Eiktyrne småfat Cognacfat #1045 51 %

Destillert 4. juli 2012, og først modnet på eks-sherryfat før den ble flyttet til et 40-liters eks-cognacfat 19. november 2015 (altså etter knappe 2,5 år), og ferdigmodnet der før den ble tappet på flaske 2. mars 2016.

Nese: Litt ginaktig, litt bourbonaktig, litt cognacaktig. Mest merkelig. Med vann blir det straks litt bedre, med ganske tydelige vaniljesaus- og nøttetoner. Fortsatt minner den en del om «brut cognac», med et litt røft eikepreg.

Smak: For å være aldeles ærlig smaker det omtrent sånn som jeg innbiller meg at heimert med essens smaker. Litt for røft og litt for mye eikessens. Vann henter i alle fall fram noe mer gjenkjennelig, litt renere eik, vanilje og pepperkaker (det vil jo si nellik, kanel og ingefær). Litt trelakk synes jeg riktignok også den smaker, så alt er ikke bare fryd og gammen.

Kommentar: Der ser man, jeg har smakt den før, og da hadde jeg ikke helt den samme opplevelsen, selv om en del av stikkordene er de samme: Smaksnotat fra Trondheim Whiskyfestival. Kanskje verdt å notere seg som et godt eksempel på at det alltid er greit å smake ting ved flere anledninger.

Takk til Kjartan for smaksprøven.

Cider Riot Never Give an Inch 6,9 %

Jeg har drukket den før, men siden den dukket opp på spesialslippet tenkte jeg det var greit med en gjensmak.

Nese: Bærsyltetøy. Ubestemmelig hva slags bær.

Smak: Veldig tørr. Lett bærpreg, men litt ubestemmelig bittert.

Kommentar: Fortsatt ekstrem forskjell på lukt og smak, den lukter for søtt, men smaken er overhodet ikke søt. Denne gangen synes jeg den har en noe ubehagelig bitterhet, og det er slett ikke nok eple- eller bærsmak her til å balansere den.

Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.

Seattle Cider Co Dry Hard Cider 6,5 %

Også ny på polet i spesialslippet i mars. Jeg har drukket – og skrevet om den – før, men da fra fat.

Nese: Syrlige epler.

Smak: Tørt eplepreg.

Kommentar: Tørr nok, og eplete nok. Litt lite funk, den er litt for ren i smaken. Men likevel sånn ca det beste som er å få på polet for tiden. Jeg burde vel ta en «taste-off» med den mot Dunkerton’s Organic.

Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.

Ardbeg Dark Cove 46,5 %

Jeg har riktignok nettopp publisert notater for Ardbeg Dark Cove, men da ble den smakt på tampen av en smaking med seks whiskyer. Dessuten kommer den på polslippet neste uke, og jeg hadde lyst til å smake den opp mot Lagavulin 8 år. På Systembolaget kostet Dark Cove 999 SEK, på polet kommer den på hele 1141,20. Det er ganske mye penger for en tapning uten aldersangivelse, men rimelig standard for en Ardbeg av begrenset opplag. Dark Cove er «a clandestine meeting of Ardbeg matured in ex-bourbon casks and a heart matured in dark sherry casks. The darkest Ardbeg ever» sier produsenten. Vel, jeg kunne gjerne tenkt meg å vite hva de mener med «heart». 10 %? 50 %? Skal jeg tolke dem bokstavelig og regne ut at om et hjerte veier 300-350 gram og gjennomsnittsvekten for et voksent menneske er 70 kilo eller deromkring er hjertet 0.5 %? Who knows? Vel, noen på Ardbeg, antar jeg. Uansett, også i følge Ardbeg skal Dark Cove på grunn av dette hjertet ha «waves of treacle toffee, coal tar, squid ink, noodles and toasted coffee grounds».

IMG_4114

Nese:  Torvrøyk, litt sitrus, karamellsaus og skorpa på formkake. Med vann finner jeg grillet banan og røyken får et vagt medisinsk preg.

Smak: Kald torvrøyk, aske og kull. Hint av lær og svidd gummi. Med vann mer røyk, svidd formkake og bakt frukt, banan og kanskje pære.

Kommentar: Det er jo godt, bevares, og den smaker mer i dag enn den gjorde sent på kvelden. Jeg drikker gjerne opp en flaske eller fler, det er ikke det.

Jeg synes ikke vi kommer utenom å sammenligne denne med Lagavulin 8, prismessig. Begge er i mine øyne skikkelig gode, utvilsomt ganske unge, whiskyer med ekstremt torvpreg. Begge er spesialutgaver, begrenset opplag, kun tilgjengelig i år og så vips, borte. Men den ene er altså omtrent dobbelt så dyr som den andre. Er det noen grunn til det? Ikke, så vidt jeg kan se, noe annet enn hype. Ardbeg har en solid fanbase som tilsynelatende er villig til å betale. Lagavulin? Vel, Lagavulin har utvilsomt også en solid fanbase (tilfeldigvis med et visst overlapp med Ardbeg sin). Kunne Diageo solgt åtteåringen for en tusenlapp? Helt sikkert. Hadde det vært lurt? Tja. Nå har jeg kjøpt to flasker Lagavulin 8 år, og om jeg rekker før det blir tomt kan det tenkes jeg kjøper en til. Ardbeg Dark Cove, derimot, har jeg kjøpt to drammer av. Denne flaska er tiltenkt NMWL Trondheim, og kommer jeg på møtet der den drikkes vil jeg nok kjøpe en dram til. Men det er i grunn nok. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er unøvendig dyr. Jeg føler at jeg betaler for hypen snarere enn for whiskyen, og det gidder jeg faktisk ikke.

Glenallachie 20 år Cadenhead Small Batch 59,1 %

IMG_1952

Nese: Sitrongress, malt og eik. Med mye vann vrir det mot sitrus og gress.

Smak: Overeika, eikebitterhet. Med MYE vann: Mye bedre. Malt, sukkerspinn, hasselnøtter, fortsatt en del eik.

Kommentar: Bedre med vann enn uten, men blir aldri ordentlig god.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.

Dom. Dupont Cidre Triple 2011 11%

IMG_1787

Nese: Bittert epleskall, syrlig innslag og vagt røykpreg.

Smak: Småsvidd epleskall, bitre epler.

Kommentar: Jeg har drukket mye god sider det siste året, men dette er fortsatt en av de bedre. Jeg hadde planlagt å bestille noen Dupont-flasker etter Vill & Syrlig for å sette i kjelleren, men har ikke kommet så langt ennå. Denne sto og blomstret i hylla på Byhaven, så da fikk den bli med hjem for en gjensmak. Fortsatt særdeles drikkelig, må kanskje kjøpe noen fler…

Clynelish 1997 15 år Blackadder Raw Cask 57 %

Destillert 17. mai 1997, lagret på et hogshead.

Nese: Noe frukt og litt eik. Ganske lukket nese, i grunnen. Kokt kål med vann, melis, mer eik, støvete krydderhylle, muskat, muligens (i så fall utgått på dato for lengst og mistet piffen).

Smak: Eik, sedertre, tobakk, vanilje. Mer bitterhet med vann, sitrus også og eikeplanker.

Kommentar: Det viser seg at jeg har smakt denne før, heller ikke da var jeg fryktelig imponert, men jeg tror jeg liker den bedre nå.

Takk til Stian for smaksprøven.

Laphroaig 1989 48,9 %

Det er ikke så lenge siden jeg smakte denne sist, men siden den var dram to i NMWL Trondheims Laphroaig lineup skrev jeg nye notater uansett.

IMG_0912

Nese: Knekk, røyk, kirsebærkompott. Med vann dukker lakris opp.

Smak: Søtlig, tørr røyk, søt pipetobakk. Med vann kommer lakris også på smaken.

Kommentar: Minst god av de fem vi smakte. I en annen lineup hadde den kanskje gjort det bedre, men jeg var jo ikke direkte overstrømmende sist heller. Ingen grunn til å lete etter denne på auksjon; kjøp heller en annen Laphroaig.

Julekalender 2015 luke 15

luke15

Farge: Lys rav.

Nese: Hermetisk aprikos, eik og vanilje, eplekake med krem. Skifer og en litt sur tone med vann. Definitivt noe unoter, litt spyaktig, og det lukter faktisk bittert også.

Smak: Sprit, eik, vanilje. Bitter appelsinmarmelade med vann, og noe som minner om spy på smaken også.

Kommentar: I alle fall alkoholsterk, jeg tør nesten ikke stikke nesa over glasset. Må være rundt 60 %, sannsynligvis over. Ikke helt vellykket i det hele tatt. Uten vann er det bare sprit, med vann er det… vel, spy fra noen som har drukket en flaske Angoustura bitter først?

Jeg har nesten ikke lyst til å begynne å gjette her, jeg kommer bare til å fornærme noen. Men jeg lurer på om vi kan være utenfor Skottland igjen… Nede på kontinentet noe sted? I alle fall tviler jeg på at det er noen særlig alder på denne, og om det er oppgitt fattype tipper jeg bourbonfat.

Fasit: The Irishman Cask Strength. Det overrasket meg litt, selv om det forsåvidt ikke går helt i mot mine gjetninger. Jeg var ikke overbegeistret sist jeg drakk den, heller, men da synes jeg i alle fall ikke den var udrikkelig. Ok, så den er bare 54 %, men med så lite annet av lukt og smak til å kamuflere alkoholen skal jeg kanskje ikke være overrasket over å ha overvurdert styrken.

Julekalender 2015 luke 3

luke3

Farge: Lys strågul

Nese: Pæreis, hermetisk fersken, Haribo-fersken, tørr eik. Med vann blir den mindre godteripreget og får vanilje og friske pærer på nesen.

Smak: Eik, babyspy, lett metallisk preg. Med vann forsvinner spypreget (heldigvis), og jeg får mer krydder fra eika, korianderfrø og litt ingefær.

Kommentar: Ganske alkoholsterk. Smaken uten vann er ikke behagelig, men med vann blir det straks langt bedre. Jeg har virkelig ingen anelse om hvor vi skal hen med denne, men tipper den er over 46 %, og aldersmessig tidlig i tenåra. Og, ja, eks-bourbon.

Fasit: Cragganmore 1997 for Frank Znort Quartet. Den har jeg jo drukket før, og da med langt mindre spennende notater. Interessant.