Jossa mat & drikke, Trondheim

Nylig hadde boksirkelen sommeravslutning, og da pleier vi å gå ut for å spise. I år falt valget på Jossa mat & drikke, etter anbefaling fra en av medlemmene (som bor på Lilleby). Jeg var positiv også, jeg hadde selvsagt hatt lyst til å teste Jossa siden de åpnet.

Credo har vært en av stjernene på Trondheims restauranthimmel lenge, og Jossa oppsto først som eget konsept i andre etasje over Credo i Credoveita. Når Credo flyttet til nye lokaler på Lilleby tidligere i år, fulgte Jossa med på lasset. Tredje arm i familien er forøvrig Finnes Café, som holder til i det gamle barnehjemmet på Lilleby.

I følge hjemmesidene er Jossa «et rustikt alternativ til Credo, og endrer meny ut i fra hvor Jossa reiser.» På de samme hjemmesidene kan man lese litt om hvor Jossa reiser. Eller rettere sagt «har reist», siden den siste oppdateringen er fra januar.

Noe mer oppdatert informasjon finner man på Jossas Facebookside, men også der henger de litt etter på noen punkter, blant annet står det i «Our story»: «Vi åpner dørene igjen i nye lokaler på Lilleby i februar 2018.»

Nuvel, det er nå heller ikke det viktigste, det er først og fremst maten – ikke bilder av den – som er viktig på et spisested.

Vi hadde bestilt bord og ble i den sammenheng bedt om å melde inn eventuelle spesielle ønsker/behov på forhånd. De ble behørig sendt på epost god tid i forveien, en vegetarianer og en allergiker (chili, paprika og hvitløk, bl.a.). Når vi ankommer er det langt fra fullt i lokalet, det er folk ved en fire-fem bord, men vi får bord i andre enden og er ganske alene til å begynne med.

Lokalet kan ikke beskrives som noe annet enn kult. Man har utnyttet de gamle fabrikkstrukturene på en god måte, det er store vindusflater og derfor mye lys, og møblene passer godt inn i… «industriell chic» eller hva man nå skal kalle det. De kunne riktignok spandert på seg et skilt på dørene inn til selve Jossa med pil mot den faktiske inngangen. Når det er fint vær antar jeg dørene er åpne ut mot uteområdet, men når vi var der var det flere personer som testet døra, kikket inn gjennom vinduet og så døra på andre siden og begynte å gå rundt før noen innenfor fikk vinket til dem og signalisert at inngangen faktisk er andre veien (Jossa deler inngang med Credo).

Jossa ligger i den høyre delen av bygget, og det er kanskje ikke overraskende at folk prøver glassdøra når de kommer?

Da jeg kom var de andre allerede på plass og hadde fått vin i glassene. En servitør kom bort og lurte på hva jeg ville ha å drikke, men ble distrahert av vegetarianeren vår som lurte på hva de vegetarianske alternativene var, siden det ikke sto noe på menyen. Hun fikk beskjed om at om vi valgte firerettersmenyen ville hun få vegetarversjon av det vi andre fikk, men det hadde vi ikke egentlig noen planer om, så hun lurte på hvordan det var med det som sto som à la carte. Av hovedretter den dagen var det fiskesuppe, kylling og svinesnitzel. «Spiser du fisk?» ble hun da spurt. Når svaret var nei fulgte en lengre samtale der hun fikk beskjed om at hun kunne velge en hvilken som helst hovedrett uten at vi fikk noen klarhet i hva maten da i så fall ville bestå av.

Jeg burde selvsagt tatt bilde av menyen den dagen, men det glemte jeg. Det ligger ute en på Facebook fra april som er relativt representativ, minus noen av merkelighetene vi senere støtte på:

Etter litt om og men fikk jeg bestille vin, og så var vi klare for faktisk å bestille mat. Ny servitør. Jeg er usannsynlig glad i snitzel, så jeg gikk for det. Jeg fikk beskjed om at det var lurt å bestille «sides» i tillegg, for det var ikke så mye tilbehør til hovedrettene. Akkurat det kunne kanskje vært klarere ut fra menyen, men siden jeg ble advart var det ikke noe problem. Jeg kastet et raskt blikk på «sides»-menyen som ga meg valget mellom sopp, vårløk og erter. Jeg ble anbefalt erter, men valgte sopp. Nestemann bestilte kylling, som i følge menyen kom med sopp og løk, så hun droppet «sides». Og så begynte vi tydeligvis å være vanskelige (om altså ikke vegetarianeren hadde begynt før). For nestemann ville ha kylling, men synes det hadde vært greit med noe mer grønnsaker til, og kanskje noe litt mer mettende? «Dere har ikke poteter?» Nei, det hadde de ikke denne uka. «Vel, hva med squash eller gulrot eller noe?» «Noe rotgrønnsaker, kanskje, jeg skal sjekke med kjøkkenet.» Ok, videre til nestemann som var allergikeren, hun ville også ha kylling, men minte servitøren om allergiene. «Dere har fått en liste.» Vegetarianeren forsøkte seg også på kyllingretten, uten kylling, selvsagt, «men egg og ost er ok». «Bra!» var beskjeden, og vi var i grunn ganske spent på hva hun kom til å få. Sistemann ville ha kylling, men var ikke så glad i sopp og løk, så hun lurte på om det fantes noe alternativ til henne også. Jeg må innrømme at på dette tidspunktet lå sympatien min hovedsakelig hos servitøren (med unntak av for vegetarianeren), men det må være lov å påpeke at om man legger opp til at folk skal bestille «sides» i tillegg til «kylling med sopp og løk» hadde det kanskje ikke vært urimelig å forvente andre valg enn «sopp, vårløk og erter». Eller? I alle fall, servitøren lovte å se hva kjøkkenet kunne få til, i mellomtiden fikk vi (fantastisk) brød fra Finnes med godt smør til, og vi begynte å diskutere bøker.

Etter en stund (en ganske god stund, men ikke helt urimelig lang stund) kom maten. At det ikke var så mye tilbehør var en underdrivelse når det gjalt snitzelen, det eneste som fantes på tallerkenen utenom selve snitzelen var noen erteblader til pynt. Men soppen var helt ok (selv om det var litt lite av den), og snitzelen var førsteklasses, så selv om jeg nok også kunne tenkt meg en smule mer grønnsaker var jeg ganske fornøyd med mitt måltid.

Snitzel og sopp som servert (altså før jeg har begynt å spise).

Den eneste andre som også hadde bestilt rett fra menyen uten forsøk på tilpassing var også fornøyd. Men så da. Hun som ville ha noe mer til kyllingen fikk kylling med sopp og løk, uten noe mer og uten noen som helst kommentar. Allergikeren fikk kylling med en skive dampet nykål og ertepure. Vegetarianeren noe som var til forveksling likt, minus kylling, men med ett egg skjult under generøse mengder ertepure, og både vårløk og sopp. Sistemann fikk ingenting. Så kom servitøren og beklaget til henne, allergikeren hadde fått hennes tallerken, men de skulle selvsagt lage ny mat. Allergikeren, som hadde rukket å begynne å spise, dyttet tallerkenen sin til side, men når servitøren kom tilbake sa han at hun bare kunne spise. «Er du sikker på at det ikke inneholder noe jeg ikke tåler?» «Jada.» «Men det smaker hvitløk?» «Det er ramsløk, det er ikke hvitløk, men det smaker likt. Det er et slags gress.» Ok, så hun spiste, men med skepsis. Jeg deler skepsisen. Ramsløk er ikke hvitløk, men løk er det – ikke gress – og om man ikke tåler det ene ville jeg i alle fall ikke som kokk gått ut fra at man tåler det andre.

Vegetar-«retten», riktignok etter at den er påbegynt.

Og hun som ikke hadde fått mat? Joda, hun fikk beskjed om at hun selvsagt ikke skulle måtte betale for maten og at hun kunne få mer vin også. Det tok det riktignok ganske lang tid før hun fikk, og da hadde hun allerede begynt å klage over at hun følte seg litt susete i hodet på grunn av sult. Jeg tenker jo at da er kanskje ikke mer vin det lureste, men servitøren (en tredje) sjenket i alle fall. Og til slutt fikk hun faktisk mat også, også hun kylling, nykål og erter. Da hadde vi andre spist ferdig for lengst.

Nå var vi i grunn ganske rastløse. Vi takket nei til både kaffe og dessertmeny og ba om å få betale. De slo av kraftig på regningen for oss alle, og hun som fikk maten for sent slapp helt riktig å betale i det hele tatt, men jeg tror ingen av oss ikke heller ville betalt full pris etter et vellykket måltid.

Det er mye man kan si om det hele, men la meg trekke fram et par ting:

Den maten vi faktisk fikk på tallerkenene varierte fra «god» til «fantastisk». Så har vi fått unna det.

En ting er å være kresen. På en skikkelig restaurant mener jeg at de bør klare å håndtere såpass enkle ønsker som «noe mer grønnsaker» og «alternativ til sopp og løk», men der kan man selvsagt være uenig. Men at man ikke klarer å produsere en faktisk vegetarrett med fjorten dagers varsel, det er for dårlig. Da får man heller melde fra om at man dessverre ikke kan ta i mot vegetarianere. Og at man gir feil tallerken til en allergiker det er faktisk helt hårreisende.

Å ha sopp, vårløk og ertepure som eneste tilvalg er snevert nok i seg selv, når den ene retten i tillegg allerede inneholder sopp og løk blir det litt latterlig. Hva med nykålen de tydeligvis hadde på kjøkkenet (og som jeg så misunnelig på, hadde den stått på menyen hadde jeg bestilt den uten å nøle). Hva med norske nypoteter, som endelig er kommet? De hadde poteter på menyen i april, så det er ikke som om de driver med lavkarbo. Og sopp er da ikke akkurat sesongvare i Norge i juni?

Vi var der i tre timer og spiste bare hovedrett og gikk med en gang sistemann hadde spist, så man kan jo regne på det: Vi skulle møtes seks, jeg var forsinket og kom sist kvart over, og da startet hendelsesførløpet over ganske umiddelbart, så vi bestilte kanskje maten halv sju. Om vi sier at vi ventet på maten i tre kvarter, da, som kanskje kan stemme, og vi fikk maten kvart over sju og sistemann ikke var ferdig med å spise før nærmere ni (i alle fall etter halv ni), så må hun ha ventet rundt en time (eller så ventet vi alle mer enn tre kvarter før vi fikk mat, det er også mulig, men da også relativt uakseptabelt vil jeg hevde).

Servitørene virket mer eller mindre hjelpeløse alle tre. Notatblokker hadde de ikke, så alt som skulle formidles til kjøkkenet måtte vi satse på at de husket. At to av dem ikke snakket norsk hjalp ikke direkte, selv om jeg ikke egentlig tror det i seg selv skapte noen problemer. Den ene klarte å gi inntrykk av at hun synes vi maste når vi etterlyste maten til sistemann etter nærmere en time, men når vi hadde etterlyst kom den ganske fort. Det kan ha vært en tilfeldighet, selvsagt, men man får jo fort inntrykk av at det rett og slett var blitt glemt. Den mannlige servitøren la på noe tidspunkt hendene på skuldrene til hun som ikke fikk mat og klemte dem, for å berolige henne, antar vi, men vi kan vel si det sånn at det ikke virket etter hensikten i så fall.

Hadde det vært første uka etter åpning hadde jeg skjønt mer. Hadde det vært stappfullt i lokalet hadde jeg også hatt større forståelse.

Og bare for å ha det sagt, i tilfelle noen lurer. Nei, vi var ikke høylytte. Ingen kjeftet. Alle ordutvekslinger foregikk i siviliserte former og vi takket pent for oss når vi gikk.

Så det var det, altså. Det er mulig opplevelsen hadde vært bedre om alle hadde kunnet holde seg til menyen slik den framsto (eller vi hadde bestilt kokkens fireretters). Og det ble en billig restaurantmiddag. Men jeg kommer ikke til å dra tilbake til Jossa med det første.

Derimot skal jeg på Finnes, for brødet derfra var det beste med hele besøket.

Campbeltown Malts Festival: The Springbank/Kilkerran dinner

del3-1

Man kan ikke ha whiskymiddag uten sekkepipe, eller noe sånt.

Prisen for middagen er ganske stiv, 250 pund, men det har sin årsak. Før middagen åpnes nemlig tre fat og alle gjestene får smake, deretter stemmes det (på enkleste måte, ved håndsopprekking) og det mest populære fatet tappes på flasker mens gjestene spiser, og så får man med seg en flaske når man forlater festen (evt. henter den dagen etter, men mer om det senere).

De tre fatene vi fikk smake på var som følger:
Kilkerran Madeira-fat 2004
Kilkerran Fino sherry-fat 2004
Kilkerran romfat 2004

del3-8

Alle tre var rett og slett skikkelig gode, men vi tre var vel enige om at det første var best, og heldigvis var flertallet enige med oss.

Etter fattestinga var det velkomstdrink av Old Raj Gin (evt. gin+tonic) eller prosecco, og nibblies, blant annet en veldig god ost. Og så beveget selskapet seg inn i et pyntet maltloft. Vi endte på bord med både Jon, Ivar og Mark, og det var riktig så trivelig.

Det var ikke akkurat lyssatt for billedtaging ved bordet...
Det var ikke akkurat lyssatt for billedtaging ved bordet…

Reisefølget mitt var i ekstase over forretten, særlig de røkte blåskjellene (hvorfor er ikke røkte blåskjell en greie i Norge, egentlig?), men jeg var… vel, sjømat, osv. Vi har vel vært innom temaet før. I alle fall, selv jeg visste å sette pris på kvaliteten (og kaviaren var namme), og vi gledet oss til hovedretten. Den viste seg å være litt skuffende i forhold. Helt grei på smak, men litt uinspirert. Desserten var, i Evas ord, en «unmitgated disaster». Jeg får ta henne på ordet, for innen vi kom så langt hadde ukas søvnmangel (utvilsomt i kombinasjon med mengden whisky og øl konsumert) fått meg til å takke for meg og labbe tilbake til Argyle Street for å sove. Uten whiskyflaske med med en heller solid sample fra Kilkerran 12 år vatting sample flaska som sto på bordet vårt (Red: smaksnotat her). Kombinasjonen trøtt, beruset og eneste-tomflaska-jeg-har-er-en-halvliter var kanskje ikke helt gjennomtenkt. Heldigvis fikk de som holdt ut lenger ved bordet mitt påfyll i form av ny flaske, så de ble ikke sittende tørrlagt resten av kvelden.

Får du ikke nok Campbeltown? Ben Cops fra Ben’s Whisky Blog var også på festivalen.

Spiselig: Mat på Myken

Vi ble behørig oppvartet på Myken i september (jada, jeg vet jeg kanskje burde ha kommet til dette innlegget litt før). Og siden det er et ikke uvesentlig overlapp mellom «folk som er interessert i drikke» og «folk som er interessert i mat» tenkte jeg jeg skulle oppsummere mine inntrykk.

mykenmat-1

Noe av det første som skjedde når vi ankom Myken var lunsj på Bruket bord & bar. Her var det kald buffet med lokale råvarer som hovedfokus. Selv forspiste jeg meg nesten på hjemmelagde fiskekaker og Kristins islandske rugbrød.

mykenmat-2

Festmiddagen om kvelden var det ingen ringere enn Eyvind Hellstrøm og Gregory Paul som sto for (Eyvinds bror Jan Hellstrøm er en av initiativtagerne bak Myken destilleri, så det forklarer det celebre besøket). Her var begge bloggerne som var til stede en smule handicappet, Thomas er allergisk mot sjømat, jeg er, vel, la oss kalle det begrenset begeistret. Og det er jo litt synd når slike kokker får leke seg med slike råvarer. Les derfor det påfølgende med det i mente at det er fra synspunktet til noen som synes særlig hvit fisk kan være helt fantastisk, men som sjelden frivillig spiser hverken fet fisk, skalldyr eller mollusker.

mykenmat-6Beklager mørke bilder fra middagen, det var stemningsfullt snarere enn fotobelyst i lokalet og jeg er ikke så glad i blits…

Rett 1: Først fikk vi Kråkeboller på løvbrød. Løvbrødet var bakt på mesk av Kristin, mens kråkebollene kom fra Roderick Sloban på Steigen som driver oppdrett av grønne kråkeboller. De er vissnok litt søtere enn røde kråkeboller som kan være litt bitre.

mykenmat-7Vi fikk en syrlig saus til som gjorde seg godt, og Champagne (Mercier Brut) som også fungerte godt med kråkebollene. Dette var i det hele tatt overraskende godt, og jeg spiste opp min porsjon.

Rett 2: Kamskjellsuppe. Jeg vet at «alle» liker kamskjell, men jeg kan styre meg. Suppa hadde fin kontrast mellom kamskjellskum og kamskjellbiter, men smakte for mye kamskjell (eller, sannsynligvis «smakte herlig av kamskjell», som enhver annen i lokalet ville formulert seg).

mykenmat-8

Rett 3: Stekte kamskjell med persille og hvitløk var på en måte ganske godt, men det var vel smaken av persille og hvitløk som var godt, kamskjellene kunne jeg nærmest klart meg uten. Det blir litt som med snegler i hvitløk hvor jeg alltid lurer på hva vi skal med de stakkars sneglene, hva galt har de gjort, kunne man ikke klart seg med litt godt brød til å suge opp hvitløkssmøret?

mykenmat-10

Rett 4: Makrell på bål. Det så i alle fall spektakulært ut når kokkene gikk løs på maten med blåselampe. Makrellfiletene ble altså stekt ved at einerkvistene som lå på steinen sammen med dem ble satt fyr på, derav «på bål».

mykenmat-11mykenmat-12

Makrellen, en fisk jeg aldri ville valgt å spise til vanlig, var god, og så lenge det var salte, tørkede kapers å spise den sammen med langet jeg innpå, men dem var det ikke så mange av, og bare fisk, vel, det gjør det ikke helt for meg. Kunne vi ikke fått en liten blomkålpure eller noe?

mykenmat-13mykenmat-14mykenmat-15mykenmat-16

Rett 5: Steikt småsei med surgras. Nam! Syrlig fløtesaus og fantastisk sei. Og tilbehør, gitt! Både potet og løk og saus. I’m in heaven.

mykenmat-17

Rett 6: Ost fra Munkeby, brød fra Handwerk-bakerne i Oslo (ikke avbildet) og marmelade. Ikke kortreist, men veldig godt. Fungerte også godt med vinen, Hellstrøm Bon Vin Rouge.

mykenmat-18

Rett 5: Epleterte med whiskyiskrem. Joda. Litt heftig mengde sprit i iskremen for min smak, kanskje litt for «rå» whisky? Og, vel, her skal jeg avsløre min mangel på sofistikering igjen, men epleterte er ikke helt min greie, det heller. Jeg hadde heller tatt en bit av eplekaka til Trude som ble servert i lunsjen (men som jeg ikke orket da, siden jeg hadde forspist meg på fiskekaker).

mykenmat-19
Noen rakk å spise av terta før hun husket å ta bilde.

Det skal understrekes at jeg ble god og mett, selskapet var upåklagelig og selv det jeg ikke liker synes jeg det er gøy å smake (det ser man jo av mengden øl jeg gir under 2 stjerner på Untappd, for eksempel).

Likevel: Det kulinariske høydepunktet for min del var lunsjen på dag to, da fikk vi nemlig Fish & Chips. Fisken var selvsagt fersk, chipsen double fried, og selv om kokken sjøl mente at røra hadde fått svelle for lite (det var min og Nicks feil, mer om det i et annet Myken-innlegg, men i denne hastigheten kan det bli både sommer og høst før dere får høre den historien), klarte jeg ikke å finne en ting å utsette, ut over at det er en begrensning på hvor mye battered cod selv denne dama klarer å spise i en setting, og det er ikke akkurat kokkens feil.

mykenmat-20For dem som likte sånt var det også nykokte krabber å få. Sikkert utmerkede, de også.

Jeg vitser med at jeg er dyr i drift når det gjelder drikkevarer: Singlemalt whisky, ekte champagne og real cider skal det være. Men gi meg valget mellom en sju-retters gourmetmiddag tilberedt av to av Norges beste kokker og et enkelt (men, altså, helst perfekt tilberedt) chip-shop måltid, og du får igjen på en tjuepundseddel (på en tipundseddel også, om du er heldig med chippy’en). Sånn er det bare.

Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.
Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.

 

Lesestoff til helga #91

Ditt kjøkken: Kylling helstekt på ølboks har vært populært en stund, men i disse høsttakkefesttider kan du jo prøve med en kalkun?

Frankrike: I disse triste tider slår The Whisky Lady et slag for franske whiskyer.

Verden: Den nyeste utgaven av Jim Murrays «bibel» har kommet (med det merkeligste og mest creepye forsidebildet ever, men det er forsåvidt irrelevant) og den årlige oppstandelsen i media om «årets beste whisky» og den like regelmessige dissingen (fortjent, stort sett, spør du meg) av Herr Murray i whiskyblogger rundt om har derfor rast denne uken. Både Whiskysponge (alvorlig for en gangs skyld) og Whisky-Lassie har bra innlegg i sakens anledning. I en diskusjon rundt dette på Facebook var det noen som lenket til Thomas’ beskrivelse av en smaking med Jim Murray fra 2013. Den hadde jeg ikke lest før, men det har jeg nå, og det anbefaler jeg at du også gjør.

ladiesshare

Ukas blogg/nettside: The Ladies Share, lenge del av Whisky Saga, har fått egen nettside, og flere av damene i klubben skriver innlegg. Det kan bare applauderes (selv om de skriver mest på engelsk).

Spiselig: Muffins med whiskylikør

muffinsJeg kom over en oppskrift på Jack Daniels Honey whisky cupcakes with a bourbon drizzle i forrige uke, og benyttet sjansen til å bake dem på lørdag når jeg kunne ta dem med og dele dem i egnet selskap (det er tross alt grenser for hvor mange muffins man kan/bør spise selv).

Jeg hadde ikke så lyst til å kjøpe Jack Daniels Honey (men den finnes på polet om du vil teste) og dessuten hadde jeg en slant Old Pulteney Liqueur som godt kunne brukes opp, så det var det jeg endte med. Dessuten lagde jeg 1/3 mindre smørkrem enn originaloppskriften tilsa, siden jeg synes det fort blir litt mye smørkrem på cupcakes i amerikansk stil. Det ble riktig så godt (selv om jeg neppe vinner noen cupcakepyntekonkurranse med det første). Muffinsen blir saftige, det ble passe mye smørkrem, og hvem kan motstå karamellsaus med whisky (aka «boozy drizzle»)?

Oppskriften anbefales herved. Jeg tipper man kan bruke vanlig whisky også, velg en med litt søt profil, en bourbonfatslagret Speysider, kanskje? Min «boozy drizzle» ble litt tykk, så jeg gjorde den enda mer boozy ved å tynne den ut med 2-3 ss av likøren etter at den var avkjølt.

Voksen-muffins, dette, altså.

For deg som ikke føler deg trygg på oppskriftssjargong på engelsk, her er en oversettelse/beskrivelse av hva jeg gjorde:

Muffins:
  • 180 gram smør ved romtemperatur
  • 2,5 dl sukker
  • 2 egg
  • 1 ts vaniljeekstrakt (jeg brukte malt bourboun-vanilje fra Naturata)
  • 3,75 dl mel
  • ½ ts salt
  • 1¼ ts bakepulver
  • 3 ss Old Pulteney likør (evt. annen honningbasert whiskylikør eller whisky med søt smaksprofil)
  • 3 ss melk
«Boozy Drizzle»:
  • 1,8 dl brunt sukker
  • 1,25 dl whiskylikør/whisky
  • 1 ss smør
  • 2-3 ss whiskylikør/whisky
Smørkrem:
  • 250 gram romtemperert smør
  • 5 dl melis
  • 1 ts vaniljeekstrakt
  • 2 ss whiskylikør/whisky
  • < 1 dl kremfløte
For å lage muffins:

  1. Sett stekeovnen på 180 grader.
  2. Kjør smør og sukker i mixeren til det er luftig.
  3. Tilsett egg og vanilje og bland lett.
  4. Bland mel, salt og bakepulver. Tilsett det i miksebollen og kjør til det så vidt er blandet inn.
  5. Tilsett whisky og melk og bland lett.
  6. Fordel røren i muffinsformer (papirformer plassert i noe mer solid anbefales). Oppskriften sa 12, jeg lagde 14.
  7. Stek i 16 til 20 minutter, test med tannpirker (ikke med smak!) eller kaketestepinne for å sjekke at de er gjennomstekt.
  8. Avkjøl helt før du har på smørkrem (ellers smelter smørkremen og det blir ingen suksess kan jeg love).
For å lage «Boozy Drizzle»:
  1. Ha brunt sukker, hovedandelen av whiskyen og smør i en kjele og kok opp så sukkeret smelter (la koke et par minutter). Avkjøl helt.
For å lage smørkrem:
  1. Kjør smøret i mikseren til det er luftig. Tilsett melis litt etter litt. (Alternativt gjør som meg, glem å lese instruksen og ha smør og melis rett i bollen og så miks det så luftig du får til…)
  2. Tilsett vanilje og whisky og miks det inn.
  3. Tilsett fløte, omtrent 1 ss om gangen til du får passende konsistens på kremen.
  4. Bruk sprøyte til å sprøyte kremen på muffinsen (eventuelt smør den på, men da sitter kanskje «the boozy drizzle» dårligere).
  5. Drypp over «the boozy drizzle».

Lesestoff til helga #69

Trondheim: Åpningsdatoen for Mathallen i Trondheim er satt til 11. juli. Gulating ølutsalg har jo tjuvåpnet, men flytter inn i Mathallen når den er klar. I tillegg får Mathallen, foruten mye mat, en akevittbar (noe vi trenger etter at Erich Christians Skjenkestue Norsk Aquavitbar No.1 ble stengt når Graffi overtok Carl Johan sine lokaler i fjor), melder Adressa.

Oslo: Sagaen om Sagene fortsetter. Det kom et svar til Sammy på Nettavisens gjesteblogg på onsdag. I dag slapp en annen gjesteblogger til, og Lasse Lukacs oppsummerer mye av den følelsen jeg selv sitter igjen med etter å ha lest Sagenes svar. På Facebook dukket siden Sagene Bryggeris Venner opp, vi er fler som lurer på hvor uavhengig den egentlig er. Siste kapittel er neppe skrevet, jeg har popcornet klart.

Islay: Amerikaneren Brad Cohen har besøkt Islay og lært hvorfor du aldri skal drikke whisky on the rocks, han skriver om besøket sitt for BBC.

whiskyimpressionsUkas blogg/nettside: Whisky Impressions er nettsiden til Kate Watt, for mange kanskje kjent som «kona til Mark», men Kate er en whiskypersonlighet på egne ben også. Interessante innlegg om dette og hint på bloggen, og kule grafiske whisky-effekter (plakater og t-skjorter særlig) i butikken.

Lesestoff til helga #65

USA: Diageo har gjenopptatt produksjonen ved Stitzel-Weller, nylig ble de første fatene siden 1992 fyllt med nysprit. Les mer om Stitzel-Wellers historie og se en haug fine bilder hos Fred Minnick.

Internett: I forbindelse med Spirit of Speyside – eller vårfestivalen i Dufftown som den er kjent for de av oss som har vært gjengangere periodevis – utlyste Whiskyshop Dufftown en bakekonkurranse der man skulle lage en «whisky inspired cupcake or muffin», en muffins der det enten ble brukt whisky i selve bakverket eller der muffinsen var tenkt å passe spesielt godt sammen med en spesifikk tapning. Om vinneren har blitt annonsert online har jeg ikke fått det med meg, men Thomas og Ansgard Speller har publisert oppskriftene de deltok med og jeg har i alle fall lyst til å teste dem. Kanskje dukker det opp fler oppskrifter fra konkurransen etterhvert?

poletnede

Norge: Det var en noe frustrerende opplevelse å forsøke å sikre seg varer fra maislippet i dag. Akkurat hva det var som gjorde at folk gikk mann av huse er det ikke lett å si, men i alle fall taklet ikke polets servere pågangen. Det sies at de jobber med nye løsninger for begrensede partier, og personlig håper jeg de kopierer Systembolaget sitt websläpp-opplegg, da det later til å fungere rimelig smertefritt og skaper så god rettferdighet som det er mulig å gjøre.

USA: Gledelig trend: Siderbarer. Importer gjerne konseptet hit!

Oslo: Nedre Foss gård, rett ved Mathallen, er blitt pusset opp over en treårsperiode og åpner dørene i morgen. 36 tappekraner er ikke til å kimse av. Etterhvert skal det brygges eget øl, og destilleringslisens er også på plass. Les mer hos Osloby.no.

Lillestrøm: Gulating er i siget. Mandag (ok, er ikke mandag en rar dag å åpne pub på?) åpner Gulating Pub & Restaurant på Lillestrøm. Gulating Lørenskog åpnet i går, og 15. mai åpner Gulating Arendal. Håndverksøl til folket!

Norge: Og når vi er inne på håndverksøl til folket: Polet utreder muligheter for egne ølutsalg, meldte DN forrige helg. Sammy på Ølportalen har noen betraktninger om den saken.

skotsktaakeUkas blogg/nettside: Skotsk Taake har gode smaksnotater – på norsk! – av whisky og annet godt drikke.

Whiskymaker’s dinner

Det har etterhvert blitt ganske vanlig å arrangere «winemaker’s dinner», Adresseavisa sin vinklubb – Vinpuls (siden er for øyeblikket ikke helt frisk) – har for eksempel slike med jevne mellomrom. God vin til god mat er sjelden feil, og de fleste har fått med seg at det å få vinen til å funke med maten slik at begge løfter hverandre er en komplisert kunst. Øystein Sundes kokk serverte rødsprit til kjøtt og whitesprit til fisk, men selv om du holder deg til den gamle gode regelen rødvin til kjøtt og hvitvin til fisk kan du bomme kraftig. Likevel: Vin og mat. Litt… kjedelig?

Da er whiskymaker’s dinner selvsagt mye mer spennende. Whisky til mat er ofte en overraskende god kombinasjon (enda oftere en overaskende katastofal kombinasjon, det gjelder å treffe rett). Slike middager har blitt standard i forbindelse med whiskyfestivaler i Skottland. Jeg deltok på noen ved Aberlour i forbindelse med festivalen i Dufftown på tidlig 2000-tall når dette fortsatt var ganske nytt, men det har eksplodert, og Dufftownfestivalfarere kan gjerne velge mellom et ti-talls «whisky & food» arrangementer. Det samme later til å gjelde andre festivaler. Og bra er det, for dette er et spennende felt.

Dere kan dermed gå ut fra at det ikke var mye nøling fra min side når jeg ble invitert til å delta på whiskymaker’s dinner på Eld kvelden før Trondheim Whiskyfestival. Helt uforebeholdent entusiastisk var jeg faktisk ikke, jeg har nemlig spist på Eld en gang før, og da var opplevelsen ikke udelt positiv (6 retter, hvorav tre var himmelske, en var ‘meh’ og to var rent ut dårlige, og hovedretten var i sistnevnte kategori). Men jeg hadde jo håp om at den anledningen skulle være unntaket som bekreftet regelen (og det skal sies at vi den gangen var 50+ deltagere som alle skulle ha maten samtidig, alltid en utfordring, selv for de beste kjøkken).

Jeg møtte i alle fall opp glad og fornøyd. Vi samlet oss først nede i baren, der vi fikk en velkomstdrink bestående av (så vidt jeg fikk med meg) Glengoyne 18 år, Aperol, champagne, sukker, Angostura bitter og eplejuice. Som drink var den aldeles ok, men jeg ville vel kalle det sløsing med Glengoyne 18 år.

Velkomstdrinken
Velkomstdrinken

Når alle gjestene var ankommet fikk vi en liten omvisning på Eld før vi ble vist til bordet vårt. Endelig kunne jeg ta menyen i øyensyn:

eld_meny_web

Det jeg var mest skeptisk til av maten var kveita. Jeg spiser ikke fisk som ikke er varmebehandlet, og jeg liker det i alle fall ikke om jeg nå skulle være så uheldig å måtte spise det av høflighetshensyn. Når retten ankom var vi mest opptatt av presentasjonen, og jeg var ikke den eneste som dro fram kameraet:

Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup
Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup

Til min store overraskelse var sashimien slett ikke så verst, ikke verre enn at jeg spiste opp hver smitt og smule. Kombinasjonen med Kilchoman Machir Bay fungerte greit, men jeg fikk ikke inntrykk av at de løftet hverandre slik man gjerne skulle ønske. God mat, god whisky til, ikke noe krasj.

Glade middagsgjester
Glade middagsgjester

Neste rett var pent presentert, men ikke så spektakulært som den forrige:

Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.
Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.

Det gule på tallerkenen er forøvrig mangopuré eller noe slikt, det ble tydeligvis glemt på menyen. Dette var rett og slett skikkelig digg. Jeg hadde slikket tallerkenen om slikt hadde vært lov. Som det var skrapet jeg den ren.

 

IMG_9124

Her skjedde det også noe i kombinasjonen med whiskyen, maten fikk fram en tydeligere fruktighet i Glengoyne 12 år enn jeg klarte å finne ellers.

Så fikk vi en slags hvilerett restauranten hadde kalt «WhiskeySour». Det var en sitron- og basilikumsorbet toppet med et skum av Angostura bitter og sitron toppet med nok et lag skum, dette av Nikka From the Barrel og vanilje.

WhiskeySour
WhiskeySour

Sorbeten var simpelthen «to die for», skummet av Nikka og vanilje skulle jeg gjerne lært å lage. Det andre laget med skum kunne de droppet for min del, det gjorde smaksbildet unødvendig komplisert, men det var stor enighet rundt bordet om at dette var innovativt, og ikke minst godt.

Hovedretten var altså biff, og nå må jeg innrømme at jeg er alle profesjonelle kokkers mareritt, jeg er nemlig en av de særingene som vil ha biffen min gjennomstekt (det har en forklaring, men den er litt for lang til å ta her). I alle fall, her fikk vi jo alle maten som tilberedt uten mulighet for individuelle ordre, så jeg angrep kjøttet med forsiktighet.

Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé
Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé

Men kokken må ha truffet på den møreste kua i historien. Kjøttet formelig smeltet på tungen. Sausen var himmelsk. Resten av tilbehøret likeså. Også her mangler det noe på menyen, nemlig de crunchy pommes strips-aktige greiene på toppen. De ga en ekstra dimensjon til teksturen og ga den tyggemotstanden som kjøttet (heldigvis) ikke tilbød. Genialt, formelig. Kilchomanen fungerte aldeles utmerket til, og jeg ville slikke tallerkenen igjen (men klarte faktisk å motstå fristelsen denne gangen også).

Til osten fikk vi helt feil whisky etter min mening (her var det uenighet rundt bordet). Jeg synes den stakkars Mackmyraen druknet helt i roqueforten.

Roquefort Carle og tomatjam
Roquefort Carle og tomatjam

Jeg ville ha sødme og peat for å balansere mot osten. Noen hadde sherried Kilchoman igjen i glasset (utrolig nok), så jeg fikk en smak og synes det funket langt bedre. Spørsmålet var hva de hadde i baren. Kilchomanen var tom, og kelneren jeg pratet med hadde ikke oversikt, så hun gikk for å spørre noen andre. De kom tilbake med Johnny Walker Black Label. En blend! Det hadde aldri skjedd i Skottland! Men det hadde kanskje vært synd, for godeste Johnny fungerte aldeles utmerket til formålet, passe søt og med et lite kick av peat klarte han å møte den kraftige osten uten å bli overdøvet.

Variasjon på sjokolade
Variasjon på sjokolade

Desserten besto av sjokoladeis og bringebærsorbet samt diverse fancy tilbehør, blant annet bringebærcrisp. Det er ikke så mye å si annet enn «Oh nom nom». Og nå fikk vi endelig Glengoyne 18 år i sitt rette element, dette klarte den å leve opp til med stil.

Jeg må beklage billedkvaliteten, forresten. Belysningen var ikke akkurat ideell, og forsøkene våre på å bruke mobiler som «blits» var bare delvis vellykket.

Middagen, derimot, var helt og holdent vellykket.