Karuizawa 1981 tappet for La Maison du Whisky 56,6 %

Tappet i 2011, modnet på et sherryfat med fatnummer 7924.

Nese: Portvin eller sherry, noe eik, noe mørk sjokolade og tørkede tranebær. Gummien dukker opp på nesa også med vann.

Smak: Sherry og roser, men også brent gummi og bitter eik. Med vann forsvinner sherryen og jeg sitter igjen med overdrevet fatpreg i form av brent gummi og bitterhet, kanskje noe 90 % + sjokolade (som ikke er særlig godt).

Kommentar: Når den på ca 20 balanserte på grensa til overeika burde det jo ikke komme som noen overraskelse at en som er ti år eldre plasserer seg solid på feil side av den samme grensa. Helt udrikkelig.

Takk til Håvard for smaksprøven.

 

Karuizawa 1990 tappet for Speciality Drinks 56,1 %

Tappet 2012, modnet på et sherryfat med fatnummer 679.

Nese: Karamell, melkesjokolade og plomme i madeira. Nøtter og tørket frukt. Vann henter fram eik og tobakk, og et blomsterpreg som får meg til å tenke på kandiserte fioler. Mørk sjokolade og nøtteknekk. Det er rene godtebutikken.

Smak: Tydelig preg av eik, varme toner av karamell og sjokolade, og tørket frukt. Det sitter igjen bittertoner fra eika i munnen når jeg har svelget. Med vann smaker det brent sukker og litt tobakk, dessuten ser jeg plutselig for meg kandisert appelsin.

Kommentar: Utvilsomt noe av det bedre jeg har smakt fra Japan. Et øyeblikk der før jeg hadde i vann vippet smaken på grensen til overeika, men den reddet seg elegant inn igjen og med vann blir det en sånn dram som du bare har lyst til å kose med i timesvis, det dukker stadig opp nye smaker og lukter.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Glenlivet Coupar Angus 15 år 57,9 %

Dette er en offisiell (ikke uavhengig) enkeltfatstapning for Skandinavia. Den ble sluppet i mai i fjor, men jeg har ikke kommet så langt som til å smake den før nå. Fatet var en sherry butt (fat nummer 9940), som ga 564 flasker. Delt på hele Skandinavia er jo ikke det så mange på hver.

Nese: Mye sprit på full styrke, kanskje ikke så overraskende. Tydelig maltpreg og en eim av eik. Etter litt tid i glasset vanilje og tørket frukt. Med vann finner jeg honning og bakte epler, hermetiske pærer og fersken.

Smak: Varm vaniljesaus, eplekake og eik. Den blir litt nøtte- og knekkaktig med vann, men det er vanilje og frukt der fortsatt, noen litt umodne bananer og et lett dryss av krydder.

Kommentar: Trenger definitivt vann. Absolutt ikke noe dumt fat dette. Ikke utpreget sherrypreg, det er neppe first-fill, men i mine øyne er det bare bra. Prisen er noe stiv, nesten 2000 kroner enten den kjøpes i Norge eller Sverige (den er fortsatt tilgjengelig begge steder), men skal du først brenne et par lapper på en flaske whisky kan du gjøre langt dårligere kjøp. Jeg tar gjerne litt til.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2017.

 

Blair Athol 1988 van Wees The Ultimate 46 %

Tappet 2014, fatnummer 6928.

Nese: Mørk sjokolade, sukat og litt treverk. Noe litt ubestemmelig krydder også, kanskje nellik eller kanel (eller begge deler). Med vann finner jeg litt kaffe og hint av svidd gummi.

Smak: Lett brent treverk, sykkelslange, litt mørk sjokolade. Brent gummi på ettersmaken. Med vann blir det bare mer svidd gummi, og en bitter brentsmak som hjernen min mener er dårlige nyheter (hadde det luktet sånn i et rom hadde jeg kommet meg ut umiddelbart).

Kommentar: Denne har helt klart fått ligge for lenge på fatet for min smak. Den lukter godt, men smaker pyton. Ikke drikkelig.

 

Takk til Håvard for smaksprøven.

Julekalender 2016 luke 23

Nese: Rosiner, kanel og litt gummi. Mer brentlukt med vann, svidd eplekake, fortsatt gummi.

Smak: Rosiner, gelegodteri og småsvidd gummi. Litt bitter brentsmak med vann. Noen noter av frukt og krydder, men ikke noe jeg klarer å konkretisere.

Kommentar: Fargen tilsier eks-sherry, og siden det stemmer bra med smak og lukt er det vel ingen grunn til å gjette på noe annet, sannsynligvis first-fill også. Ganske sikkert fatstyrke. Sannsynligvis over 20 år, siden det ikke er noe videre tegn til ung sprit, men det kan være overaktivt fat som gjør det. Selv om det er mye gummi her holder den seg på rett side av grensen og blir ikke udrikkelig, men jeg tror neppe jeg vil synes den er verdt prisen, og er egentlig ikke sikker på om jeg vil ha mer uansett. Kanskje en eller annen av the usual suspects, Glenfarclas, Glengoyne eller noe sånt, men muligens også noe helt annet, f.eks. Kavalan, som vel er glade i sherryfat. I så fall er den vel yngre. Det er fint lite destilleripreg igjen, i alle fall.

Fasit: Kavalan Solist. Destillert 03. mars 2010 og tappet i 2015, så ca fem år, med andre ord. 57,1 %. Helt ok, men ikke akkurat noe jeg kommer til å løpe ned dørene hos polet (eller annen pusher) for å få kjøpt.

Gjoleid Blindpassasjeren

På novemberslippet på polet kommer to nye Gjoleid-tapninger. Jeg skulle ha fått smakt begge, men grunnet en smule kluss har jeg bare fått smakt den som har fått det klingende navnet Blindpassasjeren. Den har vært lagret på et eks-sherry fat, men før det ble helt maltsprit på fatet var det en runde med akevitt på det, og det er ikke unaturlig å forvente at det har satt sitt preg på whiskyen. I tillegg har fatet vært på tur sammen med linjeakevitten, og krysset ekvator to ganger mellom februar og juni i år. Whiskyen er «nesten fem år».

img_5475

Nese: Karve, litt newmake-preg, eikesødme. Mer anis med vann, fortsatt akevittpreg, men maltspriten er likevel tydelig i bunnen.

Smak: Lett karvepreg, tydelig eik, oppleves ganske alkoholsterk. Med vann blir det mer anis på smaken også.

Kommentar: Veldig lettdrikkelig, men også ganske akevittaktig. Jeg skal nok ha en flaske eller to.

Addendum: Prisen for denne ved lansering er satt til 699,90 (659,90 for den jeg ikke fikk smakt, som er eks-bourbon).

Arran 1998 Premium Sherry Cask Distillery Exclusive 54,1 %

Fat nummer 49, tappet i 2014.

Nese: Kunne sverget på bourbon-fat; malt, vanilje, og eik på nesa. Noe kardemomme og hvetebollpreg også. Med vann blir den fruktigere, men får også litt preg av flis og anis.

Smak: Stekt! Vanilje, eik, umoden banan. Med vann flis, lett lakris, anis.

Kommentar: God, men mindre god enn de to forrige. Kanskje… Jeg tar forsåvidt gjerne en flaske av denne også.

Arran 1997 Music & Malt Festival Bottling 2016 50,3 %

Modnet på et eks-sherry hogshead, fat nummer 459.

Nese: Malt, vanilje, litt sot og rosmarin. Med vann dukker det opp frukt, pærer og mango, og røsslyng.

Smak: Malt, ananas og rosmarin. Vann forsterker ananasen og henter fram hermetisk pære.

Kommentar: En god dram som ble veldig fruktig med vann, men den beholder også maltkarakteren. Nam.

Arran Fino Sherry 2nd ed. 2016 Distillery Exclusive 58,4 %

Nese: Malt, svart pepper, svidd treverk. Med vann kjølige toner av menthol, fortsatt noe svidd, eple og metall.

Smak: Malt, «sherryfat», lett svidd treverk og svisker. Med vann blir den «lettere», og smaker malt, «kulde» og friske epler.

Kommentar: Tar MYE vann. Må si meg ganske begeistret for denne. Dessverre er den jo ikke akkurat lett tilgjengelig, så det blir vel med denne smaksprøven.

Kilkerran Open Day 2016 og The Norlan Glass

Først om Open Day-tapningen. Den er 8 år gammel, kommer fra eks-sherryfat og er tappet på 56,4 %. Om jeg ikke husker helt feil kostet den femti pund, men det er ingen grunn til å stille seg i kø, det ble utsolgt i løpet av festivalen.

norlan-2

The Norlan Glass virker en smule mer gimmicky enn jeg normalt føler behov for, men det er jo morsomt å prøve nye ting… «Meet the glass that will change whisky» proklameres det på hjemmesiden, og da kan man jo spørre seg om det nå virkelig er slik at whisky trenger å forandres? Jeg liker i grunn whisky godt som det er, jeg. Det er mange fine ord om designprosessen på hjemmesiden, så om du er nysgjerrig kan du lese der, men jeg blir jo sittende igjen å lure på om ikke designerne er litt forvirret når de later til å mene at en tumbler er mer estetisk, men at den dessverre ikke er noe særlig bra for å lukte på whisky med så derfor er løsningen å putte et tulipanformet glass oppi tumbleren. Eller har jeg misforstått noe? Nå er det ikke en rett-frem tulipanform oppi, heller, den er aerodynamisk eller noe sånt.

Vel, the proof is in the pudding, så da får vi vel teste. Blindtesting er praktisk umulig, er jeg redd, men jeg har tenkt å forsøke å være uhildet, selv om kommentarene så langt kanskje ikke tyder på det.

I mitt vanlige glass lukter det «toffee apples» og lett eik. I Norlanglasset finner jeg også karamell og eik, men i tillegg lukter det mye, vel, glassflate. En sånn litt tørr, nøytral lukt.

Smaken er preget av sherrytoner, litt sot og svidd gummi (men på den rette siden av «overeika»). Smaken er rimelig lik fra de to glassene, noe annet er vel kanskje ikke å vente.

Med et par dråper vann får jeg mer rosiner og fruktkompott fra tulipanglasset, mens jeg finner mer eik og et hint av røyk i Norlanglasset. Det blir etterhvert mer tørr eik og røyk også i tulipanglasset, mens fruktkompotten dukker opp i Norlan. Enda litt mer vann og Norlan snur mer mot marmelade, mens det dukker opp en lett medisinal tone i tulipanglasset.

Med vann har det blitt røyk og sot på smaken, og ett hint av det medisinale finnes også, men hovedinntrykket er akkurat på grensen for mye eikepreg.

Konklusjonen om whiskyen: Vel, jeg er litt i tvil. Den er i grenseland til overeika, men samtidig har den noe ved seg som jeg finner tiltalende. Jeg tror jeg må komme tilbake til den en dag når den kan få være hovedfokus framfor glasstesting.

norlan-1

Konklusjon om glassene: Luktmessig kan jeg ikke se at det skiller så mye. Til å begynne med synes jeg Norlan virket for vidt, at det slet med å samle aromaene nok, men definitivt med et par dråper vann er det pluss og minus med begge glassene, samtidig som aromaene fra whiskyen oppleves lik, i den forstand at det er tydelig at det er den samme whiskyen.

Når det kommer til å drikke av glassene, derimot, har jeg en alvorlig innvending mot Norlan: Den doble veggen gjør at kanten på glasset blir veldig tykk. Vi snakker solid kaffekrustykk. Og for en drikk du skal nippe til (vel, jeg nipper i alle fall, andre kanskje drikker solide slurker, hva vet jeg) er det langt fra optimalt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor designen er slik, man kunne vel oppnådd dobbel vegg, men hatt akkurat overkanten mer sammenpresset. Som det er virker det hele litt klønete, og det føles klønete å drikke av.

Ellers er det smått uvant å holde i noe som har tumblerfasong når jeg skal nose og smake whisky, men glasset er forsåvidt godt å holde i, det ligger bra i hånden, så det tror jeg er en vanesak. Det er også usedvanlig stilig å se på, det skal de ha, og på grunn av fasongen står det nok rimelig støtt, uten at jeg gikk inn for å teste det akkurat.

Men hovedinntrykket jeg sitter igjen med, basert både på opplevelsen og beskrivelsen av glasset er at det egentlig er ment å revolusjonere whisky for folk som drikker whisky fra tumbler. Og da er jeg ikke i målgruppen.

The Whisky Reviewer har også testet Norlanglass og kommet til en litt annen konklusjon enn meg (selv om han også snakker om «fragile» Glencairnglass, som vel er en av de få glasstypene jeg har til gode å klare å knuse).