Scotch Malt Whisky Experience, Edinburgh: en slags anmeldelse

Som nevnt i beretningen om døgnet i Edinburgh på vei hjem fra Campbeltown i fjor vår (jepp, et år siden, på tide å fullføre referatene nå, kan man mene) tenkte jeg å vie et eget innlegg til The Scotch Whisky Experience. Med noen timer å fylle i Edinburgh fant jeg ut at det var på tide å avlegge dem et nytt besøk, siden det er over ti år siden sist (jeg tror jeg var der i 2005). Det viste seg at de har gjennomgått totalrenovering siden den gangen, noe jeg sikkert har lest om, men helt hadde glemt.

Senteret består av både butikk, kafé/restaurant og utstilling, de to førstnevnte kan besøkes uten billett. Til utstillingen kan du velge mellom flere forskjellige billettyper, fra en enkel gjennomgang til full pakke med mat og det hele. Jeg spanderte en «gullbillett» som ville gi meg et sett med smaksprøver i baren på slutten i tillegg til den ene drammen som  var inkludert i standardturen.

Man kjøper billett til et gitt tidspunkt, så om man planlegger på forhånd kan man ankomme til rett tid og komme rett inn. Turen starter med en fornøyelsesparkaktig kjøretur i en «kjempetønne» forbi diverse tablåer (har du vært i Hunderfossen og kjørt gjennom Eventyrslottet, testet Den flyvende kuffert i Tivoli eller It’s a Small World After All i Disney World kjenner du typen). Sist jeg var på The Scotch Whisky Experience var tablåene mer Ivo Caprino-aktige (men langt dårligere produsert), med smugleren som gjemte seg i lyngen og andre mer eller mindre tvilsomme skikkelser fra whiskyens historie i noe møllspiste framtoninger. Etter oppussingen får man i stedet en reise gjennom whiskyens tilblivelse, der de forskjellige bestandelene er presentert mer eller mindre abstrakt.

Bilde av lys formet som bobler
I ettertid husker jeg ikke om disse boblene skulle representere gjæren eller kokinga, men fancy var de jo.

En korrekt og pedagogisk presentert forklaring av hvordan whisky blir til, langt mer kan man vel ikke forlange? I alle tilfeller en soleklar forbedring sammenlignet med forrige versjon av turen.

Etter tønnerittet fikk vi vandre gjennom noen rom med mer klassisk naturhistorisk museumsaktig fremstilling av hva som påvirker whiskyen, blant annet en sånn fin framstilling av hvordan fargen påvirkes under fatlagring.

Bilde av åtte blenders sample flasker med whisky i forskjellige fargenyanser.
Eks-bourbonfat i øverste rekke og eks-sherryfat i nederste, etter hhv 0, 3, 12 og 25 års lagring.

Ok, riktignok litt forenklet. Men prinsippet er jo riktig.

Så ble hele gruppen samlet i et lite auditorium, der de fire whiskyregionene ble presentert med i en grei nok multimediapresentasjon, akkompagnert av et «skrap-og-lukt-kort» med de klassiske regionenes «vedtatte» karakteristikker. Guiden presenterte raskt de whiskyene man kunne velge mellom som smaksprøve, og vi ble bedt om å sette glencairnglasset vi hadde fått utlevert på det feltet på benken foran oss som tilsvarte den whiskyen vi ville ha.

Så, med glass, nå med whisky i (Glendronach for min del), i hånd fikk vi komme inn til «The World’s Largest Collection of Scotch Whisky».

Der var det nok å se på. Og en og annen flaske man gjerne skulle fått lov til å forsyne seg fra.

Flasker fra samlingen
Skal det være en Rare Malts eller to?

Akk ja.

Bloggeren på tur

Til slutt ble vi jaget videre (vil du ha mer tid i samlingen må du kjøpe billett til Morning Masterclass eller Platinum Tour). Hadde man ennå ikke drukket opp drammen sin kunne resten nytes i baren, og for oss som hadde spandert gullbillett var det her vi fikk utlevert de fire drammene som inngikk i ekstrasmakingen. I baren kunne man forøvrig godt ha blitt sittende en stund i alle fall, det var en whisky eller to tilgjengelig for salg også.

Jeg rigget meg til med smaksprøvene mine og etter en kikk på klokka som tilsa at jeg hadde god tid satte jeg meg fore å skrive skikkelige smaksnotater (og ignorerte derfor glatt i første omgang de eksklusive smaksnotatene for de fire som jeg hadde fått utlevert). Jeg konstanterte fort at det smakte og luktet klor av vannet de hadde servert meg, noe som er rimelig amatørmessig på et slikt sted. Jeg har ikke noe i mot springvann, men har man klorproblemer (som man har i store deler av UK) får man ta konsekvensen av det og enten servere flaskevann eller aller helst få installert et filter. Nå ja, jeg hadde flaskevann i sekken, så jeg nøt medbragt (og brukte selvsagt det også til å vanne ut whiskyen). Et lite obs dersom du har tenkt deg innom der, altså: Ta med vann.

Whisky nr 1: Auchentoshan American Oak 40 %

Nese: Vanilje, floralt, potpurri (nesten mot røkelse), lyng. Mer mot gress/timotei med vann, men også en litt uggen, umoden tone.

Smak: Maltrikt, floralt, tynn sammenlignet med Gledronachen.

Kommentar: Best uten vann. Helt ok, men veldig kjedelig. Ganske godt eksempel på «lowland-smaker», men mangler helt ooomph.

Whisky nr 2: Tomatin Legacy 43 %

Nese: Litt… våt ull? Honning og appelsin i bakgrunnen. Vann vekker noe ganske parfymert og ulla forsvinner til fordel for appelsinmarmelade.

Smak: Honning! Honning, honning og honning. Bittertoner fra eika med vann.

Kommentar: Tja, nei. Ikke fæl, men hverken spesielt god eller spesielt interessant.

Whisky nr 3: Aberlour 10 år 40 %

Nese: Fruktig, eple, fruktkompott. Mye det samme med vann.

Smak: Fruktkompott med rabarbra i, med fløte til. Litt mer trepreg – hint av brent gummi – med vann.

Kommentar: Grei hverdagsdram.

Whisky nr 4: Bruichladdich Port Charlotte Scottish Barley 50 %

Nese: Torvrøyk, litt umoden banan, malt, noe rart vegetalsk; alger? Mer ren torvrøyk med vann.

Smak: Torvrøyk, særlig oppi nesa… Noe malt- og bananaktig under. Vann forsterker torvrøyken.

Kommentar: En ganske enkel, rett frem, Islay. Godt å drikke (minus den litt rare unoten på nesa), men ikke akkurat spennende.

Tønnekunst på barveggen

Når man var klar til å forlate baren var det på en måte slutt på moroa, men ikke uten at man loses rett ut i butikken, selvsagt.

Jeg hadde jo kofferten full av godsaker fra Campbeltown, så jeg var ikke videre interessert, men konstanterte at de hadde en og annen interessant flaske, og priser omtrent som man kan forvente på toppen av Royal Mile. Det vil si ikke direkte billig. Ikke svindyrt heller, da, det skal de ha.

Så, hva blir konklusjonen? Joda, et besøk kan i grunn anbefales, og har du tid vil jeg nok også anbefale å punge ut for smakingen. Ca ti pund for fire whiskyer er ikke direkte blodpris, og det runder liksom av hele greia på en mer tilfredsstillende måte. Alternativt kan du selvsagt satse på å kjøpe en dram eller to av noe mer interessant i baren, for jeg skal ikke skryte av at de fire jeg fikk var nevneverdige for sitt særpreg.