bord og ble i den sammenheng bedt om å melde inn eventuelle spesielle ønsker/behov på forhånd. De ble behørig sendt på epost god tid i forveien, en vegetarianer og en allergiker (chili, paprika og hvitløk, bl.a.). Når vi ankommer er det langt fra fullt i lokalet, det er folk ved en fire-fem bord, men vi får bord i andre enden og er ganske alene til å begynne med.

Lokalet kan ikke beskrives som noe annet enn kult. Man har utnyttet de gamle fabrikkstrukturene på en god måte, det er store vindusflater og derfor mye lys, og møblene passer godt inn i… «industriell chic» eller hva man nå skal kalle det. De kunne riktignok spandert på seg et skilt på dørene inn til selve Jossa med pil mot den faktiske inngangen. Når det er fint vær antar jeg dørene er åpne ut mot uteområdet, men når vi var der var det flere personer som testet døra, kikket inn gjennom vinduet og så døra på andre siden og begynte å gå rundt før noen innenfor fikk vinket til dem og signalisert at inngangen faktisk er andre veien (Jossa deler inngang med Credo).

Jossa ligger i den høyre delen av bygget, og det er kanskje ikke overraskende at folk prøver glassdøra når de kommer?

Da jeg kom var de andre allerede på plass og hadde fått vin i glassene. En servitør kom bort og lurte på hva jeg ville ha å drikke, men ble distrahert av vegetarianeren vår som lurte på hva de vegetarianske alternativene var, siden det ikke sto noe på menyen. Hun fikk beskjed om at om vi valgte firerettersmenyen ville hun få vegetarversjon av det vi andre fikk, men det hadde vi ikke egentlig noen planer om, så hun lurte på hvordan det var med det som sto som à la carte. Av hovedretter den dagen var det fiskesuppe, kylling og svinesnitzel. «Spiser du fisk?» ble hun da spurt. Når svaret var nei fulgte en lengre samtale der hun fikk beskjed om at hun kunne velge en hvilken som helst hovedrett uten at vi fikk noen klarhet i hva maten da i så fall ville bestå av.

Jeg burde selvsagt tatt bilde av menyen den dagen, men det glemte jeg. Det ligger ute en på Facebook fra april som er relativt representativ, minus noen av merkelighetene vi senere støtte på:

Etter litt om og men fikk jeg bestille vin, og så var vi klare for faktisk å bestille mat. Ny servitør. Jeg er usannsynlig glad i snitzel, så jeg gikk for det. Jeg fikk beskjed om at det var lurt å bestille «sides» i tillegg, for det var ikke så mye tilbehør til hovedrettene. Akkurat det kunne kanskje vært klarere ut fra menyen, men siden jeg ble advart var det ikke noe problem. Jeg kastet et raskt blikk på «sides»-menyen som ga meg valget mellom sopp, vårløk og erter. Jeg ble anbefalt erter, men valgte sopp. Nestemann bestilte kylling, som i følge menyen kom med sopp og løk, så hun droppet «sides». Og så begynte vi tydeligvis å være vanskelige (om altså ikke vegetarianeren hadde begynt før). For nestemann ville ha kylling, men synes det hadde vært greit med noe mer grønnsaker til, og kanskje noe litt mer mettende? «Dere har ikke poteter?» Nei, det hadde de ikke denne uka. «Vel, hva med squash eller gulrot eller noe?» «Noe rotgrønnsaker, kanskje, jeg skal sjekke med kjøkkenet.» Ok, videre til nestemann som var allergikeren, hun ville også ha kylling, men minte servitøren om allergiene. «Dere har fått en liste.» Vegetarianeren forsøkte seg også på kyllingretten, uten kylling, selvsagt, «men egg og ost er ok». «Bra!» var beskjeden, og vi var i grunn ganske spent på hva hun kom til å få. Sistemann ville ha kylling, men var ikke så glad i sopp og løk, så hun lurte på om det fantes noe alternativ til henne også. Jeg må innrømme at på dette tidspunktet lå sympatien min hovedsakelig hos servitøren (med unntak av for vegetarianeren), men det må være lov å påpeke at om man legger opp til at folk skal bestille «sides» i tillegg til «kylling med sopp og løk» hadde det kanskje ikke vært urimelig å forvente andre valg enn «sopp, vårløk og erter». Eller? I alle fall, servitøren lovte å se hva kjøkkenet kunne få til, i mellomtiden fikk vi (fantastisk) brød fra Finnes med godt smør til, og vi begynte å diskutere bøker.

Etter en stund (en ganske god stund, men ikke helt urimelig lang stund) kom maten. At det ikke var så mye tilbehør var en underdrivelse når det gjalt snitzelen, det eneste som fantes på tallerkenen utenom selve snitzelen var noen erteblader til pynt. Men soppen var helt ok (selv om det var litt lite av den), og snitzelen var førsteklasses, så selv om jeg nok også kunne tenkt meg en smule mer grønnsaker var jeg ganske fornøyd med mitt måltid.

Snitzel og sopp som servert (altså før jeg har begynt å spise).

Den eneste andre som også hadde bestilt rett fra menyen uten forsøk på tilpassing var også fornøyd. Men så da. Hun som ville ha noe mer til kyllingen fikk kylling med sopp og løk, uten noe mer og uten noen som helst kommentar. Allergikeren fikk kylling med en skive dampet nykål og ertepure. Vegetarianeren noe som var til forveksling likt, minus kylling, men med ett egg skjult under generøse mengder ertepure, og både vårløk og sopp. Sistemann fikk ingenting. Så kom servitøren og beklaget til henne, allergikeren hadde fått hennes tallerken, men de skulle selvsagt lage ny mat. Allergikeren, som hadde rukket å begynne å spise, dyttet tallerkenen sin til side, men når servitøren kom tilbake sa han at hun bare kunne spise. «Er du sikker på at det ikke inneholder noe jeg ikke tåler?» «Jada.» «Men det smaker hvitløk?» «Det er ramsløk, det er ikke hvitløk, men det smaker likt. Det er et slags gress.» Ok, så hun spiste, men med skepsis. Jeg deler skepsisen. Ramsløk er ikke hvitløk, men løk er det – ikke gress – og om man ikke tåler det ene ville jeg i alle fall ikke som kokk gått ut fra at man tåler det andre.

Vegetar-«retten», riktignok etter at den er påbegynt.

Og hun som ikke hadde fått mat? Joda, hun fikk beskjed om at hun selvsagt ikke skulle måtte betale for maten og at hun kunne få mer vin også. Det tok det riktignok ganske lang tid før hun fikk, og da hadde hun allerede begynt å klage over at hun følte seg litt susete i hodet på grunn av sult. Jeg tenker jo at da er kanskje ikke mer vin det lureste, men servitøren (en tredje) sjenket i alle fall. Og til slutt fikk hun faktisk mat også, også hun kylling, nykål og erter. Da hadde vi andre spist ferdig for lengst.

Nå var vi i grunn ganske rastløse. Vi takket nei til både kaffe og dessertmeny og ba om å få betale. De slo av kraftig på regningen for oss alle, og hun som fikk maten for sent slapp helt riktig å betale i det hele tatt, men jeg tror ingen av oss ikke heller ville betalt full pris etter et vellykket måltid.

Det er mye man kan si om det hele, men la meg trekke fram et par ting:

Den maten vi faktisk fikk på tallerkenene varierte fra «god» til «fantastisk». Så har vi fått unna det.

En ting er å være kresen. På en skikkelig restaurant mener jeg at de bør klare å håndtere såpass enkle ønsker som «noe mer grønnsaker» og «alternativ til sopp og løk», men der kan man selvsagt være uenig. Men at man ikke klarer å produsere en faktisk vegetarrett med fjorten dagers varsel, det er for dårlig. Da får man heller melde fra om at man dessverre ikke kan ta i mot vegetarianere. Og at man gir feil tallerken til en allergiker det er faktisk helt hårreisende.

Å ha sopp, vårløk og ertepure som eneste tilvalg er snevert nok i seg selv, når den ene retten i tillegg allerede inneholder sopp og løk blir det litt latterlig. Hva med nykålen de tydeligvis hadde på kjøkkenet (og som jeg så misunnelig på, hadde den stått på menyen hadde jeg bestilt den uten å nøle). Hva med norske nypoteter, som endelig er kommet? De hadde poteter på menyen i april, så det er ikke som om de driver med lavkarbo. Og sopp er da ikke akkurat sesongvare i Norge i juni?

Vi var der i tre timer og spiste bare hovedrett og gikk med en gang sistemann hadde spist, så man kan jo regne på det: Vi skulle møtes seks, jeg var forsinket og kom sist kvart over, og da startet hendelsesførløpet over ganske umiddelbart, så vi bestilte kanskje maten halv sju. Om vi sier at vi ventet på maten i tre kvarter, da, som kanskje kan stemme, og vi fikk maten kvart over sju og sistemann ikke var ferdig med å spise før nærmere ni (i alle fall etter halv ni), så må hun ha ventet rundt en time (eller så ventet vi alle mer enn tre kvarter før vi fikk mat, det er også mulig, men da også relativt uakseptabelt vil jeg hevde).

Servitørene virket mer eller mindre hjelpeløse alle tre. Notatblokker hadde de ikke, så alt som skulle formidles til kjøkkenet måtte vi satse på at de husket. At to av dem ikke snakket norsk hjalp ikke direkte, selv om jeg ikke egentlig tror det i seg selv skapte noen problemer. Den ene klarte å gi inntrykk av at hun synes vi maste når vi etterlyste maten til sistemann etter nærmere en time, men når vi hadde etterlyst kom den ganske fort. Det kan ha vært en tilfeldighet, selvsagt, men man får jo fort inntrykk av at det rett og slett var blitt glemt. Den mannlige servitøren la på noe tidspunkt hendene på skuldrene til hun som ikke fikk mat og klemte dem, for å berolige henne, antar vi, men vi kan vel si det sånn at det ikke virket etter hensikten i så fall.

Hadde det vært første uka etter åpning hadde jeg skjønt mer. Hadde det vært stappfullt i lokalet hadde jeg også hatt større forståelse.

Og bare for å ha det sagt, i tilfelle noen lurer. Nei, vi var ikke høylytte. Ingen kjeftet. Alle ordutvekslinger foregikk i siviliserte former og vi takket pent for oss når vi gikk.

Så det var det, altså. Det er mulig opplevelsen hadde vært bedre om alle hadde kunnet holde seg til menyen slik den framsto (eller vi hadde bestilt kokkens fireretters). Og det ble en billig restaurantmiddag. Men jeg kommer ikke til å dra tilbake til Jossa med det første.

Derimot skal jeg på Finnes, for brødet derfra var det beste med hele besøket.