Myken Arktisk Sommergin

Hos småskalaprodusenter er gjerne de fleste prosesser basert på håndkraft og derfor arbeidstunge. Sånn er det også på Myken destilleri, så når det skal tappes sprit på flaske innkalles alle aksjonærene (om de befinner seg på øya) til dugnad. Og er du heldig og befinner deg på Myken som turist og glad amatør kan du risikere å få en invitasjon du også. Sånn gikk det for oss, vi kom til Myken med kveldsbåten den ene dagen og etter frokost neste dag troppet vi mannsterke opp på destilleriet for å hjelpe til å tappe splitter ny Myken Arktisk Sommergin på flaske.

Gin på tank og flaskefylledings (det er sikkert det riktige, tekniske navnet).

Prosessen for å lage gin er selvsagt noe annerledes enn prosessen for å lage whisky, men tappelinja er den samme. I dette tilfellet var en ny batch av nylig omdøpte Myken Arktisk Vintergin (tidligere Myken Arctic Gin) tappet dagen før, så alt det nødvendige verktøyet var allerede satt opp. Noen ting måtte likevel forberedes før godsakene begynte å flyte, for eksempel måtte pappesker hentes ned fra der de var lagret og gjøres klare. Dette medførte en smule hastig matematikk: Hvor mange esker à seks trenger vi for å pakke det antatte antallet 280 flasker? Og siden papphylsene som tres rundt flaskene koster det samme enten de er 25 eller 50 cm lange har man selvsagt tenkt to-for-prisen-av-en, så de måtte kuttes i to for hånd.

Tomflasker klare til å fylles.

Men så kunne de frammøtte dugnadsdeltagerne fordeles utover tappelinja. Foruten den opplagte «tappe spriten på flaska» besto den av følgende poster:

Putte kork på flaska og trykke korken ned i flaska (med hjemmelaget verktøy).
Sette baketikett på flaska.
Sette frametikett på flaska.
Sette foliehatt over korken og bruke varmepistol på foliehatten slik at den krympet på plass.
Sette papphylse på flaska, putte flaska i pappeske og tape igjen pappesken når den er full.
Laste pappesken på pall og klistre etikett på pappesken.

Undertegnede på «sette baketikett på flaska»-stasjonen.

Noe av stasjonene hadde hjelpemannskap. Noen hentet fram tomflasker fra pall til tappestasjonen eller satt korker løst på flaskene så en person kunne konsentrere seg om å trykke dem ned. Jeg satt og klistret på baketiketter og fikk innimellom hjelp til å pirke etikettene av rullen de kom på. Bodil, som klistret på frametikettene, hadde først en og så to hjelpere som satt og pirket bakarket av etikettene (noen av dem var mer gjenstridige enn andre). Likevel var etikettstasjonen en flaskehals (pun intended) i flyten.

På rekke og rad.

Utover at det selvsagt var morsomt å være med på noe slikt for oss som ikke jobber med spritproduksjon til daglig, var det også generelt en sosial hendelse (noe som  vel er kjennetegnet på en god dugnad, men det er nå så), og en utmerket måte å bli litt bedre kjent med flere av menneskene bak Myken destilleri.

Frametikett, foliehatt og emballasje i sikte.

Så altså: Myken Arktisk Sommergin.

I motsetning til den opprinnelige ginen fra Myken (mine smaksnotater her), benyttes ikke egenprodusert maltsprit i produksjon av sommerginen, men ren 96 % sprit fra Arcus. Dette er et bevisst valg som er tatt for at sluttproduktet skal bli «lettere» i karakter, en som kanskje egner seg bedre til G&T enn til å drikke bart (i alle fall om man liker &T…), herav «sommer», mens maltsødmen man får fra den egenproduserte spriten gir en litt tyngre eller fyldigere profil som kanskje egner seg bedre under vinterstormene. Ikke at man ikke kan drikke vinterginen om sommeren (jeg har testet, det gikk helt fint), og vise versa (vil jeg anta).

Krympeplast for viderekomne.

Den andre store forskjellen på de to utgavene ligger i smakstilsetningene. For der vinterginen har fått de mer tradisjonelle gin-smakene er sommerginen noe helt for seg selv.

Enden er nær.

Om spriten kommer langveis fra er nemlig de andre ingrediensene til gjengjeld særdeles kortreiste. 13 smakstilsetninger er brukt, både urter, bær, røtter og tare, og alle vokser de på (eller i ett tilfelle: i havet rundt) Myken. Så kan man jo prise seg lykkelig over at det vokser einer på Myken, ellers ville det jo ikke blitt gin. Fram mot lanseringen på polet 7. september har Myken destilleri presentert ingrediensene en etter en på Facebook. Selv tok jeg bilder av de jeg ramlet over i løpet av mine fire dager på øya, så her kommer en liten botanisk leksjon, delvis illustrert:

Mjødurt

Mjødurten blomstret for fullt når vi var på Myken, og siden Roar nevnte at han burde ha plukket mjødurt før sesongen var over meldte jeg meg (og forsåvidt eldstemann) frivillig til å ta en runde. Mjødurt er en plante i rosefamilien, og som navnet tilsier ble den brukt i mjødproduksjon, da den har litt bakteriehemmende egenskaper og dessuten en karakteristisk lukt/smak.

Klippe, klippe, sa kjerringa.

Rabarbra

Rabarbra trenger fohåpentligvis ingen nærmere presentasjon, men det er altså en nytteplante i slireknefamilien. Har du ikke som barn fått rabarbrastilker og et glass med sukker til å dyppe dem i bør du teste det så fort du har mulighet.

Sisselrot

Sisselrot er en bregneart som har en rot – eller rettere sagt en jordstengel – som er spiselig og smaker lakris.

Strandkjeks

Strandkjeks tilhører skjermplantefamilien. Enkelte skjermplanter er svært giftige, mens andre er spiselige. Det sier seg kanskje selv at strandkjeks faller i den siste kategorien.

Krøkebær/krekling

Kreklingbær er botanisk sett ikke bær, men steinfrukt med mange steiner per frukt, men safta fra krekling er i alle fall egnet til å lage blant annet gele av, og man kan fint spise krekling når man er på tur i skog og mark, selv om de fleste nok foretrekker blåbær.

Krekling og einer i skjønn forening.

Einerbær

Einerbær er heller ikke egentlig bær, men kongler. Ser vi bort fra den fun-facten er altså einerbær den ingrediensen som er viktigst om man har lyst til å kalle et krydret brennevin for gin.

Fingertare

Fingertare finner du overalt i fjæra, langs hele norskekysten og til og med på Svalbard. Den vokser ned til 10-20 meter. Som navnet tilsier ligner bladet på fingertare på en hånd med lange fingre.

Tindved

Kan man si at det er in med tindved? Jeg synes i alle fall man får tindved i hytt og gevær både på gourmetrestauranter og i for eksempel øl. Ikke at jeg skal klage, jeg synes tindved er godt, jeg. Smaken kan sammenlignes med pasjonsfrukt, men er vel egentlig noe helt for seg selv. Tindved er en buskeplante i tindvedslekten, og navnet kommer av at den harde veden egner seg godt til rivetinder.

Rips

Rips er en hel slekt for seg selv, den omfatter over 150 arter av som regel 1-1,5 meter høye busker som også omfatter solbær. De røde bærene vi vanligvis omtaler som rips antar jeg de fleste lesere er kjent med.

Rosenrot

Rosenrot er en plante i bergknappfamilen, navnet har den fordi roten lukter som roser, logisk nok. Rosenrot benyttes i kosttilskudd og alternativ medisin og hevdes å ha lignende egenskaper som ginseng, men det har ikke kunnet påvises vitenskapelig at den har noen effekt. Som smakstilsetning, derimot, skal man kanskje ikke kimse av den.

Surblad

Engsyre, eller surblad, kan gå på slektstreff med rabarbra, den tilhører syreslekta i slireknefamilien. Bladene har vært brukt som legemiddel, men i ginen fungerer den nok først og fremst som erstatning for sitrus – det vokser overraskende lite sitrusfrukter på Myken.

Blåbær

Burde ikke trenge noen introduksjon. Botanisk er den en dvergbusk i lyngfamilien. Praktisk er den en utmerket kilde til blant annet forsfriskning når man er på tur i skogen og til lilla hud på hendene og rundt munnen når man har blitt for ivrig med plukkingen og spisingen.

Multer

Multer tilhører rosefamilien. Selv synes jeg multer smaker best når man plukker dem på tur og putter dem rett i munnen, men selv da kan jeg like gjerne spandere det jeg finner av bær på noen andre (takke meg til blåbær, altså). Multer er heller ikke bær i botanisk forstand, men en samfrukt satt sammen av mange steinfrukter. Eller «vassblemmer og stein» som en gammelonkel av meg ville ha det til.

Multeplukking på Myken.

Og det var 13, om jeg ikke har talt feil.

Rundt 280 flasker ble altså tappet av denne første batchen, og vil du ha en flaske bør du kanskje sitte klar klokken åtte fredag morgen, men i teorien skal Myken Sommergin være tilgjengelig på bestillingsutvalget hele året rundt (i praksis vil det nok komme batcher som blir utsolgt, i alle fall i overskuelig framtid).

For å sette sammen den perfekte smaksprofilen har de destillert hver ingrediens for seg, og flaskene med slanter av smakssatt sprit sto på hylla på destilleriet. I etterkant angrer jeg på at jeg ikke ba om å få smake på et par.

Etter å ha vært med på tappingen føler jeg nok såpass eierskap til produktet at det ikke er noen grunn til å late som om det følgende kan leses som en objektiv omtale (men om jeg hadde synes produktet smakte fryktelig hadde dere nok fått høre det, tross alt). Vi fikk selvsagt smake på produktet etter at tappedugnaden var over, men jeg fikk også med meg en smaksprøve for å kunne sette meg ned og skrive litt skikkelige notater. Det burde jeg gjort for to uker siden, før skolen startet og forkjølelsen ankom husholdningen. Men i dag er jeg såpass nesten frisk at jeg våger meg på et førsteutkast, bare for å gi dere en pekepinn på hva dere kan forvente dere, så får jeg heller komme tilbake med et litt skikkelig notat ved en senere anledning (men det blir etter fredagens slipp).

Jeg har hatt en dråpe vann i (i stedet for tonic), derav tåken.

Myken Arktisk Sommergin 47 %

Nese: Umiskjennelig gin, men ellers veldig frisk og urtete eller kanskje helst blomstrete. Mjødurten er tydelig merkbar, i tillegg synes jeg det lukter persille, men det får vi anta kommer av en annen plante i dette tilfellet. Med en skvett vann dukker det opp noe sitrusaktig og et hint av lakris.

Smak: Det er egentlig her moroa starter (eller er det fordi nesa mi ikke er helt på topp?). Det smaker veldig mye rart. Einerbær, ja, men også en underlig sitronskallignende ting og en apotekaktig lakris. Hadde jeg ikke akkurat lest (skrevet) om rababra og tare så hadde jeg kanskje ikke brukt de ordene, men det smaker både rabarbra og tare.

Kommentar: Som sagt, jeg er langt fra objektiv, men jeg synes det er godt.

 

Viktig å matche hårfargen til etikettfargen når man skal tappe gin.

Bergslagen Oak Gin 48 %

Bergslagens eika gin ble sluppet på Systembolaget i mars. Den er modnet i seks måneder på eks-sherryfat som først er brukt til å modne svensk whisky. Seks måneder er ikke all verden, men ginen har i alle fall fått fin farge.

Nese: Frisk gin-lukt. Definitivt einerbær, men også sitron og noe annet fruktig. Ingen videre endring med vann.

Smak: Litt såpete. Einerbær, koriander, hvit pepper og gelegodteri. Med vann fremheves sødmen, og jeg finner sukkerspinn og lett grillede marshmallows, men einerbærene er fortsatt dominerende.

Kommentar: Godt er det. Den kunne nok vært mer kompleks, og for min del kunne den gjerne hatt mer fatpreg, men samtidig vet jeg ikke om det ville gjort den så mye bedre, egentlig.

Kjøpt på Systembolaget, bestillingsutvalget.

Lesestoff til helga #114

Whisky

Irland: Har du smakt whisky modnet på irsk eik? Neppe, for Irland er ikke akkurat kjent for sine eikeskoger. Men Irish Distillers Ltd har funnet nok trær til å eksperimentere, og lanserer Midleton Dair Ghaelach som er modnet på irsk eik. Dave Broom forteller om prosessen på Scotch Whisky.

Devon: Bølgen av nye whiskydestilleriprosjekter er ikke forbi. Dartmoor Whisky Distillery har planer om å starte «Devons første» (som claim to fame er det kanskje begrenset imponerende, men noe skal man jo reklamere med) i det gamle rådhuset i Bovey Tracey, sørvest for Exeter. Prosjektet er så lang finansiert av grunnleggerne Greg Millar og Simon Crow, men nå har de startet Kickstarterkampanje for å finansiere innkjøp av råvarer for å starte produksjonen. De har tatt et noe orginalt valg i at de ikke har tenkt å brygge washen selv, men kjøpe den fra det lokale bryggeriet Dartmoor Brewery. Til gjengjeld har de fokus på lokale råvarer, byggen er lokalt dyrket og er maltet hos Tuckers Maltings rett i nærheten. De har også Frank McHardy med seg på laget, så helt ute å kjøre kan planene umulig være. Les også en kort artikkel i Torquay Herald Express.

boveytracey
Bovey Tracey på Google Maps

Irland: Om du liker det Bruichladdich gjør eller ikke, det er vanskelig å nekte for at Bruichladdichs nyere historie er en suksesshistorie. Mark Reynier har vært en av de viktigste drivkreftene i den historien, nå har han gått løs på det irske markedet, med Waterford Distillery. Malt Review har fått en lang prat med Reynier om Waterford og om hvordan man starter opp et destilleri.

Bergen (og verden): Er du tilfeldigvis i Bergen i morgen? 28. mai er årets Ardbeg Day (eller i år: Ardbeg Night) og The Tasting Room markerer med både mini-Islayfestival (14.15-18) og Ardbegfest (23.00).

tastingroom_ardbegfest

Ardbeg Day markeres som regel flere steder enn på Ardbeg og hos The Tasting Room, så sjekk om det finnes arrangementer nær deg. En liten markering her på bloggen er også tradisjon, men jeg tror det må bli gjensmak-gjennomgang i år om ikke jeg klarer å rote fram noen usmakte samples, for jeg har ingen nye Ardbegtapninger i skapet (vel, noen usmakte Lot-nummer av tidligere smakte tapninger har jeg alltids…).

Jura: Willie Cochrane, som har vært manager på Jura Distillery de siste 11 årene, går av med pensjon, melder scotchwhisky.com. Han etterfølges av Graham Logan, som har jobbet ved Jura i lengre tid, så det er ingen grunn til å forvente store omveltninger.

Sider

New York: The Town Dish har tatt en prat med folka bak Star Cider.

Vermont: Mens the Localvore har besøkt Eden Speciality Ciders.

Oslo: Vill & Syrlig er tilbake. Det vil si: Det blir festival i år også, 9. september hos Smak Selv. Her må Oslotur vurderes…

Øl

Bergen: Bergen ølfestival vokser, årets festival går av stabelen 2. og 3. september og så langt er 38 norske bryggerier på deltagerlisten. Les mer hos Ølportalen og på festivalens hjemmeside, kjøp billetter gjennom TicketCo.

Drammen: Dag en av Haandbryggeriet ølfestival skjer akkurat nå, men fortvil ikke, det kommer en dag i morgen også.

Oslo: Har du bedre tid neste helg må du til Oslo, der Grünerløkka Brygghus organiserer Mikrobryggfest fredag og lørdag.

Verden: Noen ser seg blinde på ppm-måling av peat i whisky, andre på IBU-tall for øl. Draftmag forklarer hvorfor det siste ikke nødvendigvis er så lurt (mange av argumentene er forøvrig de samme for hvorfor ppm ikke er noen fasit).

Annen drikke

London: Vel, nå vet jeg hvor jeg skal bo neste gang jeg skal til London uten barn på slep: Portobello Road Gin åpner i november «The Distillery», fire etasjer med destilleri, blendingfasiliteter, smaksrom, restaurant og hotellrom, melder Metro.

Myken Arctic Gin 47 %

(Merk: Smaksprøvene – og bursdagspresangen – er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

På maislippet kommer gin fra Myken endelig på polet, og i den anledning passer det vel med en liten vertikal? Her er batch 1 på 47,3 %, som jeg allerede har skrevet om, batch 2 på 47 %, smaksprøve fra da jeg besøkte Myken i forbindelse med den offisielle åpningen i september, og batch 3, den som kommer på polet, også den på runde 47 %, i lekker halvlitersflaske med den fantastisk fine etiketten designet av Metric Design. Legg forøvrig merke til at jeg har den aller kuleste flasken fra batch 3, nemlig nummer 42 (svaret, som alle vet, på livet, universet og alt). Det er vel sånn ca den tøffeste bursdagspresangen jeg har fått på ganske lenge (ja, jeg ble 42 også).

IMG_2400

Batch 1

Nese: Agurk, einer, friske urter, koriander og karve.

Smak: Einerkvist, lett lakrispreg. Mer såpete koriander med et par dråper vann.

Batch 2

Nese: Urter og sjø. Einer og karve. Noe voksaktig, samt varmt treverk.

Smak: Såpete koriander, urter og sjøpreg.

Batch 3

Nese: Einerbær og søtlig einertre, friske urter, svart pepper, sjø.

Smak: Såpete koriander, lett lakris, einerbær, granbar og appelsinskall.

Kommentar: Det er et tydelig slektskap her, litt tweaking har det nok vært av oppskriften mellom batchene, men ingen radikale endringer. Jeg må si jeg tror de jobber i rett retning også, jeg synes batch 3 er best. Alle tre er utmerkede nippe-giner, og det ville derfor forundre meg stort om de ikke også funket i drinker, enten de er av den enkle gin tonic varianten eller de mer kompliserte med ørten ingredienser.

Myken Arctic Gin blir altså å få på bestillingsutvalget på polet fra og med fredag 6. mai, til den nette sum av 509,90 kroner for en halv liter, det er ikke ueffent, skal jeg si deg. Bestillingsnummeret er 3957902 og det er i første omgang bare et par hundre flasker tilgjengelig, så her er det ingen grunn til å nøle.

Lesestoff til helga #110

Whisky

Woo-woo-land: På listen over «whiskyprodukter jeg ikke trenger» kommer dette Indiegogo-prosjektet ganske høyt: WooWhiskey. Det later da altså til å bestå av to små kuber av eik som du skal putte i whiskyglasset ditt for å… Vel, joda, punkt to på lista over hva produktet skal gjøre for deg sier noe om smaken, selv om man kan lure litt på hvorfor noen skulle ønske å legge til mer smak av eik i en whisky, hadde det ikke vært enklere å finne en whisky med mer eikesmak i utgangspunktet? Resten av lista har høy hipsterfaktor (og da i den mest negative betydningen av ordet «hipster»): «Få oppmerksomhet», «se stilig ut», «vær den første til å ha et personlig whiskeytilbehør». (Hva søren er et «personlig whiskeytilbehør», forresten? Om jeg har mitt eget glass, teller ikke det?) Det samme gjelder resten av markedsføringen, du kan f.eks. velge den pakken som gir deg eikekubene pluss en tversoversløyfe av eik:

woowhiskey2Men bare om du er en «gentleman», selvsagt. Er du dame som liker å gå med tversover får du shoppe et annet sted. Ikke kan jeg si at prosjektets offisielle støttespillere gir meg noen overveldende tillit, heller:

woowhiskey1

Både Pernod Richard og Jameson burde egentlig skamme seg over å delta på en slik liste. «Woo» er heller ikke et fryktelig tillitvekkende navn på et produkt, for å sitere Rationalwiki:

Woo is a term used among skeptical writers to describe pseudoscientific explanations that have certain common characteristics.

The term comes from woo-woo, an epithet used in the 1990s by science and skeptical writers to ridicule people who believe or promote such things. This is in turn believed to have come from the onomatopoeia «woooooo!» as a reaction to dimmed lights or magic tricks. The term implies a lack of either intelligence or sincerity on the part of the person or concepts so described.

(Via gruppa Malt Maniacs and Friends på Facebook, der entusiasmen også var begrenset.)

USA: Andre meningsløse markedsføringsstunt jeg har kommet over denne uka inkluderer whiskey «filtrert» gjennom bladgull, eller «flakes made of 24 karat gold». Jeg sliter litt med å forstå at det skulle ha noen effekt på spriten, men det har gitt produsenten en unnskyldning for å lage liggende (! Håper korken er av god kvalitet) esker til flaskene som da selvsagt ser ut som guldbarrer.

Øl

Internett: Untappd har lansert nye sider for «venues», altså steder der øl serveres. Driver du et ølsted kan du nå ta eierskap til Untappd-siden for stedet og legge til events og holde kranlista oppdatert. Hvor dette passer inn i det nye, oppmyknede norske regelverket er uklart, men det kan i alle fall bli et nyttig verktøy når man er ute på reise.

Tyskland: Apropos reise, The Telegraph har vært i Bavaria.

Annen drikke:

San Fransisco: Harahorn small batch gin fra Det norske brenneri fikk gullmedalje i San Francisco World Spirits Competition, melder Hegnar.no. Det er god reklame og har allerede solgt inn både gin og akevitt fra Det norske brenneri til barer i USA. Samtidig høres det kanskje mer imponerende ut enn det er. SFWSC har usannsynlig mange klasser og deler ut medaljer til ganske mange merker. Når jeg filtrerer på Gin er det f.eks. 188 merker, hvorav 17 har fått «double gold», som er den gjeveste utmerkelsen, og hakket bedre enn Harahorns enkle gull. Og Harahorn deler gullplassen med 31 andre merker. På den annen side, blant de beste 48 i en gruppe på 188 er jo ikke så dårlig det heller.

Lesestoff til helga #107

Whisky

Rutetid av Frode Øverli i Dagbladet 30. mars 2016
Rutetid av Frode Øverli i Dagbladet 30. mars 2016

East Kilbride: Skottlands nyeste whiskyprosjekt ble kjent denne uken, Burnbrae skal bygges på et område der det før lå en Rolls Royce fabrikk i East Kilbride sør for Glasgow, melder Whisky Advocate. Destilleriet skal stå ferdig i løpet av 2017 og vil ha en kapasitet på 2 millioner liter alkohol i året. Bak prosjektet står Campbell Meyer & Co., kjent for sine uavhengige tapninger under merkenavnet Hart Brothers, samt en rekke blends. Opprinnelig var destilleriet tenkt å være et rent volumdestilleri for å produsere basiswhisky til Campbell Meyer & Co sine blends, men Harry Riffkin fra Tatlock & Thomson overbeviste ledelsen om at de også burde satse på høy-kvalitets singlemalt, blant annet ved å vise dem tegninger fra Spirit of Hven, et av de første destilleriene han selv var involvert i. Arbeidet ved Burnbrae har kommet lenger enn de fleste prosjekter har når de blir kjent offentlig, spritpannene er allerde bestilt, finansieringen er i orden, og alt ligger an til de første spadetakene på tomta høsten 2016.

Grimstad: Det norske brenneri har fått Jon Bertelsen med på laget, som Master Blender, no less. Les mer i Horecanytt. Vi gratulerer Jon med ny ekstrajobb og Det norske brenneri med upåklagelig ansettelsestaktikk.

Speyside: En ny festival ser dagens lys i Elgin i september, en festival av typen «alle under ett tak» i motsetning til de tradisjonsrike Speyside-/Dufftownfestivalene der ting generelt har foregått rundt om kring på destilleriene. Festivalen vil forgå i Elgin Town Hall fra 9.-11. september, og billettene legges ut i juni.

Verden: En visuell framstilling av hvilke nasjoner i verden som drikker mest whisky, her er det gode muligheter for å lære litt geografi også, i tillegg til whiskytrivia.

Campbeltown: Kate Watt driver research for byvandringen (som jeg er påmeldt, hurra!) hun skal arrangere under Campbeltown Malts Festival i mai og har kommet over noen veldig kule kart som viser ganske detaljert hvor destilleriene lå i 1898, men også hvor de forskjellige delene av destilleriet var lokalisert (på grunn av brannfaren, det er forsikringskart). Springbank har ikke endret seg mye.

Islay: John MacLellan, som var destillerisjef hos Kilchoman fram til 2014 når han måtte si fra seg rollen på grunn av prostatakreft, døde desverre av sykdommen denne uka. Familien har startet en minnekampanje til støtte for Beatson Cancer Charity, og du kan lese mer om MacLellans rolle hos Kilchoman og noen minneord fra andre berømtheter i bransjen hos Scotchwhisky.com.

Sider

USA: The Town Dish skriver om fire damer som gjør seg bemerket i «Hard Cider» trenden. («Hard Cider» betyr forøvrig det samme som sider/cider på denne siden av dammen, amerikanerene bruker nemlig «Cider» om (ugjæret) eplejuice.) Og om du plutselig befinner deg i en velassortert siderbutikk (eller -bar) i USA, kan denne listen fra Paste Magazine være kjekk å ha: 82 sidere blindsmakt og rangert.

Storbritannia: Skal du ikke lenger enn til Storbritannia i ferien kan amerikansk sider være vanskelig å finne, da er kanskje denne listen over nasjonens ti beste siderfestivaler en nyttigere side å bokmerke.

Øl

Trondheim: Neste fredag avholder Det god øls klubb (klubbsider på Facebook) sin årlige hjemmebryggerfestival. Er du brygger er det enda ikke for sent å melde på øl, men skynd deg, fristen er 5. april. Er du derimot ølhund er det bare å melde seg inn i klubben snarest (dette er et lukket arrangement) og troppe opp fredag klokken 17.

Oslo: Folka bak Little Brother Brewery har lyst til å åpne ølbutikk med «growler filling station», det vil si muligheten for å fylle 2-liters flasker kjent som «growlers» på stedet slik at man kan selge øl også fra bryggerier som ikke kan levere flasketappet øl selv. For å få det til har de startet Kickstarter-kampanje, og du kan lese mer – og støtte prosjektet om du vil – på prosjektsidene på Kickstarter.

Stavanger: Årets What’s Brewing går av stabelen 21.-22. oktober på Tou Scene, og billettene ble sluppet i går. Dagsavisen kan melde om rekordsalg, de hundre «early bird»-billettene var solgt ut i løpet av sekunder. Det er fortsatt billetter igjen, men om du har tenkt deg avgårde er det nok like lurt å kjøpe så snart som mulig. BYAS har en liten artikkel i sakens anledning og nevner noe av det du kan se frem til som gjest.

Skottland – og verden: Man kan si mye rart om BrewDog (og mangt har blitt sagt), men det er vanskelig å komme utenom at de som merkevare er en suksess. The Guardian skriver langt, og godt, om veien dit.

Øvrig drikke

Cornwall: The Evening Standard skriver om ett av de nyere gindestilleriene som har dukket opp i England, Southwestern Distillery med merkevaren Tarquin’s Gin, oppkalt etter grunnleggeren Tarquin Leadbetter.

Oslo: DN har testet Oslos vinbarer.

Aberdeenshire: Brewdog presenterer sitt «håndverksdestilleri».

Verden: Gode historier selger, The Whisky Exchange Blog har skrevet om Linieakevitt.

Aprilsnarr

Siden datoen er den den er tenkte jeg jeg skulle inkludere et knippe av de drikkevarerelaterte aprilspøkene jeg har sett i dag (det er så sent på dagen nå at jeg håper jeg kan bli tilgitt for å avsløre dem…)

Avisa Hordaland melder at Voss skal lansere øl med helium. De lenker også til videoen av de to tyske vloggerne som «tester heliumøl» (videoen er også en aprilspøk, noe år gammel nå, men verdt å se likevel).

Ikke så glad i helium? Hva med øl som brusetablett? Lett å ta med på tur (såfremt du skal til et sted med drikkevann lett tilgjengelig, selvsagt). Noen av oss er vel tilbøyelig til å mene at Carlsberg uansett ikke kan bli så mye verre, men Cafe.se bringer i alle fall saken om Carlsberg «ølbrus».

Scotch Malt Whisky Society annonserte at de har «ansatt» verdens første «Master Sniffer», hunden Chaucer. Hiv deg på telefonen for å bestille den første whiskyen valgt ut av Chaucer: D1.1 Barking Mad.

Og så til en man nesten skulle ønske stemte: The Whiskyexchange «avslører» at EU jobber med regler som vil bety at all whisky må ha aldersangivelse senest 2017.

Eller hva med Cadenheads nyeste tapning som de postet følgende info om på Facebooksiden sin i dag:

Quick heads up about an upcoming bottling under the small batch range. This is actually a vatting of two casks, one of which had slipped understrength but the three casks vatted together have brought the whisky up to 53.7%

We hope to bottle this in the next 3 weeks, we do not expect this to stay on the shelves for very long. Price is not yet finalised but we expect it to be on the upper reaches of affordable.

Further details to follow.

 

ardbeg-glenlivet

Det mest iøynefallende her er «Ardbeg-Glenlivet». Vel bruker Cadenhead «-Glenlivet» på eldig mange av sine tapninger, men kun på de der destilleriet en gang i tiden brukte det selv fordi Glenlivet var regnet som et kvalitetsstempel på whisky fra det gitte området; dalen der elva Livet renner. Ardbeg ligger ikke akkurat i nærheten, kan du si.

Mange nok falt for spøken til at de i løpet av ettermiddagen så seg nødt til å oppdatere:

Clearly the Ardbeg-Glenlivet label was an April Fools, this little joke back fired, as we have had a number inquires of when this bottling will be available in our stores.

Lesestoff til helga #105

Whisky

New Zealand: Myken er, enn så lenge, verdens nordligste whiskydestilleri. På den andre siden av kloden ligger Cardrona, verdens sydligste whiskydestilleri. Cardrona startet destillering i 2015, så planen er at vi må vente helt til 2025 før vi får smake whisky derfra, men i mellomtiden skal de blant annet selge vodka og likør. Les mer, og se film fra Cardrona, hos stuff.co.nz.

Skottland: The Famous Grouse får ny master blender, Kirsteen Campbell, som legger den til sin «portfolio», da hun allerede er, og skal fortsette som, master blender for Cutty Sark. Tidligere master blender for The Famous Grouse, Gordon Motion, blir i Edrington som «master whisky maker» med ansvar for Edringtons maltwhiskyer, bl.a. Highland Park, Glenturret og Macallan. Via The Spirit Business.

Verden: Det var kvinnedag på mandag, og selv om det finnes alvorligere saker å kjempe om i den forbindelse er sjåvinisme alltid verdt å peke på, og whiskyverdenen er (dessverre) full av sjåvinisme (og selv når den tar formen «Kult at du liker whisky du som er jente» er den faktisk fremmedgjørende). Her er noen av artiklene om kvinner og whisky i anledning kvinnedagen som jeg har funnet:

Sider

Portland og Bristol: Det har vært siderkonferanse i Portland. Der var Bill Bradshaw som pratet med Cider Chat om sider og siderturisme i Bristol-området (i England altså). Mer lokalt i forhold til konferansen har The Town Dish en artikkel om siderturisme i Portland. Ja takk, begge deler, sier jeg.

Øl

Bergen: Godt i glasset har besøkt Ekangersmuget, Norges nest minste bryggeri.

Stavanger: Nytt mikrobryggeri på gang, BYAS har pratet med karene bak Jåttå bryggeri.

Øvrig drikke

Verden: Gin er på frammarsj, mer spesifikt: Småskala, «håndverksgin». Ginsalget star seg opp, melder The Guardian. Og da vil de store aktørene også være med, selvsagt. The Drum tar en titt på hva det betyr, og hva er egentlig «craft»?

The Norse Cask Gin Project Aged Gin 11 år 66,6 %

Gin produsert på pot stills av kobber med mer enn femten urter. Lagret i eks-bourbonfat i over 10 år, og deretter seks måneder på fat som hadde holdt Port Ellen fra 1979. Tappet for WhiskyOwner.com, kjøpt i København for nærmere ti år siden.

IMG_8306

Nese: Furunål, einertre, urtehage, fuktig bourbonfat (som å stikke nesa i et bung-hole). Jo mer vann, jo mer einer, men også sitronpai, vanilje og røsslyng.

Smak: For mye sprit på full styrke, men det smaker einer, kalk, aske og vanilje. Med litt vann får jeg mye krydder av alle slag; koriander, spisskumen, kanel, laubærblad og pepper. Men også røde bær og mer aske.

Kommentar: Det er umiskjennelig gin, men med en helt annen dybde enn noe annet jeg har smakt med «gin» på etiketten. Man KAN sikkert bruke den til gin tonic (som sagt er det umiskjennlig gin), men det ville nærmest vært blasfemi.

Barekstens fatlagret gin fra Det norske brenneri 46 %

IMG_8305

Nese: Enebær og urter, timian og rosmarin. Og kystflora, om det gir mening? Det er dessuten hint av vanilje her, formodentlig fra fatet. Jeg prøver med et par dråper vann og får sitrus, sitron og einernåler.

Smak: Avrundet og litt såpeaktig (men ikke nødvendigvis negativt) ginsmak, enebær og urter her også. Litt lavendel, synes jeg det smaker. Litt svart pepper på ettersmaken gir et godt kick. Den får nesten mer kick med et par dråper vann, litt chili-preg, rett og slett.

Kommentar: Fatet hadde kunnet få ta mer plass, føler jeg. Men det er en god gin, med bare et lite hint av den avrundingen som fatlagring gir.

Myken Arctic Dry Gin 47,3 %

(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Myken er øyeblikkelig klar til å lansere sitt første produkt. Det vil si, om du svinger innom kroa Emaus på Lovund i kveld kan du få deg en dram allerede nå. Ikke helt tilfeldigvis er også Roar Larsen på Lovund, han skal nemlig snakke om Myken destilleri på Sommeråpent som begynner nå klokka 21.30.

Og gjett hva jeg fikk i posten i dag?

myken_ginNese: Fin og ren ginlukt, einerbær, einertre, lett karve, furunål og koriander. Litt agurkaktig også, jeg må visst sammenligne med en Hendricks. Tydeligere, mer såpete koriander med et par dråper vann.

Smak: Ganske lett, litt sitrus, men mer mot appelsinskall enn mot sitron. Ganske såpete koriander, noe einerbær og einer…kvist? Nå har jeg aldri forsøkt å tygge på en einerkvist, skal jeg innrømme, men jeg innbiller meg at det smaker sånn.

Kommentar: Jeg kan ikke umiddelbart se noen grunn til at ikke denne skulle kunne skli rett inn på alle barhyller i hele Norge. Jeg liker den i alle fall, og det er da morsommere å skilte med en norsk gin enn en run-of-the-mill utenlandsk en? Her skal den i alle fall inn i barskapet så fort den blir tilgjengelig på polet en gang i høst.

Etter en kjapp tur bort i skapet etter Hendricks (en av mine favoritter, forøvrig) kan jeg konstantere, at, jo, det er en del likheter, særlig på nesa. Krydderene er litt mer utpregede på Myken, men jeg synes begge lukter agurk. Og begge har såpeaktig koriander på smaken, men Hendricks heller mer mot sitron og syrin. Adnams First Rate (som jeg også liker veldig godt) har en helt annen stil, med et mer ekstremt krydderpreg.

PS: Whiskysaga har skrevet om Mykens gin i dag, og har blant annet bilder av flaska samt litt mer detaljer om hvilke krydder som er brukt.