Leth Grüner Veltliner Klassik Trocken 2015

Jeg hadde lyst på hvitvin og rasket derfor med meg et par flasker fra Systembolaget i sommer. Jeg var egentlig på utkikk etter riesling, men alle som fantes i hylla hadde alt for mye restsødme for min smak, så da ble det to østerrikere i stedet, en ren grüner veltliner og en blanding av den druen og riesling, begge fra produsenten Leth, begge til en nesten uhyrlig lav pris, 79 SEK per flaske.

IMG_4808

Farge: Blek

Nese: Eple

Smak: Tørr og mineralsk, toner av sitrus og hvite blomster. Skifer.

Kommentar: Veldig bra til prisen, kommer definitivt til å bli kjøpt igjen.

Rabl Grüner Veltliner 2014

IMG_1783

Farge: Blek halmgul.

Nese: Skifer, gule epler, litt haribofersken.

Smak: Mineralitet; den gir inntrykk av salt, rett og slett. Grønne epler.

Munnfølelse: Elegant, men fyldig.

Kommentar: Et hyggelig bekjentskap, til den relativt hyggelige prisen 135,- på polet. Kommer nesten helt sikkert til å kjøpe denne igjen. Bekrefter bare at jeg er fan av Grüner Veltliner.

3 Winzer Riesling Trocken Rheinhessen 2014

Jeg fikk lyst på hvitvin, den typen «lyst på hvitvin» som jeg vanligvis får når det ligger an til sene kvelder på verandaen med utsikt til en solnedgang som går over i soloppgang uten at det har vært nevnevedig natt innimellom. Siden verandan i skrivende stund er dekket av en halvmeter snø vet jeg altså ikke helt hvor lysten kom fra, men jeg kan motstå det meste bortsett fra fristelser, så jeg rasket med meg en mer eller mindre tilfeldig Riesling fra hyllene i Bankkvartalet. I etterkant ser jeg at den er «selected by Moestue», det pleier å være lovende.

IMG_1724

Farge: Typisk blek strågul

Nese: Sitrustoner, grønne epler, lett petroleumspreg.

Smak: Sitron og grønne epler, hint av petroleum.

Munnfølelse: Relativt slank og lett til Riesling å være.

Kommentar: Litt mye syre, ellers en ganske enkel, men elegant vin. Langt fra noe bomkjøp, men jeg kommer neppe til å kjøpe den igjen.

Albino Armani Colfòndo Prosecco D.O.C.

IMG_8300

Nese: Klar lukter den friskt av sitrus og hvite blomster. Med gjær får den et (for meg) tydelig vokspreg på nesa, av det gode slaget.

Smak: Tørt og syrlig, med sitron og lett limepreg klar. Syrligheten dempes noe når gjæren ristes ut og også på smaken blir den litt voksaktig, og litt kjeksaktig.

Kommentar: Litt for heftig syrlighet i kombinasjon med boblene, men en fin og frisk aperitif klar. Med gjærrester er den mer avrundet, akkurat som jeg opplevde med den andre colfondoen. Da blir den mer behagelig å drikke, men samtidig hakket tammere i dette tilfellet. Her må jeg prøve meg fram, skjønner jeg. Kanskje jeg skal grave fram litt ost og teste til? Dette er i alle fall en spennende vintype som jeg definitivt skal teste fler varianter av.

Charles Smith Kung Fu Girl Riesling 2013

Denne dukket opp på vinlotteriet forrige uke, og når jeg vant og fikk velge først var det liten tvil om hvilken flaske som skulle med meg hjem. Jeg mener: Amerikansk Riesling? Spennende!

kungfugirl

Nese: Friskt og litt skarpt av epler, sitrus og noe mineralitet ( jeg synes det lukter litt salt og bittelitt petroleum).

Smak: Grønne epler, sitron og appelsinskall.

Kommentar: Snadder. Det lille bittet av bitterhet på smaken gjør seg, for det balanserer på sett og vis syrligheten.

Skål! Del 3: Riesling

I dag er jeg forutintatt. Ikke om den enkelte vin, vel til en viss grad, men nå har jeg fått Arve til å servere dem blindt, men om druen. Jeg liker Riesling. Jeg pleier i alle fall å like Riesling. Så får vi se, da.

IMG_5073
Fasit: C B A

Vin A: Molitor Zeltinger Sonnenuhr Kabinett 2013

Nese: Gule epler og petroleum.

Smak: Sitron, litt stikkelsbær og skifer. Etter å ha smakt de andre smaker den også grapefrukt.

Munnfølelse: Slank, men rimelig intens, i alle fall er syrligheten det.

Kommentar: God, men med litt stor overvekt av sitron og syrlighet på smaken.

Vin B: Ehlen Erdener Treppchen Spätlese 2011

Nese: Det lukter rett og slett bensinstasjon. Litt stearinlys også.

Smak: Petroleum, haribo fersken og kunstig appelsinsaft (sånn lagd fra pulver).

Munnfølelse: Fyldig, men ikke veldig intens.

Kommentar: Trenger du et eksempel på hva “petroleum” i vin betyr, kjøp denne.

Vin C: Mantlerhof Wieland Riesling Reserve 2013

Nese: Mineraliteten her går mer mot plast, ellers noe fruktighet, men den er litt anonym.

Smak: Grønne epler og kunstig eplesmak,

Munnfølelse: Fyldig, det som sitter igjen ligner mye på det litt intense eplesyrlige som sitter igjen etter en skikkelig eplemost. Middels intens.

Kommentar: Nesten overdrevet eplepreg, men den er på mange måter ganske god. Jeg skal teste den til ost, tror jeg.

Det var tre veldig forskjellige viner, langt mer forskjellige enn jeg hadde ventet. I dag likte jeg nok C best, selv om jeg tror den vil tjene på å drikkes sammen med mat av noe slag. B var for intenst petroleumsaktig på nesen og for søt og kunstig fruktsmakaktig på smaken. A likte jeg i utgangspunktet, men den er hakket for syrlig/lett bitter på smaken til å være god i lengden.

Jevnt over er jeg vel litt skuffet, og det er interessant at jeg med såpass velvillig innstilling i utgangspunktet ikke fant mer å bli begeistret for. Kanskje enda rarere er det at jeg har drukket både Molitolen og Ehlenen før og likt dem bedre enn jeg gjør nå. Dagsform? Ikke helt innstilt på hvitvin? Det er mulig jeg burde hoppe fram til rødvin og så ta opp hvitvinstråden igjen litt lenger ut på sommeren?

 

Skål! Del 2: Sauvignon Blanc

Del 1: Chardonnay

Planen om å få Arve til å helle opp falt i fisk i kveld, da han er på jobb. Og selv om jeg ikke akkurat skjuler for åtteåringen at jeg drikker vin synes jeg vel at å få henne til å helle opp for meg var litt i overkant å forlange. Dermed må jeg møte også sauvignon blanc med mulig forutinntatthet. På den annen side var det ikke så stor prisforskjell på dagens to viner, begge nettopp de tapningene Ingvild nevner i boka, en Sancerre – klassikeren – og en fra New Zealand – utfordreren – bare 30,90 skiller dem prismessig, og når den billigste koster 146,- blir ikke 30 kroner så viktig.

IMG_4333

Dagens to har faktisk litt forskjellig farge, Sancerren er merkbart gulere, nesten med et hint av fersken, mens den andre er klassisk hvitvinsfarget.

Fouassier Les Grand Champs Sancerre 2013

Nese: Stikkelsbærbusk. Jeg synes også det lukter rips (altså bærene, ikke busken) og dessuten sitron.

Smak: Frisk og syrlig, sitronaktig.

Munnfølelse: Det er vel mineralitet når det blir tørt på innsiden av kinnene, eller hva? I alle fall er det den effekten denne har. Middels intens, vil jeg si.

Kommentar: Joda, dette går an. Det jeg har å utsette er at jeg synes den blir for endimensjonalt syrlig på smaken. Det lukter så godt, så smaken skuffer rett og slett.

Twin Islands Sauvignon Blanc 2013

Nese: Solbærbusk og solbær.

Smak: Sitron, litt appelsinskall og solbærbusk.

Munnfølelse: Mindre tørrhetsfølelse med denne, men ganske intens er den.

Kommentar: Jeg hadde av en eller annen grunn ventet at utfordreren skulle være enklere enn klassikeren, men det synes jeg virkelig ikke den er. Det er mer dybde i smaken på denne og det er mye mer fristende å sjenke seg et glass til “for å få smakt skikkelig på den”.

Jeg er nok på gli, sauvignon blanc sjarmerer. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, jeg tror det finnes mer der ute og at jeg ville gå glipp av noe om jeg slo meg til ro med dette. Skal vi følge datingmetaforen er det altså ikke fullklaff og jeg leter videre. Heldigvis kan man drikke flere typer vin uten å fornærme noen (så vidt jeg vet), så jeg kommer nok til å drikke sauvignon blanc igjen.

Skål! Del 1: Chardonnay

Som nevnt gikk jeg til innkjøp av Skål! av Ingvild Tennfjord på Mammutsalget. Nå er planen å jobbe seg gjennom boka fra perm til perm (og det vil bli hardt arbeid, tro meg).

Først og fremst konstanterer jeg at jeg må ønske meg vinglass til bursdagen. Den eneste glasstypen vi har mer enn tre av er champagneglass av “flute” typen (essensielt i ethvert hjem, selvsagt). Den eneste glasstypen vi har så mange som tre av ellers er rødvinsglass fra Spiegelau. (Øl- og whiskyglass, derimot, har vi nok av. Mer enn nok, vil nok noen hevde.)

Etter et par kapitler med litt pep-talk og med historien om egen “jumping in at the deep end” start i karrieren som vinjournalist begynner Ingvild de tøffe takene med et kapittel om speed-dating med druer. Først ut er chardonnay, er chardonnay druen i mitt liv?

Av de tre vinene Ingvild foreslår i boka, var bare den billigste umulig å finne i pollistene, jeg satset derfor på en til nøyaktig samme pris. Schugen måtte jeg bestille, men den kom i løpet av tre dager (se, jeg KAN faktisk planlegge i forveien når jeg tar meg sammen).

Etter å ha helt dem i glasset kan jeg i alle fall konstantere at det ikke kommer til å være fargen jeg klarer å skille dem på, alle tre er tiltalende “hvitvinsfargede”.

IMG_4276

dA Chardonnay

Nese: Litt mineralitet; skifer ville jeg sagt. Et lett hint av appelsin.

Smak: Enkel, “det smaker hvitvin”. Den har riktignok et snev av bitterhet, appelsinskall.

Kommentar: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om bitterheten gjør den mer interessant eller bare er forstyrrende. Sett bort fra den det er det en helt grei, men fryktelig kjedelig, hvitvin.

Girardin Bourgogne Chardonnay Terroir Noble

Nese: Kalkstein, sitrus og litt søt, tropisk frukt.

Smak: Friskt, sitrus og litt aprikos.

Kommentar: Utvilsomt en helt ok vin, ren, pen og lettdrikkelig. Men jeg lar meg liksom ikke sjarmere noe videre ut over det. Helt grei er ikke bra nok.

Schug Carneros Chardonnay

Nese: Petroleum, appelsinblomster, vanilje og appelsin.

Smak: Appelsin, litt kjeksaktig preg og noe grønt… bærbusk eller noe sånt.

Kommentar: Jeg burde drukket disse blindt, nå blir jeg bare sittende og lure på om det er fordi jeg vet denne er dyrest at jeg liker den best. Vel, vel, god er den i alle fall. Og den har fler nyanser enn de to andre, nok til at jeg blir sittende og smatte og forsøke å finne de rette ordene for det jeg smaker, og det er jo bra.

Samme hvor god Schugen var er vel konklusjonen fra denne speed-daten at det ikke er chardonnay som er druen i mitt liv. Bedre lykke neste gang, da skal jeg møte sauvignon blanc. Konklusjon nummer to er at jeg skal fikse meg et glassmerkingssystem slik at jeg kan få Arve til å helle opp for meg og drikke vinene blindt. Vi får se hvordan det går.

To Chilenere

Det er underholdende å følge Ingvild rundt i verden. Nå har turen kommet til Chile, og i kveld er jeg med. Først en rimelig hvit som jeg ikke tror jeg har testet før (selv om jeg selvsagt har vært innom andre Casillero del Diablos, de er en smule vanskelige å unngå).

chilensk-1

Casillero del Diablo Chardonnay 2013

Farge: Blek strågul

Nese: Sitron og litt stikkelsbær.

Smak: Sitron. Umoden fersken eller syrlige, umodne gule plommer.

Munnfølelse: Slank og ikke videre intens.

Kommentar: «Lettdrikkelig» kaller Ingvild den og det er det vanskelig å krangle på. Jeg ønsker meg sommerkveld på terrassen for å få den perfekte stemningen, riktignok, men det kommer, det kommer.

Deretter en rød, til en noe høyere pris, men fortsatt innenfor hva man kan bruke på en hverdagsvin med rimelig god samvittighet.

chilensk-2

Leyda Canelo Single Vineyard 2013

Farge: Mørk burgunder mot lilla

Nese: Lett støvete samling røde bær. Et hint av voks og så gammeldags skolelimstift når jeg trekker duften dypt inn.

Smak: Passe tørrhet. Røde bær. Etter å ha lest Ingvilds notater kjenner jeg bjørnebær, ja, men også, hm, tranebær? Krekling? Sistnevnte er ikke røde, men er til gjengjeld ganske tørre.

Munnfølelse: Ganske fyldig, vil jeg si, og passe intens.

Kommentar: Slett ikke dum. Kan fort bli kjøpt igjen.

Selv om det er morsomt å følge med rundt i verden var det jo ren øvelse i å smake og huske jeg egentlig hadde tenkt meg. Siden Skål! beleilig nok kom på Mammutsalget har jeg nå gått til innkjøp (jeg har lest den før, men da i lånt eksemplar). Jeg har derfor tenkt å gå tilbake til grunnprinsippene og jobbe meg gjennom boka vin etter vin. Så får vi se om jeg husker noe bedre når jeg er ferdig. Jeg skal nok plage dere med arbeidsnotater underveis.

Falchenberg & Nærlie Riesling 2013

falchenbergognærlie

Farge: Blekgrå strågul

Nese: Sitron, syrlige epler, etterhvert utvikler den gjærtoner, bollebakst og sødme.

Smak: Sitron, hint av rabarbra, når den blir varm nok kommer det fram gråstein.

Munnfølelse: Slank, ganske intens, lett mineralitet.

Kommentar: Et hyggelig bekjentskap. Ganske lukket når den er kjøleskapskald, så den tjener på å få hvile litt i glasset (eventuelt, om man er mindre distré, kan man ta flaska ut litt før man skal drikke vinen, som man jo SKAL gjøre med hvitvin og kanskje særlig Riesling, det hadde jo vært langt lurere).