Springbank 2004 9 år Gaja Barolo 54,7 %

Denne har ligget først fire år på refill eks-bourbonfat og deretter hele fem år på nye Gaja Barolo-fat. Det er nesten vanskelig å kalle det en «finish» når den blir så langtekkelig… Destillert februar 2004, tappet oktober 2013.

Nese: Karamell, vanilje og litt malt. Noe krydder også, men for mye spritstikk til at jeg får tak i hva. Med vann synes jeg den blir pappaktig på nesa også, men etter litt tid i glasset bedrer det seg og jeg finner valnøtter, vanilje og frukt.

Smak: Malt, korianderfrø, kardemomme og papp. Med vann er pappen dominerende, på ettersmaken er det pepper – og papp.

Kommentar: Dette funker ikke i det hele tatt. Den balanserer hårfint på grensen til å være udrikkelig. Jeg drikker opp det jeg har i glasset, tror jeg nok, men resten av smaksprøven (dvs ca halvparten av 3 cl) overlater jeg til Arve.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Springbank 1996 9 år Marsala finish 58 %

I følge Whiskybase har denne ligget først 7 år på eks-bourbonfat og så fått to år på first fill eks-Marsalafat. Den er destillert oktober 1996 og tappet i august 2006.

Nese: Litt kjip melkesjokolade. Epler og steinfrukt. Med vann beveger den seg mot marmelade og fruktsalat.

Smak: Fruktig og maltrikt, tutti-frutti tyggegummi. Med vann blir den nøtteaktig, med noe grønn kardemomme og fortsatt tyggegummi, særlig på ettersmaken.

Kommentar: Også denne er interessant, men denne er definitivt ikke egentlig god. Det er en unote på nesa som jeg forbinder med billig melkesjokolade og tyggegummismaken er ikke noe positivt heller. Udrikkelig er den ikke, men jeg blir ikke fan av vinfatsfinish på denne måten.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Longrow 1995 10 år Tokaji Wood 55,6 %

Nese: Mørk sirup og gule rosiner, melkesjokolade, sviskegrøt med fløte, søt tobakk. Med vann chocolate chip cookies, karamellisert fersken, kanel og røyk.

Smak: Fat! Svisker og bitter, mørk sjokolade. Lett svidd sirup av steinfrukt. Med vann blir den litt mer behagelig å drikke, og jeg får mørk appelsinmarmelade, eikeplanker, tobakk og et hint av svart pepper. Torvrøyken dukker såvidt opp på ettersmaken.

Kommentar: Fatet har tatt overhånd her, og jeg vet ikke helt om jeg synes det er godt, men kjedelig er den i alle fall ikke.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Springbank 9 år Springbank Society 57,1 %

Destillert november 2007, tappet mai 2017, modnet på Sauterne-fat.

Nese: Malt, syrlige plommer, tørkede tranebær, eik. Med vann finner jeg eplekake og stikkelsbærbusk og en metallisk note.

Smak: Både grønt treverk og svidd eikefat. Malt med et hint av røyk. Den blir nøtteaktig med vann, og får fruktigere toner, men det er fortsatt eik som dominerer.

Kommentar: Trenger definitivt vann. Overraskende mye eik for alderen, men til gjengjeld lite av det rare, søte preget et Sauterne-fat ofte gir. En helt ok Springbank, selv om jeg har smakt både bedre og mer spennende varianter.

Hazelburn 10 år 46 %

Påskekalenderen: «Onsdag: Brakkesyke».

Nese: Sitrus i form av appelsin og grapefrukt. Med vann dukker det opp malt og litt gurkemeie.

Smak: Grapefrukt og eik. Med vann blir den skarpere, men får også mer maltpreg.

Kommentar: Jeg synes kanskje denne mangler litt oomph. Tankene går til Speyside igjen, men hva det egentlig kan være må jeg innrømme at jeg er litt blank på. Vill gjetting: Craigellachie. 50ish prosent og… 15ish?

Fasit: WBID 57967, tappet 2014. Akk ja. Det var jo på sett og vis i nærheten på de fleste punkter, men ikke så mye som lignet på fulltreffere heller.

Longrow Red 11 år 51,8 %

Påskekalender luke 5: «Tirsdag: Yatzee nå igjen?»

Nese: Tørket aprikos, søt appelsinmarmelade, bål. Med vann får den litt melkesjokoladetoner.

Smak: Sot, bålgrillet frukt. Røykpreget blir om noe forsterket med vann.

Kommentar: Litt endimensjonal på smak, nesa lover mer enn smaken holder. Samtidig er det jo ikke akkurat vondt. Vil tippe kyst noe annet sted enn Islay, og da er kanskje Longrow mest nærliggende. Men det kan vel like gjerne være en røyka Speysider. Tippa ti tror jeg den har, og 46 % eller deromkring?

Fasit: WBID 57595, tappet 2014, modnet på «fresh port casks». Bortsett fra styrken kaller jeg det en innertier (jeg er generøs sånn).

Springbank 2003 12 år 58,3 %

Påskekalender luke 3: «Palmesøndag: Ut på tur, aldri sur.»

Nese: Fusel, rust, et merkelig preg av våt eik. Med vann får den unoter av mugg eller noe sånt, men også tropisk frukt og sitrus. Etter en liten stund forsvinner unotene.

Smak: Salt, rust, saltlakris, fuktig treverk. Med vann tenker jeg «gammel brygge». Det er både tørt og fuktig tre, med noe mose eller alger eller lav eller noe sånt, og jernbeslag som har rustet. Noe av frukta fra nesa dukker også opp, jeg tror jeg vil kalle det fersken.

Kommentar: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er godt eller vondt. Jeg tror den er ganske ung, under ti år, og kanskje 46 %. Etter første slurk tenkte jeg vinfat, men det inntrykket forsvant litt igjen. Jeg tror det er skotsk kyst, men klarer ikke å bestemme meg for hvilken kyst. Jeg var inne på Tobermory, men unotene forsvant etterhvert og så ble den egentlig slett ikke så verst, så nå heller jeg mer mot Campbeltown eller noe sånt.

Fasit: WBID 66871, destillert april 2003, tappet april 2015, eks port pipe. Nesten blink, men både alder og styrke var høyere enn jeg trodde.

Longrow 18 år 46 %

2016-utgaven.

Nese: Svidde urter, stjernefrukt, røyk (men definitivt ikke ren røyk). Med vann lukter den furubark og svidd furukvist.

Smak: Følger opp nesa. Eikebitterhet, litt sur røyk, svidde kvister.

Kommentar: Veldig rar og jeg opplever den som litt ubalansert. Bedre med mye vann.

Smakt Trondheim Whiskyfestival 2017.

Julekalender 2016 luke 13

Nese: Fruktig. Jeg hadde nesten sagt bringebær, men Arve drikker en bringebærsaison, så det kan være luftforurensing. Sherryfatspreg. Med vann rosiner og gule epler,

Smak: Definitivt sherryfatspreg, ja. Svisker. Litt gummi. Vann forsterker gummien og gjør den litt svidd, men det dukker også opp rosin, melkesjokolade og et litt bittert trepreg.

Kommentar: Denne er nok sterkere igjen. 46 % i alle fall, trolig 50+. Ikke voldsomt gammel, tror jeg. 14 år eller deromkring. Sherryfatsdominert, eller muligens single cask. Mest sannsynlig Speyside, og jeg kan jo hive ut… Glenfarclas som en mulig kandidat? Eller BenRiach, kanskje, de har fler tapninger som kunne passe. Jeg synes den holder seg på rett side av «for mye gummi», og at den altså er ganske god, men kanskje ikke noe jeg ville løpt og kjøpt.

Fasit: Springbank 15 år. Det føler man jo nesten at det burde vært mulig å kjenne igjen, men dengang ei. 46 % og denne ble tappet i 2015. Aldersmessig ganske presist, da, og fatbruken stemmer vel også, så såååå galt var det vel ikke. Men ikke Speyside.

 

Campbeltown Malts Festival: Springbank og litt til

Etter verdens treigeste lunsj på The Black Sheep Pub (vi ventet førti minutter på maten, uten noe slags forvarsel om «vi er travle så det kan ta litt tid») møtte vi opp ved porten inn til Springbank for å få en omvisning.

Maltgulvene var opptatt med Open Day-aktiviteter, men Springbank malter altså all malten selv, og kilnen fikk vi se (og lukte). Avhengig av hvilken sprit som skal produseres (Springbank, Longrow eller Hazelburn) benyttes ingen, litt eller mye torv i tørkinga. Så flyttes malten over i maltbins fram til den skal brukes, og oversikten over hva som er i hvilken bin finnes i det turguidene liker å omtale som «the Springbank computer».

Datamaskinen
Datamaskinen

Maltet kan ligge lenge fra det maltes før neste steg i prosessen tar til, men når det først hentes ut fra maltbins går det slag i slag. Først skal maltet males til grist, det gjøres av en Portheus mølle.

dag2-12

Deretter bærer det ut i meskekaret, som hos Springbank er åpent, og tydeligvis ikke fullt før det renner over.

dag2-16

Vørteren fylles på gjæringskar av tre (ikke noe stainless steel her i gården nei) og gjæren tilsettes. «Ølet» får stå og godgjøre seg både lenge og vel, så lenge at alkoholprosenten begynner å gå nedover (formodentlig på grunn av fordamping), og washen har også en styrke på bare 4,5 til 5 %, mens normen er 7-8 ellers i Skottland.

dag2-25Så skal det hele destilleres, og her kommer den andre faktoren som avgjør de store forskjellene mellom de tre sprittypene, Springbank, Longrow og Hazelburn inn. Longrow er destillert to ganger, Springbank 2,5 (jeg har fått hvordan forklart, men det synker aldri inn) og Hazelburn tre.

dag2-31

Det er derfor tre stills i stillroom, en washstill og to «low wines» stills. De to siste er utseendemessig ganske like, men om jeg ikke husker helt feil fra når jeg var på Springbank sist er kjølemetoden forskjellig på de to.

dag2-21Det er fine plansjer i alle rom på Springbank med essensielle tall og forklaringer (se de fleste i Flickr-galleriet som du finner nederst i denne bloggposten). Blant annet denne som burde gitt svar på dette med 2,5 gangs destillasjon, men jeg klør meg litt i hodet:

dag2-39

Derimot bekrefter den hukommelsen min, det ER forskjellig kjølemetode for de to «spritapparatene», den ene har wormtub, den andre kondensator.

dag2-35

Til slutt kommer i alle fall godsakene ut gjennom spirit safen, og siden det var hjertet i siste steg for Springbank som rant der når vi kom til dette punktet fisket guiden fram glass, åpnet lokket på «safen» og fylte opp for å sende rundt (smaksnotater finner du her). Sånt kan man like.

Vi rakk å teste et par øl fra Fyne Ales før neste post på programmet, blant annet en innmari god imperial stout ved navn Mills and Hills.

dag2-49

Neste post, ja. Nå var det på tide med et lite besøk inne i lageret med mannen med nøklene, Gavin McLachlan, destillerisjefen på Springbank. Ideelt sett skulle jeg nå presentert utdypende smaksnotater for det vi fikk smake, men jeg prioriterte å nyte heller enn å notere er jeg redd.

dag2-55Oppsummert er det vel bare å si at om du får sjansen til å besøke et whiskylager sammen med noen som har myndighet til å åpne fatene og hente ut whisky er det lite grunn til å gjøre noe annet enn å hive seg med.

Rett fra fatet, særdeles ufiltrert
Rett fra fatet, særdeles ufiltrert

Etter den smakinga var vi klar for å sette oss ned litt, så vi tok en tur innom Burnside for en øl, og der var jeg nødt til å ta bilde av det tomme glasset til en av de andre gjestene, for bare se:

dag2-62

Kombinasjonen perfekt vasket glass med jevne store slurker.

Middagen spiste vi på Argyll Arms, og så var vi jo nesten programforpliktet til å besøke baren på Ardshiel Hotel, som er den eneste baren i byen som har et whiskyutvalg det er noe vits i å skryte av. De har til gjengjeld definitivt et utvalg å skryte av.

dag2-74

Med renere gane og mer søvn innabords kunne man tilbragt en uke i denne baren, men jeg takket for meg rimelig snart og vandret tilbake til leiligheten. Det kom jo en dag på fredag også, og den skulle starte med en smaking jeg hadde store forhåpninger til.

Campbeltown Del 3

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank