Angry Orchard Strawman 10 %

Nese: Eple

Smak: Syrlig eple. Litt «surt eplegodteri»-aktig, men for lite sukker til at det blir helt rett assosiasjon. Saft fra Granny Smith-epler.

Kommentar: Er sterkere enn smaken egentlig rettferdiggjør, og er litt for «straight» til å være helt i toppen, men er absolutt en god sider.

Kjøpt på Systembolaget, bestillingsutvalg.

Ardbeg Corrywreckan 57,1 %

Påskekalenderen: «Påskedag: Frykter morgendagens kø hjem igjen.»

Nese: Fløtekaramell og grillmat. Mer ren røyk med vann, men også noe epler.

Smak: Kull, noe svidd, vaniljesødme i bakgrunnen. Bare mer bål med vann.

Kommentar: Også fatstyrke, tror jeg nok. Nærliggende å anta Islay igjen, men det er vel neppe en Caol Ila til? Eller? Ikke så gammel denne heller (eller… denne, den andre tok jeg jo feil om alderen på).

Fasit: WBID 10550. Corrywreckan har jeg jo smakt (og skrevet smaksnotater for) inntil flere ganger før. Burde jeg kjent den igjen? Tja, så godt sensorisk minne har jeg nok ikke.

Tori Jõesuu Siidritalu Kuiv Õunasiider Brut (2015) 5,9 %

Nese: Tydelig eple, epleskall, tørt siderpreg.

Smak: Grønne epler, siderpreg, tørt og snerpete, fruktighet som minner om noe tropisk (ananas?) uten at det på noen måte blir søtt.

Kommentar: Et hyggelig gjensyn med Tori Jõesuus 2015-årgang, jeg smakte den sist i 2016. Jeg finner egentlig lite å utsette på denne i dag, jeg synes til og med den er tørr nok, men det er usikkert om det er jeg eller sideren som har endret seg marginalt.

Kjøpt i Tallinn.

Clynelish 15 år Adelphi for Daracha 53 %

Destillert 1997, tappet 2013, 287 flasker, cask nr, 6520.

Jeg skrev smaksnotater for denne når flaska var nyåpnet for nesten nøyaktig fire år siden, så jeg tenkte det kunne være interessant med en gjensmak nå som det kun er en dram eller to igjen. Jeg anbefaler forøvrig ikke leseren i å følge mitt eksempel og ha flasker stående åpne så lenge, i alle fall ikke når volumet luft vs whisky har blitt så stort. Denne burde vært drukket eller helt over på mindre flaske for et par år siden.

Nese: Malt. Med vann utvikler den et fruktig preg, epler kanskje?

Smak: Litt fiskeaktig til å begynne med, deretter salt og malt. Vann henter fram epler på smaken også.

Kommentar: Om det er whiskyen eller jeg som har endret seg på fire år er vanskelig å bedømme, men selv om assosiasjonene er forskjellige er konklusjonen er den samme som den gangen: Litt skuffende. Både Clynelish, Adelphi og Daracha kan så mye bedre.

Abavas Darzi Premium Brut Apple Cider 8,5 %

Denne har jeg drukket en variant av før, jeg antar det er samme sider, men det er vanskelig å være helt sikker. I alle tilfeller er nok dette en annen batch.

Nese: Friske, grønne epler.

Smak: Grønne epler, litt eplekart. Tydelig siderpreg.

Kommentar: Havner i «ren og pen, men ellers utmerket»-klassen.

Kjøpt i Riga.

Eiktyrne småfat Cognacfat #1045 51 %

Destillert 4. juli 2012, og først modnet på eks-sherryfat før den ble flyttet til et 40-liters eks-cognacfat 19. november 2015 (altså etter knappe 2,5 år), og ferdigmodnet der før den ble tappet på flaske 2. mars 2016.

Nese: Litt ginaktig, litt bourbonaktig, litt cognacaktig. Mest merkelig. Med vann blir det straks litt bedre, med ganske tydelige vaniljesaus- og nøttetoner. Fortsatt minner den en del om «brut cognac», med et litt røft eikepreg.

Smak: For å være aldeles ærlig smaker det omtrent sånn som jeg innbiller meg at heimert med essens smaker. Litt for røft og litt for mye eikessens. Vann henter i alle fall fram noe mer gjenkjennelig, litt renere eik, vanilje og pepperkaker (det vil jo si nellik, kanel og ingefær). Litt trelakk synes jeg riktignok også den smaker, så alt er ikke bare fryd og gammen.

Kommentar: Der ser man, jeg har smakt den før, og da hadde jeg ikke helt den samme opplevelsen, selv om en del av stikkordene er de samme: Smaksnotat fra Trondheim Whiskyfestival. Kanskje verdt å notere seg som et godt eksempel på at det alltid er dreit å smake ting ved flere anledninger.

Takk til Kjartan for smaksprøven.

Cider Riot Never Give an Inch 6,9 %

Jeg har drukket den før, men siden den dukket opp på spesialslippet tenkte jeg det var greit med en gjensmak.

Nese: Bærsyltetøy. Ubestemmelig hva slags bær.

Smak: Veldig tørr. Lett bærpreg, men litt ubestemmelig bittert.

Kommentar: Fortsatt ekstrem forskjell på lukt og smak, den lukter for søtt, men smaken er overhodet ikke søt. Denne gangen synes jeg den har en noe ubehagelig bitterhet, og det er slett ikke nok eple- eller bærsmak her til å balansere den.

Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.

Seattle Cider Co Dry Hard Cider 6,5 %

Også ny på polet i spesialslippet i mars. Jeg har drukket – og skrevet om den – før, men da fra fat.

Nese: Syrlige epler.

Smak: Tørt eplepreg.

Kommentar: Tørr nok, og eplete nok. Litt lite funk, den er litt for ren i smaken. Men likevel sånn ca det beste som er å få på polet for tiden. Jeg burde vel ta en «taste-off» med den mot Dunkerton’s Organic.

Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.

Ardbeg Dark Cove 46,5 %

Jeg har riktignok nettopp publisert notater for Ardbeg Dark Cove, men da ble den smakt på tampen av en smaking med seks whiskyer. Dessuten kommer den på polslippet neste uke, og jeg hadde lyst til å smake den opp mot Lagavulin 8 år. På Systembolaget kostet Dark Cove 999 SEK, på polet kommer den på hele 1141,20. Det er ganske mye penger for en tapning uten aldersangivelse, men rimelig standard for en Ardbeg av begrenset opplag. Dark Cove er «a clandestine meeting of Ardbeg matured in ex-bourbon casks and a heart matured in dark sherry casks. The darkest Ardbeg ever» sier produsenten. Vel, jeg kunne gjerne tenkt meg å vite hva de mener med «heart». 10 %? 50 %? Skal jeg tolke dem bokstavelig og regne ut at om et hjerte veier 300-350 gram og gjennomsnittsvekten for et voksent menneske er 70 kilo eller deromkring er hjertet 0.5 %? Who knows? Vel, noen på Ardbeg, antar jeg. Uansett, også i følge Ardbeg skal Dark Cove på grunn av dette hjertet ha «waves of treacle toffee, coal tar, squid ink, noodles and toasted coffee grounds».

IMG_4114

Nese:  Torvrøyk, litt sitrus, karamellsaus og skorpa på formkake. Med vann finner jeg grillet banan og røyken får et vagt medisinsk preg.

Smak: Kald torvrøyk, aske og kull. Hint av lær og svidd gummi. Med vann mer røyk, svidd formkake og bakt frukt, banan og kanskje pære.

Kommentar: Det er jo godt, bevares, og den smaker mer i dag enn den gjorde sent på kvelden. Jeg drikker gjerne opp en flaske eller fler, det er ikke det.

Jeg synes ikke vi kommer utenom å sammenligne denne med Lagavulin 8, prismessig. Begge er i mine øyne skikkelig gode, utvilsomt ganske unge, whiskyer med ekstremt torvpreg. Begge er spesialutgaver, begrenset opplag, kun tilgjengelig i år og så vips, borte. Men den ene er altså omtrent dobbelt så dyr som den andre. Er det noen grunn til det? Ikke, så vidt jeg kan se, noe annet enn hype. Ardbeg har en solid fanbase som tilsynelatende er villig til å betale. Lagavulin? Vel, Lagavulin har utvilsomt også en solid fanbase (tilfeldigvis med et visst overlapp med Ardbeg sin). Kunne Diageo solgt åtteåringen for en tusenlapp? Helt sikkert. Hadde det vært lurt? Tja. Nå har jeg kjøpt to flasker Lagavulin 8 år, og om jeg rekker før det blir tomt kan det tenkes jeg kjøper en til. Ardbeg Dark Cove, derimot, har jeg kjøpt to drammer av. Denne flaska er tiltenkt NMWL Trondheim, og kommer jeg på møtet der den drikkes vil jeg nok kjøpe en dram til. Men det er i grunn nok. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er unøvendig dyr. Jeg føler at jeg betaler for hypen snarere enn for whiskyen, og det gidder jeg faktisk ikke.