Monkey Brew: Endelig på boks

I vår flyttet Monkey Brew bryggingen fra kjelleren på Habitat i Olav Trygvasonsgate til noen gamle industrilokaler på Nyhavna. I forbindelse med Hendelser på Nyhavna hadde de åpent bryggeri, så vi svingte selvsagt innom for å ta noen bilder.

Bryggverket er kjøpt brukt fra Grim og Gryt (om ikke jeg husker aldeles feil) og medfører en vesentlig kapasitetsoppgradering. Det er jo hyggelig å være ettertraktet, men ikke fullt så hyggelig å ikke rekke å brygge nok til å tilfredsstille etterspørselen. Det var vel slik at fatene forsvant ut fra lageret så fort de var tappet før flyttingen, den situasjonen bør nå være bøtet på.

Hjemmesnekret uteservering

I tillegg til plass til større bryggverk og gjæringstanker har de selvsagt funnet rom for eikefat også i de nye lokalene.

Godsaker på rad og rekke

Nytt bryggeri gir mer kapasitet, og mer kapasitet gir nye muligheter. Den første store nyheten er tre øl i butikkstyrke på boks. De ble servert på Bryggerifestivalen, men lanseringen i butikk skjedde på Gulating i går (9. august).

Lekker rekke

Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å delta på smakingen, men fikk kjøpt de nye boksølene i alle fall.

Hoptopia Session IPA 4,7 %

Utseende: Stråfarget og tåkete.

Nese: Metallisk humlepreg med grapefrukt som sidenote.

Smak: Humle… Mindre metallisk enn på lukta, mer tørr-bittert, lett fruktig (mest grapefrukt og appelsinskall) og noe som nærmest minner meg om lakris.

Kommentar: Bedre enn forventet. Kornbruken (både havre og hvete i tillegg til byggmalt) gir kanskje en solidere base så humla ikke blir bare skarp og bitter? Likevel ikke min type øl, men objektivt kan jeg si at «it does what it says on the box»: Humledrevet øl på session-styrke.

Fruit is the New Hops Fruit Sour 4,7 %

Utseende: Blodappelsinjuice. Definitivt tåkete.

Nese: Syrlig og fruktig. Pasjonsfrukt og noe som er mindre lett å gjenkjenne sånn uten videre. Etter å ha lest på boksen lukter jeg plutselig både bringebær og mango, men jeg hadde neppe klart å komme opp med de ordene i en blindsmaking.

Smak: Syrlig. Jeg ville sagt sitrus, men nå har jeg jo lest fasiten. Pasjonsfrukt, men mindre entydig enn på lukta. Etterhvert kommer mangoen veldig tydelig på ettersmaken.

Kommentar: Igjen, «does what it says on the box». Et tvers gjennom solid produkt, skal du ha deg et friskt og syrlig øl kan du med trygghet plukke med deg denne (det kommer jeg til å gjøre).

Apricot is the New Hops Apricot Sour 4,7 %

Utseende: Tør jeg si… aprikosfarget? Og tåkete.

Nese: Joda, det lukter aprikos. Ikke så veldig mye syre å merke på nesa.

Smak: Mer syrlig en lukta. Til gjengjeld er aprikosen litt mindre tydelig, jeg får assosiasjoner til søte gule epler i tillegg. Og Haribo-fersken, om den hadde vært tilgjengelig i sur variant…

Kommentar: Vel, det var det med beskrivelse og realitet igjen. Jeg kan ikke krangle på den biten. Men jeg må nok si at jeg foretrekker «frukt» framfor «aprikos», både hva gjelder disse to ølene og sånn generelt egentlig, aprikos er ikke min favorittfrukt. Hva ølet angår mangler det litt syrlighet her, og aprikos er såpass søtt at mer syrlighet hadde vært et stort pluss. Jo lenger jeg kom ned i glasset, jo mer savnet jeg syrligheten fra det forrige ølet. Likevel, plukker du denne fra hylla fordi du elsker aprikos (i motsetning til meg) blir du neppe skuffet.

Jeg må nesten avslutte med et lite flashback, siden bildet dukket opp tagget med Monkey Brew i biblioteket mitt. Behold, gjæringstankene på Taps rett etter åpningen (bildet er tatt 18. april 2015). Tankene har vokst mer enn barna jeg hadde med meg, og det er ikke akkurat lite.

Trondheim Whiskyfestival 2019

Lørdag 16. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Som i fjor foregår det hele på Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjuende gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere. Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv).

Jeg har planer om å være på plass kort tid etter start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Austmann Taproom, Trondheim

Den nye baren.

En hel uke tok det fra Austmann Taproom åpnet dørene til jeg kom meg innom. Sånn er det når de åpner midt i ferien, og det er kanskje ikke helt utilsiktet, det kan være greit med en myk start (selv om den opprinnelige planen var å åpne langt tidligere på året, men vi kan jo late som det var en myk start som var planen i alle fall). Selv denne dagen hadde jeg bare tid til en spontan kjapp tur innom, men jeg hadde flaks og traff Vinko i baren, så jeg fikk høre litt om både hvordan det har gått så langt (overraskende bra!) og planene framover.

Jeg og noen andre fra Det gode øls klubb var på flyttepakkedugnad på Austmann tidligere i sommer.

First things first: Austmann har altså flyttet produksjonslokaler fra Høvringen til Sluppen. Det gamle bryggverket er solgt, så akkurat nå er det produksjonsstopp mens de venter på at det nye skal leveres. Volumølene brygges uansett på Borg, en av de store fordelene med samarbeidet med Hansa Borg, så det blir ikke tomt for Tre gamle damer, Hoppy Blonde eller noen av de andre boksfavorittene, men de tærer på lagerbeholdningen av spesialøl.

Sånn ser det ut fra Kroppanbrua-adkomsten.

Sammenlignet med Høvringen er de nye lokalene svært sentrale, men sammenlignet med det meste annet er det vel… ikke akkurat et sted du ramler innom. Nærmeste bussholdeplass er Kroppanbrua, og kommer du fra den kanten er det mulig å se skiltet fra avstand. Jeg kom fra andre siden, og lurte nok på om jeg egentlig var på rett vei, men stolte på Google Maps når de mente at Sluppenveien 10 var dette gule bygget, og jammen viste det seg å stemme, for der rundt hjørnet, nærmest inn i en slags bakgård, var skiltet jeg lette etter.

Skilt på forsiden av bygget er selvsagt på planen, men der venter man på godkjenning fra kommunen.

Fra puben kan man se inn til det som skal bli bryggerilokalet gjennom store glassvegger, vegger som kan fjernes når det ikke arbeides i bryggeriet. Sjenkebevilling for hele arealet er på plass, så det kan huses flere hundre gjester ved behov og man kan også få omvisning med en øl i hånda.

Utsikt (innsikt?) til bryggerilokalene.

Hovedarealet for puben er fordelt over to rom, i tillegg er det uteservering, og altså mulighet for å åpne opp inn til produksjonslokalene.

Det er ti tappekraner, og naturlig nok er det hovedsakelig Austmann-øl å finne på disse. Når jeg var innom var det ett gjesteøl, en Trippelbock fra ØX Tap Room. (Oversikt over hva som finnes på kran vil oppdateres på På kran i Trondheim så ofte jeg har mulighet.)

Tre gamle damer i glasset, tre gamle damer på veggen.

Veggen bak baren er dekket av gamle tønnestaver, ellers er veggene dekorert med Skurkturs emballasjedesign, noen i form av veggmalerier, som Tre gamle damer over her, og noen som innrammede orginaler. I øyeblikket er møblementet ganske enkelt, men Vinko forsikret meg at det er midlertidig, sofaer er bestilt.

Bestilt er også bryggverket, bryggmesteren har til og med vært på inspeksjonstur for å forsikre seg om at det blir som de har tenkt. Det forventes levert i begynnelsen av uke 30, så regner de med to ukers installasjon og en uke eller deromkring til testbrygg før nye Austmann bryggeri er oppe og går for fullt igjen. Midten av august, altså, om ikke det dukker opp nye hindringer.

Det er ikke lagt opp til fast matservering på Austmann Taproom, men lokale tilbydere vil dukke opp. Den dagen jeg var på besøk sto Bastant Catering for «awesome burgers». Burgeren var utmerket, om enn en anelse lite stekt for min smak (men ikke så lite at det var et problem, da hadde jeg sagt fra).

Foruten den gamle favoritten Tre gamle damer tok jeg meg en Lakris!!! (som var ny for meg).

Austmann Lakris!!! 6 %

Nese: Stout og lakris.

Smak: Flytende saltlakris med et svakt hint av stout. Ettersmaken er ren lakris.

Kommentar: Du bør like lakris (noe jeg gjør), gjør du det er det ikke mye annet å si enn omnomnomnom.

Så Sluppen har fått en bydelspub. At Trønderske ølentusiaster besøker Austmann tar jeg nesten for gitt, men jeg håper også folk i nærområdet vet å sette pris på stedet. Vi har gangavstand til Austmann Taproom selv. Til, kanskje ikke fra, for hjem er det bratt. Men at vi kommer til å stikke innom så ofte vi har anledning tror jeg ikke det er grunn til å tvile på.

 

Jossa mat & drikke, Trondheim

Nylig hadde boksirkelen sommeravslutning, og da pleier vi å gå ut for å spise. I år falt valget på Jossa mat & drikke, etter anbefaling fra en av medlemmene (som bor på Lilleby). Jeg var positiv også, jeg hadde selvsagt hatt lyst til å teste Jossa siden de åpnet.

Credo har vært en av stjernene på Trondheims restauranthimmel lenge, og Jossa oppsto først som eget konsept i andre etasje over Credo i Credoveita. Når Credo flyttet til nye lokaler på Lilleby tidligere i år, fulgte Jossa med på lasset. Tredje arm i familien er forøvrig Finnes Café, som holder til i det gamle barnehjemmet på Lilleby.

I følge hjemmesidene er Jossa «et rustikt alternativ til Credo, og endrer meny ut i fra hvor Jossa reiser.» På de samme hjemmesidene kan man lese litt om hvor Jossa reiser. Eller rettere sagt «har reist», siden den siste oppdateringen er fra januar.

Noe mer oppdatert informasjon finner man på Jossas Facebookside, men også der henger de litt etter på noen punkter, blant annet står det i «Our story»: «Vi åpner dørene igjen i nye lokaler på Lilleby i februar 2018.»

Nuvel, det er nå heller ikke det viktigste, det er først og fremst maten – ikke bilder av den – som er viktig på et spisested.

Vi hadde bestilt bord og ble i den sammenheng bedt om å melde inn eventuelle spesielle ønsker/behov på forhånd. De ble behørig sendt på epost god tid i forveien, en vegetarianer og en allergiker (chili, paprika og hvitløk, bl.a.). Når vi ankommer er det langt fra fullt i lokalet, det er folk ved en fire-fem bord, men vi får bord i andre enden og er ganske alene til å begynne med.

Lokalet kan ikke beskrives som noe annet enn kult. Man har utnyttet de gamle fabrikkstrukturene på en god måte, det er store vindusflater og derfor mye lys, og møblene passer godt inn i… «industriell chic» eller hva man nå skal kalle det. De kunne riktignok spandert på seg et skilt på dørene inn til selve Jossa med pil mot den faktiske inngangen. Når det er fint vær antar jeg dørene er åpne ut mot uteområdet, men når vi var der var det flere personer som testet døra, kikket inn gjennom vinduet og så døra på andre siden og begynte å gå rundt før noen innenfor fikk vinket til dem og signalisert at inngangen faktisk er andre veien (Jossa deler inngang med Credo).

Jossa ligger i den høyre delen av bygget, og det er kanskje ikke overraskende at folk prøver glassdøra når de kommer?

Da jeg kom var de andre allerede på plass og hadde fått vin i glassene. En servitør kom bort og lurte på hva jeg ville ha å drikke, men ble distrahert av vegetarianeren vår som lurte på hva de vegetarianske alternativene var, siden det ikke sto noe på menyen. Hun fikk beskjed om at om vi valgte firerettersmenyen ville hun få vegetarversjon av det vi andre fikk, men det hadde vi ikke egentlig noen planer om, så hun lurte på hvordan det var med det som sto som à la carte. Av hovedretter den dagen var det fiskesuppe, kylling og svinesnitzel. «Spiser du fisk?» ble hun da spurt. Når svaret var nei fulgte en lengre samtale der hun fikk beskjed om at hun kunne velge en hvilken som helst hovedrett uten at vi fikk noen klarhet i hva maten da i så fall ville bestå av.

Jeg burde selvsagt tatt bilde av menyen den dagen, men det glemte jeg. Det ligger ute en på Facebook fra april som er relativt representativ, minus noen av merkelighetene vi senere støtte på:

Etter litt om og men fikk jeg bestille vin, og så var vi klare for faktisk å bestille mat. Ny servitør. Jeg er usannsynlig glad i snitzel, så jeg gikk for det. Jeg fikk beskjed om at det var lurt å bestille «sides» i tillegg, for det var ikke så mye tilbehør til hovedrettene. Akkurat det kunne kanskje vært klarere ut fra menyen, men siden jeg ble advart var det ikke noe problem. Jeg kastet et raskt blikk på «sides»-menyen som ga meg valget mellom sopp, vårløk og erter. Jeg ble anbefalt erter, men valgte sopp. Nestemann bestilte kylling, som i følge menyen kom med sopp og løk, så hun droppet «sides». Og så begynte vi tydeligvis å være vanskelige (om altså ikke vegetarianeren hadde begynt før). For nestemann ville ha kylling, men synes det hadde vært greit med noe mer grønnsaker til, og kanskje noe litt mer mettende? «Dere har ikke poteter?» Nei, det hadde de ikke denne uka. «Vel, hva med squash eller gulrot eller noe?» «Noe rotgrønnsaker, kanskje, jeg skal sjekke med kjøkkenet.» Ok, videre til nestemann som var allergikeren, hun ville også ha kylling, men minte servitøren om allergiene. «Dere har fått en liste.» Vegetarianeren forsøkte seg også på kyllingretten, uten kylling, selvsagt, «men egg og ost er ok». «Bra!» var beskjeden, og vi var i grunn ganske spent på hva hun kom til å få. Sistemann ville ha kylling, men var ikke så glad i sopp og løk, så hun lurte på om det fantes noe alternativ til henne også. Jeg må innrømme at på dette tidspunktet lå sympatien min hovedsakelig hos servitøren (med unntak av for vegetarianeren), men det må være lov å påpeke at om man legger opp til at folk skal bestille «sides» i tillegg til «kylling med sopp og løk» hadde det kanskje ikke vært urimelig å forvente andre valg enn «sopp, vårløk og erter». Eller? I alle fall, servitøren lovte å se hva kjøkkenet kunne få til, i mellomtiden fikk vi (fantastisk) brød fra Finnes med godt smør til, og vi begynte å diskutere bøker.

Etter en stund (en ganske god stund, men ikke helt urimelig lang stund) kom maten. At det ikke var så mye tilbehør var en underdrivelse når det gjalt snitzelen, det eneste som fantes på tallerkenen utenom selve snitzelen var noen erteblader til pynt. Men soppen var helt ok (selv om det var litt lite av den), og snitzelen var førsteklasses, så selv om jeg nok også kunne tenkt meg en smule mer grønnsaker var jeg ganske fornøyd med mitt måltid.

Snitzel og sopp som servert (altså før jeg har begynt å spise).

Den eneste andre som også hadde bestilt rett fra menyen uten forsøk på tilpassing var også fornøyd. Men så da. Hun som ville ha noe mer til kyllingen fikk kylling med sopp og løk, uten noe mer og uten noen som helst kommentar. Allergikeren fikk kylling med en skive dampet nykål og ertepure. Vegetarianeren noe som var til forveksling likt, minus kylling, men med ett egg skjult under generøse mengder ertepure, og både vårløk og sopp. Sistemann fikk ingenting. Så kom servitøren og beklaget til henne, allergikeren hadde fått hennes tallerken, men de skulle selvsagt lage ny mat. Allergikeren, som hadde rukket å begynne å spise, dyttet tallerkenen sin til side, men når servitøren kom tilbake sa han at hun bare kunne spise. «Er du sikker på at det ikke inneholder noe jeg ikke tåler?» «Jada.» «Men det smaker hvitløk?» «Det er ramsløk, det er ikke hvitløk, men det smaker likt. Det er et slags gress.» Ok, så hun spiste, men med skepsis. Jeg deler skepsisen. Ramsløk er ikke hvitløk, men løk er det – ikke gress – og om man ikke tåler det ene ville jeg i alle fall ikke som kokk gått ut fra at man tåler det andre.

Vegetar-«retten», riktignok etter at den er påbegynt.

Og hun som ikke hadde fått mat? Joda, hun fikk beskjed om at hun selvsagt ikke skulle måtte betale for maten og at hun kunne få mer vin også. Det tok det riktignok ganske lang tid før hun fikk, og da hadde hun allerede begynt å klage over at hun følte seg litt susete i hodet på grunn av sult. Jeg tenker jo at da er kanskje ikke mer vin det lureste, men servitøren (en tredje) sjenket i alle fall. Og til slutt fikk hun faktisk mat også, også hun kylling, nykål og erter. Da hadde vi andre spist ferdig for lengst.

Nå var vi i grunn ganske rastløse. Vi takket nei til både kaffe og dessertmeny og ba om å få betale. De slo av kraftig på regningen for oss alle, og hun som fikk maten for sent slapp helt riktig å betale i det hele tatt, men jeg tror ingen av oss ikke heller ville betalt full pris etter et vellykket måltid.

Det er mye man kan si om det hele, men la meg trekke fram et par ting:

Den maten vi faktisk fikk på tallerkenene varierte fra «god» til «fantastisk». Så har vi fått unna det.

En ting er å være kresen. På en skikkelig restaurant mener jeg at de bør klare å håndtere såpass enkle ønsker som «noe mer grønnsaker» og «alternativ til sopp og løk», men der kan man selvsagt være uenig. Men at man ikke klarer å produsere en faktisk vegetarrett med fjorten dagers varsel, det er for dårlig. Da får man heller melde fra om at man dessverre ikke kan ta i mot vegetarianere. Og at man gir feil tallerken til en allergiker det er faktisk helt hårreisende.

Å ha sopp, vårløk og ertepure som eneste tilvalg er snevert nok i seg selv, når den ene retten i tillegg allerede inneholder sopp og løk blir det litt latterlig. Hva med nykålen de tydeligvis hadde på kjøkkenet (og som jeg så misunnelig på, hadde den stått på menyen hadde jeg bestilt den uten å nøle). Hva med norske nypoteter, som endelig er kommet? De hadde poteter på menyen i april, så det er ikke som om de driver med lavkarbo. Og sopp er da ikke akkurat sesongvare i Norge i juni?

Vi var der i tre timer og spiste bare hovedrett og gikk med en gang sistemann hadde spist, så man kan jo regne på det: Vi skulle møtes seks, jeg var forsinket og kom sist kvart over, og da startet hendelsesførløpet over ganske umiddelbart, så vi bestilte kanskje maten halv sju. Om vi sier at vi ventet på maten i tre kvarter, da, som kanskje kan stemme, og vi fikk maten kvart over sju og sistemann ikke var ferdig med å spise før nærmere ni (i alle fall etter halv ni), så må hun ha ventet rundt en time (eller så ventet vi alle mer enn tre kvarter før vi fikk mat, det er også mulig, men da også relativt uakseptabelt vil jeg hevde).

Servitørene virket mer eller mindre hjelpeløse alle tre. Notatblokker hadde de ikke, så alt som skulle formidles til kjøkkenet måtte vi satse på at de husket. At to av dem ikke snakket norsk hjalp ikke direkte, selv om jeg ikke egentlig tror det i seg selv skapte noen problemer. Den ene klarte å gi inntrykk av at hun synes vi maste når vi etterlyste maten til sistemann etter nærmere en time, men når vi hadde etterlyst kom den ganske fort. Det kan ha vært en tilfeldighet, selvsagt, men man får jo fort inntrykk av at det rett og slett var blitt glemt. Den mannlige servitøren la på noe tidspunkt hendene på skuldrene til hun som ikke fikk mat og klemte dem, for å berolige henne, antar vi, men vi kan vel si det sånn at det ikke virket etter hensikten i så fall.

Hadde det vært første uka etter åpning hadde jeg skjønt mer. Hadde det vært stappfullt i lokalet hadde jeg også hatt større forståelse.

Og bare for å ha det sagt, i tilfelle noen lurer. Nei, vi var ikke høylytte. Ingen kjeftet. Alle ordutvekslinger foregikk i siviliserte former og vi takket pent for oss når vi gikk.

Så det var det, altså. Det er mulig opplevelsen hadde vært bedre om alle hadde kunnet holde seg til menyen slik den framsto (eller vi hadde bestilt kokkens fireretters). Og det ble en billig restaurantmiddag. Men jeg kommer ikke til å dra tilbake til Jossa med det første.

Derimot skal jeg på Finnes, for brødet derfra var det beste med hele besøket.

Trondheim: Klar for festival?

Lørdag 17. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Denne gangen i nytt lokale: Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjette gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere: Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv). Enn så lenge mangler Kintyre helt, jeg kommer til å oppdatere når info dukker opp Nå er også Kintyre lagt til, men dette er også den baren hvor det er størst sjangs for overraskelser på dagen, så jeg anbefaler en sving innom for å sjekke hva de faktisk har med seg.

Jeg har planer om å være på plass fra start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Macbeth, Trondheim

Et knapt år tok det før Drikkelig & co kom seg innom Macbeth for å sjekke status etter oppussing og refokusering som «Whisky & Aquavit Bar». Det var på tide, på alle måter.

Nyoppusset

Jeg synes oppussingen generelt er vellykket. Det gamle interiøret var riktignok i god gammel pub-tradisjon, men med hakket mye åttitallsvibber og litt Ye Olde klisjeer. Lokalet har blitt lysere og møblementet er funksjonabelt. Ikke minst har selve baren fått seg en kraftig overhaling, med nye hyller som viser fram sortimentet. Det har lenge blitt meg fortalt at Macbeth har hatt interessant whisky, men at flaskene har stått på hyller som ikke er synlige for kundene, noe som for meg virker en smule meningsløst. Nå er situasjonen en helt annen og flaske på flaske med godsaker står utstilt slik at hovedproblemet blir beslutningsvegring (jeg satset på en Glenburgie og en Linkwood, begge fra Duncan Taylor, og begge viste seg å være svært gode).

Mesteparten av de skotske.

Et overslag basert på notater og bilder tilsier 120ish flasker skotsk whisky og et anselig antall irske og amerikanske whiskeys. I all hovedsak er det destilleritapninger det er snakk om, men en og annen uavhengig tapning har sneket seg inn.

Irsk og amerikansk

Ikke står det dårlig til på akevittfronten heller, omtrent like mange varianter av det som av skotsk whisky. I tillegg kommer diverse annet brennevin og et helt ok ølutvalg.

Akevitt

Noe av det gamle konseptet til Macbeth henger igjen, blant annet er dette puben å gå på om du vil se trav på storskjerm. Det var det noen som ville når vi var der, på et tidspunkt var det riktig så folksomt borte i travhjørnet. Fotball på storskjerm er det også mulighet for.

Og mer akevitt

En annen ting som ikke har forandret seg stor er inngangspartiet, heldigvis.

Inngangspartiet. Det er neppe bare meg som har et nostalgisk fohold til telefonkiosken.

Etter nyåpningen har Macbeth faktisk rukket å utvide en gang, så helt mislykket kan prosjektet ikke være. Det er hyggelig å konstantere at man heretter kan svare «Macbeth!» når man får spørsmålet «Hvor går jeg for å drikke whisky i Trondheim?» i stedet for «Eh, jeg ville satset på øl i stedet.»

Bryggerifestivalen 2017

Bryggerifestivalen er godt og vel over. I følge egen Facebookstatus (der er det også en video å se om du er interessert i slikt) hadde årets festival over 13.000 gjester og fylte nesten 100.000 glass. Ikke dårlig. Som jeg postet på Facebook lå Bryggerifestivalen 2017 som venue som nummer to på Untappds liste over trending venues globalt etter London Craft Beer Festival hele helga, men en stund lørdag kveld lå den faktisk helt på topp.

kan man selvsagt påpeke at LCBF akkurat hadde hatt en pause på halvannen time. Eller at Great British Beer Festival startet noen dager senere, og den er mye større enn LCBF. Jeg synes det er morsommere å peke på at selv om LCBF hadde flere innsjekk totalt hadde Bryggerifestivalen flere unike brukere som sjekket inn: 672 unike i Trondheim mot 540 unike i London (tall hentet ut 6. august). For nettopp det er noe av moroa med Bryggerifestivalen: Det er ikke bare ølnerdene som kommer. Faktisk er vi ølnerder er en ganske liten minoritet i festivalens totale publikum. Og det er bra, for skal håndverksbryggeriene overleve og skal det fantastiske ølmangfoldet som vi ser i butikkhyllene nå være bærekraftig over tid er vi avhengige av at «folk flest» kjøper noe annet enn «den vanlige». Kanskje ikke hver gang, men i alle fall ofte nok til å opprettholde etterspørselen etter nye ting (og etter gamle favoritter).

I år var festivalområdet enda større og dekket to kvadranter på toget. Selve barteltet var så vidt jeg kunne bedømme like stort. De tre serveringsstedene To rom og kjøkken, Indian Tandoori Restaurant og Folk og Fe hadde egen teltrekke, som også fungerte som «vegg» mot resten av torget (som i fjor). Opplegget var også ellers ganske likt, man kjøper Oi! og smaksglass ved inngangen (eller tar med seg glass fra tidligere år, som vi gjorde). Der var det stort sett kø, så har du glass lønner det seg heller å gripe fatt i noen av de ambulerende Oi!-selgerene inne på området. For hver Oi! Får du 1 desiliter «normalt» øl, for mer spesielt øl (spesielt sterkt, fatlagret el.l) må du ut med 2 Oi! (eller kjøpe en halv for 1). Det var folksomt hele tiden, bortsett fra på snikåpningen onsdag kveld, men den var såpass dårlig annonsert at det kanskje ikke var så rart. Det var mulig å få bordplass, i alle fall om du var villig til å vente litt, men obligatorisk å være fler om man skulle beholde plassen. Logistisk virket festivalen å fungere helt utmerket. Det var sjelden urimelig lange køer hos noen av bryggeriene og ei heller på toalettene (særlig når det kom opp skilt som pekte mot pissoaret). Og toalettene var også i år av typen «bygd i en rekke på en henger», ikke vanlige single portapotties, med faktisk nedtrekking, og derfor langt mer delikate enn det jevne festivaltoalett.

Mitt inntrykk var at folk storkoste seg, og da er mye gjort.

På grunn av uforutsette omstendigheter fikk jeg mer tid til å være på festivalen enn jeg hadde planlagt med (aldri så galt at det ikke er godt for noe, men mer om akkurat det senere), og siden Arve hadde fri slik at vi kunne dele på smaksprøvene fikk vi smakt oss gjennom nesten alt vi ville. Om du lurer på hva som var tilgjengelig har jeg publisert en ganske komplett oversikt på På kran i Trondheim.

Vår eklektiske samling glass.

Strategien vår var altså å få smakt på flest mulig øl, og det er et par ting som gjør det enklere. Det ene er altså å ha noen å dele med. Akkurat det er en fordel også fra synspunktet «ha et sted å sitte», for er man fler kan man bytte på å gå til baren og holde av bord, og tro meg, det siste trengs på en festival som er så populær. Det andre er å ha fler enn ett glass. Vi opererte med fire (og da var tre av dem fra tidligere festivaler, siden alle hadde tydelig volummerking var det ingen som hadde problemer med det). Alle øl som koster 2 (eller flere) Oi! (festivalens «myntenhet, eller bonger om du vil) får du tilbud om en halv av automatisk, men så lenge du handler fra samme bryggeri er det fullt mulig å få to halve av 1-oi-øl. Og selv om en halv desiliter øl ikke er så mye, er vår erfaring at det holder i massevis for oss begge å få smakt, gjort kjappe notater og gitt tommel opp eller ned. Så kan man heller komme tilbake til de mer spennende eller simpelthen bare gode ølene senere og kjøpe seg både en og to av dem (hvilket jeg også gjorde etterhvert).

Ellers er hyppig sjekk av menytavlene for å se om det settes på nye ting og flittig sjekk av Untappd (fordi hukommelsen ikke er til å stole på) nyttig for å få med seg flest mulig. Jeg endte på 84 innsjekk på festivalen, fordelt over tre dager. Og notatene mine har jeg selvsagt tenkt å dele, selv om jeg skal være den første til å innrømme at de varierer i nytteverdi for andre enn meg selv. So here we go, i drikkerekkefølge, særdeles subjektivt og i stikkordsform, ispedd litt bilder:

Dag 1:

Brooklyn Ghost Hand & Seal Cognac Ed.: God, men ikke fantastisk.

Amundsen Epic Mojo: Lukter svette, smaker humle (IPA, dempet).

Amundsen Dessert in a Can: Marshmallow Psycho Cognac BA: Lukter vanilje og … kokos? Smaker vanilje. Dessert er rett. Nam.

Amundsen Hopbliminal Messages: Lukter sitron og humle, smaker Blæ. Særlig i kontrast med desserten. Typeriktig, altså liker jeg den ikke.

Amundsen Mad Flow: Blæ. Men kanskje ikke uventa.

7Fjell Laibikk: Lukter bringebær. Smaker… bringebær med en rar bismak. Bare nesten vellykka.

7Fjell Gateway Addictive IPA: Ikke særlig addictive. Falsk reklame. Men grei til IPA å være, nesten drikkelig.

Monkey Brew Demon Box 2017: Lukter vanilje og kaffe, smaker mer subtilt vanilje, masse kaffe, mørk (bitter) sjokolade. God. Mindre dessertaktig enn mange andre impstouter.

Trondhjem Mikrobryggeri Berry Nice IPA: Litt for mye IPA, men interessant i det minste.

Trondhjem Mikrobryggeri Blueberry Peach Blonde: Lukter litt som gjæra ripssaft, men søtere, tørket aprikos også. Smaker… fryktelig. Som tørka aprikos som har blitt dårlig. Søtt, emment, uggent, gjæra. Hadde venta å like den bedre enn IPAen, men nei.

Reins Andy Vørthol NEIPA: Mild IPA, greit drikkelig, men ikke noe jeg ville valgt å kjøpe mer av.

Reins Hold Brillan Trønder: Lukter maltrikt, lett fruktighet. Smaker mer humle, men absolutt ikke avskrekkende. Solid maltbase, lett lakrisaktig.

To Tårn Surpeis: Greit surøl, smaker litt fjøs.

To Tårn Funky Wit: Smaker PEZ. Funky, ja.

7Fjell Håndverkspils: Pils, ja.

7Fjell India(n) Summer: Og session IPA, ja.

Qvart Furious Passion: Pasjonsfrukt, gitt. Masse pasjonsfrukt. Og rabarbra på smaken.

7Fjell Tjommi: Pale ale, ja.

7Fjell Ulriken: Typeriktig. Fryktelig.

Qvart Sour Mandarina: Lukter humle, lett fruktig. Smaker sure mandariner, dessverre med et lett «muggen mandarin»-preg også.

E. C. Dahls Kyoto: Lukter Halls halsdrops. Fruktig (bær-aktig), men med medisinsk preg. Smaker… vel, ganske som det lukter, men mer tropisk frukt enn bær. Sær, men ganske god.

Oedipus Polyamorie: Smaker som en fruktig pale ale. Meh.

Oedipus Mannenliefde: Lukter daff pils, smaker… omtrent det samme.

Oedipus Gaia: Typeriktig nok til å være blæ.

Oedipus Thai Thai: En tripel ødelagt med thai-krydder. Du smaker jo i alle fall krydderet, men jeg ser ikke poenget.

Hogna Kardinal: Lukter lakris & kaffe. Smaker kaffe, kaffe, kaffe og litt mørk sjokolade. Liiitt for tørr.

Frøya Jedinorg: Søtt kaffepreg. Kaffeformkake. Smaker litt fruktig, mørk sjokolade, kaffe og… vel, godt.

Dag 2

Austmann Cucumber Cooler: Lukter veldig agurk, men smaker friskt øl, saison, ok, med tydelig, men dempet agurkpreg.

Austmann Speakeasy Mild: God mild. Typeriktig. Ikke veldig spennende, men godt sessionøl.

Rodebak Bourbon BA Saison: Litt for lite futt i ølet til at det klarer å balansere fatpreget.

Rodebak Heather Ale (Røsslyng Saison): Ikke sikker på at dette funket helt for meg… Spesiell smak, i alle fall.

Randhav Annir Saison: Litt fjøspreg. Ellers for mye bitterhet.

Randhav Tahiti Blond: Grei, kjedelig, som en typeriktig blond skal være.

De Molen Stad & Land: Litt for hoppy for meg. Akkurat over grensen.

De Molen Haze & Rain: Fikk «sur melk» både på lukt og smak. Ikke heldig. Godt bærpreg, men det overdøves.

Wild Beer Co Madness IPA: Typeriktig IPA.

Wild Beer Co Evolver IPA: Lukter sitron. Smaker tonnevis med bitter sitrus.

Rodebak ESB: Klassisk. God.

Rodebak Imperial IPA: For typeriktig for meg, by half.

Røros Sabrura: Lettkrydret lager. Ganske godt sommerøl. Positiv overraskelse.

Røros IDA Blackline: Smaker litt lakrisakrig, ganske godt, egentlig.

Klostergården IPA: Typeriktig.

Klostergården Såinn: Røykøl. Nei, jeg er ingen fan. En ganske fruktig variant, dette.

Bådin 8011 Double IPA: Også typeriktig.

Bådin Saltstraumen: «Frisk og leskende». Joda. Greit sessionøl.

Randhav Garasjen: Vil mer enn det får til. Greit, men kjedelig, men det er noe der som kunne vært bra.

Randhav Volkmars Oatmeal Stout: Mye kaffe, litt syrlighet, ok stout.

Fjord Bærtur: Friskt og fint, lett bærpreg.

Fjord Makalaus: Grei saison.

Fjord Skålvikfjord: Lukter likørsjokolade. Smaker… kaffe og sjokolade. Ok porter, eller kanskje heller brown ale.

Fjord Skjøtt itj pæng: Arve sier «blass», jeg sier «under tvil drikkelig».

Hogna 1332: Absolutt drikkelig wit.

Hogna Rødskjegg: Litt mye humle.

Randhav Pahana: Huh. Fikk vaniljetoner.

Randhav Orohena: Aaalt for typeriktig.

Fjord Testbrygg nr 4 Porter: Litt lett til å være porter?

Randhav Grim: Litt for typeriktig.

De Molen Heaven & Hell Bowmore BA: Nam. Krysning mellom en god impstout og en god Bowmore. Tydelig spritpreg, men likevel skremmende lettdrikkelig.

De Molen Frack & Frick: Fryktelig. Lukter spekemat, men smaker alt for bittert og alt for mye røyk.

Monkey Brew Demon Box Covfefe: Strengt tatt en øl-cocktail siden det er kaldbrygget kaffe blandet med Demon Box i glasset. Nam. Veldig kaffe-preg og det gjorde seg virkelig på et ellers godt øl.

Dag 3

E. C. Dahls Beta Lindis: Litt for mye sitron/ingefær, litt for lite i bunnen, men på sett og vis godt som tørstedrikke.

7Fjell + Bror Tutt-Mallan: Lettdrikkelig og greit. Ikke veldig spennende.

Amundsen + Against the Grain Hoptropolis: Ingen bombe at jeg ikke liker denne, men i tillegg til alt for mye humle har jeg problemer med både et hint av honning og et hint av oppvaskmiddel.

Oedipus Swingers: Syrlig, friskt, muligens ikke så mye mer og muligens litt vel mye sitron.

Oedipus Agriturismo: Ganske vellykket krydring av en belgisk pale. Første fra Oedipus jeg kunne tenkt meg å smake igjen.

Oedipus Mama: Typeriktig pale on the bitter side.

Oedipus Vogelen: Nja. En god berliner weisse ødelagt av humle.

De Molen Amarillo: Lukter belgisk dubel elns. For mye humle på smaken.

Austmann Hoppy Harvest: Lukter grapefrukt, smaker, vel, greit sessionøl, kanskje litt for tungt på humla for meg, og ikke spennende nok ellers til å veie opp.

Reins Disco Sucks: Standard pale, ikke min øl.

Frøya Rabben: Daff pils. Nei.

Frøya Sletringen: For mye IPA, men mer bare PA, uansett ikke min smak.

Bådin Kjerringøy: Ganske lik Sletringen, egentlig.

Fjord Vinjefjord Bryggerifest 17 (ikke nedbrygget til butikkstyrke): Typeriktig. Kjedelig.

Rodebak Grå (bånnsupen): Daff og merkbart bånnsup (ølet bør nok ikke dømmes ut fra denne slanten).

Wild Beer Co Pogo: Litt mer interessant enn den jevne pale. Et syrlig preg som gjør seg. Kan definitivt smakes igjen.

Monkey Brew Monkey Island 2: DDH: DDH, ja. Alt for mye humle, selvsagt, men ikke av det fryktelige (kattepiss eller muggen appelsin) slaget, så nesten drikkelig.

Monkey Brew Session Darwin: Session IPA. Meh.

Austmann 500 Unreleased: Barleywine som har blitt flaskemodnet i tre år? Don’t mind if I do. Snadder.

Og for å oppsummere, mine favoritter (av de jeg drakk på festivalen), karakterisert som særdeles drikkelig: Amundsen Marshmallow Psycho Cognac BA, E. C. Dahls Kyoto, Frøya Jedinorg, De Molen Heaven & Hell Bowmore BA, Monkey Brew Demon Box (både med og uten Covfefe) og Austmann 500. Hvilket kanskje sier mer om hvilke typer øl som framkaller superlativer hos meg… Lite session-vennlig den lista. Ok, la oss ta med de jeg gjerne drikker (dvs. kjøper) igjen: Qvart Furious Passion, Hogna Kardinal, Austmann Cucumber Cooler, Austmann Speakeasy, Rodebak ESB, Røros Sabrura, Bådin Saltstraumen, Randhav Volckmars, Fjord Bærtur, Hogna 1332, Randhav Pahana og Oedipus Agriturismo.

Og vil du ha tips om festivalens beste IPA er du på feil sted.

Andre skriverier om festivalen (tips meg gjerne om fler):

Pub-til-pub: Trondheim – Østbyen rundt

En lørdag mot slutten av juni passet det plutselig med en pubcrawl igjen, og nå fant jeg ut at jeg endelig skulle gjøre alvor av planen som har ligget på vent i snart ett år: Østbyen rundt. Den opprinnelige planen innbefattet Dahls, Mellomveien, Ramp og Ladejarlen. Siden den gang har Kudos kommet til, og måtte selvsagt plottes inn. Da været viste seg å bli mindre ille enn ventet slo jeg til med Ladekaia også.

Jeg skulle innom SmallBricks for å hente noe Lego, og siden de stengte tre var det et greit tidspunkt å starte runden på. Jeg gikk derfor fra Dahls-området til Ladekaia som første etappe.

På Ladekaia har de seks øl på kran, Dahlspils, Kronenburg 1664 Blanc, San Miguel og tre fra Røros, som jeg antar varierer noe. Denne dagen var det Kølfogden, Nidaros Simcoe og Nidaros Blond på kranene, og siden jeg ikke hadde smakt noen av dem før tok jeg like gjerne en av hver.

I tillegg passet det med en matbit, så jeg bestilte spekesnacks, brød og aioli.

Når maten kom måtte jeg flire, for spekesnacksen ble servert på en pall. Ok, det passer forsåvidt til imaget til Ladekaia, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke på We want plates mens jeg spiste. Maten var ellers utmerket, og de får plusspoeng for å ha delt spekeskinka i passe store fingermatbiter.

Er du mer i humør til «ordentlig mat» snarere enn snacks har Ladekaia selvsagt det også.

Og ølet? Røros Nidaros Simcoe luktet ganske lett humle, litt appelsinskall. Smakte av appelsinskall og bitterheten som følger med, ikke så mye annet. Konklusjonen: Kjedelig, men helt greit drikkelig. Røros Nidaros Blond luktet fint lite. Smakte søter enn IPA’en, litt bananaktig, faktisk, og litt malt. Også for så vidt helt ok, men kjedelig.

Jeg valgte å sitte innendørs, til tross for at de spilte ALT for høy musikk. I et rimelig tomt lokale (det var mye folk, men de fleste satt ute) virker det bare merkelig, og hadde jeg skulle prate med noen (eller ikke likt musikken noe videre, nå hadde jeg tilfeldigvis flaks) hadde det vært direkte plagsomt.

Etter en god hvil på Ladekaia med bok i den ene hånda og øl i den andre, var jeg klar for vandreturen tilbake til E. C. Dahls.

Går du i normalt tempo tar vel turen en drøy halvtime eller deromkring. Jeg fanget Pokemons, og testet også den nye gym raid funksjonen som nettopp var lansert, på veien, så jeg brukte litt lenger tid. Men man kan jo ikke annet enn si at som pub-til-pub-runde er en tur innom Ladekaia særdeles turistvennlig (og turist-i-egen-by-vennlig), for en tur langs Ladestien er å anbefale.

Når jeg kom fram til E. C. Dahls satt Geir og ventet på meg. Jeg hadde som vanlig slengt ut en generell invitasjon på Facebook i forkant for å høre om noen hadde lyst til å holde meg med selskap hele eller deler av runden. Jeg har slett ingen problemer med å ta en slik tur i selskap med kun meg selv og en bok, men det er jo trivelig å prate med andre mennesker av og til også.

På E. C. Dahls kan du også få deg mat, både ute i puben og inne i restaurantområdet. Jeg har spist utmerket burger der før og også fått servert diverse annen god mat der ved flere anledninger (sist en brassert oksekjake på et arrangement med jobben, som jeg forøvrig hadde tenkt å skrive noen ord om på noe tidspunkt). Maten faller vel pent inn i gastropub/moderne husmannskost-klassen.

De har en lang rekke kraner, hvorav rundt halvparten har et fast utvalg og resten varierer.

Mest fra Carlsberg/Brooklyn/Ringnes, av naturlige årsaker, men også fat fra andre håndverksbryggerier. Finner du ikke noe på kran du vil ha kan du også velge fra et anstendig flaskeutvalg.

Jeg valgte meg en Redchurch Dark Light fra kran, som var syrlig og fruktig, og god, men ikke noe wow.

Uteområdet i direkte tilknytning til puben er innhyllet i glass, så her er det mulig å nyte en «utepils» selv i typisk trøndersommer.

Fra Dahls ruslet vi bort til Ramp. Nå hadde sola funnet det for godt å titte frem, så da måtte vi nesten sette oss ute.

Er du sulten har Ramp dagens til en grei pris og ellers diverse småsnacks og smørbrød. Av øl har de 8 øl på kran, hvorav fire varierer. Denne dagen hadde de ikke noe jeg ikke har drukket før, så jeg endte med en Frydenlund Bayer.

Ramp har definitivt bydelspub-stemning, og jeg kunne utmerket ha sittet utenfor i sola i noen timer med enn god bok eller i godt selskap.

Men jeg hadde en rute å fullføre, så jeg tok med meg det gode selskapet for anledningen videre til Mellomveien. Det var jo ikke dumt, for de viste seg å ha Cuvee des Jacobins Rouge på fat, og det er ikke til å kimse av. De har ti faste kraner og fem rullerende. På dem kan du oftest finne flere fra MonkeyBrew, og når vi var der et øl lagd for Mellomveien av Klostergården. En del flasker har de også, så det er verdt å kaste et blikk på kjøleskapene.

Mellomveien er å regne som en sportsbar, og de levde opp til det ved å vise fotball på storskjerm. Hadde man vært interessert i fotballen hadde det utvilsomt vært givende, for oss som var mindre interessert var det ikke forstyrrende, og det må vel sies å være en grei kombinasjon.

Siste tilskudd i nabolaget heter Kudos. Her holdes det både quiz, konserter og kunstutstillinger, så det er verdt å følge med på nettsidene eller Facebook for å få med seg hva som skjer.

Her er ølutvalget mer begrenset, med Dahlspils på kran og 9-10 flaskeøl. Igjen valgte vi å sitte ute, siden trønderværet holdt seg på den blide siden.

Nå var det bare en pub igjen på lista. Ladejarlen hadde ikke den letteste starten, da de måtte gå utallige runder med kommunens saksbehandlere for å få endret brukstillatelse på deler av lokalene, men nå har hele lokalet vært åpent en stund. Også på Ladejarlen kan du spise deg god og mett (de har takeaway også) og bryne hjernen på quiz. Det er tre «avdelinger» om man kan si det slik, en pubdel, en mer kaféaktig del og et lokale i midten som egner seg bra til større selskaper.

Vi var mest interessert i ølutvalget og fant oss derfor plass i pub-delen, der det finnes 14 kraner på lang rekke samt et stort flaskeutvalg. Her kunne jeg nok ønsket meg en skikkelig meny. Ølmeny finnes, men den er av typen trykket en gang for alle ved oppstart og var vel utdatert etter en uke, skulle jeg tro. Kranene er bare delvis merket og flaskeølen må du studere kjøleskapene for å finne. Til gjengjeld har de velvillig personale, hun som ekspederte oss ble lykkelig når Geir lot henne finne øl til ham (og i motsetning til de fleste andre steder jeg har opplevd fant hun fire å velge mellom ut fra kriteriene i stedet for å komme med ett). Jeg gjorde meg vanskelig og ville velge selv, så jeg pekte meg ut en Hornbeer Brown Ale i kjøleskapet.

Ladejarlen fikk æren av å være siste stoppested denne kvelden, og konklusjonen må bli at en pubrunde i «østbyen» absolutt kan anbefales.

Pub-til-pub: Trondheim, take 3

(Lenke til take 1 og take 2).

Plutselig – på selveste himmelspretten – bød det seg en mulighet for en pubrunde igjen, og Eva Beate slengte seg med denne gangen også. Vi kom med bussen fra Elgeseter-siden av sentrum og hoppet av i Prinsens gate for å sprinte (med måte) rundt hjørnet til Frati, eller nærmere bestemt ØX Tap Room som ligger i kjelleren til Frati. ØX har egen inngang fra torget, men siden det regnet (derav sprintingen) gikk vi inn gjennom Frati, strenet forbi køen (vi skulle jo ikke ha bord) og ned trappen. Der ble vi stående å se dumt på hverandre, for her var det da vitterlig veldig tomt? ØX har et stort lokale, så vi hadde kanskje ikke ventet at det skulle være stappfullt, men her var det ikke kunder ved et eneste bord. Ikke var det noen bak baren, heller. Vi ruslet bort til ØX egen inngangsdør og konstanterte at den var ettertrykkelig stengt. Slukøret ruslet vi opp trappen igjen, påpekte for en fyr bak baren oppe at de kanskje burde henge kjettingen som signaliserer at ØX er stengt over trappa… og så ut i regnet med oss.

Akk ja. Vi satt kursen mot Bror, siden jeg visste de hadde et øl jeg ville smake.

På Bror var det folksomt, men vi fant da et bord og fikk kjøpt oss øl. Jeg bestilte Liefmans Yell’oh, en nyhet fra Liefmans som Bror var de første til å få på fat i Trondheim. Jeg var ikke helt fornøyd med å få is i den, men når jeg forsøkte å protestere fikk jeg beskjed om at den «skal serveres sånn». Etterpå så jeg at det sto med liten skrift i menyen, men jeg var ikke fornøyd likevel, jeg forventer faktisk å bli spurt om jeg vil ha is i colaen, for ikke å snakke om sideren eller ølen.

Nå er det første gang jeg har hatt en negativ opplevelse på Bror, og vi har vært der ganske mye, så ikke ta det som en anbefaling om å gå noe annet sted, nødvendigvis. Bror har ti revolverende tappekraner (pluss tre faste) og hyppig skifte av fat på disse, i tillegg til et omfattende flaskeutvalg. Maten er god også, jeg kunne levd bare på «sidesene» deres og vil ellers anbefale vegetarburgeren (gjerne med bacon. Ja, virkelig).

Deler av tapperekka på Bror.
Deler av tapperekka på Bror.
Vi klarte oss uansett med en liten en på Bror denne gangen. Det regnet ikke så mye når vi kom ut, men vi stakk likevel bare rett rundt hjørnet, til Habitat. Habitat er MonkeyBrews nye hjem, og har dermed «erstattet» Taps som jeg var innom på den første pubrunden i Trondheim (se lenke øverst i innlegget). I motsetning til Taps som lå litt mer avsides til for oss som ikke ferdes på Bakklandet til daglig ligger Habitat litt mer midt i smørøyet, noen kvartaler fra bussholdeplassen «min».

Habitats fasade.

På Habitat var det langt roligere. Om du stikker innom anbefaler vi en tur på toalettet (der er det nemlig David Attenborough lydspor på høytaler). Siden jeg hadde sjekket Habitats utvalg på forhånd på På kran i Trondheim (haha) visste jeg hva jeg skulle ha:

Portland Cider Co Strawperry 5,4 %

Nese: Lukter pære.

Smak: Pære, litt søtt, ikke overdrevet jordbærpreg, akkurat.

Kommentar: For søt og for anonym.

Eva drakk Jive fra Two Beers, den var litt tynn, men ellers helt ok. Ellers er det nok å velge fra her, Habitat har 23 kraner og et flaskeutvalg som ikke er til å kimse av i tillegg. Det kan også nevnes at du får pizza på Habitat, selv om jeg og Eva ikke spiste ved denne anledningen. Den er god og sjokkerende mettende (de har heldigvis egnet beholder for «doggy bag»).

Når vi var klare for å gå videre fra Habitat kom vi på at vi faktisk var så sent ute at Diskoteket kunne finne på å være åpent, så vi satte kursen dit.

Diskotekets fasade.

Diskoteket åpnet i det vi kom dit. Jeg kan anbefale toalettet der også, velg mellom Star Wars og afrikansk safari, begge med grafitti og dårlige vitser.

Tekst fra doveggen: Hvordan lager man et flyvende teppe? Med avansert matte.Ellers gjelder det jeg sa om Diskoteket i runde 1 fortsatt (igjen, se lenke øverst i innlegget). Det er lett å få beslutningsvegring her også, men jeg landet på en:

De Molen Weer & Wind BA 12,4 %

Nese: Karamell og brent sukker

Smak: Fløtemysost. Særlig på ettersmaken.

Kommentar: Litt for søt i store mengder.

Når vi kom ut fra Diskoteket regnet det heldigvis ikke, så da gikk det an å gå hele veien opp til Naboen, som hadde Sour Bananas i verdens fineste glass!

Austmann Sour Bananas 6,4 %

Nese: Syrlig og grønne bananer

Smak: Litt daft, smaker «øl» med litt preg av umodne bananer. For lite syrlig.

Kommentar: Drikkelig øl, men ikke spennende. Skuffende.

Naboen har altså vendt tilbake etter å ha vært stengt en stund. Noe oppussing er foretatt, mest merkbart for publikum er dette synet som møter deg når du kommer inn døra:

Ja, og så toalettene da. Det ble visst et gjennomgangstema for dette innlegget. Selv synes jeg det er litt skuffende at de har feiget ut av unisex-merkingen de kjørte når de først åpnet igjen, men det er bare avlukkene (og bare noen av dem?) som er merket, selve området er unisex fortsatt. Og håndvaskene er ølfat. Man må jo gi plusspoeng for slikt?

12 revolverende kraner og 12 faste skulle gi nok å velge mellom for de fleste, ellers kan man jo alltids drikke øl fra flaske også. Naboen har i mange år lidd under varierende lederskap og ugunstige økonomiske rammer. I ny drakt er puben en selvstendig enhet, og det må være lov å håpe at forholdene nå ligger til rette for litt mer stabil drift og konistent utvalg. Den som lever får se, jeg kommer neppe til å slutte å stikke innom.

Nå syntes vi nok at pubrunden hadde vært lang nok, men jeg tok en MonkeyBrew Pavlov Porter bare for å runde av kvelden, jeg hadde av en eller annen grunn ikke sjekket den inn på Untappd før.

Lesestoff til helga #144

Whisky

Trondheim: 11. mars er datoen for årets utgave av Trondheim whiskyfestival. Festivalen har fått egen nettside i år, og et Facebook event finnes også.

Lyngen: Myken er ikke lenger verdens nordligste destilleri, nå har Aurora destilleri i Lyngen i Troms overtatt den tittelen. Visit Norway skriver og viser pene bilder.

Dartmoor: Det er ikke ofte jeg frivillig sender lesere til The Daily Mail, men denne saken er for god til ikke å dele: Lokalbefolkningen protesterer mot planene om å bygge destilleri i Princeton, Devon, fordi designet er «for skotsk».

Øl

Oslo: Vinmonopolet søker kategorisjef innefor øl, søknadsfrist 15. februar 2017.

Annen drikke

Chile: Chile opplever noen av de verste skogbrannene i manns minne. Flere er omkommet og folk har mistet hjemmene sine, men en langsiktig konsekvens kan bli mangel på chilensk vin i årene framover, fler enn 100 vingårder har blitt ødelagt av flammene, noen av dem 200 år gamle. Det er selvsagt negativt for verdens vinkultur, men ikke minst en katastrofe for alle som tjente til livets opphold på disse vingårdene. Les mer hos Washington Post.

Markedsføringens underlige verden: Man kan lure på om ikke noen har smakt litt for mye på fatprøvene. Virgin Holidays lanserer en rom som «smaker ferie», og vinner premien for ukas (årets?) mest orginale (ikke nødvendigvis positivt ment) markedsføring av sprit.