Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Dette var et av ølene i julekalenderen fra Lindheim, Salikatt, Graff og Monkey Brew.
Nese: Kirsebærsaft med et syrlig drag.
Smak: Kirsebærsaft med noko attåt. Perfekt mengde karbonering er med på å gjøre det forfriskende.
Kommentar: Ok, det er farlig nær saft, og som trofaste lesere vet er jeg ikke særlig fan av saft med alkohol. Men dette er verdens beste saft. Og da får det heller gå (og 3,75 er jo særdeles sessionable, det er jo det). Jeg håper jeg kan få kjøpt mer av dette.
Nese: Syrlig og gjærpreget, med noe eplekakeaktig i bakgrunnen.
Smak: Frisk og lett fruktig, tørt kornpreg, mye gjær-action. På ettersmaken får jeg lett bitterhet og lett eple.
Kommentar: Forfriskende og ganske kompleks, du kan sitte og smatte og smake en stund. Jeg synes kanskje det blir i overkant mye gjær-bonanza i forhold til eple, og konkluderer med at Cider Weisse var bedre, men dette er også godt.
Hvilket minner meg på at jeg har minst en flaske Cider Weisse i kjelleren som garantert burde vært drukket…
Hula! Hula! (pineapple and yuzu sour) ble lansert fredag 24. juli, og da var det å få både på kran på Austmann Taproom og på flaske i bryggeriutsalget vegg i vegg. Vi testet det fra fat, og synes det var såpass godt at vi også kjøpte med noen flasker.
Nese: Syrlig, mot bruspulver og sure godterier. Det lukter definitivt ananas, men av den kunstige typen. Ananas-versjonen av pulveret inni lemon sherbets, kanskje? Og innslag av «noe annet» som vi vel kan anta at er yuzu.
Smak: Det smaker mer øl (det vil si malt) enn det lukter, men også på smaken er det en del syrlighet og smak av frukt – altså ananas. Her gjør også yuzuen seg mer gjeldende. Men også på smaken får jeg surt godteri som hovedinntrykk.
Kommentar: Jeg liker sure godterier og kunstig ananas, så flytende smågodt er helt i orden for meg, og konklusjonen blir «utmerket sommerøl».
Kjøpt på Austmann bryggeriutsalg.
Dette er en øl i Perennials «Dealer’s Choice»-serie, som henter inspirasjon fra coctails. For å «gjenskape» en Jack Rose har man tilsatt «en god dæsj» eplejuice i vørteren, som også inneholdt en del rug, og i tillegg er granateple og key lime juice tilsatt.
Nese: Krydderkake.
Smak: Friskere enn lukta skulle tilsi. Noe som kan minne om eple først og endel maltpreg. På toppen kommer krydderkakepreget og på ettersmaken er det bare krydderkake jeg kjenner.
Kommentar: Spesielt. Litt splittet personlighet, jeg vil stille spørsmål ved hvor velbalansert det egentlig er, samtidig smaker det i grunn ganske godt.
I går var det «Møt bryggeren» på Gulating Trondheim igjen, et arrangement som skjer jevnlig, men det var også Trondheimspremiere for Lierne øl. Vi tok derfor selvsagt turen innom, og fikk en kort (det var mange som ville prate med bryggeren), men trivelig prat med Tor Arne Moen, alias Lierne øl.
Tor Arne kunne fortelle at han fikk idéen til å starte bryggeri etter at lefsebakeriet i Lierne der han jobbet ble lagt ned av Orkla 2014. Foreløpig satser han på butikkstyrke, og ølet har allerede vært til salgs en stund i butikker i nærområdet, men nå har det altså dukket opp hos Gulating Trondheim slik at vi byfolk også kan få en smak. Hele seks forskjellige øl var tilgjengelig i går (pils, blonde, brown ale, red ale, IPA og multe-øl) og vi kjøpte selvsagt en av hver, men jeg skal nøye meg med notater for det mest spesielle i dag.
Lierne øl Cloudberry ale 4,6 %
Nese: Fruktig malt, litt syrlig. Vet ikke om jeg ville kommet på akkurat multe om jeg fikk ølet blindt, men siden jeg har lest etiketten kan jeg si at det lukter syrlige multer.
Smak: Friskt og lett maltøl med syrlig fruktpreg.
Kommentar: Det er ingen utpreget multe på smaken, og generelt kunne bryggeren nok tatt hardere i med bærene, men det er et godt, lett øl som jeg tipper vil egne seg på verandaen til sommeren.
Farge: De lyver ikke, den er rosa. Rosa med brunskjær, riktignok, men definitivt rosa.
Nese: Bringebærsyltetøy av god gammel årgang. Det glasset som ble glemt bakerst i kjelleren og dukker opp 25 år senere. Det vil si nærmest støvete og bare et vagt minne av bringebær.
Smak: Bringebærne er tydeligere på smaken, her kommer også et snev av humle og en smak av malt inn. Syrlig og friskt, forsåvidt.
Kommentar: Jeg kunne ønsket meg enda mer syrlighet, enda mer bringebær. Eller bare mer fylde i ølet. Kan det ha noe med butikkstyrken å gjøre, mon tro? Litt skuffende altså, men likevel ser jeg for meg at det kan funke i gitte situasjoner: Grillfest til sommeren, for eksempel. Det skal testes.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Da denne flaska med halsetiketten skrytende «1st The Original Rose Beer» sto i hyllene hos Gulating i Trondheim kunne jeg ikke gå forbi. Det er Brouwerij De Brabandere (Bavik) som ble grunnlagt i 1894. Det var da bonden Adolphe De Brabandere søkte kommunestyret i Bavikhove om løyve for å bygge et destilleri. Men det var først på 50-tallet da de kom opp med Petrus-ølene at etterspørselen begynte å ta av.
Wittekerke Rosé ble lansert i 2005 og er en variant av den orginale Wittekerke (en Wit på 5%, lansert i 1998) og bringebærjuice.
Farge: Rosa, sjokkerende nok. Men den er bleik og blass. Tynt og delikat skum.
Nese: Bringebærbrus. Bittesmå hint av mulige kryddertoner, men dette kan like gjerne være fra omgivelsene.
Smak: I overkant søte bringebærdrops basert på lett overmodne bringebær. Litt daff på smaken men hvetekarakten i bakgrunnen kjenner såvidt og lover gode smaker som desverre blir overdøvet av bringebæra.
Konklusjon: Greit alternativ til kjip industridessert.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Lindheim Ølkompani startet i 2013 av to bønder på gården Lindheim i Gvarv i Telemark. De skiller seg ut fra den øvrige mikrobryggeriverdenen i Norge ved å tilsette eplemost i alle øl. Inspirasjon hentes fra både Belgia og USA, delvis også gjennom et samarbeid med noen av Californias mest respekterte mikrobryggerier (Pizza Port, Lost Abbey, Port Brewing). Fatlagring drives det også med.
Dette er en session saison der det er tilsatt bringebær direkte i det ferdig gjærede ølet.
Farge: Gylden med et lite rødt tilsnitt. Pent og tett skum.
Nese: Bringebær med et friskt og gjæraktig tilsnitt.
Smak: Lett og tørr med en lett fruktig bismak av bringebær.
Konklusjon: En helt grei saison som smaksmessig er mye mindre preget av bringebær enn det duften er.
Innkjøpt: Gulating, Trondheim
Brouwerij Lindemans er et familieeid bryggeri i Vlezenbeek, Belgia – like sør for Brüssel. De produserer utelukkende lambicøl med forskjellige frukttilsetninger. Historien rekker tilbake til 1700-tallet og en gård med et lite gårdsbryggeri. Kommerisiell brygging startet i 1811 og i 1930 ble gårdsvirksomheten lagt ned da bryggeriet hadde såpass suksess og måtte utvides.
Lindemans Apple består av lambicøl som er lagret fra ett til to år på fat og der epler og eplejuice tilsettes. Totalt 25% av innholdet i flaska oppgis å være frukt (eplejuice) og i tillegg er det tilsatt fruktose, søtningsmiddel og aroma!
Farge: Dyp strågul.
Nese: Eple. Et lite kornpreg med hint av humle langt baki et sted.
Smak: Søt eplenektar med kullsyre. Ettersmaken har den daffe smaken av kunstig søtnindsstoff av noe slag.
Konklusjon: Alt for søtt. Som dessertøl med is oppi hadde det kanskje fungert. Hva de skal med søtning, søtningsmiddel og aroma når de har 25% juice er over min forstand. Det er bortimot grunn nok til å styre unna.
Founders Brewing i Michigan har laget et mer særpreget sommerøl. I Norge ankommer det naturlig nok i oktober (spesialølslippet på Vinmonopolet) – svenskene fikk det i august.
Brygget i seg selv er basert på en rimelig standard ale men det bringebær er tilsatt ved forskjellige punkter under gjæringen.
Farge: Lys brunt med et godt rødlig skjær.
Nese: Bringebærdrops.
Smak: Veldig søt bringebærsaft med hint av malt. Frisk i kald tilstand, men går mot kvalmende når temperaturen stiger. Ettersmaken blir preget av det lett kvalmende preget siden aromene varmes opp inni munnen.
Konklusjon: I overkant søt, men ganske frisk og naturlig nok fruktig når den er kjøleskapskald. Mest morsom og definitivt ikke noe for dem som misliker bringebær.