Longmorn 1996 van Wees The Ultimate CS 57,7 %

Tappet 2013, fat nummer 72323.

Nese: Toffee, kanel, røsslyng og eik. Sedertre, brunt sukker og tørket aprikos. Noe mer fruktig og blomstrete med vann, ellers mye av det samme.

Smak: En del bitterhet, eik, vaniljetoner og toffee. Kaffetoner med vann, og mørk sjokolade, men fortsatt mye bitterhet.

Kommentar: Det lukter som verdens heftigste dessert, så bitterheten på smaken kommer som et sjokk. Den dempes noe med vann og blir sittende igjen som bitter, mørk sjokolade, noe som balanserer bedre med nesa, men likevel oppleves whiskyen som litt sprikende. God, forsåvidt, og fantastisk nese, men litt ubalansert.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Braes of Glenlivet 1989 Speciality Drinks 54,9 %

Braes of Glenlivet er også kjent som Braeval. Denne ble tappet i 2012 fra fat nummer 689015.

Nese: Sukkerbrød, sitron, fløtekaramell. Mer sitrus og kanskje også sitrongress med vann, malt og maltstøv, litt plastelina.

Smak: Tydelig malt og litt grønn bygg også, en unote jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Den forsvinner dessverre ikke med vann, det kommer et blaff  det jeg svelger som av rengjøringsmiddel, litt som når noen har vasket kaffekanna med Zalo og ikke skylt tilstrekkelig. Ellers kommer det til sitrus med vann, særlig sitron.

Kommentar: Oppleves alt for sterk på full styrke. Unoten ødelegger noe som ellers er en ganske god dram av det «lettere» slaget, og jeg har ikke lyst til å drikke opp.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Imperial 1995 van Wees The Ultimate 46 %

Tappet i 2014, fatnummer 50168.

Nese: Fløtekaramell, vanilje, epler og pærer. Frukten blir tydeligere med vann og noe lett blomstrete dukker opp også, samt noe marsipanaktig.

Smak: Vanilje og vaniljebitterhet. Tydelig innslag av eik i ettersmaken. Med vann dempes bitterheten, noe som er en stor fordel.

Kommentar: Også denne er nok bedre på lukt enn på smak, men med vann er det en helt akseptabel dram. Litt for lite kompleks til å holde på interessen så veldig lenge, men god å nippe til.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Benriach 1996 19 år Cadenhead Small Batch 47,1 %

Nese: Sitrus og grønt eple, vanilje. Mer av det samme med vann, etter litt tid i glasset Pigalle (pæreis).

Smak: Vanilje. Smaker litt utvannet på sett og vis. Røde epler. Med vann vaniljefløteis.

Kommentar: Joda, jeg tar gjerne mer. Men spektakulær er den ikke.

Julekalender 2016 luke 18

Nese: Litt tørt trepreg, tørket frukt og fruktkompott, melkesjokolade. Mer krydder med vann (kanel, blant annet), og dessuten eple, og det får meg til å tenke på «mulled cider».

Smak: Sherryfat, eik, lær, mørk sjokolade, tobakk. Mer av det samme med vann, men også krydder.

Kommentar: For å ta det enkleste først: Eks-sherry. Av den gode typen. Fint drikkelig på full styrke, men jeg mistenker sherry-maskering av alkoholen og tror den er fatstyrke likevel. Neppe fryktelig gammel, siden det er så rensket for gummi (brent eller ikke). Dette kan godt være en batch Aberlour a’bunadh, f.eks., ellers er Glenfarclas, Glendronach eller BenRiach aktuelle kandidater, så da holder vi oss vel i alle fall til Speyside. Godt var det, i alle fall.

Fasit: Vel, ok. Glenglassaugh 30 år. Batch 1, tappet i 2013, 44,8 %. Da mistenker jeg vel at price vs. performance gikk litt ned i mine øyne, men det er uansett en knakende god dram.

Julekalender 2016 luke 14

Nese: Vaniljekrem, einerbær og hint av syrin. Litt mer trenoter med vann.

Smak: Vaniljekrem her også, noe vagt fruktig og en tydelig tresmak. Tresmaken blir litt beskere med vann. I bakgrunnen lurer noe fusel/nyspritaktig.

Kommentar: Må være eks-bourbon. Ikke veldig gammel, vil tippe under ti, egentlig, men tar høyde for at jeg kan være lurt av et relativt inaktivt fat. 46 % eller noe sånt igjen? Synes ikke den gir overvettes med kompleksitet, men den smaker og lukter ganske godt. Tror det er skotsk og tipper Speyside, men det kan være nesten hva som helst. Neppe OB, men jeg utelukker ikke en eller annen «smaksdrevet NAS».

Fasit: Ok, så litt eldre enn 10. Longmorn 22 år fra The Single Malts of Scotland. Destillert 1990, tappet 14. september 2013, 48,1 %. Utenom det med alder var jeg jo mindre på jordet enn inntil flere av tidligere luker.

Julekalender 2016 luke 12

Nese: Tørket aprikos, appelsinmarmelade, smørkaramell og noe fatpreg (mot gummi). Mer aprikos og dessuten sagspon med vann.

Smak: Tørt treverk, tørket aprikos, mørk sirup. Vann tar nesten knekken på smaken.

Kommentar: Nå er det nok noe sherry inne i bildet igjen, men jeg ville ikke trodd det var en ren sherryfatstapning. Ikke fatstyrke, heller 40 % skulle jeg tro. Tidlige tenår, kanskje? Oooog… Speyside? En eller annen standardtapning? Det ringer ikke akkurat haugevis med bjeller, riktignok, så kanskje noe litt obskurt noe. Om det er IB må det nesten være Gordon & MacPhail, det er da vel bare de som vanner ned til 40? Nesa var jo god, og smaken forsåvidt ok på full styrke, men den falt litt gjennom etterhvert.

Fasit: Nesten antikk tapning, gitt. Dallas Dhu 10 år fra Gordon & MacPhail (så traff jeg da på noe!). 40 %, selvsagt. 

Julekalender 2016 luke 11

Nese: Fruktig, både appelsin og tropisk frukt. Også noe treverk og lakk eller noe sånt. Vann forsterker lakken, men fortsatt er det mye frukt.

Smak: Aceton, frukt – gule epler – og trelakk. Med vann får den et litt bittert eikepreg.

Kommentar: Jeg blir ikke helt venner med denne. Noe virker kjent, men jeg klarer ikke å plassere det. Jeg tror den er 46 % eller mer (muligens fatstyrke), midt i tenåra (15-16) og… Highland?

Fasit: Vel, Speyside er vel også Highland, og det var kanskje ikke så rart at det var noe kjent. Craigellachie 19 år. Ganske riktig 46 %. Må si jeg var litt skuffet over denne, jeg syne jo 13-åringen er så veldig bra, dette var mer sprikende. Men 13-åringen er jo også billigere, så sånn sett er det jo fint det ikke er omvendt.

Julekalender 2016 luke 1

En dag sen, i og med at jeg somlet med å få hentet kalenderen hos kurér. Plutselig var det desember, gitt. Til gjengjeld får dere to luker i kveld. Jeg er i tillegg sykemeldt for «akutt øvre luftveisinfeksjon», men for en gangs skyld er det ikke nesa som er hovedproblemet, så jeg kjører på. Så har jeg noe å skylde på når jeg er helt på viddene. Strategisk, ikke sant?

2016luke1w

Nese: Eplekake med vanilje og litt kanel. Noe eik. Med vann forsterkes maltpreget og det lukter halm og litt sitron.

Smak: Epler, aceton, vanilje. Med vann noe malt, et bitt av lakris eller lakrisaktig krydder og kandissukker.

Kommentar: Umiddelbart på smaken tenkte jeg «Denne var det noe veldig kjent med», men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det er whiskytype eller destilleripreg jeg kjenner igjen. Men, ok. Bourbonfat. Middels sterk, 46 % eller kanskje litt mer. Ikke fryktelig gammel, rundt midten av tenåra, kanskje? Ikke kjølefiltrert (den ble tåkete med vann), så da luker vi ut noen standardwhiskyer, men ellers hjelper det ikke så mye. Jeg har lyst til å riste hodet til et navn faller ut, jeg kommer til å se fasiten og tenke «det visste jeg!», men det står stille. Arran? Glenlivet? Har de to noe til felles, egentlig?

Fasit: Tormore 1999 14 år fra Gordon & MacPhail. OK, så den første tanken min var IKKE «det visste jeg!». Til gjengjeld gøy, jeg kan telle på en hånd antallet Tormore jeg har smakt. Bommet på styrken, men ellers er vel resultatet godkjent, føler jeg.

Detaljer: Refill bourbon, tre fat med nummer 4732, 4733 og 4734, destillert 31.08.1999, tappet 27.01.2014, 58 %.

Glenlossie 1992 21 år Berrys’ 46 %

Tappet i 2014, fra fat nummer 3474.

2016-09-29-17-46-22

Nese: Malt, vanilje, grapefrukt, eik. Mer fruktig med vann, eple. Og loff.

Smak: Malt! Som å tygge urøkt malt. Mer eikebitterhet med vann, men fortsatt mye malt. Eplekake? Nei, mest malt. Loffskorpe, kanskje.

Kommentar: Skoleeksempel på tydelig råvarepreg. Nesten i overkant, men godt er det.

Drukket på The Tasting Room, Bergen.