The BenRiach Horizons 12 år Triple Distilled 50 %

Lagret på ex-bourbon, sluttlagret på oloroso sherry.

benriach12tripleNese: Appelsinmarmelade på «brown toast». Krydder. Med vann får den pepperkakepreg, nellik, kanel, ingefær og vanilje.

Smak: Appelsin og sprit. Litt nellik? Jeg får litt julevibber. Vann trekker fram litt pepper og et underliggende maltpreg.

Kommentar: Veldig jul over denne, men den er ikke videre søt og får dermed ikke det «kan bare drikkes i små mengder i romjula»-preget som enkelte sherrybomber har. I overkant dyr på polet (hva har skjedd i kalkylen her?), men et helt greit kjøp f.eks. i Sverige eller i Skottland.

Septembermøte i NMWL Trondheim

Klar, ferdig, gå!
Klar, ferdig, gå!

Det har blitt tradisjon i NMWL Trondheim at septembermøtet inneholder noen litt mer eksklusive tapninger. Vi startet med tre (?) år på rad med Rare Malts tapninger, og når de rett og slett ble for dyre og for vanskelige å få tak i gikk vi over til andre ting. I år hadde styret først annonsert «skatter fra skapet», men så blitt så befippet over septemberslippet på polet at vi til slutt fikk servert bare to fra skapet og fire fra slippet. Men jeg hørte ingen klager…

september13-2

The Glenlivet, Douglas Laing Director’s Cut, 35 år, 55, 3 %
Destillert juni 1977, tappet juni 2012, DL Ref 8574.
Nese: Gin, dvs. einerbær og litt rå sprit. Frisk frukt, litt sitron.
Smak: Bitter, maltsødme og grønne epler.
Kommentar: Lukta er ok, men den er for bitter på smaken. Jeg tilsetter mye vann, men det blir ikke bedre og jeg drikker faktisk ikke opp drammen.

september13-3

Isle of Arran Single Cask no 387, 50,5 %
Destillert 19. mars 1997, tappet 5. mars 2013
Nese: Frukt, litt fersken? Vanilje, appelsinmarmelade og kandisert appelsinskall.
Smak: Frukt, lyng, hint av honning.
Kommentar: Godt. Mye bedre en Glenliveten og ikke halvparten så dyr engang.

september13-4

Imperial 17 år, Dougas Laing Director’s Cut, 53,3 %
Destillert oktober 1995, tappet februar 2013, DL Ref 9527.
Nese: Stikkelsbær, kald stein, sødme og aske.
Smak: Maltsødme, røde bær, sitrus, aske, pepper.
Kommentar: Trenger mye vann, men blir god med passe mengde.

september13-5

Banff 36 år, Cadenhead Small Batch 49,8 %
Destillert 1976, tappet 2013, bourbon hogshead, 192 flasker
Nese: Aske og kull, ristet kokosnøtt, tørket aprikos.
Smak: Kull, sødme, forkullede spareribs som noen har glemt på grillen. Hermetisk fersken.
Kommentar: Får litt mer kick med litt vann, blir ganske god med litt mer. Er nesten verdt prisen (2800 kroner).

september13-7

Tomatin 32 år, Douglas Laing Old & Rare, 55,7 %
Destillert 1975, tappet 2008, bourbon cask
Nese: Sitronvoks, bonevoks? Vegetasjon. Mye! (Klarer ikke sette ord på alt.) Røde druer, sukkertøy (kongen av danmark?).
Smak: Lime, urter, sitronmelisse og noe annet. Solbær og solbærblader på ettersmaken.
Kommentar: Spesiell. Smaker på en måte ikke whisky. Men god, veldig god. Jeg måtte ha påfyll. Desverre var dette en av de fra skapet og den er ikke tilgjengelig lenger. Kommer jeg over en flaske er det mulig jeg må kjøpe en, tross at innkjøpsprisen til laget var 2500 kroner.

september13-8

Caol Ila 22 år, Cadenhead, 46 %
Nese: Røyk!
Smak: Kull og ildsted, sødme i bakgrunnen.
Kommentar: Ikke veldig kompleks. God, for all del, men litt kjedelig, særlig i dagens selskap.

Baby got legs
Baby got legs

I tillegg til det oppsatte programmet måtte jeg få med meg denne, som var blitt åpnet på et tidligere møte:

Laphroaig 18 år, Douglas Laing Old Malt Cask 46,6 %
Destillert desember 1993, tappet desember 2011, DL Ref 7992.
Nese: Røyk, sødme, rødkittost (Le Vieux Pané).
Smak: Også ost og røyk.
Kommentar: Knallgod.

Nikka Coffey Malt 12 år 55 %

Etter en uke som startet med forkjølelse og endte med Oslo-tur og bokfestival og dermed generelt lite mulighet til å skrive smaksnotater kunne jeg ikke holde meg fra å åpne en flaske i kveld. Jeg kjøpte Nikka Coffey Malt etter å ha smakt den på et NMWL Trondheim-møte, og så har den blitt stående. Men i går skrev Nonjatta om fire single cask Nikka-tapninger som er laget for Whisky Live Paris 2013, og blandt dem er en coffey malt, og da kom jeg selvsagt på flaska i skapet og ble tørst.

Coffey har forresten ikke noe med kaffe å gjøre, i tilfelle du ikke har vært borti begrepet før, men en type destilleringsapparat som ikke er i bruk så ofte, særlig ikke til maltwhisky, og som gir en helt annen karakter enn en tradisjonell «pot still».

Først må jeg nevne at innpakningen til denne flasken er noe for seg selv. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse, japanerne er jo kjent for å pakke inn ting på kunstferdig måte. Her er det enkle og billige materialer, men satt sammen med et detaljfokus som appelerer til meg.

Nuvel, til saken, altså whiskyen:

nikka_coffeyNese: Minner umiddelbart mer om en grainwhisky, vanilje og karamell. Med vann får jeg hylleblomst og lakris, og et lite hint av svovel.

Smak: Vanilje og eikefat, melkesjokolade og hint av lakris, særlig på ettersmaken. Litt ubestemmelig krydder og urter.

Kommentar: Jeg synes den har et litt medisinsk preg, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva som gir det inntrykket. Det lukter og smaker litt gammeldags apotek, rett og slett, jeg får assosiasjoner til når jeg var med mormor på det gamle Svaneapoteket på Carl Johan, den gangen alt forsatt ble solgt over disk og piller ofte kom i apotekets egne esker. Ingen dum assosiasjon, og en lukt jeg alltid har elsket, så for meg er dette en knallgod dram.

Mortlach 10 år Old Malt Cask Cigar Malt 50 %

Ex-sherry butt. L5218

Nese: Sitrongress, pære, vaskemiddel med sitronduft. Mye vann demper det syrlige og åpner for mer sødme og et slags fruktgrøtpreg.

Smak: Hint av røyk og kald stein. Sødme under. Vann trekker fram sitron også her, og jeg får også noe krydder, litt pepperkakeaktig.

Kommentar: Nesa og smaken hører ikke umiddelbart sammen, men litt vann hjelper på. Den beste i kveld, uten tvil.

Mortlach 1993, tappet 2005 Whisky Galore 46 %

mortlach1993Nese: Sitrus, vanilje og stikkelsbær. Etterhvert krydderkake, og noe jeg mener er laubærblad.

Smak: Smaken er en overraskelse med tanke på lukta. Jeg får et snev av røyk på denne, tørt krydderpreg og fyldig sødme. Med vann kommer et hint av sitrus.

Kommentar: Denne stiller i en annen klasse enn tapningen fra Berry’s Own. Her er det lag på lag med både lukt og smak. Snadder.

Laphroaig Cairdeas 2013 Port Wood Edition

cairdeas

Farge: Vakkert(?) rosaskjær, som man kan forvente seg av en portvinsfatlagret whisky.

Nese: Røyk og spritstikk, tørket frukt. Med vann får jeg frysetørkede bringebær og aprikos, men fortsatt mye røyk.

Smak: Sigarrøyk og sødme. Med vann endrer røykpreget seg til noe mer tradisjonelt, men det kommer også fram et sjokoladepreg og noe bæraktig.

Kommentar: Den slår ikke den første Cairdeastapningen, men dette er også snadder. Godt røykpreg med noe attåt, slik skal det være for en peathead som meg. Det er nesten så jeg er glad det er blitt høst.

 

Talisker Distillery Only 2007 Edition 53,9 %

Denne flaska er kjøpt på destilleriet, og så vidt jeg husker var det en tiåring på fatstyrke. Den er i alle fall tappet i 2007 bare for salg fra destilleributikken, og partiet var utsolgt sist vi var innom. Det er flaske nummer 3839, men det står ikke hvor mange flasker som ble tappet totalt.

talisker_dist_onlyNese: Lett røyk, hint av pepper, tendens mot røyka kjøtt. Med vann får jeg mer krydder, noe kanelaktig, korn og muligens eple, jeg begynner i alle fall å tenke på eplekake. Eplekake med pepper? Tja, hvorfor ikke?

Smak: Endel spritpreg, men fyldighet bak, med sødme, vanilje og pepperpreg. Røyken kommer fram med vann, det samme gjør kornpreget. En viss bitterhet finnes, men er ikke overdøvende.

Kommentar: Dette er noe ganske annet enn 57° North. Desverre, får man vel si, siden det ikke er mulig å få tak i flere flasker. Også denne vil jeg ha ganske mye vann i.

Austmann i ølklubben

I går kveld var det møte i Det gode øls klubb, og Austmann sto på programmet. Mange øltørste medlemmer hadde funnet veien til Diskoteket, og vi fikk servert nesten hele line-up’en (det åttende ølet har Noen drukket opp. Noen er ikke populær i ølklubben akkurat nå).

IMG_3690Vinko Lien Sindelar og Anders Cooper snakket om hvordan de startet bryggeriet, hvordan navnet ble valgt og hvorfor bryggingen kom i gang senere enn planlagt. Siden mange i lokalet hadde vært på lanseringen på Den gode nabo i juli fant de etterhvert ut at de like gjerne kunne åpne for spørsmål. Så vi spurte, og fikk svar, her er det ikke snakk om å holde kortene tett til brystet, akkurat.

Austmanns fokus er ikke ekstremøl på noen måte, de har som formål å brygge «session» øl, det vil si øl du gjerne kan drikke hele kvelden, ikke øl du må finne tre kompiser å dele flasken med fordi en hel flaske blir i meste laget. Derfor er alkoholstyrken moderat og humlemengden likeså. Det siste passer meg veldig godt (ja, det første også, forsåvidt). Som Anders sa om Bastogne i går: «Det skal være drikkelig. Det skal ikke være en saison på 9 % med grevling og LP’er oppi.»

Bastogne er et shut-up-and-take-my-money-øl i mine øyne, og jeg hadde omtrent samme reaksjon på Vestavind, der jeg noterte apple blossom parfymelukt på nesa og mango- og pasjonsfruktsorbet på smaken. Det siste stemmer jo bra, siden det er tilsatt nettopp mango og pasjonsfrukt under brygging. Akkurat passe mye fruktpreg, vil jeg mene, helt perfekt sommerøl. Innertier.

Av de andre ølene liker jeg de tre mørke overraskende godt, både Northumberland, Årevette og Blåbærstout. Sistnevnte har mindre tydelig blåbærpreg enn man skulle vente, men en god og tydelig fruktighet likevel. Her ble det forresten prat om at siden blåbæra var så dyr var det ikke særlig profitt i ølet, men de ville lage det uansett. Publikum mente da at blåbær kunne man jo få tak i i nærliggende skog, og det ble fremmet forslag om ølklubbutflukt med blåbærplukkingsdugnad. 50 kilo trengs til en batch, så hvis alle plukker en par kilo hver skulle det være i boks.

Tre gamle damer og Crater Lake er jeg ikke fullt så begeistret for, de har litt for mye humle for meg begge to. I går fant jeg også en noe metallisk bismak på damene, som trakk ned.

Likevel, jeg kommer nok til å kjøpe en god del øl fra Austmann framover når anledningen byr seg.

Besøk hos Angiolino Maule

Man kan ikke reise en uke til Italia uten å få med seg minst en vingård, selv om hovedfokuset for ferien er aktiviteter som er gøy for seksåringen. Siden vi gjerne ville sikre oss at vi brukte tiden på vin som var verdt det, tok vi kontakt med Non Dos via Facebook før vi dro for å høre om de hadde noen produsenter i området som ville ha besøk. De satte oss i kontakt med Francesco Maule, sønn av Angiolino, med beskjed om at vi bare kunne ringe og avtale tidspunkt.

Vi hadde litt problemer med å finne fram til la Biancara, vingården, siden Google insisterer på at den ligger i nabogata (og det er italiensk landsbygd vi snakker om her, det er hverken mye skilt eller særlig mange mennesker å spørre).

Google vil altså ha det til a la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.
Google vil altså ha det til at la Biancara ligger ved markøren, mens vingården egentlig ligger omtrent der pilen peker.

Med hjelp fra Francesco fant vi likevel fram, og vi innså at gatenavnene nok burde ha gitt oss et hint…

biancara-13
Utsikt fra toppen av bakken. Jeg har sett verre.

I alle fall, vi kom fram og ble tatt godt i mot. Vi parkerte ved det gamle huset som var kombinert driftsbygning og bolighus og gikk derfra opp bakken, omgitt av vinranker på alle kanter, til den nye bygningen som er under oppføring, der det både skal være boligareale for Angiolino og frue, Bed & Breakfast-muligheter for turister (gjett om vi planlegger å komme tilbake?) og nye driftslokaler. Sistnevnte var mer eller mindre ferdig og omvisningen startet der.

biancara-7Fra modningstankene tappet Francesco en Sassaia 2012 (2011-utgaven er å få på polet nå), som jeg noterte meg at hadde et slående preg av grønne epler på lukta og at det smakte utmerket. (Smaksnotater for vin er ikke egentlig min greie, jeg har for lite øvelse, men hovedinntrykket av det vi fikk smake skal jeg ta med i alle fall.)

Så fikk vi bli med inn til de mer tradisjonelle «tankene».

biancara-5Vegg i vegg, og med glassvegg mellom slik at utsikten blir best mulig, har de innredet et helt nytt serveringslokale.

biancara-10Kvelden før hadde det vært fest der, noe vi fikk et visst utbytte av, siden Francesco plukket opp et par av flaskene som hadde blitt åpnet og sa «We’ll have that».

Men vi startet med en Sassaia 2011, for å kunne sammenligne med 2012. 2011-utgaven hadde mindre eplepreg, men om det skyldes årgangen eller at den er «ferdig» modnet det vet jeg ikke.

Det neste vi fikk i glasset var en Pico 2011. Sassaia er lagd med 85 % Garganega druer og 15 % Trebbiano, mens Pico er 100 % Garganega. Garganega er en drue som er typisk for Veneto, området la Biancara tilhører.

Her var eplepreget tilbake på lukta. På smaken fant jeg grønne epler, men også bærpreg.

biancara-8Deretter kom en av flaskene som var åpnet kvelden før, nemlig en Sassaia 1999 («Good year» sa Francesco). Den hadde også grønne epler på lukta, men en langt mer kompleks smak med aprikos og appelsin, og var i det hele tatt veldig fruktig (og dessuten snadder).

Så fikk vi en Sassaia 2009, som var det siste året de brukte åpent kar der druene lå til maserasjon i 2-3 dager med skall. Senere årganger (av både Sassaia og Pico) har 10 % av druene blitt maserert med skall. I alle fall var 2009-årgangen fantastisk, god syrlighet og fortsatt grønne epler på smaken, mens jeg på lukta har notert «Mye!»

biancara-9

Nå sto de røde vinene for tur. Vi startet med en Rosso Masieri 2012 (her er også 2011 på polet), som har 75 % Merlot druer, men også noe Cabernet Savignon og noe Tocay Rosso. Den luktet ripsgele og smakte tørt med preg av tyttebær og solbær.

En Merlot 2008 var lagd av de beste druene – fra høytliggende ranker – modnet på de flotte eikefatene vi altså hadde utsikt til og produsert i små kvanta. Her fant jeg solbærgele, litt rosin og godt eikepreg (med tendens mot litt røyk) på nesa, og solbærsaft (slik det skal være), god tørrhet og røde druer på smaken.

Til slutt fikk vi en dessertvin, en Recioto 2008 (på polet) som Francesco forsikret oss om at var perfekt til parmesan, men som var fint drikkelig helt på egen hånd også: Søt, men ikke for søt. På nesa noterte jeg lær og rosin.

På vei ned igjen fikk vi forklaring på noe av forskjellen på vanlig kommersiell drift og produksjon av «naturvin». Blant annet lager de sin egen kompost av plantemateriale fra vinrankene, som brukes som gjødsel. Alle vinene er naturlig gjæret, og filtreres ikke. Sulfider brukes bare om nødvendig. Vinrankene «presses» mindre. Naboen hadde vinranker av masseproduksjonstypen, som ser slik ut:

Et tak av druer.
Et tak av druer.

Det gir mer druer per plante, og dermed per kvadratmeter og kan produsere rundt 200 tonn druer per hektar. For «naturvin» vokser vinrankene slik:

biancara-2Og produksjonen ligger på 40-60 tonn per hektar.

I den gamle driftsbygningen fikk vi se den gamle kjelleren, som definitivt ser ut slik man ser for seg en vinkjeller.

biancara-15Desverre hadde den vist seg å være alt for fuktig, slik at det var mugg overalt, og den kunne ikke brukes til lagring.

biancara-14
Du vet det er fuktig når edderkoppene mugner…

Og nå kom vi til den delen av turen hvor vi kunne ønsket at vi hadde kjørt egen bil til Italia. Det hadde ikke vært noe problem å fylle et baggasjerom. Men vi skulle hjem med fly, så vi måtte beklage og si at en halv kasse – seks flasker – nok var grensen for hva vi kunne få med oss. Jeg spurte i lønnlig håp om de hadde noe Sassaia 2009 igjen, og fikk det forventede svaret at det hadde de nok ikke. Men når vi ba Francesco fylle en eske med seks flasker viste det seg at én flaske likevel var mulig å få. Arve hadde merket seg Visa/Mastercard-klistremerket på døra, men det viste seg at terminalen var ute av drift i påvente av flytting opp til nye lokaler, og et øyeblikk så det ut til at vi måtte kjøre en tur og lete etter minibank. Men når Francesco hadde regnet seg frem til hva han skulle ha og kommet til 80 Euro gikk det bra likevel, for såpass med kontanter hadde vi.

Men, altså. 80 Euro? Dette kom vi hjem med:

biancara-17Ok, forsiden er litt lite informativ, den mangler jo årgang.

biancara-18Fra venstre: Sassaia 2007, Sassaia 2009, Pico 2010, Pico 2011 og 2 stk So San 2010. Ingen av dem er åpnet ennå, men vi gleder oss.

biancara-12
Ikke helt OT: Det var tusenvis av gresshopper på vinmarkene

Sink the Bismarck!

Når man er i middag hos gode venner og sitter og nyter sin cognac (joda, det går visst an) etter desserten og plutselig oppdager at vertskapet holder på med dette:

IMG_3567

Da finner man fram notisboka.

IMG_3571Nese: Buljong, mørke røde bær, sjokolade.

Smak: Litt bitter, mørk kaffe, sødme i bakgrunnen, rosiner og tørket frukt.

Kommentar: «En helt ny sjanger» som sidemannen bemerket (men samme sjanger som Blend no 5, forsåvidt). Øl er det jo ikke, akkurat, men det funker fint som alternativ til nevnte cognac. Siden det er så kraftig kaffesmak på den kan du hoppe over kaffen også. Vi var 8 på en flaske, det var ganske passe.

Etterpå smakte cognacen forresten utvannet druesaft (jeg hadde en Jon Bertelsen Symphonie Brut XO i glasset). Jeg tror ikke det var cognacen sin feil.