Glenburgie 1985 26 år Duncan Taylor Rare Auld 55,3 %

Destillert mai 1985, tappet august 2011. Fatnummer 6996.

Nese: Treverk, vanilje, tømmer (eller flis) dynka i eplesirup. Tiltalende, ikke overeika. Mer friskt eple med vann.

Smak: Litt lakrisaktig treverk. Sødme, men temmet av eikebitterhet. Fruktigere med vann, eple og banan.

Kommentar: Nok en overbevisende tapning. Det er bra fat Duncan Taylor har plukket her.

Smakt på Macbeth, Trondheim.

Linkwood 1986 24 år Duncan Taylor Rare Auld 47,1 %

Destillert desember 1986, tappet august 2011. Fatnummer 991103.

Nese: Gule epler, noe tropisk frukt og litt malt. Mer fremtredende maltpreg med vann, og noe vanilje, men fortsatt er den veldig fruktig.

Smak: Malt, maltstøv, epleskall av gule epler og eplekake. Fruktigere med vann. Vaniljekrem og bakte epler.

Kommentar: En god Linkwood, med karakteristiske smaker. Jeg hadde ikke vært skuffet om jeg hadde tatt sjansen på en flaske av denne.

Smakt på Macbeth, Trondheim.

Glenburgie 1985 29 år Cadenhead’s Single Cask 55,3 %

Fra et eks-bourbon hogshead.

Nese: Sedertre, litt krydderaktig, eik, epler. Med vann mer frukt, men også litt menthol og urter.

Smak: Rosmarin og dill. Jo lenger ut på ettersmaken, jo mer dill. Noe eik, noe tørket frukt. Fortsatt mye dill med vann. Noe friskere frukt, litt søte epler eller noe sånt.

Kommentar: Vel, den var spesiell. Spesiell, men god. Liker du ikke dill tror jeg du skal slite med denne, men jeg synes det var fantastisk.

Dallas Dhu 1974 29 år Murray McDavid Mission 46 %

Nese: Nærmest litt beskt treverk. Jeg forventer bitterhet, i alle fall. Fruktighet også; epler og jordbær. I grunn bare mer av det beske med vann.

Smak: Bringebærsukkertøy og jordbærgrøt. Også en litt brent, litt bitter tretone, men den er faktisk helt ok, den balanserer det søte. På ettersmaken litt brent gummi. Med vann dempes sukkrtøyet og treverket blir tydeligere. Noe vanilje (bitter) og litt rustent jern.

Kommentar: Best uten vann. Overraskende god, da både lukta og alderen fikk meg til å forvente overeika saker, men den holder seg på rett side av smertegrensen.

Glen Moray Distillery Manager’s Choice 1974 53,4 %

Lagt på fat 30. april 1974, sluttlagret på eks-oloroso sherryfat, tappet 1. mai 2002.

Dette er en flaske jeg kjøpte på destilleriet når vi var der rett etter at de hadde åpnet det nye besøkssenteret sitt. Det kan ha vært høsten 2002 eller våren 2003. For det første fikk vi smake den og den var god, dessuten er 1974 mitt fødselsår og april er til og med min måned, så det var vanskelig å mottstå fristelsen. Den var «dyr» etter mine kriterier den gangen, men jeg tror ikke det var over 100 pund, så nå virker det jo helt latterlig. Akk ja.

Nese: Søtt treverk og krydder. En god dose vanilje, men også et sånt varmt fatpreg som gode sherryfat kan gi. Tørket frukt, f.eks. gule rosiner. Med vann kommer litt trelakk og mint.

Smak: Varmt treverk, tørr badstue. Tørket frukt, mer mot kirsebær eller tranebær. Melkejokolade med vann, og vanilje. Fortsatt mye treverk, kanskje til og med litt kvae.

Kommentar: I etterpåklokskapens lys burde jeg vel kjøpt tre-fire flasker. Dette er en sånn «kandidat til beste whiskyen noensinne», om det hadde gått an å kåre den beste noensinne. Den smaker tydelig tre uten at det blir feil og har både bourbon- og sherryfatpreg uten å miste sin grunnleggende maltwhisky-identitet. Jeg hadde nærmest glemt den bakerst i skapet, men om ikke jeg skulle prestere å glemme den på nytt overlever nok ikke flaska i nye femten år…

Glenlivet Coupar Angus 15 år 57,9 %

Dette er en offisiell (ikke uavhengig) enkeltfatstapning for Skandinavia. Den ble sluppet i mai i fjor, men jeg har ikke kommet så langt som til å smake den før nå. Fatet var en sherry butt (fat nummer 9940), som ga 564 flasker. Delt på hele Skandinavia er jo ikke det så mange på hver.

Nese: Mye sprit på full styrke, kanskje ikke så overraskende. Tydelig maltpreg og en eim av eik. Etter litt tid i glasset vanilje og tørket frukt. Med vann finner jeg honning og bakte epler, hermetiske pærer og fersken.

Smak: Varm vaniljesaus, eplekake og eik. Den blir litt nøtte- og knekkaktig med vann, men det er vanilje og frukt der fortsatt, noen litt umodne bananer og et lett dryss av krydder.

Kommentar: Trenger definitivt vann. Absolutt ikke noe dumt fat dette. Ikke utpreget sherrypreg, det er neppe first-fill, men i mine øyne er det bare bra. Prisen er noe stiv, nesten 2000 kroner enten den kjøpes i Norge eller Sverige (den er fortsatt tilgjengelig begge steder), men skal du først brenne et par lapper på en flaske whisky kan du gjøre langt dårligere kjøp. Jeg tar gjerne litt til.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

 

Glen Spey 2002 12 år Chieftain’s 43 %

Sluttlagret på Pedro Ximenes sherryfat, destillert august 2002, tappet juli 2015, fat nummer 91341.

Nese: Hermetisk fersken, fløtekaramell og eik. Eika blir tydeligere med vann, og noe grønt treverk dukker også opp.

Smak: Multer og tyttebær, litt eikebitterhet og litt lær. Med vann smaker den egentlig bare enda mer tyttebær.

Kommentar: De tyttebæra er virkelig påfallende. Det gjør denne tapningen interessant, om ikke annet. Ganske godt er det også, og det fra noen som egentlig ikke liker tyttebær. Slett ikke det dummeste jeg smakte på festivalen.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

Glen Grant 1995 19 år Berry’s 46 %

Fat nummer 85139, tappet i 2014.

Nese: Tropisk frukt og godteri. Med vann går det mer mot sitrus, sitron og appelsin, og kanskje grønne epler.

Smak: Malt, lett sitrus. Litt bitter etterhvert, appelsinskall.

Kommentar: God, men kanskje litt for kjedelig til å forsvare prisen.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2017.

Longmorn 1996 van Wees The Ultimate CS 57,7 %

Tappet 2013, fat nummer 72323.

Nese: Toffee, kanel, røsslyng og eik. Sedertre, brunt sukker og tørket aprikos. Noe mer fruktig og blomstrete med vann, ellers mye av det samme.

Smak: En del bitterhet, eik, vaniljetoner og toffee. Kaffetoner med vann, og mørk sjokolade, men fortsatt mye bitterhet.

Kommentar: Det lukter som verdens heftigste dessert, så bitterheten på smaken kommer som et sjokk. Den dempes noe med vann og blir sittende igjen som bitter, mørk sjokolade, noe som balanserer bedre med nesa, men likevel oppleves whiskyen som litt sprikende. God, forsåvidt, og fantastisk nese, men litt ubalansert.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Braes of Glenlivet 1989 Speciality Drinks 54,9 %

Braes of Glenlivet er også kjent som Braeval. Denne ble tappet i 2012 fra fat nummer 689015.

Nese: Sukkerbrød, sitron, fløtekaramell. Mer sitrus og kanskje også sitrongress med vann, malt og maltstøv, litt plastelina.

Smak: Tydelig malt og litt grønn bygg også, en unote jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Den forsvinner dessverre ikke med vann, det kommer et blaff  det jeg svelger som av rengjøringsmiddel, litt som når noen har vasket kaffekanna med Zalo og ikke skylt tilstrekkelig. Ellers kommer det til sitrus med vann, særlig sitron.

Kommentar: Oppleves alt for sterk på full styrke. Unoten ødelegger noe som ellers er en ganske god dram av det «lettere» slaget, og jeg har ikke lyst til å drikke opp.

Takk til Håvard for smaksprøven.