Julekalender 2016 luke 23

Nese: Rosiner, kanel og litt gummi. Mer brentlukt med vann, svidd eplekake, fortsatt gummi.

Smak: Rosiner, gelegodteri og småsvidd gummi. Litt bitter brentsmak med vann. Noen noter av frukt og krydder, men ikke noe jeg klarer å konkretisere.

Kommentar: Fargen tilsier eks-sherry, og siden det stemmer bra med smak og lukt er det vel ingen grunn til å gjette på noe annet, sannsynligvis first-fill også. Ganske sikkert fatstyrke. Sannsynligvis over 20 år, siden det ikke er noe videre tegn til ung sprit, men det kan være overaktivt fat som gjør det. Selv om det er mye gummi her holder den seg på rett side av grensen og blir ikke udrikkelig, men jeg tror neppe jeg vil synes den er verdt prisen, og er egentlig ikke sikker på om jeg vil ha mer uansett. Kanskje en eller annen av the usual suspects, Glenfarclas, Glengoyne eller noe sånt, men muligens også noe helt annet, f.eks. Kavalan, som vel er glade i sherryfat. I så fall er den vel yngre. Det er fint lite destilleripreg igjen, i alle fall.

Fasit: Kavalan Solist. Destillert 03. mars 2010 og tappet i 2015, så ca fem år, med andre ord. 57,1 %. Helt ok, men ikke akkurat noe jeg kommer til å løpe ned dørene hos polet (eller annen pusher) for å få kjøpt.

Gjoleid Blindpassasjeren

På novemberslippet på polet kommer to nye Gjoleid-tapninger. Jeg skulle ha fått smakt begge, men grunnet en smule kluss har jeg bare fått smakt den som har fått det klingende navnet Blindpassasjeren. Den har vært lagret på et eks-sherry fat, men før det ble helt maltsprit på fatet var det en runde med akevitt på det, og det er ikke unaturlig å forvente at det har satt sitt preg på whiskyen. I tillegg har fatet vært på tur sammen med linjeakevitten, og krysset ekvator to ganger mellom februar og juni i år. Whiskyen er «nesten fem år».

img_5475

Nese: Karve, litt newmake-preg, eikesødme. Mer anis med vann, fortsatt akevittpreg, men maltspriten er likevel tydelig i bunnen.

Smak: Lett karvepreg, tydelig eik, oppleves ganske alkoholsterk. Med vann blir det mer anis på smaken også.

Kommentar: Veldig lettdrikkelig, men også ganske akevittaktig. Jeg skal nok ha en flaske eller to.

Addendum: Prisen for denne ved lansering er satt til 699,90 (659,90 for den jeg ikke fikk smakt, som er eks-bourbon).

Arran 1998 Premium Sherry Cask Distillery Exclusive 54,1 %

Fat nummer 49, tappet i 2014.

Nese: Kunne sverget på bourbon-fat; malt, vanilje, og eik på nesa. Noe kardemomme og hvetebollpreg også. Med vann blir den fruktigere, men får også litt preg av flis og anis.

Smak: Stekt! Vanilje, eik, umoden banan. Med vann flis, lett lakris, anis.

Kommentar: God, men mindre god enn de to forrige. Kanskje… Jeg tar forsåvidt gjerne en flaske av denne også.

Arran 1997 Music & Malt Festival Bottling 2016 50,3 %

Modnet på et eks-sherry hogshead, fat nummer 459.

Nese: Malt, vanilje, litt sot og rosmarin. Med vann dukker det opp frukt, pærer og mango, og røsslyng.

Smak: Malt, ananas og rosmarin. Vann forsterker ananasen og henter fram hermetisk pære.

Kommentar: En god dram som ble veldig fruktig med vann, men den beholder også maltkarakteren. Nam.

Arran Fino Sherry 2nd ed. 2016 Distillery Exclusive 58,4 %

Nese: Malt, svart pepper, svidd treverk. Med vann kjølige toner av menthol, fortsatt noe svidd, eple og metall.

Smak: Malt, «sherryfat», lett svidd treverk og svisker. Med vann blir den «lettere», og smaker malt, «kulde» og friske epler.

Kommentar: Tar MYE vann. Må si meg ganske begeistret for denne. Dessverre er den jo ikke akkurat lett tilgjengelig, så det blir vel med denne smaksprøven.

Kilkerran Open Day 2016 og The Norlan Glass

Først om Open Day-tapningen. Den er 8 år gammel, kommer fra eks-sherryfat og er tappet på 56,4 %. Om jeg ikke husker helt feil kostet den femti pund, men det er ingen grunn til å stille seg i kø, det ble utsolgt i løpet av festivalen.

norlan-2

The Norlan Glass virker en smule mer gimmicky enn jeg normalt føler behov for, men det er jo morsomt å prøve nye ting… «Meet the glass that will change whisky» proklameres det på hjemmesiden, og da kan man jo spørre seg om det nå virkelig er slik at whisky trenger å forandres? Jeg liker i grunn whisky godt som det er, jeg. Det er mange fine ord om designprosessen på hjemmesiden, så om du er nysgjerrig kan du lese der, men jeg blir jo sittende igjen å lure på om ikke designerne er litt forvirret når de later til å mene at en tumbler er mer estetisk, men at den dessverre ikke er noe særlig bra for å lukte på whisky med så derfor er løsningen å putte et tulipanformet glass oppi tumbleren. Eller har jeg misforstått noe? Nå er det ikke en rett-frem tulipanform oppi, heller, den er aerodynamisk eller noe sånt.

Vel, the proof is in the pudding, så da får vi vel teste. Blindtesting er praktisk umulig, er jeg redd, men jeg har tenkt å forsøke å være uhildet, selv om kommentarene så langt kanskje ikke tyder på det.

I mitt vanlige glass lukter det «toffee apples» og lett eik. I Norlanglasset finner jeg også karamell og eik, men i tillegg lukter det mye, vel, glassflate. En sånn litt tørr, nøytral lukt.

Smaken er preget av sherrytoner, litt sot og svidd gummi (men på den rette siden av «overeika»). Smaken er rimelig lik fra de to glassene, noe annet er vel kanskje ikke å vente.

Med et par dråper vann får jeg mer rosiner og fruktkompott fra tulipanglasset, mens jeg finner mer eik og et hint av røyk i Norlanglasset. Det blir etterhvert mer tørr eik og røyk også i tulipanglasset, mens fruktkompotten dukker opp i Norlan. Enda litt mer vann og Norlan snur mer mot marmelade, mens det dukker opp en lett medisinal tone i tulipanglasset.

Med vann har det blitt røyk og sot på smaken, og ett hint av det medisinale finnes også, men hovedinntrykket er akkurat på grensen for mye eikepreg.

Konklusjonen om whiskyen: Vel, jeg er litt i tvil. Den er i grenseland til overeika, men samtidig har den noe ved seg som jeg finner tiltalende. Jeg tror jeg må komme tilbake til den en dag når den kan få være hovedfokus framfor glasstesting.

norlan-1

Konklusjon om glassene: Luktmessig kan jeg ikke se at det skiller så mye. Til å begynne med synes jeg Norlan virket for vidt, at det slet med å samle aromaene nok, men definitivt med et par dråper vann er det pluss og minus med begge glassene, samtidig som aromaene fra whiskyen oppleves lik, i den forstand at det er tydelig at det er den samme whiskyen.

Når det kommer til å drikke av glassene, derimot, har jeg en alvorlig innvending mot Norlan: Den doble veggen gjør at kanten på glasset blir veldig tykk. Vi snakker solid kaffekrustykk. Og for en drikk du skal nippe til (vel, jeg nipper i alle fall, andre kanskje drikker solide slurker, hva vet jeg) er det langt fra optimalt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor designen er slik, man kunne vel oppnådd dobbel vegg, men hatt akkurat overkanten mer sammenpresset. Som det er virker det hele litt klønete, og det føles klønete å drikke av.

Ellers er det smått uvant å holde i noe som har tumblerfasong når jeg skal nose og smake whisky, men glasset er forsåvidt godt å holde i, det ligger bra i hånden, så det tror jeg er en vanesak. Det er også usedvanlig stilig å se på, det skal de ha, og på grunn av fasongen står det nok rimelig støtt, uten at jeg gikk inn for å teste det akkurat.

Men hovedinntrykket jeg sitter igjen med, basert både på opplevelsen og beskrivelsen av glasset er at det egentlig er ment å revolusjonere whisky for folk som drikker whisky fra tumbler. Og da er jeg ikke i målgruppen.

The Whisky Reviewer har også testet Norlanglass og kommet til en litt annen konklusjon enn meg (selv om han også snakker om «fragile» Glencairnglass, som vel er en av de få glasstypene jeg har til gode å klare å knuse).

Eiktyrne Sid og Vid 46 %

Sid og Vid er modnet først på en sherry butt og sluttlagret på en bloodtub. Fat nummer 1000/1012.

IMG_2903

Nese: Sherry, rosiner og krydderskuff; kanel, kardemomme og noe spisskumen-aktig. Søt tobakk. Med vann får den eplekakepreg, og etterhvert dukker det opp brent gummi, med vekt på gummi.

Smak: Søt tobakk, en viss eikebitterhet, sherry. Vann henter fram noe metallisk i bitterheten og demper tobakken.

Kommentar: Virker eldre enn sine fire år. Balansen er relativt bra, men jeg tror vi kommer til å se langt bedre whisky fra Det norske brenneri når spriten har fått noen fler år på baken og derfor ikke trenger lagres på overaktive fat. Klart best uten vann, da er den en trivelig kosedram. Med vann dukker det opp noen litt for skjemmende unoter, som kan skyldes både fat og sprit.

Blair Athol 1988 25 år van Wees 46 %

Tappet i 2014 i The Ultimate-serien til van Wees, fra fat nummer 6928, en refill sherry butt.

Nese: Tørket frukt, svidd gummi, melkesjokolade. Litt kaffepreg med vann.

Smak: Tørket frukt, særlig røde bær, mye eik, møbelpolish, eikebitterhet. Minimalt med endring med vann.

Kommentar: Jeg hadde forventet svidd gummi på smaken, og ble sånn sett positivt overrasket. Jeg vil nok fortsatt hevde at den er overeika, men den er likevel ganske god, selv om det meste av destilleripreg er overdøvet av fatet.

Springbank Sherry Wood 17 år 52,3 %

IMG_0274

Nese: Søt pandalakris, litt allsorts, appelsinmarmelade. Med vann kommer smør-delen av smørkaramell og etter en stund i glasset et snev av røyk.

Smak: Eik. Vann åpner opp for lakris og etterhvert den velkjente Springbank-bitterheten, men den er ikke overdøvende.

Kommentar: Veldig ren og elegant, litt for ren og elegant. Litt kjedelig i lengden, men god, bevares.

Linkwood 1996 16 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1996, lagret på en sherry butt, tappet oktober 2013, DL Ref 10068.

Nese: Fudge med rosiner, søt tobakk, røde blomster. Mer mot eik og svart te med vann, også noen sitrustoner.

Smak: Litt spy og litt gummi, eik og brente rosiner. Halleluja, både spy og gummi forsvinner når jeg tilsetter vann. Spritsmaken blir mer fremtredende, ellers eik, sitrus og fudge.

Kommentar: Nesa er god, og så fort jeg får vann i blir smaken også god, men førsteinntrykket er ikke bra og det drar ned litt. Linkwood kan være så veldig bra og spy er virkelig ikke noe du vil smake i whiskyen, så jeg hadde nok ikke kjøpt en helflaske av denne.

Takk til Stian for smaksprøven.