Highland Park Kaupang 2003 13 år #5709 59,7 %

Single Cask Series, denne tønna var en refill butt og ga 552 flasker da den ble tappet i 2017.

Nese: Toffee, appelsinmarmelade, lyng og spor av kaffe. Med vann dukker røyken opp, men også røde bær.

Smak: Tydelig røykpreg, litt tjære, noe eik og bak alt det noe fruktig. Med vann blir det til grillet fersken og mye bålrøyk. Noe steinstøv også.

Kommentar: En klassisk HP med en overdose røyk. Jeg klager ikke akkurat på det. Kosewhisky, men du får like gode tapninger fra diverse andre destillerier til omtrent halvparten av prisen, så jeg vet ikke helt om jeg ville bedømme den som verdt penga.

Glenburgie 1985 26 år Duncan Taylor Rare Auld 55,3 %

Destillert mai 1985, tappet august 2011. Fatnummer 6996.

Nese: Treverk, vanilje, tømmer (eller flis) dynka i eplesirup. Tiltalende, ikke overeika. Mer friskt eple med vann.

Smak: Litt lakrisaktig treverk. Sødme, men temmet av eikebitterhet. Fruktigere med vann, eple og banan.

Kommentar: Nok en overbevisende tapning. Det er bra fat Duncan Taylor har plukket her.

Smakt på Macbeth, Trondheim.

Linkwood 1986 24 år Duncan Taylor Rare Auld 47,1 %

Destillert desember 1986, tappet august 2011. Fatnummer 991103.

Nese: Gule epler, noe tropisk frukt og litt malt. Mer fremtredende maltpreg med vann, og noe vanilje, men fortsatt er den veldig fruktig.

Smak: Malt, maltstøv, epleskall av gule epler og eplekake. Fruktigere med vann. Vaniljekrem og bakte epler.

Kommentar: En god Linkwood, med karakteristiske smaker. Jeg hadde ikke vært skuffet om jeg hadde tatt sjansen på en flaske av denne.

Smakt på Macbeth, Trondheim.

Ardbeg 1993 22 år Cadenhead Single Cask 55,3 %

Modnet på et eks-bourbon hogshead.

Nese: Ganske vegetalsk torvrøyk med en porsjon røkt fisk og tang. Med vann lukter det grill, men fortsatt med torv i miksen. Grillet fisk og kjøtt, krydret med urter, muligens mest rosmarin.

Smak: Kjøttaktig, torvrøyk, kald stein. Mer mot vegetalsk torv med vann.

Kommentar: Joda, denne var de ikke så verst heldig med. Masse røyk er det jo, men det er ganske kompleks røyk. Og godt er det.

 

Bowmore 1999 10 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1999, tappet september 2010, modnet på en refill butt, DL Ref 6526.

Nese: Lett søtlig torvrøyk, tang, lakris-hubba-bubba. Etter å ha hatt oppi vann får jeg plutselig assosiasjoner til hermetisk pære, men det forsvinner igjen og etterlater søt røyk og ikke noe særlig annet.

Smak: Torv, røyk, kjøleskapsis. Krydder, muligens karve, særlig på ettersmaken. Med vann er det fortsatt mye røyk, men nå med mer vegetalsk preg, muligens av tang. Vått treverk og litt appelsinskall gjør seg også gjeldende.

Kommentar: En helt grei dram, noe Old Malt Cask forsåvidt pleier å garantere for. Mindre spennende enn man kunne ønsket, kanskje.

 

Glenburgie 1985 29 år Cadenhead’s Single Cask 55,3 %

Fra et eks-bourbon hogshead.

Nese: Sedertre, litt krydderaktig, eik, epler. Med vann mer frukt, men også litt menthol og urter.

Smak: Rosmarin og dill. Jo lenger ut på ettersmaken, jo mer dill. Noe eik, noe tørket frukt. Fortsatt mye dill med vann. Noe friskere frukt, litt søte epler eller noe sånt.

Kommentar: Vel, den var spesiell. Spesiell, men god. Liker du ikke dill tror jeg du skal slite med denne, men jeg synes det var fantastisk.

Four Roses Single Barrel 50 %

Warehouse: ME, barrel no: 9-1D

Nese: Ganske lett, jeg hadde nær sagt luftig, eikepreg. Litt blomstrete, men det kan muligens være navnet som får meg til å tenke i de baner. Tørket ananas og litt møbelpolish. Med vann blir blomstene tydeligere, syrin og jasmin skulle jeg mene. I tillegg melkesjokolade og vaniljesukker.

Smak: Røffere på smaken, en del eik og eikebitterhet, noen toner av mørk sjokolade og et tørt vaniljepreg. Også med vann blir det i overkant med fatpreg for meg, og noen fruktige toner (av eple?) kan ikke helt redde den.

Kommentar: Til bourbon å være var det jo ikke så verst. Ikke direkte udrikkelig, og ganske god lukt. Men det blir for mye eik, altså.

Takk til Stian for smaksprøven.

Karuizawa 1981 tappet for La Maison du Whisky 56,6 %

Tappet i 2011, modnet på et sherryfat med fatnummer 7924.

Nese: Portvin eller sherry, noe eik, noe mørk sjokolade og tørkede tranebær. Gummien dukker opp på nesa også med vann.

Smak: Sherry og roser, men også brent gummi og bitter eik. Med vann forsvinner sherryen og jeg sitter igjen med overdrevet fatpreg i form av brent gummi og bitterhet, kanskje noe 90 % + sjokolade (som ikke er særlig godt).

Kommentar: Når den på ca 20 balanserte på grensa til overeika burde det jo ikke komme som noen overraskelse at en som er ti år eldre plasserer seg solid på feil side av den samme grensa. Helt udrikkelig.

Takk til Håvard for smaksprøven.

 

Karuizawa 1990 tappet for Speciality Drinks 56,1 %

Tappet 2012, modnet på et sherryfat med fatnummer 679.

Nese: Karamell, melkesjokolade og plomme i madeira. Nøtter og tørket frukt. Vann henter fram eik og tobakk, og et blomsterpreg som får meg til å tenke på kandiserte fioler. Mørk sjokolade og nøtteknekk. Det er rene godtebutikken.

Smak: Tydelig preg av eik, varme toner av karamell og sjokolade, og tørket frukt. Det sitter igjen bittertoner fra eika i munnen når jeg har svelget. Med vann smaker det brent sukker og litt tobakk, dessuten ser jeg plutselig for meg kandisert appelsin.

Kommentar: Utvilsomt noe av det bedre jeg har smakt fra Japan. Et øyeblikk der før jeg hadde i vann vippet smaken på grensen til overeika, men den reddet seg elegant inn igjen og med vann blir det en sånn dram som du bare har lyst til å kose med i timesvis, det dukker stadig opp nye smaker og lukter.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Eiktyrne Småfat Cognacfat nr 1045 3 år 51 %

Nese: Einerbær og urter, ganske gin-aktig i grunnen. Tydelig eikepreg, noe salt karamell. Mer av alt med vann.

Smak: Det starter med einer og glir over i en underlig cognac-greie, tydelig fatpreg i alle fall. Vann forsterker det litt røffe cognacpreget. Maltsødme balanserer den noe ekstreme tørrheten som fatet har produsert.

Kommentar: Litt sånn «men er det whisky?» over denne, men samtidig er det slett ikke vondt, snarere tvert i mot. Jeg sier det smaker cognac, og det minner virkelig om «ekte» cognac, det vil si brut, med et tørt fatpreg som sjelden gjør seg fullt så gjeldende på andre spritsorter. Samtidig er det altså malt i bunnen her som motvirker tørrheten og gjør det hele langt mer innbydende. Hadde cognac smakt som dette hadde jeg vært langt større fan, for å si det slik. Sannsynligvis den beste norske whiskytapningen jeg har smakt så langt (ok, det er ikke så mange av dem, men noen har det jo blitt etterhvert).

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.