Åkre Gård Edel Sider (2016) 12 %

Denne utgaven av Edel er «Basert på aroma epler og frysekonsentrert til 12 % alkohol med masse smak» i følge Gjermund Åkre selv. Jeg har tenkt å smake den for seg selv først, og så sammenligne den med Brännland Iscider som også er framstilt ved hjelp av frysekonsentrering.

Nese: Epler, alkohol (ingen fare for å ta dette for most, nei), og noe som får meg til å tenke på kjøleskap.

Smak: Hoi. Superkonsentrert eple. Irrgrønne epler, eller muligens eplekart, akkurat i det du tar den første tyggen, bare ganger ti.

Kommentar: Et fascinerende produkt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg er ment å drikke dette, sånn for seg selv blir det nesten for intenst. Med mengden syre tenker jeg kanskje det bør fungere til fet mat.

Det eneste jeg har for hånden er salami, men, ok, det kan testes og fungerer tålelig. Godt nok, i alle fall, til at jeg tror jeg skal teste en Edel neste gang jeg er ute etter en «vin» som kan skjære gjennom fett. Til jul, kanskje?

Bonus: Sammenligning med Brännland Iscider.

Den mest opplagte forskjellen er at Edel har kullsyre, noe Brännland ikke har. Den andre store forskjellen er at der Edel er hypersyrlig er Brännland dessertvin-søt. Det hadde vært morsomt å teste dem begge til ost, faktisk. Jeg får invitere på ost og vin en kveld og se om jeg ikke kan få til en evaluering i plenum.

Myken Peated Nysprit 50 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Nese: Nysprit, litt svovlet, men også ganske fruktig. Honningmelon eller noe sånt. Og betongstøv, kjøleskapsis og litt aske. Med vann dukker det opp tjære på lukta også.

Smak: Nylagt asfalt, litt jernbanesviller. Tjære, altså. Maltpreg. Med vann utvikler den ett litt kjølig preg, men det er fortsatt tjæra som dominerer.

Kommentar: Tjære, altså. Det er noe av det beste jeg vet. I alle fall som lukt og i whisky, jeg har ikke testet å spise tjære, og jeg har heller ingen store planer om å prøve. Dette smaker så godt at jeg nesten tenker at lagring er helt bortkastet, men for det første hadde det nok vært et pluss om den luktet mindre svovel, og for det andre skal det bli veldig spennende å se hvordan den blir etter noen år på fat. Jeg krysser fingrene for at tjærepreget ikke forsvinner, for det finner jeg alt for sjelden i whisky nå til dags.

Myken «Whisky-to-be» 16 mnd 47 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Denne fatprøven har vært lagret 10 måneder på et 50-litersfat av ungarsk eik og deretter 6 måneder på et 200-liters eks-bourbonfat.

Nese: Sitron og noe urter, muligens rosmarin, og einer. Jeg tenker det kunne vært en god marinade. Med vann blir lukta mer gin-aktig, eineren tar over litt. Med enda mer vann begynner til slutt den unge alderen å gjøre seg gjeldende.

Smak: Malt, eik, noe nøtteaktig. Med vann kommer eineren snikende.

Kommentar: Jeg liker det i alle fall. Jeg blir jo nesten sittende å lure på hvorfor vi på død og liv skal lagre whiskyen i årevis når den kan bli såpass god etter bare 16 måneder.

Ægir Minus 0,5 %

I passe tid til sesongen for potensielt finvær og øl-i-sola-situasjoner hvor alkoholfritt gjerne kan komme til sin rett lanserer Ægir et alkoholfritt øl på boks.

Nese: Relativt bra med humle; appelsinskall og litt grapefrukt.

Smak: Friskt, men også litt metallisk, litt kjøleskapsrim. En del humle på smaken, også her går det mye i appelsinskall.

Kommentar: Tror ikke dette blir mitt førstevalg i sommer, dessverre. På boksen står det at ølet skal ha «mjukt, fint kornpreg», men jeg synes nok det kunne smakt en del mer malt og korn enn det gjør. Det blir litt tynt, og humla tar overhånd. Det der kjøleskapsrimpreget gjør seg heller ikke, jeg antar det også kommer av humla, men jeg får litt følelsen av å drikke øl som har stått åpnet i kjøleskapet lenge nok til å ta til seg smak.

Hardanger Sider Sprudlande (2016) 8 %

Nyhet på Vinmonopolet 5. mai 2017.

Nese: Gjær, eplesødme.

Smak: Gjærbakst, noe eple og epleskall, en del fruktsødme.

Kommentar: Langt bedre enn jeg egentlig forventet når beskrivelsen var medium sødme. Det er opplagt sødme her, men det oppleves likevel relativt tørt. Sær som jeg er vil jeg ha det hele tørrere og mer funky, men dette er absolutt en sider som kan anbefales.

Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.

Mack Cider Ingefær Lite 4,5 %

Jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvorfor vi kjøpte denne, annet enn en eller annen morbid form for nysgjerrighet. Lagd av den sedvanlige suppa av eplevin, vann med kullsyre og eplejuicekonsentrat, med «naturlig aroma» av sitron og ingefær. Samt ikke sukker, men søtningsstoff, e951 og e950 for å være nøyaktig.

Nese: Lukter ingefær og sitron.

Smak: Smaker stort sett ingefær og sitron også. Lite eple å spore. Og emmen sødme på ettersmaken.

Kommentar: Det skal de ha, de har brukt ekte ingefær, for det kommer et kick fra den i svelget etterhvert. Ellers er det fint lite positivt å si. Kunne vært ok ingefærbrus om den ikke inneholdt alkhol og hadde ekte sukker.* Så, om det hadde vært et helt annet produkt, faktisk. Som det er: Ikke drikkelig.

Kjøpt på Obs! City Lade.

* Jeg har ingenting i mot aspartam og andre sukkererstatninger annet enn at jeg ikke synes det smaker godt. Liker du smaken er lettbrus en utmerket idé, selv om lett rusbrus kanskje gir litt mindre mening.

Somersby Orchard Selection Sparkling Rosé 4,5 %

Det jeg sa om Seccoen gjelder vel stort sett for denne også, bortsett fra at nå er det den norske og den svenske tekstforfatteren som ikke har snakket sammen. Den engelske er vag og nevner bare «juicy red berries». Men på norsk skal Sparkling Rosé ha smak av røde stikkelsbær og solbær, mens på svensk står det «röda krusbär och jostabär». Jostabär har jeg ikke vært borti før, så jeg måtte Google, og det viser seg at det heter jostabær på norsk også. Jostabær er en krysning mellom stikkelsbær og solbær (og har bær som ligner på solbær i følge norsk Wikipedia), men er altså ikke solbær (som heter «svarta vinbär» på svensk, om du skulle lure). Det var dagens botanikkleksjon, la oss ta for oss den såkalte sideren.

Nese: Stikkelsbær, og et litt ubestemmelig husholdningssaftpreg.

Smak: Mer eple enn lukta, men også her stikkelsbær og husholdningssaft.

Kommentar: Bedre brus enn Seccoen, denne spriker mindre.

Kjøpt på Obs! City Lade.

Somersby Orchard Selection Secco 4,5 %

«Orchard selection». Jojomensann. Fint skal det være. Det er ingen ingrediensliste på Somersby sine sidere, men at dette skulle være ren gjæret eplejuice tillater jeg meg å tvile på. Ellers virker det som om de som skriver teksten på de forskjellige språkene burde snakke med hverandre. På norsk og svensk har denne smak av druer/druvor, på engelsk står det litt mindre overraskende «aromas of green apples and exotic fruits». Halvtørr eller «semi-dry» skal den være. Vi får se.

Nese: Litt fruktsalat: Epler, fersken og grapefrukt, med et brus-aktig preg.

Smak: Definitivt smak av grønne epler, men også av… jo, kanskje nettopp «eksotisk frukt», og dessuten bruspulver.

Kommentar: Slett ikke kvalmende søtt, ganske friskt, egentlig, men ikke på noen måte kan dette beskrives som halv-tørt etter noen fornuftig skala. Grei brus, men litt sprikende i smaksbildet.

Kjøpt på Obs! City Lade.

Eiktyrne Småfat Cognacfat nr 1045 3 år 51 %

Nese: Einerbær og urter, ganske gin-aktig i grunnen. Tydelig eikepreg, noe salt karamell. Mer av alt med vann.

Smak: Det starter med einer og glir over i en underlig cognac-greie, tydelig fatpreg i alle fall. Vann forsterker det litt røffe cognacpreget. Maltsødme balanserer den noe ekstreme tørrheten som fatet har produsert.

Kommentar: Litt sånn «men er det whisky?» over denne, men samtidig er det slett ikke vondt, snarere tvert i mot. Jeg sier det smaker cognac, og det minner virkelig om «ekte» cognac, det vil si brut, med et tørt fatpreg som sjelden gjør seg fullt så gjeldende på andre spritsorter. Samtidig er det altså malt i bunnen her som motvirker tørrheten og gjør det hele langt mer innbydende. Hadde cognac smakt som dette hadde jeg vært langt større fan, for å si det slik. Sannsynligvis den beste norske whiskytapningen jeg har smakt så langt (ok, det er ikke så mange av dem, men noen har det jo blitt etterhvert).

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.