Dette er det gottlandske destilleriet Spirit of Hvens første singlemalt. Whiskyen har akkurat passert tre års alder, og den ble sluppet i Sverige i 2012 i et begrenset opplag på 4444 halvlitersflasker.
Nese: Tropisk frukt, ananas, tror jeg. Våt ull. Småsvidd korn. Frukttre og røde bær. Med litt vann og litt tid i glasset finner jeg eplekake med mye kanel.
Smak: Plomme i madeira med tresmak, mørk sjokolade på ettersmaken. Med vann smaker den yngre, litt mer fusel og langt mindre frukt. Fortsatt tresmak, nå også med en del bitterhet.
Kommentar: Umiddelbart er jeg positivt overrasket, jeg hadde ventet meg mer «ung sprit med overaktive fat», denne oppleves ganske godt balansert. Ung, javisst, men lovende.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om smaksprøven eller for hva jeg skriver.)
Spriten har ligget fem måneder på 10-litersfat av ungarsk eik.
Nese: Mye fusel, vanilje, litt kanel og aprikos. Det blir noe mer vegetalsk over fuselen med vann, fortsatt finner jeg kanel, men nå også litt svart pepper.
Smak: Risengrynsgrøt med kanel og sukker. Fusel også. Røffere med vann, men kanelen er fortsatt påtagelig.
Kommentar: Fremstår som veldig ung, men det er den jo også. Kanelen kommer fra eika, antar jeg. Det blir nesten litt mye av det gode. Mindre fusel på nesa hadde trukket denne opp mer, som det er er det godt, men ikke noe jeg vil gråte bitre tårer over at jeg ikke kan kjøpe på flaske (ennå).
Denne Preludium-utgaven har blitt lagret på eks-sherryfat og inneholder Mackmyras røkte whiskyvariant.
Nese: Malt, lett røyk og lakris. Med vann dukker frukt opp, både frisk, tropisk frukt og noe tørket frukt, muligens aprikos. Også et litt skarpt fuselpreg gjør seg gjeldende.
Smak: Lakris og lett røykpreg, men også et litt ullent, urent preg av «kjemikalier». Med vann får jeg fortsatt en del lakris, men også noe rosin, og fortsatt en del fusel.
Kommentar: Dette er nok den beste Preludiumen jeg har smakt. Inntrykket mitt av serien er generelt dårlig (mens jeg er fan av mye av det Mackmyra har sluppet i senere år). Røyk og sherry kamuflerer mye, men også denne bærer preg av et litt ungt og uferdig produkt, likevel er den langt fra udrikkelig.
Finland: Jeg – og sikkert mange med meg – forbinder Fiskars med sakser og kniver, men nå er det er destilleriprosjekt på gang i Fiskars: Ägräs destilleri. De later foreløpig til å være på «invester i oss!»-stadiet, og planlegger både blanksprit smakssatt med lokal flora og lagret sprit som whisky.
Kjøkkenet: Lurer du på hva du skal gjøre med den biten buffalo-kjøtt du har liggende i fryseren? Hva med en Yeti Imperial Buffalo Stew? (Har du ikke tilfeldigvis en bit buffalo i fryseren, sier du? Vel, jeg tipper oppskriften funker med annet storfekjøtt også. Jeg har tenkt å teste.)
Tromsø: De som var på Arktisk whiskyfestival i Tromsø på lørdag kan mimre litt med denne artikkelen i iTromsø: Her får du verdens beste whisky.
Norge:Aftenposten melder om en noe snodig konsekvens av gjennomgangen av alkoholreklameforbudet: Norske forhandlere må klistre lapper på etikettene på bl.a. vinflasker for å gjøre QR-koden uleselig, til tross for at den gjerne bare leder til nettadressen til produsenten som står rett ved siden av og som ikke må sladdes (fordi den regnes som «kontaktinformasjon til produsenten»).
Om rom handler, no surprises there, om rom. Fin blanding av anmeldelser og nyheter, for deg som er ute etter «malternativer». Om rom har også en Facebookside.
Sverige: Grythyttan har fått ny majoritetseier og kan dermed være reddet, melder na.se.
Sverige: Bransjeforeningen Sveriges bryggerier gjør mer enn å prate, nå starter de Bryggerinitativet for å hjelpe nyankomne asylsøkere. Det skal tilbys praksisplasser ved bryggerier over hele landet og opprettes et fond der medlemmene og medlemmenes ansatte kan søke om penger til aktiviteter som involverer flykninger. Man applauderer.
Internett: Adventstiden er over oss. Selv er jeg litt julefanatiker, så jeg synes bare det er trivelig, men om du egentlig ønsker både advent og jul dit pepperen gror kan du trøste deg med at det finnes en og annen julekalender verdt å følge med på (bare lat som det ikke er julekalender, om du vil, kall det «desemberprosjekt» eller noe sånt). Her på drikkelig finner du selvsagt whiskykalenderluker, organisert av Håvard. Anders kjører juleølets historie som kalender: Jakten på juleølet, jeg kan uten å nøle spå en meget lesverdig historisk leksjon (eller, rettere sagt, 24 leksjoner). Leif Olav gyver løs på nok et år med julølkalender, den kan (og bør!) leses på Facebook eller på NWMLs forum.
Dufftown: Glenfiddich har fått godkjenning for å utvide destilleriet og dermed kapasiteten, melder The Whisky Business.
Skottland: Diageo skal pusse opp Clynelish. I fjor annonserte Diageo planer om å doble kapasiteten til Clynelish, men de planene er lagt på is. Kapasiteten utvides ikke, men nødvendig vedlikehold og utbedring for å sikre at destilleriet fortsatt kan drives framover står på planen. For å få til det må destilleriet stenge i ti måneder neste år, melder The Northern Times. Besøkssenter og butikk holdes åpen, og ingen ansatte blir permittert.
Hele verden: Denne gikk meg hus forbi i september, men Great Drams har valgt ut ti av noen av de merkelige reglene myndighetene har valgt å innføre rundt alkohol forskjellige steder i verden. Norge dukker opp på lista, med våre restriktive åpningstider på alkoholsalg. Og ellers kan det jo være kjekt å vite at det i Skottland er ulovlig å være beruset og «in charge of a cow». Jeg mistenker at akkurat den loven har noen år på baken. Noen av mine favoritter fra Norge, som Great Drams ikke har med, er den regelen som fantes på blant annet Voss når mine foreldre studerte, der det var ølutsalg hvor man måtte bestille en kasse øl om gangen. I edruskapens navn fikk man altså ikke kjøpe seg en enkel flaske øl. Eller i Trondheim, inntil relativt nylig, var det ikke lov å servere øl (eller annen alkohol) ute før 1. mai. Så kan man jo spørre seg hvor mange dager før 1. mai det egentlig pleier å være aktuelt å ta seg en utepils i Trondheim og lure på hvor mange som ble reddet fra drukkenskap på grunn av den regelen (det var forøvrig greit om kunden selv kjøpte øl inne og tok det med ut til restaurantens uteområde, men servitøren kunne ikke servere øl ute).
Norge: 11. og 12. november er det tid for ny auksjon for vin og brennevin i regi Vinmonopolet og Blomqvist. Brennevinet går under hammeren den 12., og denne gangen er det faktisk hele 49 lots med whisky av diverse slag, mest «mixed lots» med 3-6 flasker blended, riktignok.
Belgia: Klimaendringer får konsekvenser for det meste, nå også for Belgisk øl. Cantillion har måttet stoppe produksjonen i høst fordi temperaturene i oktober har vært alt for høye. Jean Van Roy sier at brygeperioden for lambic har blitt kortere og kortere, og er bekymret for bedriften, og øltypens, framtid. Ler mer i The Guardian.
Norge: 1. november trådde de nye reglene for «alkoholreklame» i kraft. Reklame er fortsatt ikke lov, men produsenter, importører og barer har nå lov til å gi «nøytrale» opplysninger om produktene de lager, importerer og serverer. For mer analyse av hva det egentlig betyr, les for eksempel Anders’ utmerkede innlegg Sladden har falt. Noen har vært mer forberedt enn andre, og de første «oppussede» sidene ble publisert allerede den 1., fler følger garantert i ukene og månedene som kommer. Noen av de jeg har fått med meg: Kinn, Nøisom, BD57,
Frankrike: Om man vil nerde skikkelig over whisky kommer man ikke unna å gjøre en glasstest på noe tidspunkt, men ikke alle drar det så langt så Le Blog Wallon sur le Single Malt som har testet hele 13 noenlunde tulipanformede glass mot hverandre. Innlegget er på fransk, men konklusjonene bør man kunne tyde uansett.
Hele verden: Klikk har testet maltwhisky fra «alternative land»: Der ingen skulle tru at nokon kunne lage whisky. Jeg kan ikke akkurat si jeg er helt enig i resultatet, men det er jo morsomt at også «massemediene» oppdager mangfoldet i maltwhisky.
Oslo: Om litt publiseres det neste pub-til-pub-innlegget mitt, denne gangen fra Sandnessjøen. Da er det fler steder å ta av i Oslo, noe Johnny fra The Craft Beer Channel forsøker å dekke i denne videoversjonen av en pubcrawl.
For ganske nøyaktig to uker siden var jeg på Myken for å overvære den offisielle åpningen av Myken destilleri. Det var en fantastisk opplevelse, og vi kunne konstatere at ikke bare har «Myken-gjengen» et stjernelag både internt og «med venner», men til og med værgudene heier på Myken, for maken til velkomst som vi fikk. Strålende sol fra blå-blå himmel er tross alt ikke noe man kan forvente her i landet, men det var det vi møttes av forrige tirsdag.
Det er for øvrig litt fornøyelig at værgudene også hadde en finger med i spillet tidligere i Myken destilleris historie, men da med motsatt fortegn så å si: Det var nemlig når de ble værfaste på øya at primus motor x2 Roar og Trude forelsket seg i Myken.
Jeg kom hjem etter halvannet døgn med nærmere 600 bilder og minner for livet i bagasjen, og enten dere vil eller ikke har jeg tenkt å dele noen av inntrykkene mine i tiden framover. Vi starter ganske enkelt med det aller viktigste: Omvisning på destilleriet.
Myken destilleri i solnedgang
Selv om destilleribygningen er relativt anonym til destilleribygning å være er den ikke akkurat vanskelig å finne, Myken er ikke så stort. Faktisk måles alle avstander på det lokale retningsviserskiltet i meter, og antallet bygninger er dermed begrenset. Nå har også det midlertidige skiltet til destilleriet blitt erstattet med et nytt skilt med Metric Designs flunkende flotte logodesign på, slik at det er enda enklere å lokalisere rett bygning. Huset har tidligere vært et fiskebruk, nå inneholder det Myken destilleri i første etasje og Bruket bord & bar i andre.
Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, avduker det nye skiltet.
Det største spørsmålet man kan stille seg når man ser Myken og hører at de destillerer der er «Hvor får de vannet fra?» Svaret på det er avsaltingsanlegg som tar sjøvann og produserer rent og fint drikkevann fra det.
Gamle melketanker gjør susen som gjæringskar.
Myken destilleri er et mikrodestilleri, og det kommer det til å være i overskuelig framtid. Mange av arbeidsprosessene er uvanlig manuelle, og utstyret er heller ikke akkurat i liga med de store skotske. Meskekaret er en ombygd plastdunk med falsk bunn, gjæringskarene er gamle melketanker, som man får kjøpt for 1 krone per liter kapasitet. Som Roar sa, det er dyrere å transportere dem til Myken enn å kjøpe dem i første omgang.
Stills fra Hoga Stills i Spania.
Destilleripannene er nye, og i ekte kobber, men av en litt annen fasong enn de løkformede skotske. Det har ganske enkelt med en kombinasjon av pris og leveringstid å gjøre. Ikke bare ville nye stills fra Forsyth’s i Skottland kostet fem ganger å mye, de hadde også en leveringstid på et par år. For vordende destillatører ivrige på å komme i gang var derfor valget enkelt, når spanske Hoga Stills Co kunne levere i løpet av noen få måneder. Pannene fyres med gass, faktisk med gassdrevne paella-brennere, også de kjøpt fra Spania.
Den første spriten på Myken ble destillert i desember 2014, og nå i 2015 har de holdt på jevnt og trutt og ligger an til en årsproduksjon på 5.000 liter. Med det nåværende utstyret vil maksimal kapasitet være 15.000 liter, noe de ønsker å bygge seg gradvis opp til. I tillegg vurderes det forløpende å investere i ett sett stills til, noe som vil doble den mulige kapasiteten.
Mykens svar på «spirit safe».
Tross de manuelle prosessene (og tekniske utfordringene) er metoden for å produsere 100 % tradisjonelt skotsk. Malten har de så langt kjøpt fra Weyermann i Tyskland, og inntil for to måneder siden ble de 125 kiloene Myken bruker per batch malt på en mølle av «hjemmebryggervarianten», riktignok drevet med drill snarere enn med håndkraft. Nå er en litt mer industriell mølle på plass. Deretter meskes det altså i et meskekar av plast. Det produseres ca 700 liter vørter per mesking, da med 500 liter vann på 64-65° og så 200 liter på 80°. Meskekaret løftes med gaffeltruck bort til gjæringstankene slik at vørteren kan renne rett i dem (inntil for to måneder siden ble vørteren båret i tilitersbøtter for hånd bort til gjæringskarene).
Meskekaret på Myken.
Gjæren er tørrgjær beregnet på destillering og ølet får gjære ut lenge og vel, i snitt 3-4 døgn, men av og til over en uke om det er mest praktisk, ølet havner på omtrent 7 %.
700 liter kjøres gjennom den første pannen, washstillen, og ut kommer rundt 200 liter «lågvin» på 24 prosent. Man samler opp to runder fra washstillen i lågvinstanken før man kjører neste steg.
Er du heeeeelt sikker på at det er riktig bøtte?
400 liter lågvin destilleres altså i spiritstillen og hodet, hjertet og halen samles i metalbøtter og helles, særdeles manuelt, i rett oppsamlingskar. Hjertet får renne i ca 15 minutter. Roar fortalte at trinnene opp til Mykens «spirit receiver» delvis fylte funksjonen «tid til å tenke seg om», for om man heller feil bøtte opp i karet er selvsagt hele batchen ødelagt. Jo, den KAN redestilleres, men vil jo da bli trippeldestillert, og en helt annen sprit enn resten av produksjonen. Ingen har så langt helt feil, heldigvis. Etter en slik runde sitter de igjen med omtrent 100 liter nysprit (og det er altså fra to runder mesk+washstill).
Eksperimenteringsfat på 5-10 liter.
Når de så har samlet nok nysprit fylles den over på fat. Til egen eksperimentering har de noen minifat på 5-10 liter av forskjellig type for å få et innblikk i hvordan spriten modnes. Om du har vært på whiskyfestival og fått Myken-sprit med farge servert er det fra ett av disse fatene. Med så små fat er det snakk om uker heller enn måneder og år før spriten er «ferdig». Det blir selvsagt ikke det samme som lagring over 10 år i normale fat, ellers hadde vel butikkhyllene vært fulle av «hurtiglagret» whisky, men gir en indikasjon på hvordan nyspritens karakter oppfører seg på forskjellige typer fat (og da snakker vi både om typen eik og om hva fatet har inneholdt før).
Det blir sakte, men sikkert flere fylte fat på Mykens lager.
Ellers fylles det hovedsakelig på eks-bourbon barrels (mest Makers Mark, nå i det siste Wild Turkey), og noe på 40-liters fat ombygd fra slike barrels av Thorslund bøkkeri i Sverige. Sistnevnte fat kan du som kunde investere i og eie ditt helt eget Myken-fat, mer detaljer om det finner du på et eldre innlegg her.
Undertegnede koser litt med «eget» fat (jeg eier strengt tatt bare 1/8).
Lille Gadegaard er en vingård, men i 2005 startet de med whiskydestillering. Det er maltwhisky det er snakk om og den lagres på franske eikefat som har vært brukt til vingårdens rødvin først.
Nese: Relativt rått, med eiketoner og aceton. Med vann blir brent gummi lett overveldende på nesa.
Smak: Tobakk, lett aceton, eik og brent gummi. Rosiner eller andre tørkede frukter på ettersmaken. Fint lite utvikling med vann.
Kommentar: Her har vi et eksempel på hvor galt det kan gå med hurtiglagring, denne er både for ung (noe nesa vitner høyt og tydelig om) samtidig som den er overeika. Jeg tror kanskje spriten i bånn er helt ok, men det er vanskelig å si noe særlig om den, for den slipper ikke til. Smaken er bedre enn lukta i denne utgaven, tobakkspreget redder den fra å være udikkelig.
Nese: Sitron, syrin og stikkelsbær. Etter litt dukker eika opp og jeg finner kanel og kamferdrops. Ingen stor utvikling med vann, men litt mer syrlig fruktighet kommer fram, litt pæredrops og granny smith epler.
Smak: Eik, syrin og… eik. Samtidig smaker den ganske friskt og lett, hvilket egentlig er en selvmotsigelse med så mye eikesmak. Mye det samme med vann, men kamferdropsene fra lukta gjør seg gjeldende også på smaken og ettersmaken får plutselig et ekstremt vaniljekrempreg.
Kommentar: Den kler navnet sitt, for det er definitivt en sommerwhisky, eller det man ofte kaller en fin aperitif. Vel, på Dufftownfestivalen ville den vel blitt kalt en fin pre-frokost-dram. Samtidig er den litt sneaky, for det er en god del smak her, det bare tynger ikke ned whiskyen overhodet.
Nese: Lett svidd einertre og einerbær. Sitron. Vanilje og kaffetoner, og krydder; chai? Mer av det samme med vann, men etterhvert også kalk og mineralske toner.
Smak: Mye. Skal vi se: Umiddelbart litt brent gummi og lakris, deretter urter og etterhvert eikeplanker og på ettersmaken kaffe. Kalken dukker opp på smaken også med vann.
Kommentar: Jeg har en The Challenger i et annet glass for å sammenligne, og der jeg synes fortsatt Challenger er lukket på nesen. Explorer er mer tilbake til full in-your-face-nese. Men begge er gode. Skikkelig gode. Om et halvår kommer fjerde og siste tapning i The Early Days Collection. Jeg kommer til å sitte klar på slippdagen da også, og når den er i hus blir det selvsagt en kvadrupel parallellsmaking. Jeg gleder meg allerede.
