Kilchoman Sanaig 46 %

Nese: Røkt cheddar på kjeks. Mye det samme med vann.

Smak: Kjølig røyk, skifer og svidde urter. Med vann kommer det også fram noe fruktig, umoden banan og gule epler.

Kommentar: En whisky som lukter som favorittosten min og i tillegg smaker utmerket. Ja, takk. Denne kommer jeg til å kjøpe en flaske av, så får vi se om det blir et nytt, mer omfattende smaksnotat da.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

Lesestoff til helga #71

Oslo: Surøl og siderfestival? I’m in!

Japan: Det har gått rykter en stund, men denne uka ble det offisielt; Nikkas strategi for de nærmeste årene er en line-up uten maltwhisky. Nonjatta har en grundig oppsummering, inkludert noe bakgrunnsinformasjon for hvorfor dette skjer, Thomas har skrevet om saken på Whisky Saga, inkludert tips om hva som fortsatt er tilgjengelig i Norge og Sverige, om du skulle føle et plutselig behov for å hamstre.

Islay: Kilchoman kjøper Rockside Farm. Gården som ligger vegg i vegg med destilleriet har vært drevet av Mark og Rohaise French i 30 år, og har produsert bygg for Kilchoman siden destilleriet startet. At Kilchoman kjøper gården sikrer tilgangen også for fremtiden, og kanskje kan driftsbygningene brukes til noe destillerirelatert? Uansett taler det positivt for Kilchomans økonomi at de har mulighet til å kjøpe gården.

Irland: The Malthound melder at Brown-Forman skal bruke femti millioner dollar på et nytt destilleri på Slane Castle Estate i County Meath.

Trondheim: Byavisa har snakket med Carsten Tourrenc, eier og daglig leder av Antikvariatet (Trondheimsprisen for Årets utested).

Oslo: BD57 åpnet på onsdag, Øl-akademiet var innom.

Trondheim: Her på drikkelig har vi selvsagt testet Tommys Bartestout, Godt i glasset forteller historien bak ølet. God (om litt trist) historie, godt øl.

Trondheim: Aperitif skriver om Austmann.

Myken: Lyst på litt reisefeber nå som sommerferien nærmer seg? Ali Boston har besøkt Myken, det har jeg også lyst til.

Orkenøyene: Highland Park introduserer to nye «omvisningsvarianter», VIP og VIPVIPVIP.

whiskysagaUkas blogg/nettside: Det er på tide at Whisky Saga får sin plass i denne «spalten». Det er på mange måter synd at Thomas og Tone begynte å skrive mest på engelsk, men hva har man Google Translate til?

 

Kilchoman Port Cask Matured 55 %

Itsy-bitsy Kilchoman spirit still
Itsy-bitsy Kilchoman spirit still

Nese: Eplekompott, grantrær, bålrøyk. Med vann finner jeg litt sitron, lyng, lyngbrann og kanel.

Smak: Tørr røyk, skifer og kirsebærsyltetøy. Med vann smaker den peis av skifer, maltsødme, karamellpudding og røyk.

Kommentar: Dette er en litt dempet Kilchoman, som man kan vente av fatbruken. Jeg foretrekker nok de litt røffere variantene (som inkluderer det meste Kilchoman har tappet). Hvilket ikke vil si at denne ikke var god, men den havner nok ikke på innkjøpslista mi.

Kilchoman New Spirit 5 mnd 63,5 %

Destillert 27. juli 2007, peatinggrad i malten 50 ppm, lagret på eks-bourbonfat, tappet 26. februar 2008.

kilchoman_newmake

Nese: Jernbanesviller og rustent jern. Eplesyltetøy, aprikos og agurk. Med vann jasmin og kardemomme.

Smak: Nedsotet jernkonstruksjon. Mer aske med vann, og underliggende fruktighet.

Kommentar: Hvor får jeg kjøpt en helflaske? Dette er en av de tapningene som får meg til å lure på hva poenget med mange års lagring egentlig er.

Kilchoman 2009 Original Cask Strength 59,2 %

Tappet 2014.

IMG_3440Nese: Bålrøyk og grillede, røde epler. Nybakt grovbrød. Litt friskt preg av gin-urter. Med vann får røyken preg av innsiden av et (fortsatt varmt) røykekar, muligens av litt rustent metall.

Smak: Bålrøyk, aske og nylagt asfalt. Malt i bakgrunnen og urter også her. Med vann blir det bare mer røykpreg, men røyken får en litt bitter ettersmak (uten at det blir ubehagelig, og et hint av pepper finner jeg også.

Kommentar: Det er sjelden jeg ender med annen konklusjon om Kilchoman-tapninger enn «særdeles drikkelig», dette er ikke et av unntakene. Peat freak som jeg er er dette akkurat hva jeg er ute etter. Mangler litt kompleksitet for å nå legendarisk nivå, men det er grenser for hvor mye bedre det kan bli.

Lesestoff til helga #34

The interwebz: The Spirits Business har en interessant artikkel om no age statement (NAS) tapninger og hvordan forskjellige produsenter forholder seg til dem, med blant annet et ofte glemt poeng, nemlig at alder på whiskyflasker faktisk er et ganske nytt konsept, fram til midten av 80-tallet ble det meste av whisky solgt uten (og gjerne med beskrivelser som «Old and Rare» på flaska i stedet, beskrivelser som garantert ofte skjulte en relativt ung whisky).

Islay: Stephen fra The Malt Impostor har besøkt Kilchoman.

USA: Småskaladestillerier er på moten, også i USA. Men er det du kjøper faktisk produsert på det destilleriet flasken gir inntrykk av? Hvordan kan et selskap som ble startet i 2009 ha 15 år gammel fatlagret sprit? Les The Daily Beast om «jukset», de henviser også til en blogg – Sku’s Recent Eats – som vedlikeholder en ganske komplett liste over amerikanske whiskeytapninger og hvem som faktisk har laget spriten. Sku har publisert en oppdatering om listen i etterkant av artikkelen, den er det også verdt å lese, men mer som en analyse av reaksjoner på hobbyvirksomhet på internett enn nødvendigvis om whiskeyindustrien (noen av kommentatorene er med på leken og er ganske fornøyelige).

New York: Det finnes selvsagt dem som gjør det skikkelig, også. Coppersea Distilling har nettopp lagt sin første sprit på fat for det som ligger an til å bli den første whiskeyen fra New York siden forbudstiden. Selv fatene er kortreist. Les mer hos The Spirits Business.

I glasset: Øl-cocktails? Ja, hvorfor ikke? Godt drikke gir deg fire oppskrifter å prøve mens vi fortsatt har sommer.

Kilchoman 5 år for OWF 59,3 %

Single bourbon cask.

Nese: Sigrarrøyk og nylagt asfalt. Litt banan og litt smørkaramell. Litt mer frukt med vann, hermetisk fruktsalat.

Smak: Kald røyk, aske. Litt fudge og lakris.

Kommentar: Ingen grunn til å late som om jeg ikke liker dette. I’m a sucker for interesting peatmonsters.

Kilchoman Single Cask for Oslo Whiskyfestival 59,3 %

Cask nummer 476/2008, destillert 25.09.2008, tappet 25.09.2013, first fill bourbon cask.

IMG_4834Nese: Røyk, men avrundet sådan. Hint av appelsin. Med vann får jeg mer sødme, litt sukkerspinn på denne også, men litt svidd sukkerspinn, og også brunt sukker.

Smak: Røyk, krydder, appelsinskall. Med vann får jeg brent sukker også på smak.

Kommentar: Særdeles drikkelig. En verdig 10-årsjubileumstapning, vil jeg si.

Whiskymaker’s dinner

Det har etterhvert blitt ganske vanlig å arrangere «winemaker’s dinner», Adresseavisa sin vinklubb – Vinpuls (siden er for øyeblikket ikke helt frisk) – har for eksempel slike med jevne mellomrom. God vin til god mat er sjelden feil, og de fleste har fått med seg at det å få vinen til å funke med maten slik at begge løfter hverandre er en komplisert kunst. Øystein Sundes kokk serverte rødsprit til kjøtt og whitesprit til fisk, men selv om du holder deg til den gamle gode regelen rødvin til kjøtt og hvitvin til fisk kan du bomme kraftig. Likevel: Vin og mat. Litt… kjedelig?

Da er whiskymaker’s dinner selvsagt mye mer spennende. Whisky til mat er ofte en overraskende god kombinasjon (enda oftere en overaskende katastofal kombinasjon, det gjelder å treffe rett). Slike middager har blitt standard i forbindelse med whiskyfestivaler i Skottland. Jeg deltok på noen ved Aberlour i forbindelse med festivalen i Dufftown på tidlig 2000-tall når dette fortsatt var ganske nytt, men det har eksplodert, og Dufftownfestivalfarere kan gjerne velge mellom et ti-talls «whisky & food» arrangementer. Det samme later til å gjelde andre festivaler. Og bra er det, for dette er et spennende felt.

Dere kan dermed gå ut fra at det ikke var mye nøling fra min side når jeg ble invitert til å delta på whiskymaker’s dinner på Eld kvelden før Trondheim Whiskyfestival. Helt uforebeholdent entusiastisk var jeg faktisk ikke, jeg har nemlig spist på Eld en gang før, og da var opplevelsen ikke udelt positiv (6 retter, hvorav tre var himmelske, en var ‘meh’ og to var rent ut dårlige, og hovedretten var i sistnevnte kategori). Men jeg hadde jo håp om at den anledningen skulle være unntaket som bekreftet regelen (og det skal sies at vi den gangen var 50+ deltagere som alle skulle ha maten samtidig, alltid en utfordring, selv for de beste kjøkken).

Jeg møtte i alle fall opp glad og fornøyd. Vi samlet oss først nede i baren, der vi fikk en velkomstdrink bestående av (så vidt jeg fikk med meg) Glengoyne 18 år, Aperol, champagne, sukker, Angostura bitter og eplejuice. Som drink var den aldeles ok, men jeg ville vel kalle det sløsing med Glengoyne 18 år.

Velkomstdrinken
Velkomstdrinken

Når alle gjestene var ankommet fikk vi en liten omvisning på Eld før vi ble vist til bordet vårt. Endelig kunne jeg ta menyen i øyensyn:

eld_meny_web

Det jeg var mest skeptisk til av maten var kveita. Jeg spiser ikke fisk som ikke er varmebehandlet, og jeg liker det i alle fall ikke om jeg nå skulle være så uheldig å måtte spise det av høflighetshensyn. Når retten ankom var vi mest opptatt av presentasjonen, og jeg var ikke den eneste som dro fram kameraet:

Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup
Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup

Til min store overraskelse var sashimien slett ikke så verst, ikke verre enn at jeg spiste opp hver smitt og smule. Kombinasjonen med Kilchoman Machir Bay fungerte greit, men jeg fikk ikke inntrykk av at de løftet hverandre slik man gjerne skulle ønske. God mat, god whisky til, ikke noe krasj.

Glade middagsgjester
Glade middagsgjester

Neste rett var pent presentert, men ikke så spektakulært som den forrige:

Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.
Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.

Det gule på tallerkenen er forøvrig mangopuré eller noe slikt, det ble tydeligvis glemt på menyen. Dette var rett og slett skikkelig digg. Jeg hadde slikket tallerkenen om slikt hadde vært lov. Som det var skrapet jeg den ren.

 

IMG_9124

Her skjedde det også noe i kombinasjonen med whiskyen, maten fikk fram en tydeligere fruktighet i Glengoyne 12 år enn jeg klarte å finne ellers.

Så fikk vi en slags hvilerett restauranten hadde kalt «WhiskeySour». Det var en sitron- og basilikumsorbet toppet med et skum av Angostura bitter og sitron toppet med nok et lag skum, dette av Nikka From the Barrel og vanilje.

WhiskeySour
WhiskeySour

Sorbeten var simpelthen «to die for», skummet av Nikka og vanilje skulle jeg gjerne lært å lage. Det andre laget med skum kunne de droppet for min del, det gjorde smaksbildet unødvendig komplisert, men det var stor enighet rundt bordet om at dette var innovativt, og ikke minst godt.

Hovedretten var altså biff, og nå må jeg innrømme at jeg er alle profesjonelle kokkers mareritt, jeg er nemlig en av de særingene som vil ha biffen min gjennomstekt (det har en forklaring, men den er litt for lang til å ta her). I alle fall, her fikk vi jo alle maten som tilberedt uten mulighet for individuelle ordre, så jeg angrep kjøttet med forsiktighet.

Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé
Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé

Men kokken må ha truffet på den møreste kua i historien. Kjøttet formelig smeltet på tungen. Sausen var himmelsk. Resten av tilbehøret likeså. Også her mangler det noe på menyen, nemlig de crunchy pommes strips-aktige greiene på toppen. De ga en ekstra dimensjon til teksturen og ga den tyggemotstanden som kjøttet (heldigvis) ikke tilbød. Genialt, formelig. Kilchomanen fungerte aldeles utmerket til, og jeg ville slikke tallerkenen igjen (men klarte faktisk å motstå fristelsen denne gangen også).

Til osten fikk vi helt feil whisky etter min mening (her var det uenighet rundt bordet). Jeg synes den stakkars Mackmyraen druknet helt i roqueforten.

Roquefort Carle og tomatjam
Roquefort Carle og tomatjam

Jeg ville ha sødme og peat for å balansere mot osten. Noen hadde sherried Kilchoman igjen i glasset (utrolig nok), så jeg fikk en smak og synes det funket langt bedre. Spørsmålet var hva de hadde i baren. Kilchomanen var tom, og kelneren jeg pratet med hadde ikke oversikt, så hun gikk for å spørre noen andre. De kom tilbake med Johnny Walker Black Label. En blend! Det hadde aldri skjedd i Skottland! Men det hadde kanskje vært synd, for godeste Johnny fungerte aldeles utmerket til formålet, passe søt og med et lite kick av peat klarte han å møte den kraftige osten uten å bli overdøvet.

Variasjon på sjokolade
Variasjon på sjokolade

Desserten besto av sjokoladeis og bringebærsorbet samt diverse fancy tilbehør, blant annet bringebærcrisp. Det er ikke så mye å si annet enn «Oh nom nom». Og nå fikk vi endelig Glengoyne 18 år i sitt rette element, dette klarte den å leve opp til med stil.

Jeg må beklage billedkvaliteten, forresten. Belysningen var ikke akkurat ideell, og forsøkene våre på å bruke mobiler som «blits» var bare delvis vellykket.

Middagen, derimot, var helt og holdent vellykket.