Kilchoman Private Cask Release #135/2006 50 %

Destillert 12. juli 2006, tappet 2. februar 2018. Søsterfatet til denne. Dette fatet hadde vi ikke andel i, men vi ordnet et bytte med noen som hadde.

Nese: Torvrøyk, rustent jern, noe maritimt. Med vann bringebær og gule plommer, men også fortsatt mye røyk.

Smak: Kornstøv, aske, rust. Mer malt med vann, men fortsatt er det røyk som dominerer.

Kommentar: Jeg holder en knapp på eget fat, men dette er også simpelthen veldig, veldig godt. Som dere ser av bildet. Dette er siste slant, flaska rakk ikke å bli gammel i skapet.

Jaanihanso Rosé Vahuvein (2017) 12 %

Igjen strengt tatt musserende vin, denne laget av eple og solbær på «méthode traditionelle» og lagret minst 12 måneder på flaske.

Nese: Det lukter eple og solbær, men også tørt. Og vinkjeller, sånn med steinvegger.

Smak: Oi. Det tørre preget gjør at hjernen er borti både blåbær, krekling og tyttebær for å finne knagger, men ingen av dem stemmer. Det smaker rett og slett intenst av solbær, men ikke som i solbærsaft, mer som en eller annen form for essensielt solbærpreg etter at sukkeret er fjernet fra ligningen. Det er både en bitter snert og en tydelig basis av eple her også.

Kommentar: Dette er akkurat så komplekse saker som produksjonsmetoden skulle tilsi (og vel så det, jeg har drukket en del pregløs vin lagd på samme metode). Akkurat nå sitter jeg og ergrer meg over at jeg bare har denne ene flasken. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil drikke så veldig mye mer av den selv, men fordi den hadde vært veldig interessant å dele og diskutere med andre entusiaster, og nå som flaska er åpnet blir jo det litt vanskelig. Dette hadde vært perfekt som aperitif (fin farge også) og jeg mistenker den hadde vært en hit på «ost og vin»-bordet. På egen hånd er den såpass intens at jeg tror at det holder med ett glass, men det ene glasset er det verdt å nyte.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Caperdonich 1996 20 år Cadenhead’s Cask Ends 48,9 %

En av tre flasker jeg kjøpte i forbindelse med Cadenhead’s Warehouse Tasting i Campbeltown i 2016, du kan lese mer om omstendighetene rundt i reisebrevet fra den dagen.

Nese: Et veldig tydelig sherryfatspreg slår mot meg når jeg heller whiskyen i glasset. Etter noen minutter i glasset lukter det fortsatt tydelig fat, med vekt på lukt av eik og faktisk en hel del vanillin, som jo oftere er et tegn på bourbon- enn sherryfat. Tropisk frukt finner jeg også, jeg tror jeg vil kalle det ananas. Og et litt generelt krydderpreg, det man gjerne på engelsk kaller «spice chest». Med vann lukter den tydelig anis og jeg får brått lyst på lauper. Lauper med plommesyltetøy, tror jeg nok, det er den retningen frukten har beveget seg i.

Smak: Mange av de samme karakteristikkene som på nesa finner vi igjen på smaken. Det er et veldig tydelig trepreg, men den er tappet i tide slik at det smaker herlig av eik i stedet for «oi så gøy å tygge flis». Krydderet er mer tilstede på smaken, jeg prøver meg med korianderfrø og svart pepper. Med vann blir plutselig maltbasen tydelig, det smaker nærmest mel, eller kanskje byggrynsflak.

Kommentar: Hu jeda mej. Jeg ble litt i stuss når jeg så at to av de tre tapningene jeg kjøpte var eks-sherry, siden jeg jo har beveget meg i retning «sherrywhisky er nesten alltid overeika» det siste tiåret, men denne er ikke overeika, den er tappet på nær perfekt tidspunkt vil jeg hevde. Jeg smakte den jo på lageret i Campbeltown før jeg kjøpte den, men det er alltid en viss fare for at man blir revet med ved sånne anledninger og at whiskyen (eller vinen eller ølet eller hva det nå er) ikke er like imponerende når man drikker den hjemme i (relativt) sober tilstand. Men dette er bare rett og slett omtrent så godt som whisky kan få blitt.

Jaanihanso No 12 Brut Methode Traditionnelle (2017) 12 %

Dette er over i kategorien sprudlende eplevin heller enn sider, det er da også produsenten enig i, det står «sparkling applewine» på baketiketten. Mulig jeg burde gått for vinglass her, jeg skal finne fram ett og sjekke om det gjør noen forskjell.

Nese: Intenst eple, vinterepler i binge med skrukkete skall mot slutten av sesongen, knusktørt.

Smak: Ekstremt syrlig, nesten ubehagelig på første slurk, heldigvis var det bare tunga som fikk sjokk, på slurk to smaker det fantastisk. Konsentrert Granny-smith-type syre, lett bitterhet, epleskall og massemasse eple rett og slett.

Kommentar: Jeg skulle visst kjøpt en kasse.

I vinglass får den mer vokspreg på nesa, men jeg konkluderer med at det funka best med tekuglasset.

Kjøpt på Jaanihanso, Estland.

Hogna X: Imperial Stout/Honey Oat Wine 11 %

Hogna er nesten lokalt. Bryggeriet ligger dessuten langs veien til den hytta vi ikke skal på i påsken likevel. Det har dessverre aldri passet å stoppe der. Når unntakstilstanden er over og vi kan bevege oss rundt i landet igjen må vi sørge for å organisere oss sånn at det passer. Det er Arve som er storfan av Hogna her i huset, de lager mer øl i hans stil enn i min, så han sørget for å hamstre litt fra det som fantes på polet. Blant annet denne. Og DETTE er min type øl, så etter å ha tatt en slurk av hans bare for å sjekke at jeg ikke hatet det stakk jeg innom polet sjøl og kjøpte en boks for å kunne skrive om den. Jeg lyver, forresten, jeg kjøpte to.

Nese: Jeg synes jeg kjenner honning, men det kan være navnet som planter idéer i hodet mitt. Nei, nå sjekket jeg beskrivelsen og det er jo vitterlig honning i «ølet», så da er det kanskje ikke hjernen som lurer meg. Det lukter stout også, men nesten litt milkstout. Det kan være havren som «runder» lukta.

Smak: Jeg kan ikke si at jeg smaker honning, men det er egentlig bare en fordel. Derimot smaker det definitivt impstout, med hovedvekt på mørk kaffe og litt lakristoner. Det er også noe… mer på smaken enn en rett-frem impstout, men det er ganske subtilt og jeg hadde ikke hatt nubbsjans til å gjette hva det var om jeg ikke hadde lest på etiketten.

Kommentar: Jeg skulle kjøpt den siste boksen også (det var bare tre igjen). Dette er innertier på flere måter, for ikke bare smaker det aldeles utmerket det er annerledes nok til å være spennende også.

Tekst fra etiketten:

X – en serie øl-eksperiment fra Hogna, først ut er en blend av fløyelsmyk imperial stout og fatlagret havrevin med honning. Serveres godt temperert foran peisen.

Peis er det forresten dårlig med her.

Caperdonich 1972 35 år The Whisky Fair 48,3 %

Destillert november 1972, lagret på et refill sherry hogshead, tappet august 2008. Denne flaska matcher glasset, jeg er 99,9 % sikker på at jeg kjøpte denne flaska på den whiskymessa.

Nese: Sedertre og jasmin. Eik og eikeparfyme. Med vann dukker det opp litt mynte og sitrondrops (lemon sherbets).

Smak: Om noen hadde lagd en parfyme som het «gamle whiskyfat» hadde den luktet som dette smaker. Med vann dukker det opp noen friske toner som ikke var der på full styrke, vi kan godt kalle det sitron.

Kommentar: Det eneste negative med denne er at det er fint lite destilleripreg å skimte, men det blir vanskelig å trekke for det når det fatpreget som er er så utrolig gjennomført godt. Jeg hadde glatt kjøpt den parfymen (men, altså, kanskje ikke drukket den). Denne flaska har det vært en nytelse å drikke opp.

Järiste Jokker 2018 6,2 %

Nese: Grønne epler, hint av grønne, umodne druer. Vokset epleskall.

Smak: Granny Smith og eplekart. Fyldig eplesmak helt uten sødme. Gjærpreg. Ingen tvil om at det er sider, ikke most.

Kommentar: Ok, dette er det veldig vanskelig å finne noen feil med. Den er ikke hypermunnsnurpete, men behagelig å drikke selv om den er knusktørr, men man kan nesten ikke kalle det negativt. Vi kan gjerne få denne inn på polet i stedet for den jokeren som finnes der nå.

Kjøpt hos Siidrimaja, Tallinn.

Monkey Brew Gravity Well Breakfast Stout 4,7 %

Nese: Kaffe. Kan fint starte dagen med dette, ja. Og kan brunt sukker være syrlig? For det lukter syrlig brunt sukker.

Smak: Kaffe. Og melk. Og brunt sukker (jada, jeg vet det står lønnesirup på boksen). Et kick av lakris på ettersmaken.

Kommentar: Dette smaker sånn som jeg innbiller meg at iskaffe må smake for folk som liker det. Eller noe sånt. Og jeg liker det. Frisk nok til å funke i solveggen, fyldig nok til å funke i godstolen en mørk, hustrig kveld. Austmanns Coffee Porter har fått konkurranse om tittelen «favoritt butikkstyrke mørkt øl». Jeg tror jeg må teste dem mot hverandre en dag. Heldigvis kjøpte jeg flere bokser.

Kjøpt på Monkey Brews ølutsalg på Nyhavna, Trondheim.

Monkey Brew Stargazer Smoothie Gose 4,7 %

Nese: Frukt. Først og fremst mango, men også hermetisk fersken.

Smak: Fruktig med et syrlig-salt bitt. Både mango og fersken er tydleige på smaken også, og på ettersmaken dukker ananasen opp.

Kommentar: Does what it says on the box. Og gjør det utmerket. Det er en typeriktig gose, men også så smoothie-aktig at jeg nesten blir fristet til å lage en faktisk smoothie med den, kjøre den i blenderen med litt frossen mango, eller noe sånt. Kan bli en slager på verandaen i sommer. I mellomtiden skal jeg nok drikke flere bokser, dettanes var godt.

Kjøpt på Monkey Brews ølutsalg på Nyhavna, Trondheim.

Kuura Cider Kuura Real (2016) 5,3 %

Nese: Tørt og lett bittert epleskall. Sitronsyrlighet og sitronepledrops.

Smak: Vinterepler fra kjelleren, spist langt utpå våren når de har blitt litt inntørket og skrukkete i skallet.

Kommentar: Det er vanskelig å ikke like en sider som gir såpass nostalgikick, det er vel minst 30 år siden jeg satte tenna i et vellagret vintereple. Skal jeg trekke ned må det være fordi den smaker eple, ikke sider, men det føles gnient å krangle på sånt.

Kjøpt i Estland.