Glenlivet Coupar Angus 15 år 57,9 %

Dette er en offisiell (ikke uavhengig) enkeltfatstapning for Skandinavia. Den ble sluppet i mai i fjor, men jeg har ikke kommet så langt som til å smake den før nå. Fatet var en sherry butt (fat nummer 9940), som ga 564 flasker. Delt på hele Skandinavia er jo ikke det så mange på hver.

Nese: Mye sprit på full styrke, kanskje ikke så overraskende. Tydelig maltpreg og en eim av eik. Etter litt tid i glasset vanilje og tørket frukt. Med vann finner jeg honning og bakte epler, hermetiske pærer og fersken.

Smak: Varm vaniljesaus, eplekake og eik. Den blir litt nøtte- og knekkaktig med vann, men det er vanilje og frukt der fortsatt, noen litt umodne bananer og et lett dryss av krydder.

Kommentar: Trenger definitivt vann. Absolutt ikke noe dumt fat dette. Ikke utpreget sherrypreg, det er neppe first-fill, men i mine øyne er det bare bra. Prisen er noe stiv, nesten 2000 kroner enten den kjøpes i Norge eller Sverige (den er fortsatt tilgjengelig begge steder), men skal du først brenne et par lapper på en flaske whisky kan du gjøre langt dårligere kjøp. Jeg tar gjerne litt til.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

 

Glen Spey 2002 12 år Chieftain’s 43 %

Sluttlagret på Pedro Ximenes sherryfat, destillert august 2002, tappet juli 2015, fat nummer 91341.

Nese: Hermetisk fersken, fløtekaramell og eik. Eika blir tydeligere med vann, og noe grønt treverk dukker også opp.

Smak: Multer og tyttebær, litt eikebitterhet og litt lær. Med vann smaker den egentlig bare enda mer tyttebær.

Kommentar: De tyttebæra er virkelig påfallende. Det gjør denne tapningen interessant, om ikke annet. Ganske godt er det også, og det fra noen som egentlig ikke liker tyttebær. Slett ikke det dummeste jeg smakte på festivalen.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

Glen Grant 1995 19 år Berry’s 46 %

Fat nummer 85139, tappet i 2014.

Nese: Tropisk frukt og godteri. Med vann går det mer mot sitrus, sitron og appelsin, og kanskje grønne epler.

Smak: Malt, lett sitrus. Litt bitter etterhvert, appelsinskall.

Kommentar: God, men kanskje litt for kjedelig til å forsvare prisen.

Smakt på Trondheim whiskyfestival 2017.

Longmorn 1996 van Wees The Ultimate CS 57,7 %

Tappet 2013, fat nummer 72323.

Nese: Toffee, kanel, røsslyng og eik. Sedertre, brunt sukker og tørket aprikos. Noe mer fruktig og blomstrete med vann, ellers mye av det samme.

Smak: En del bitterhet, eik, vaniljetoner og toffee. Kaffetoner med vann, og mørk sjokolade, men fortsatt mye bitterhet.

Kommentar: Det lukter som verdens heftigste dessert, så bitterheten på smaken kommer som et sjokk. Den dempes noe med vann og blir sittende igjen som bitter, mørk sjokolade, noe som balanserer bedre med nesa, men likevel oppleves whiskyen som litt sprikende. God, forsåvidt, og fantastisk nese, men litt ubalansert.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Braes of Glenlivet 1989 Speciality Drinks 54,9 %

Braes of Glenlivet er også kjent som Braeval. Denne ble tappet i 2012 fra fat nummer 689015.

Nese: Sukkerbrød, sitron, fløtekaramell. Mer sitrus og kanskje også sitrongress med vann, malt og maltstøv, litt plastelina.

Smak: Tydelig malt og litt grønn bygg også, en unote jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Den forsvinner dessverre ikke med vann, det kommer et blaff  det jeg svelger som av rengjøringsmiddel, litt som når noen har vasket kaffekanna med Zalo og ikke skylt tilstrekkelig. Ellers kommer det til sitrus med vann, særlig sitron.

Kommentar: Oppleves alt for sterk på full styrke. Unoten ødelegger noe som ellers er en ganske god dram av det «lettere» slaget, og jeg har ikke lyst til å drikke opp.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Imperial 1995 van Wees The Ultimate 46 %

Tappet i 2014, fatnummer 50168.

Nese: Fløtekaramell, vanilje, epler og pærer. Frukten blir tydeligere med vann og noe lett blomstrete dukker opp også, samt noe marsipanaktig.

Smak: Vanilje og vaniljebitterhet. Tydelig innslag av eik i ettersmaken. Med vann dempes bitterheten, noe som er en stor fordel.

Kommentar: Også denne er nok bedre på lukt enn på smak, men med vann er det en helt akseptabel dram. Litt for lite kompleks til å holde på interessen så veldig lenge, men god å nippe til.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Benriach 1996 19 år Cadenhead Small Batch 47,1 %

Nese: Sitrus og grønt eple, vanilje. Mer av det samme med vann, etter litt tid i glasset Pigalle (pæreis).

Smak: Vanilje. Smaker litt utvannet på sett og vis. Røde epler. Med vann vaniljefløteis.

Kommentar: Joda, jeg tar gjerne mer. Men spektakulær er den ikke.

Julekalender 2016 luke 18

Nese: Litt tørt trepreg, tørket frukt og fruktkompott, melkesjokolade. Mer krydder med vann (kanel, blant annet), og dessuten eple, og det får meg til å tenke på «mulled cider».

Smak: Sherryfat, eik, lær, mørk sjokolade, tobakk. Mer av det samme med vann, men også krydder.

Kommentar: For å ta det enkleste først: Eks-sherry. Av den gode typen. Fint drikkelig på full styrke, men jeg mistenker sherry-maskering av alkoholen og tror den er fatstyrke likevel. Neppe fryktelig gammel, siden det er så rensket for gummi (brent eller ikke). Dette kan godt være en batch Aberlour a’bunadh, f.eks., ellers er Glenfarclas, Glendronach eller BenRiach aktuelle kandidater, så da holder vi oss vel i alle fall til Speyside. Godt var det, i alle fall.

Fasit: Vel, ok. Glenglassaugh 30 år. Batch 1, tappet i 2013, 44,8 %. Da mistenker jeg vel at price vs. performance gikk litt ned i mine øyne, men det er uansett en knakende god dram.

Julekalender 2016 luke 14

Nese: Vaniljekrem, einerbær og hint av syrin. Litt mer trenoter med vann.

Smak: Vaniljekrem her også, noe vagt fruktig og en tydelig tresmak. Tresmaken blir litt beskere med vann. I bakgrunnen lurer noe fusel/nyspritaktig.

Kommentar: Må være eks-bourbon. Ikke veldig gammel, vil tippe under ti, egentlig, men tar høyde for at jeg kan være lurt av et relativt inaktivt fat. 46 % eller noe sånt igjen? Synes ikke den gir overvettes med kompleksitet, men den smaker og lukter ganske godt. Tror det er skotsk og tipper Speyside, men det kan være nesten hva som helst. Neppe OB, men jeg utelukker ikke en eller annen «smaksdrevet NAS».

Fasit: Ok, så litt eldre enn 10. Longmorn 22 år fra The Single Malts of Scotland. Destillert 1990, tappet 14. september 2013, 48,1 %. Utenom det med alder var jeg jo mindre på jordet enn inntil flere av tidligere luker.

Julekalender 2016 luke 12

Nese: Tørket aprikos, appelsinmarmelade, smørkaramell og noe fatpreg (mot gummi). Mer aprikos og dessuten sagspon med vann.

Smak: Tørt treverk, tørket aprikos, mørk sirup. Vann tar nesten knekken på smaken.

Kommentar: Nå er det nok noe sherry inne i bildet igjen, men jeg ville ikke trodd det var en ren sherryfatstapning. Ikke fatstyrke, heller 40 % skulle jeg tro. Tidlige tenår, kanskje? Oooog… Speyside? En eller annen standardtapning? Det ringer ikke akkurat haugevis med bjeller, riktignok, så kanskje noe litt obskurt noe. Om det er IB må det nesten være Gordon & MacPhail, det er da vel bare de som vanner ned til 40? Nesa var jo god, og smaken forsåvidt ok på full styrke, men den falt litt gjennom etterhvert.

Fasit: Nesten antikk tapning, gitt. Dallas Dhu 10 år fra Gordon & MacPhail (så traff jeg da på noe!). 40 %, selvsagt.