Scotch Malt Whisky Experience, Edinburgh: en slags anmeldelse

Som nevnt i beretningen om døgnet i Edinburgh på vei hjem fra Campbeltown i fjor vår (jepp, et år siden, på tide å fullføre referatene nå, kan man mene) tenkte jeg å vie et eget innlegg til The Scotch Whisky Experience. Med noen timer å fylle i Edinburgh fant jeg ut at det var på tide å avlegge dem et nytt besøk, siden det er over ti år siden sist (jeg tror jeg var der i 2005). Det viste seg at de har gjennomgått totalrenovering siden den gangen, noe jeg sikkert har lest om, men helt hadde glemt.

Senteret består av både butikk, kafé/restaurant og utstilling, de to førstnevnte kan besøkes uten billett. Til utstillingen kan du velge mellom flere forskjellige billettyper, fra en enkel gjennomgang til full pakke med mat og det hele. Jeg spanderte en «gullbillett» som ville gi meg et sett med smaksprøver i baren på slutten i tillegg til den ene drammen som  var inkludert i standardturen.

Man kjøper billett til et gitt tidspunkt, så om man planlegger på forhånd kan man ankomme til rett tid og komme rett inn. Turen starter med en fornøyelsesparkaktig kjøretur i en «kjempetønne» forbi diverse tablåer (har du vært i Hunderfossen og kjørt gjennom Eventyrslottet, testet Den flyvende kuffert i Tivoli eller It’s a Small World After All i Disney World kjenner du typen). Sist jeg var på The Scotch Whisky Experience var tablåene mer Ivo Caprino-aktige (men langt dårligere produsert), med smugleren som gjemte seg i lyngen og andre mer eller mindre tvilsomme skikkelser fra whiskyens historie i noe møllspiste framtoninger. Etter oppussingen får man i stedet en reise gjennom whiskyens tilblivelse, der de forskjellige bestandelene er presentert mer eller mindre abstrakt.

Bilde av lys formet som bobler
I ettertid husker jeg ikke om disse boblene skulle representere gjæren eller kokinga, men fancy var de jo.

En korrekt og pedagogisk presentert forklaring av hvordan whisky blir til, langt mer kan man vel ikke forlange? I alle tilfeller en soleklar forbedring sammenlignet med forrige versjon av turen.

Etter tønnerittet fikk vi vandre gjennom noen rom med mer klassisk naturhistorisk museumsaktig fremstilling av hva som påvirker whiskyen, blant annet en sånn fin framstilling av hvordan fargen påvirkes under fatlagring.

Bilde av åtte blenders sample flasker med whisky i forskjellige fargenyanser.
Eks-bourbonfat i øverste rekke og eks-sherryfat i nederste, etter hhv 0, 3, 12 og 25 års lagring.

Ok, riktignok litt forenklet. Men prinsippet er jo riktig.

Så ble hele gruppen samlet i et lite auditorium, der de fire whiskyregionene ble presentert med i en grei nok multimediapresentasjon, akkompagnert av et «skrap-og-lukt-kort» med de klassiske regionenes «vedtatte» karakteristikker. Guiden presenterte raskt de whiskyene man kunne velge mellom som smaksprøve, og vi ble bedt om å sette glencairnglasset vi hadde fått utlevert på det feltet på benken foran oss som tilsvarte den whiskyen vi ville ha.

Så, med glass, nå med whisky i (Glendronach for min del), i hånd fikk vi komme inn til «The World’s Largest Collection of Scotch Whisky».

Der var det nok å se på. Og en og annen flaske man gjerne skulle fått lov til å forsyne seg fra.

Flasker fra samlingen
Skal det være en Rare Malts eller to?

Akk ja.

Bloggeren på tur

Til slutt ble vi jaget videre (vil du ha mer tid i samlingen må du kjøpe billett til Morning Masterclass eller Platinum Tour). Hadde man ennå ikke drukket opp drammen sin kunne resten nytes i baren, og for oss som hadde spandert gullbillett var det her vi fikk utlevert de fire drammene som inngikk i ekstrasmakingen. I baren kunne man forøvrig godt ha blitt sittende en stund i alle fall, det var en whisky eller to tilgjengelig for salg også.

Jeg rigget meg til med smaksprøvene mine og etter en kikk på klokka som tilsa at jeg hadde god tid satte jeg meg fore å skrive skikkelige smaksnotater (og ignorerte derfor glatt i første omgang de eksklusive smaksnotatene for de fire som jeg hadde fått utlevert). Jeg konstanterte fort at det smakte og luktet klor av vannet de hadde servert meg, noe som er rimelig amatørmessig på et slikt sted. Jeg har ikke noe i mot springvann, men har man klorproblemer (som man har i store deler av UK) får man ta konsekvensen av det og enten servere flaskevann eller aller helst få installert et filter. Nå ja, jeg hadde flaskevann i sekken, så jeg nøt medbragt (og brukte selvsagt det også til å vanne ut whiskyen). Et lite obs dersom du har tenkt deg innom der, altså: Ta med vann.

Whisky nr 1: Auchentoshan American Oak 40 %

Nese: Vanilje, floralt, potpurri (nesten mot røkelse), lyng. Mer mot gress/timotei med vann, men også en litt uggen, umoden tone.

Smak: Maltrikt, floralt, tynn sammenlignet med Gledronachen.

Kommentar: Best uten vann. Helt ok, men veldig kjedelig. Ganske godt eksempel på «lowland-smaker», men mangler helt ooomph.

Whisky nr 2: Tomatin Legacy 43 %

Nese: Litt… våt ull? Honning og appelsin i bakgrunnen. Vann vekker noe ganske parfymert og ulla forsvinner til fordel for appelsinmarmelade.

Smak: Honning! Honning, honning og honning. Bittertoner fra eika med vann.

Kommentar: Tja, nei. Ikke fæl, men hverken spesielt god eller spesielt interessant.

Whisky nr 3: Aberlour 10 år 40 %

Nese: Fruktig, eple, fruktkompott. Mye det samme med vann.

Smak: Fruktkompott med rabarbra i, med fløte til. Litt mer trepreg – hint av brent gummi – med vann.

Kommentar: Grei hverdagsdram.

Whisky nr 4: Bruichladdich Port Charlotte Scottish Barley 50 %

Nese: Torvrøyk, litt umoden banan, malt, noe rart vegetalsk; alger? Mer ren torvrøyk med vann.

Smak: Torvrøyk, særlig oppi nesa… Noe malt- og bananaktig under. Vann forsterker torvrøyken.

Kommentar: En ganske enkel, rett frem, Islay. Godt å drikke (minus den litt rare unoten på nesa), men ikke akkurat spennende.

Tønnekunst på barveggen

Når man var klar til å forlate baren var det på en måte slutt på moroa, men ikke uten at man loses rett ut i butikken, selvsagt.

Jeg hadde jo kofferten full av godsaker fra Campbeltown, så jeg var ikke videre interessert, men konstanterte at de hadde en og annen interessant flaske, og priser omtrent som man kan forvente på toppen av Royal Mile. Det vil si ikke direkte billig. Ikke svindyrt heller, da, det skal de ha.

Så, hva blir konklusjonen? Joda, et besøk kan i grunn anbefales, og har du tid vil jeg nok også anbefale å punge ut for smakingen. Ca ti pund for fire whiskyer er ikke direkte blodpris, og det runder liksom av hele greia på en mer tilfredsstillende måte. Alternativt kan du selvsagt satse på å kjøpe en dram eller to av noe mer interessant i baren, for jeg skal ikke skryte av at de fire jeg fikk var nevneverdige for sitt særpreg.

Campbeltown Malts Festival: Edinburgh og hjemreise

Jeg hadde ingen planer om å sove lenge på lørdagen, jeg hadde et Edinburgh å utforske. Vel, først måtte jeg komme meg dit, selvsagt. Etter «Full Scottish Breakfast» på The Mackintosh, som smakte utmerket, men manglet haggis (skuffende!) ruslet jeg opp til Queen Street for å ta toget til Edinburgh.

dag5-4

Vel fremme satt jeg baggasjen på oppbevaring på stasjonen og ruslet ut i byen. Jeg tenkte jeg skulle være skikkelig turist, dog med whisky som fokus (surprise!) så jeg klatret opp til Royal Mile og styrte rett mot Royal Mile Whiskies. Butikken er verdenskjent av en grunn (og ikke bare at den ligger nesten øverst mot slottet og derfor midt i turistsmørøyet). Jeg vurderte sterkt å be om noen smaksprøver, men siden jeg allerede hadde kofferten full av whisky kjøpt i Campbeltown og ingen planer om å handle mer synes jeg det ville vært litt frekt, så jeg plukket med meg et par sider fra ølhyllene og lot være å teste servicen utover å betale for dem. Når jeg har vært der tidligere har forøvrig servicen vært utmerket, og de jeg har pratet med har definitivt hatt peiling på whisky. Og utvalget er det ikke noe å si på…

Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).
Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).

Med det unnagjort fant jeg ut at jeg skulle besøke The Scotch Malt Whisky Experience, siden det er maaaaange år siden sist. En god anledning til å vurdere det på nytt, tenkte jeg. Som tenkt så gjort, og akkurat det tenkte jeg jeg skulle skrive et eget innlegg om, så her hopper jeg over utover å si at når jeg kom ut derfra var det gått noen timer.

Jeg sto en stund og kikket mot slottet og vurderte en tur inn der også, men så så jeg på klokka og fant ut at det var en bedre idé å vende nesen nedover bakken. Et godt stykke ned på Royal Mile ligger Cadenheads Edinburgh-avdeling.

dag5-45

Dit måtte jeg selvsagt inn. Og der klarte jeg ikke å dy meg, heller, jeg endte med en flaske Blair Athol, riktignok en 20 cl. Denne sjappa har også et aldeles utmerket utvalg og folk med peiling på plass, så det er nok et selvsagt stopp på turen om du er i Edinburgh noen gang.

dag5-47

Når jeg kom ut av butikken hadde været plutselig blitt whiskyvær, og jeg fant ut at det kanskje var like lurt å hente bagasjen og sjekke inn på hotellet.

Hotellet, ja: Hub Hotel er et helt nybygd hotell og del av Premier Inn-kjeden. Rommene er supereffektivt designet, minimalt med gulvplass, men alt du trenger på få kvadratmeter. Hele hotellet er basert på nettbruk, så ikke bare er det selvsagt gratis WiFi (et must i disse dager og et av kriteriene vi booket hotell basert på), men de har en egen app som du kan styre rommet ditt med, det vil si: Lys, varme og tv. Du sjekker ut og inn selv via skjerm i resepsjonen, så om du vil kan du la være å prate med noen i det hele tatt (men det er selvsagt folk der som kan hjelpe deg). Jeg fikk rom med skikkelig kul utsikt, hvor bra er det ikke å kunne ligge på senga og se på dette?

dag5-48Men det er jo ikke det å ligge på senga og se på utsikten man vil når man er på tur, så jeg gjorde ikke så mye annet enn å dumpe bagasjen før jeg ruslet ut igjen for å finne en pub mens jeg ventet på at Eva og Mats skulle dukke opp. De hadde tatt en roligere morgen enn meg og stoppet på The Hanging Bat (brewpub) i Edinburgh mens de ventet på at innsjekk skulle åpne på hotellet. Ut fra hva de sa står The Hanging Bat definitivt på lista neste gang jeg skal til byen, men denne dagen hadde vi andre planer, så jeg fant meg en pub rundt hjørnet: The Canon’s Gait.

dag5-50

Der hadde de 6 håndpumper og 9 vanlige kraner i tillegg til et rimelig omfattende flaskeutvalg. Sideren på kran var Thistly Cross standard, så den droppet jeg til fordel for en Solway Mist fra håndpumpe. De andre de hadde den dagen var Kelburn Golden Hops, Alchemy Ten Storey, Stewarts 80/-, Merlin’s Ale og Windswept Blonde.

dag5-51

Sulwath Brewers Solway Mist 5,5 %

Nese: Gule epler.

Smak: Hint av hvete og banan, overload av eple (gule og grønne).

Kommentar: Muligens bra øl for siderelskere, jeg liker det i alle fall, men lurer fælt på hvor eplesmaken kommer fra (det skal visstnok være en wit).

Etterhvert oppdaget jeg at de hadde en interessant-lydende Thistly Cross på flaske, så jeg kjøpte den også. Puben var i det hele tatt helt ok, bortsett fra at de hadde fotball på fullt volum. Når jeg kom sto det en fyr ved baren som lot til å følge med, men etterhvert var det to fulle bord med folk som pratet og spiste og definitivt ikke så på fotball, og meg, da. Men det VAR den skotske cup-finalen den dagen, så det er mulig det var ekstraordinært og at det er mindre høylytt sport vanligvis.

Nå var Eva og Mats innsjekket og klar, så Eva ordnet en Über som kjørte oss til The Scran & Scallie. Det hadde jeg strengt tatt også tenkt å spandere et eget innlegg på så vi hopper raskt over til at vi gode og mette rusler tilbake mot sentrum. Det hadde sluttet å regne så en gåtur virket som en god idé. På vei i retning Edinburgh Castle kom vi over en butikk i kjeden Vino Wine Shop og vasset inn for å se på ølutvalget.

dag5-79

Det ble ikke så mye shopping, siden alle koffertene begynte å fylles, men jeg plukket med meg et par boksøl (blant annet en porter fra Northern Monk Brewing som viste seg å være så god at jeg angret på at jeg ikke hadde tømt lageret).

Når vi kom til Princes Street gjorde været seg gjeldende, ikke ved at det begynte å regne igjen, men ved at det dukket opp dobbel regnbue over slottet. Både jeg og Mats synes det var en storveis foto-opportunity, såpass at Eva ble rimelig utålmodig der vi insisterte på å stoppe i hytt og pine for å få plassert regnbuene over en pittoresk bit av Edinburghs skyline.

dag5-72

Til slutt hadde vi nok bilder, og fikk økt farten og gikk med mer målrettede skritt mot The Bow Bar, en av Edinburghs bedre whiskybarer. Nå endte vi i grunn med å holde oss til øl (det er et bra ølsted også), siden ingen hadde tålmodighet til å prøve å få bestilt noe mer komplisert i den travle baren. Det var rimelig stappfullt, nemlig, men vi hadde flaks og fikk oss et bord.

dag5-84
The Bow Bar, legg merke til whiskyen. Og håndpumpene.

Egentlig begynte vi vel å bli ganske sengeklare på dette tidspunktet, men siden BrewDog lå mellom The Bow Bar og hotellet kunne vi ikke la være å stikke nesa innom der også.

BrewDog. Folksomt.
BrewDog. Folksomt.

Og så var det return to the hub, og søvn.

Søndag var begrenset begivenhetsfull. Jeg gikk meg en tur til en Tesco av litt størrelse og fikk dermed litt frisk luft, men ellers besto hovedaktiviteten av å forsøke å få koffertene pakket på forsvarlig vis – og under vektgrensen. Alltid like spennende. (Jeg kan røpe at det gikk bra.)

dag6-6
Lounge-liv

Deretter Über til flyplassen og fly til København. På Kastrup hadde vi over fem timer å vente, så derfor ordnet vi oss tilgang til SAS Executive Lounge, jeg ved å betale en latterlig liten sum. Det var vel anvendte penger. Gode stoler, gratis mat, drikke og snacks og ikke minst relativ stillhet.

Og så hjem. Blir det besøk på Campbeltown Malts Festival igjen? You bet. Men ikke i 2017.

Flere bilder på Flickr:

Campbeltown – Hjem Via Edinburgh

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank