Nese: Epler, betong eller skifer, tydelig nyspritpreg. Med vann lukter den en eller annen litt emmen frukt, minner mest om den helt uspiselige mangotypen som fantes i Gambia når vi bodde der.
Smak: Betong eller skifer. Med vann blir nyspritpreget tydeligere, litt metallisk og noe frukt, muligens steinfrukt.
Kommentar: Selv med den uspiselige mangoen liker jeg dette. Om du steiler av nysprit bør du nok vente litt til, men jeg hadde gladelig kjøpt dette som det er.
Skottland:Dunrobin castle har fått byggetillatelse for destilleri på tomta, destilleriet er planlagt klart for start i 2018 og «will make a single malt style of whisky» samt gin i følge artikkelen, noe som framprovoserer spørsmålet hva en «single malt style» er for slags whisky.
Tromsø: I morgen, lørdag 14. januar, arrangeres Arktisk Whiskyfestival på Ishavshotellet i Tromsø fra 14-21.
De fikk tak i en portugisisk koppermaker som hadde laget panner til Stavning Destilleri i Danmark. – Vi valgte deres løsning siden de jobber på den samme manuelle måten som vi gjør, påpeker Jan.
Alt var på plass i november 2013 da produksjonsløyvet ble innvilget av Helsedirektoratet. Det tok ikke lang tid før de første dråpene dryppet ut av apparatet.
Siden de portugisiske pannene ikke ble sendt fra Spania før tidlig på høsten 2014 foregriper journalisten tingenes gang en del.
(Merk: Smaksprøvene – og bursdagspresangen – er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
På maislippet kommer gin fra Myken endelig på polet, og i den anledning passer det vel med en liten vertikal? Her er batch 1 på 47,3 %, som jeg allerede har skrevet om, batch 2 på 47 %, smaksprøve fra da jeg besøkte Myken i forbindelse med den offisielle åpningen i september, og batch 3, den som kommer på polet, også den på runde 47 %, i lekker halvlitersflaske med den fantastisk fine etiketten designet av Metric Design. Legg forøvrig merke til at jeg har den aller kuleste flasken fra batch 3, nemlig nummer 42 (svaret, som alle vet, på livet, universet og alt). Det er vel sånn ca den tøffeste bursdagspresangen jeg har fått på ganske lenge (ja, jeg ble 42 også).
Batch 1
Nese: Agurk, einer, friske urter, koriander og karve.
Smak: Einerkvist, lett lakrispreg. Mer såpete koriander med et par dråper vann.
Batch 2
Nese: Urter og sjø. Einer og karve. Noe voksaktig, samt varmt treverk.
Smak: Såpete koriander, urter og sjøpreg.
Batch 3
Nese: Einerbær og søtlig einertre, friske urter, svart pepper, sjø.
Smak: Såpete koriander, lett lakris, einerbær, granbar og appelsinskall.
Kommentar: Det er et tydelig slektskap her, litt tweaking har det nok vært av oppskriften mellom batchene, men ingen radikale endringer. Jeg må si jeg tror de jobber i rett retning også, jeg synes batch 3 er best. Alle tre er utmerkede nippe-giner, og det ville derfor forundre meg stort om de ikke også funket i drinker, enten de er av den enkle gin tonic varianten eller de mer kompliserte med ørten ingredienser.
Myken Arctic Gin blir altså å få på bestillingsutvalget på polet fra og med fredag 6. mai, til den nette sum av 509,90 kroner for en halv liter, det er ikke ueffent, skal jeg si deg. Bestillingsnummeret er 3957902 og det er i første omgang bare et par hundre flasker tilgjengelig, så her er det ingen grunn til å nøle.
Vi ble behørig oppvartet på Myken i september (jada, jeg vet jeg kanskje burde ha kommet til dette innlegget litt før). Og siden det er et ikke uvesentlig overlapp mellom «folk som er interessert i drikke» og «folk som er interessert i mat» tenkte jeg jeg skulle oppsummere mine inntrykk.
Noe av det første som skjedde når vi ankom Myken var lunsj på Bruket bord & bar. Her var det kald buffet med lokale råvarer som hovedfokus. Selv forspiste jeg meg nesten på hjemmelagde fiskekaker og Kristins islandske rugbrød.
Festmiddagen om kvelden var det ingen ringere enn Eyvind Hellstrøm og Gregory Paul som sto for (Eyvinds bror Jan Hellstrøm er en av initiativtagerne bak Myken destilleri, så det forklarer det celebre besøket). Her var begge bloggerne som var til stede en smule handicappet, Thomas er allergisk mot sjømat, jeg er, vel, la oss kalle det begrenset begeistret. Og det er jo litt synd når slike kokker får leke seg med slike råvarer. Les derfor det påfølgende med det i mente at det er fra synspunktet til noen som synes særlig hvit fisk kan være helt fantastisk, men som sjelden frivillig spiser hverken fet fisk, skalldyr eller mollusker.
Beklager mørke bilder fra middagen, det var stemningsfullt snarere enn fotobelyst i lokalet og jeg er ikke så glad i blits…
Rett 1: Først fikk vi Kråkeboller på løvbrød. Løvbrødet var bakt på mesk av Kristin, mens kråkebollene kom fra Roderick Sloban på Steigen som driver oppdrett av grønne kråkeboller. De er vissnok litt søtere enn røde kråkeboller som kan være litt bitre.
Vi fikk en syrlig saus til som gjorde seg godt, og Champagne (Mercier Brut) som også fungerte godt med kråkebollene. Dette var i det hele tatt overraskende godt, og jeg spiste opp min porsjon.
Rett 2: Kamskjellsuppe. Jeg vet at «alle» liker kamskjell, men jeg kan styre meg. Suppa hadde fin kontrast mellom kamskjellskum og kamskjellbiter, men smakte for mye kamskjell (eller, sannsynligvis «smakte herlig av kamskjell», som enhver annen i lokalet ville formulert seg).
Rett 3: Stekte kamskjell med persille og hvitløk var på en måte ganske godt, men det var vel smaken av persille og hvitløk som var godt, kamskjellene kunne jeg nærmest klart meg uten. Det blir litt som med snegler i hvitløk hvor jeg alltid lurer på hva vi skal med de stakkars sneglene, hva galt har de gjort, kunne man ikke klart seg med litt godt brød til å suge opp hvitløkssmøret?
Rett 4: Makrell på bål. Det så i alle fall spektakulært ut når kokkene gikk løs på maten med blåselampe. Makrellfiletene ble altså stekt ved at einerkvistene som lå på steinen sammen med dem ble satt fyr på, derav «på bål».
Makrellen, en fisk jeg aldri ville valgt å spise til vanlig, var god, og så lenge det var salte, tørkede kapers å spise den sammen med langet jeg innpå, men dem var det ikke så mange av, og bare fisk, vel, det gjør det ikke helt for meg. Kunne vi ikke fått en liten blomkålpure eller noe?
Rett 5: Steikt småsei med surgras. Nam! Syrlig fløtesaus og fantastisk sei. Og tilbehør, gitt! Både potet og løk og saus. I’m in heaven.
Rett 6: Ost fra Munkeby, brød fra Handwerk-bakerne i Oslo (ikke avbildet) og marmelade. Ikke kortreist, men veldig godt. Fungerte også godt med vinen, Hellstrøm Bon Vin Rouge.
Rett 5: Epleterte med whiskyiskrem. Joda. Litt heftig mengde sprit i iskremen for min smak, kanskje litt for «rå» whisky? Og, vel, her skal jeg avsløre min mangel på sofistikering igjen, men epleterte er ikke helt min greie, det heller. Jeg hadde heller tatt en bit av eplekaka til Trude som ble servert i lunsjen (men som jeg ikke orket da, siden jeg hadde forspist meg på fiskekaker).
Noen rakk å spise av terta før hun husket å ta bilde.
Det skal understrekes at jeg ble god og mett, selskapet var upåklagelig og selv det jeg ikke liker synes jeg det er gøy å smake (det ser man jo av mengden øl jeg gir under 2 stjerner på Untappd, for eksempel).
Likevel: Det kulinariske høydepunktet for min del var lunsjen på dag to, da fikk vi nemlig Fish & Chips. Fisken var selvsagt fersk, chipsen double fried, og selv om kokken sjøl mente at røra hadde fått svelle for lite (det var min og Nicks feil, mer om det i et annet Myken-innlegg, men i denne hastigheten kan det bli både sommer og høst før dere får høre den historien), klarte jeg ikke å finne en ting å utsette, ut over at det er en begrensning på hvor mye battered cod selv denne dama klarer å spise i en setting, og det er ikke akkurat kokkens feil.
For dem som likte sånt var det også nykokte krabber å få. Sikkert utmerkede, de også.
Jeg vitser med at jeg er dyr i drift når det gjelder drikkevarer: Singlemalt whisky, ekte champagne og real cider skal det være. Men gi meg valget mellom en sju-retters gourmetmiddag tilberedt av to av Norges beste kokker og et enkelt (men, altså, helst perfekt tilberedt) chip-shop måltid, og du får igjen på en tjuepundseddel (på en tipundseddel også, om du er heldig med chippy’en). Sånn er det bare.
Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om smaksprøven eller for hva jeg skriver.)
Spriten har ligget fem måneder på 10-litersfat av ungarsk eik.
Nese: Mye fusel, vanilje, litt kanel og aprikos. Det blir noe mer vegetalsk over fuselen med vann, fortsatt finner jeg kanel, men nå også litt svart pepper.
Smak: Risengrynsgrøt med kanel og sukker. Fusel også. Røffere med vann, men kanelen er fortsatt påtagelig.
Kommentar: Fremstår som veldig ung, men det er den jo også. Kanelen kommer fra eika, antar jeg. Det blir nesten litt mye av det gode. Mindre fusel på nesa hadde trukket denne opp mer, som det er er det godt, men ikke noe jeg vil gråte bitre tårer over at jeg ikke kan kjøpe på flaske (ennå).
Sverige: Grythyttan har fått ny majoritetseier og kan dermed være reddet, melder na.se.
Sverige: Bransjeforeningen Sveriges bryggerier gjør mer enn å prate, nå starter de Bryggerinitativet for å hjelpe nyankomne asylsøkere. Det skal tilbys praksisplasser ved bryggerier over hele landet og opprettes et fond der medlemmene og medlemmenes ansatte kan søke om penger til aktiviteter som involverer flykninger. Man applauderer.
Internett: Adventstiden er over oss. Selv er jeg litt julefanatiker, så jeg synes bare det er trivelig, men om du egentlig ønsker både advent og jul dit pepperen gror kan du trøste deg med at det finnes en og annen julekalender verdt å følge med på (bare lat som det ikke er julekalender, om du vil, kall det «desemberprosjekt» eller noe sånt). Her på drikkelig finner du selvsagt whiskykalenderluker, organisert av Håvard. Anders kjører juleølets historie som kalender: Jakten på juleølet, jeg kan uten å nøle spå en meget lesverdig historisk leksjon (eller, rettere sagt, 24 leksjoner). Leif Olav gyver løs på nok et år med julølkalender, den kan (og bør!) leses på Facebook eller på NWMLs forum.
Dufftown: Glenfiddich har fått godkjenning for å utvide destilleriet og dermed kapasiteten, melder The Whisky Business.
For ganske nøyaktig to uker siden var jeg på Myken for å overvære den offisielle åpningen av Myken destilleri. Det var en fantastisk opplevelse, og vi kunne konstatere at ikke bare har «Myken-gjengen» et stjernelag både internt og «med venner», men til og med værgudene heier på Myken, for maken til velkomst som vi fikk. Strålende sol fra blå-blå himmel er tross alt ikke noe man kan forvente her i landet, men det var det vi møttes av forrige tirsdag.
Det er for øvrig litt fornøyelig at værgudene også hadde en finger med i spillet tidligere i Myken destilleris historie, men da med motsatt fortegn så å si: Det var nemlig når de ble værfaste på øya at primus motor x2 Roar og Trude forelsket seg i Myken.
Jeg kom hjem etter halvannet døgn med nærmere 600 bilder og minner for livet i bagasjen, og enten dere vil eller ikke har jeg tenkt å dele noen av inntrykkene mine i tiden framover. Vi starter ganske enkelt med det aller viktigste: Omvisning på destilleriet.
Myken destilleri i solnedgang
Selv om destilleribygningen er relativt anonym til destilleribygning å være er den ikke akkurat vanskelig å finne, Myken er ikke så stort. Faktisk måles alle avstander på det lokale retningsviserskiltet i meter, og antallet bygninger er dermed begrenset. Nå har også det midlertidige skiltet til destilleriet blitt erstattet med et nytt skilt med Metric Designs flunkende flotte logodesign på, slik at det er enda enklere å lokalisere rett bygning. Huset har tidligere vært et fiskebruk, nå inneholder det Myken destilleri i første etasje og Bruket bord & bar i andre.
Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, avduker det nye skiltet.
Det største spørsmålet man kan stille seg når man ser Myken og hører at de destillerer der er «Hvor får de vannet fra?» Svaret på det er avsaltingsanlegg som tar sjøvann og produserer rent og fint drikkevann fra det.
Gamle melketanker gjør susen som gjæringskar.
Myken destilleri er et mikrodestilleri, og det kommer det til å være i overskuelig framtid. Mange av arbeidsprosessene er uvanlig manuelle, og utstyret er heller ikke akkurat i liga med de store skotske. Meskekaret er en ombygd plastdunk med falsk bunn, gjæringskarene er gamle melketanker, som man får kjøpt for 1 krone per liter kapasitet. Som Roar sa, det er dyrere å transportere dem til Myken enn å kjøpe dem i første omgang.
Stills fra Hoga Stills i Spania.
Destilleripannene er nye, og i ekte kobber, men av en litt annen fasong enn de løkformede skotske. Det har ganske enkelt med en kombinasjon av pris og leveringstid å gjøre. Ikke bare ville nye stills fra Forsyth’s i Skottland kostet fem ganger å mye, de hadde også en leveringstid på et par år. For vordende destillatører ivrige på å komme i gang var derfor valget enkelt, når spanske Hoga Stills Co kunne levere i løpet av noen få måneder. Pannene fyres med gass, faktisk med gassdrevne paella-brennere, også de kjøpt fra Spania.
Den første spriten på Myken ble destillert i desember 2014, og nå i 2015 har de holdt på jevnt og trutt og ligger an til en årsproduksjon på 5.000 liter. Med det nåværende utstyret vil maksimal kapasitet være 15.000 liter, noe de ønsker å bygge seg gradvis opp til. I tillegg vurderes det forløpende å investere i ett sett stills til, noe som vil doble den mulige kapasiteten.
Mykens svar på «spirit safe».
Tross de manuelle prosessene (og tekniske utfordringene) er metoden for å produsere 100 % tradisjonelt skotsk. Malten har de så langt kjøpt fra Weyermann i Tyskland, og inntil for to måneder siden ble de 125 kiloene Myken bruker per batch malt på en mølle av «hjemmebryggervarianten», riktignok drevet med drill snarere enn med håndkraft. Nå er en litt mer industriell mølle på plass. Deretter meskes det altså i et meskekar av plast. Det produseres ca 700 liter vørter per mesking, da med 500 liter vann på 64-65° og så 200 liter på 80°. Meskekaret løftes med gaffeltruck bort til gjæringstankene slik at vørteren kan renne rett i dem (inntil for to måneder siden ble vørteren båret i tilitersbøtter for hånd bort til gjæringskarene).
Meskekaret på Myken.
Gjæren er tørrgjær beregnet på destillering og ølet får gjære ut lenge og vel, i snitt 3-4 døgn, men av og til over en uke om det er mest praktisk, ølet havner på omtrent 7 %.
700 liter kjøres gjennom den første pannen, washstillen, og ut kommer rundt 200 liter «lågvin» på 24 prosent. Man samler opp to runder fra washstillen i lågvinstanken før man kjører neste steg.
Er du heeeeelt sikker på at det er riktig bøtte?
400 liter lågvin destilleres altså i spiritstillen og hodet, hjertet og halen samles i metalbøtter og helles, særdeles manuelt, i rett oppsamlingskar. Hjertet får renne i ca 15 minutter. Roar fortalte at trinnene opp til Mykens «spirit receiver» delvis fylte funksjonen «tid til å tenke seg om», for om man heller feil bøtte opp i karet er selvsagt hele batchen ødelagt. Jo, den KAN redestilleres, men vil jo da bli trippeldestillert, og en helt annen sprit enn resten av produksjonen. Ingen har så langt helt feil, heldigvis. Etter en slik runde sitter de igjen med omtrent 100 liter nysprit (og det er altså fra to runder mesk+washstill).
Eksperimenteringsfat på 5-10 liter.
Når de så har samlet nok nysprit fylles den over på fat. Til egen eksperimentering har de noen minifat på 5-10 liter av forskjellig type for å få et innblikk i hvordan spriten modnes. Om du har vært på whiskyfestival og fått Myken-sprit med farge servert er det fra ett av disse fatene. Med så små fat er det snakk om uker heller enn måneder og år før spriten er «ferdig». Det blir selvsagt ikke det samme som lagring over 10 år i normale fat, ellers hadde vel butikkhyllene vært fulle av «hurtiglagret» whisky, men gir en indikasjon på hvordan nyspritens karakter oppfører seg på forskjellige typer fat (og da snakker vi både om typen eik og om hva fatet har inneholdt før).
Det blir sakte, men sikkert flere fylte fat på Mykens lager.
Ellers fylles det hovedsakelig på eks-bourbon barrels (mest Makers Mark, nå i det siste Wild Turkey), og noe på 40-liters fat ombygd fra slike barrels av Thorslund bøkkeri i Sverige. Sistnevnte fat kan du som kunde investere i og eie ditt helt eget Myken-fat, mer detaljer om det finner du på et eldre innlegg her.
Undertegnede koser litt med «eget» fat (jeg eier strengt tatt bare 1/8).
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Myken er øyeblikkelig klar til å lansere sitt første produkt. Det vil si, om du svinger innom kroa Emaus på Lovund i kveld kan du få deg en dram allerede nå. Ikke helt tilfeldigvis er også Roar Larsen på Lovund, han skal nemlig snakke om Myken destilleri på Sommeråpent som begynner nå klokka 21.30.
Og gjett hva jeg fikk i posten i dag?
Nese: Fin og ren ginlukt, einerbær, einertre, lett karve, furunål og koriander. Litt agurkaktig også, jeg må visst sammenligne med en Hendricks. Tydeligere, mer såpete koriander med et par dråper vann.
Smak: Ganske lett, litt sitrus, men mer mot appelsinskall enn mot sitron. Ganske såpete koriander, noe einerbær og einer…kvist? Nå har jeg aldri forsøkt å tygge på en einerkvist, skal jeg innrømme, men jeg innbiller meg at det smaker sånn.
Kommentar: Jeg kan ikke umiddelbart se noen grunn til at ikke denne skulle kunne skli rett inn på alle barhyller i hele Norge. Jeg liker den i alle fall, og det er da morsommere å skilte med en norsk gin enn en run-of-the-mill utenlandsk en? Her skal den i alle fall inn i barskapet så fort den blir tilgjengelig på polet en gang i høst.
Etter en kjapp tur bort i skapet etter Hendricks (en av mine favoritter, forøvrig) kan jeg konstantere, at, jo, det er en del likheter, særlig på nesa. Krydderene er litt mer utpregede på Myken, men jeg synes begge lukter agurk. Og begge har såpeaktig koriander på smaken, men Hendricks heller mer mot sitron og syrin. Adnams First Rate (som jeg også liker veldig godt) har en helt annen stil, med et mer ekstremt krydderpreg.
Japan: Det har gått rykter en stund, men denne uka ble det offisielt; Nikkas strategi for de nærmeste årene er en line-up uten maltwhisky. Nonjatta har en grundig oppsummering, inkludert noe bakgrunnsinformasjon for hvorfor dette skjer, Thomas har skrevet om saken på Whisky Saga, inkludert tips om hva som fortsatt er tilgjengelig i Norge og Sverige, om du skulle føle et plutselig behov for å hamstre.
Islay:Kilchoman kjøper Rockside Farm. Gården som ligger vegg i vegg med destilleriet har vært drevet av Mark og Rohaise French i 30 år, og har produsert bygg for Kilchoman siden destilleriet startet. At Kilchoman kjøper gården sikrer tilgangen også for fremtiden, og kanskje kan driftsbygningene brukes til noe destillerirelatert? Uansett taler det positivt for Kilchomans økonomi at de har mulighet til å kjøpe gården.
Irland:The Malthound melder at Brown-Forman skal bruke femti millioner dollar på et nytt destilleri på Slane Castle Estate i County Meath.
Myken: Lyst på litt reisefeber nå som sommerferien nærmer seg? Ali Boston har besøkt Myken, det har jeg også lyst til.
Orkenøyene: Highland Park introduserer to nye «omvisningsvarianter», VIP og VIPVIPVIP.
Ukas blogg/nettside: Det er på tide at Whisky Saga får sin plass i denne «spalten». Det er på mange måter synd at Thomas og Tone begynte å skrive mest på engelsk, men hva har man Google Translate til?
