Kommentar: Eplekjekk er visstnok tilsatt 22 % rød aroma eplemost. Det kan jeg ikke si at er merkbart. Til å begynne med tenkte jeg at «Som saison er den ok, men ikke mer», men for hver slurk jeg tok likte jeg den mindre og mindre. Bitterheten er dårlig integrert og akkompagnert av noen unoter som bygger seg opp. Det endte med at jeg satt igjen i hvert fall 2/3 flaske til Arve, som på sin side endte med å helle mesteparten i vasken litt senere samme kveld. Enstemmig dom fra oss, altså: Ikke drikkelig.
Nese: Syrlig sitron og grønne epler med hint av blåbær.
Smak: Mye det samme som nesa, litt mer blåbær, men også rips-/husholdningssaft, særlig på ettersmaken.
Kommentar: Godt og friskt, perfekt i vårsola som endelig har kommet til Trondheim, men det kunne godt vært litt spenstigere, og i det minste hatt mer tydelig blåbærkarakter.
Jeg smakte Kerasus 2014 på Vill & Syrlig, men noterte bare «Kjøp den!» i boka. Noe tid etter hjemkomst bestilte jeg derfor to flasker, og har ventet på en anledning til å smake skikkelig på den ene, den andre har jeg tenkt å lagre en stund for å se hvordan den utvikler seg.
Nese: Surøl med et tydelig, men ikke veldig sterkt, preg av kirsebær.
Smak: Den overveldende smaken er «surt», men det ligger mye og vaker under. Sure kirsebær er til stede, men det er også noen søte toner av malt og sjokolade som forårsaker litt forvirring i hjernen med sin tilstedeværelse oppi alt dette sure.
Kommentar: Den splittede personligheten på smaken appelerer til meg, dessuten er jeg uvanlig glad i sure kirsebær. Dette ølet trykker på alle mulige knapper for min del. Det er fortsatt tilgjengelig på polet. Løp og kjøp! (Eventuelt la være, for jeg tror jeg vil ha noen flasker til.)
I går var det «Møt bryggeren» på Gulating Trondheim igjen, et arrangement som skjer jevnlig, men det var også Trondheimspremiere for Lierne øl. Vi tok derfor selvsagt turen innom, og fikk en kort (det var mange som ville prate med bryggeren), men trivelig prat med Tor Arne Moen, alias Lierne øl.
Tor Arne kunne fortelle at han fikk idéen til å starte bryggeri etter at lefsebakeriet i Lierne der han jobbet ble lagt ned av Orkla 2014. Foreløpig satser han på butikkstyrke, og ølet har allerede vært til salgs en stund i butikker i nærområdet, men nå har det altså dukket opp hos Gulating Trondheim slik at vi byfolk også kan få en smak. Hele seks forskjellige øl var tilgjengelig i går (pils, blonde, brown ale, red ale, IPA og multe-øl) og vi kjøpte selvsagt en av hver, men jeg skal nøye meg med notater for det mest spesielle i dag.
Lierne øl Cloudberry ale 4,6 %
Nese: Fruktig malt, litt syrlig. Vet ikke om jeg ville kommet på akkurat multe om jeg fikk ølet blindt, men siden jeg har lest etiketten kan jeg si at det lukter syrlige multer.
Smak: Friskt og lett maltøl med syrlig fruktpreg.
Kommentar: Det er ingen utpreget multe på smaken, og generelt kunne bryggeren nok tatt hardere i med bærene, men det er et godt, lett øl som jeg tipper vil egne seg på verandaen til sommeren.
The White Hart er en gammel pub i Whitechapel i London. Relativt nylig har den gjennomgått totalrenovering og gjenoppstått som Brew Pub, med et 450-liters mikrobryggeri i kjelleren. Ølene heter One Mile Road snarere enn White Hart, 1 Mile Road er også adressen til puben.
Vi besøkte dem en søndag ettermiddag i forkant av middagsrushet, for å få spist noe mat og selvsagt teste utvalget av øl og sider. Det var kanskje litt dårlig timing, for det var mange av kranene som var ute av drift, «we have a bit of a cask disaster», fikk jeg fortalt, men spurte ikke videre om hva som var årsaken. De skulle hatt Jasper Cider på fat, men den var blant de som ikke funket, så jeg tok en One Mile Road Rye IPA fra deres eget ølutvalg i stedet.
Den luktet tørr, litt støvete humle, og hadde tydelig smak av humle, også, men med såpass mye fylde fra rugen at jeg likte den ganske godt (som muligens gjør det til en dårlig IPA).
Jeg spiste en helt ok Chili, dattera fikk chips og deretter dessert. Desserten så i alle fall imponerende ut, men var nok mer beregnet på voksent gourmet-publikum enn kresne åtteåringer (ikke at det er pubens feil, selvsagt). Det var hovedsakelig isen som gikk med (og så spiste jeg kirsebærene).
Dessert med sukker-bling
Før vi gikk kjøpte jeg to små glass til av mikrobryggeriets eget øl:
One Mile Road Watermelon Margarita Pale på 4,3 % luktet ingenting, men smakte tydelig av vannmelon. Utover det smakte det mest bittert, og den var helt klart alt for bitter for meg, men utover det kan jeg ikke si at jeg tror konseptet er noen vinner.
One Mile Road Black Tea Lager på 4,9 % luktet også fint lite. Den smakte svart te, men også fruktkake eller muligens syltetøy og hadde rimelig mye humle til lager å være. Her savnet jeg maltdybde for å balansere teen og humla, men det var et mer lovende øl enn margaritaen.
The White Hart er lisensiert for «off sales» som det heter. Det var vanlig i gamle dager, den gang barna i huset ble sendt rundt hjørnet til «the local» etter en pint til far til middag, men dabbet av når det at ti-åringer løp rundt med fulle pints i gatene ble mindre PK. I det siste har antallet puber som er lisensiert for å selge øl du skal ta med deg igjen økt, i forbindelse med håndverksølets popularitet. Siden det de hadde tilgjengelig på flaske fra One Mile Road var diverse øltyper jeg bare av og til liker og jeg ikke hadde blitt overdrevet imponert over det jeg hadde smakt så langt droppet jeg å kjøpe med meg noe.
