Lagavulin 30 år, fatprøve

Jeg har nettopp lest meg gjennom Thomas’ rapport fra Islay på STOW whiskyblogg (mange innlegg, men jeg kan vel anbefale å starte med oversikten) og drømt meg tilbake til øya over alle øyer selv. Jeg har vært der to ganger, og sist – i 2010 – var jeg på samme Warehouse Demonstration & Tour på Lagavulin som Thomas & Co, med den samme Iain MacArthur.

Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne
Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne

Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.

Jeg drikker med begge hender
Jeg drikker med begge hender

I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).

Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010

Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.

Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.

Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.

Thornbridge Thorny Goat Mocha Porter 6 %

IMG_20130525_220612

Nese: Kaffe og solbærbusk.

Smak: Sjokoladetrukne kaffebønner, solbærbusk, asfalt og aske.

Kommentar: Sær, men ganske god på sett og vis. Bitterheten sitter der den skal, akkurat som i god kaffe. Det vegetalske – solbærbusken – øker kompleksiteten, men er på ingen måte forstyrrende.

La Ribaude Cidre Biologique Brut 5 %

IMG_20130521_220713

Nyhet på Systembolaget i år. Økologisk fransk sider importert til Sverige av Riktig Cider som også har en sider- og calvadosblogg.

Nese: Tørre epler i jordkjeller.

Smak: Røde, melete epler med vekt på tørrheten snarere enn sødmen. Hint av pære, særlig pæreskall.

Kommentar: Riktig så god. Muligens ny favoritt på Systembolaget (utenom bestillingsutvalget).

Bowmore 100° Proof 57,1 %

På søndag var vi en tur hos opphavet, og der sto denne og lokket, så jeg benyttet sjansen til å skrive smaksnotater. Min mor var fornøyd med kjøpet, men klagde over at den er udrøy, det har jeg stor forståelse for.

Bowmore 100° Proof
Bowmore 100° Proof

Nese: Appelsinskall, einerbær, furunål, overraskende lite røyk. Først med en del vann kommer røyken smygende, og dessuten grønne epler og (røyka) kjøtt.

Smak: Varm torvrøyk, salt sjø, tjære, appelsin, krydder. Med en del vann kommer epler og krydderkake.

Poeng: 8 av 10, muligens fortjener den 8,5

Kommentar: Kommer definitivt til å kjøpe denne om jeg får sjansen.

Kilchoman

Som nevnt tidligere befant jeg meg fredag ettermiddag før whiskyfestivalen på en smaking ment for journalister. Som det var ble det en smaking for meg og noen av de ansatte ved To rom og kjøkken. Litt synd for trønderske avislesere, men jeg hadde det i alle fall trivelig. Vi fikk smake fire whiskyer, to fra Glengoyne – de kommer jeg tilbake til i et senere innlegg – og to fra Kilchoman.

Anthony Wills hadde tatt turen over fra Skottland i anledning festivalen. Han er Managing Director ved Kilchoman, eller daglig leder på godt norsk, men han var også med å starte destilleriet, så han bør vite hva han snakker om.

Kilchoman er et nesten nytt destilleri, det første helt nye destilleriet som er bygd på Islay på 124 år i følge dem selv. Destilleriet ble bygd i 2005, og spriten har dermed ikke rukket å få så veldig mange år på baken.

Det aller første fatet fylt med nysprit fra Kilchoman i 2005.
Det aller første fatet fylt med nysprit fra Kilchoman i 2005.

Kilchoman er bygd på området til Rockside Farm, med adresse Bruichladdich (altså stedet). Det er det vestligste destilleriet på Islay og ligger ikke langt fra vestkysten av øya, kun en kort spasertur fra Machir Bay som standardtapningen er oppkalt etter.

30 % av byggen Kilchoman bruker i produksjonen er dyrket og maltet ved destilleriet, resten kjøpes fra Port Ellen maltings. Malten tørkes med torvrøyk, som hos de fleste Islay-destillerier.

Mmmm, smokey!
Mmmm, smokey!

Egen malt og innkjøpt malt holdes separat i produksjonen, derfor har man kunnet lansere Kilchoman 100% Islay som jeg fikk smake på TWF, en whisky der alt fra kornet dyrkes til korken settes i flasken og den forsegles er utført på destilleriet. Det er jo en kul gimmick, men enda viktigere er resultatet en fabelaktig god whisky, som viser at folkene ved Kilchoman virkelig vet hva de driver med.

Produksjonen på Kilchoman er ikke stor. Årlig kapasitet ligger på i underkant av 100.000 liter. Til sammenligning har Ardbeg, som er sånn middels store, en kapasitet på det tidoble og Caol Ila, som er kjempen på Islay, en på 3,5 millioner liter. 20-30 tønner fylles på Kilchoman hver uke, og alt lagres ved destilleriet.

Stillsen er selvsagt tilsvarende små, og de har bare en av hver. Her spirit stillen.
Stillsen er selvsagt tilsvarende små, og de har bare en av hver. Her spirit stillen.

Fatene kjøpes fra Buffalo Trace i Kentucky og Miguel Martin i Spania. Hovedandelen av fatene som fylles er ex-bourbon (altså ex-Buffalo Trace).

Hysj! Whiskyen hviler. Og fatene jobber.
Hysj! Whiskyen hviler. Og fatene jobber.

Men så til poenget: Whiskyen.

Siden Kilchoman bare har destillert siden desember 2005 utvikler stilen deres seg fortsatt. Den nåværende standardtapningen heter Machir Bay, og lanseres i ny utgave hvert år. 2013-utgaven består av 4 og 5 år gammel whisky lagret på ex-bourbonfat, der 4-åringen har fått fire uker på oloroso sherryfat som avslutning.

Kilchoman Machir Bay 2013, 46 %

Nese: Torvrøyk, golden delicious epler, rosiner, eplepai med rosiner, sitron og fløte.

Smak: Kald røyk, slukket peis, epler.

Machir Bay har vunnet flere priser, noe som er vel fortjent. Til kun å være fire år er dette en utmerket dram.

Loch Gorm og Machir Bay med Anthony Wills i bakgrunnen.
Loch Gorm og Machir Bay i glass og i flaske, med Anthony Wills i bakgrunnen.

Den andre tapningen vi fikk servert var Loch Gorm. Dette er en tapning der alle fatene er first fill ex-sherry, noe som merkes godt.

Kilchoman Loch Gorm, destillert i 2007, tappet i 2013, 46 %

Nese: Smørkaramell, røyk i bakgrunnen.

Smak: Kald røyk, kull og ildsted. Marsipan. Åpner seg veldig med litt vann, det blir både mye mer røyk og mer av det meste annet, parfyme og blomster i tillegg til marsipanen.

Slett ingen dum måte å fordrive en fredag ettemiddag på.

Caperdonich 1972 34 år Duncan Taylor 55,6 %

Jeg holder på å skrive festivalreferat, men tenkte jeg skulle lenke til tapningsinfo på whiskywiki, og da oppdager jeg selvsagt en hel del ting som skulle vært rettet eller lagt til i wikien, så det går ikke så fort. I mellomtiden kommer et smaksnotat jeg skulle ha skrevet for lengst. Flaska har vært åpnet en stund og det har i grunn bare vært en slant en stund også, så ta med i beregningen at den har vært utsatt for en del luft når du leser smaksnotatet.

caperdonich1972

Caperdonich tappet av Duncan Taylor, destillert november 1972, tappet april 2007, flaske 141 av 198, fatnummer 7435, 55,6 %.

Nese: Fersken og honningmelon, oregano. Etterhvert litt mer eple

Smak: Eple og appelsin, kanel, einer.

Kommentar: Som ventet har den tapt seg litt, og er et godt eksempel på at det slett ikke er lurt å spare på den der slanten av den whiskyen som var så god, for når det er så mye luft i flasken i forhold til whisky går det neste alltid galt. Likevel, dette er fortsatt en innmari god dram.

Poeng: 8 av 10