Julekalender 2016 luke 13

Nese: Fruktig. Jeg hadde nesten sagt bringebær, men Arve drikker en bringebærsaison, så det kan være luftforurensing. Sherryfatspreg. Med vann rosiner og gule epler,

Smak: Definitivt sherryfatspreg, ja. Svisker. Litt gummi. Vann forsterker gummien og gjør den litt svidd, men det dukker også opp rosin, melkesjokolade og et litt bittert trepreg.

Kommentar: Denne er nok sterkere igjen. 46 % i alle fall, trolig 50+. Ikke voldsomt gammel, tror jeg. 14 år eller deromkring. Sherryfatsdominert, eller muligens single cask. Mest sannsynlig Speyside, og jeg kan jo hive ut… Glenfarclas som en mulig kandidat? Eller BenRiach, kanskje, de har fler tapninger som kunne passe. Jeg synes den holder seg på rett side av «for mye gummi», og at den altså er ganske god, men kanskje ikke noe jeg ville løpt og kjøpt.

Fasit: Springbank 15 år. Det føler man jo nesten at det burde vært mulig å kjenne igjen, men dengang ei. 46 % og denne ble tappet i 2015. Aldersmessig ganske presist, da, og fatbruken stemmer vel også, så såååå galt var det vel ikke. Men ikke Speyside.

 

Campbeltown Malts Festival: Glengyle Open Day og farvel til Campbeltown

Fredagen opprant med strålende vær. Vi startet dagen med mer banning over stekepannene, men likevel ypperlig frokost, og klarpakking av kofferter siden vi dessverre skulle forlate Campbeltown utpå ettermiddagen. Heldigvis hadde vi fått klarsignal til å la alt stå i leiligheten fram til avreise, så uten baggasje satt vi kursen mot Springbank igjen, og dagens første (og forsåvidt eneste) smaking, nemlig Cadenhead Warehouse Tour med Mark Watt.

Mark og en flaske Myken Gin
Mark og en flaske Myken Gin

Mark startet med å fortelle litt om Cadenhead som uavhengig tapper og opplyse om at vi skulle smake på en 3-4 whiskyer. Det uvanlige med Cadenhead sine lagerhussmakinger er at etter seansen får du bestille flasker fra fatene som ble smakt, som så tappes og utleveres i butikken samme dag. For å gjøre det hele ekstra spesielt har de satt av en rekke fat (langt fler enn de som smakes på en slik seanse, så du kan ikke vite på forhånd hva du skal få smake på) til disse smakingene, og de fatene vil aldri bli tappet som enkeltfatstapninger. Det er dermed helt eksklusive dråper du har muligheten til å kjøpe med deg.

warehouse_tour

Marks «3-4» viste seg å være noe av en underdrivelse, og vi var til slutt gjennom 7 whiskyer og en rom. I tillegg var kvaliteten (ikke overraskende) slik at jeg gladelig hadde kjøpt et par flasker fra hvert fat om lommebok og baggasjekvote hadde tillatt det. Men tre bestillinger ble det på meg, en Springbank, en Caperdonich og en Caol Ila. Etterhvert som disse flaskene åpnes kommer det smaksnotater, selvsagt, under selve smakingen hadde jeg mer enn nok med å rangere fra «usannsynlig godt» til «himmelsk, kan jeg få adoptere fatet?» og bestemme meg for hvilke jeg skulle prioritere.

bond9

Noe omtåket og overveldet kom vi oss ut i sollyset igjen, og vandret rundt kvartalet for å få med oss en omvisning på Glengyle.

glengyle

Historien bak Glengyle er litt morsom, da det altså har vært destilleri der før en gang, men det ble nedlagt i 1925 og bygningene lå brakk i mange år. Så raslet SMWA med sablene og viste til at for å kunne kalle Campbeltown egen region måtte de altså ha noe mer enn to destillerier. Tre, for eksempel. Vel, ok, tenkte Mitchell-familien da. Da får vi starte opp igjen et destilleri, slik at vi blir tre. Og slik ble altså Glengyle gjenopplivet. Så viste det seg at gjennom kjøp og oppkjøp var det et annet selskap som eide rettighetene til navnet Glengyle (eller Glen Gyle) som varemerke for whisky (Glen Gyle er en blend). Destilleriet kunne selvsagt beholde navnet sitt, men whiskyen tappet på flaske måtte pent selges under et annet varemerke. Derav Kilkerran.

glengyle_washbacks

Glengyle er bare operativt noen få uker i året enn så lenge, det er det samme teamet som normalt jobber ved Springbank som tar seg noen ukers «ferie» på Glengyle. Produksjonen kom i gang i 2004, så det er først i år at whiskyen har nådd tolv års alder og en «standardtapning» på 12 år ble lansert nå i høst (smaksnotater for vatting sample for denne). Det har vært sluppet whisky fra Glengyle før også, men da i begrenset opplag som årlige Work in Progress-tapninger (fra før har jeg smaksnotater for 1. utgave og 5. i bourbon- og sherryversjon).

glengyle_still

Som man kan forvente var det en del oppussingsarbeid som skulle til for å gjenåpne destilleriet etter 80 år i møllpose, men i dag framstår Glengyle som særdeles velholdt. At bygningene er kritthvite med svart treverk hjelper på inntrykket. Utenom mølla rommes hele destilleriet i et stort rom, med meskekar, fire gjæringskar og to panner; en wash still og en spirit still.

kilkerran

Under ryddingen av området kom et «vindu» i murveggen langs baksiden av destilleritomta til syne som perfekt rammer inn tårnet til Kilkerran Church, og denne utsikten ga inspirasjonen til Kilkerrans logo og navn. Kirken ble forresten delvis grunnlagt/betalt for av John Ross, en av det gamle Longrowdestilleriets eiere.

lucky_dip

En annen ting det er verdt å få med seg på Glengyle Open Day er det som har fått navnet Cadenhead Lucky Dip Bar. Man har samlet noen hundre fatprøver og andre småflasker (10-35 cl), mange, ryktes det, fra Mark Watts kontor. Som kunde betaler du fem pund og får trekke tre lodd med nummer som korresponderer med nummer på flaskene. En mildt sagt genial ordning for oss med beslutningsvegring. Har du lyst til å skrive skikkelige smaksnotater kan du få «barpersonalet» (det vil si Cadenhead-ansatte) til å helle smaksprøven din rett i en prøveflaske i stedet for i glasset. Sånn sett er det en fordel med sjenkeregler som tillater «off sales». (Jeg hadde med meg fire smaksprøver hjem fra lotteriet: Teaninich 1993, Cooley 1992, Port Dundas 1988 og Girvan 1988.)

cadenhead_butikk

Nå begynte tidspunktet for avreise å nærme seg, men først måtte vi få hentet (og betalt for) whiskyen fra lagerhussmakingen på Cadehenhead-butikken (som hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss enn den fikk på denne turen. Vel, en annen gang). Det var lettere sagt enn gjort, for de hadde fått såpass mange bestillinger (det var vel ikke bare vi som synes det var godt) at tappingen tok lenger tid enn først anslått. Men til slutt fikk vi flaskene i hende og kunne puste lettet ut med i alle fall en halvtime til gode. Bussen fra Campbeltown til Glasgow går fra havneområdet, og beleilig nok er det utsikt til holdeplassen fra uteserveringen til The Black Sheep. Bussturen foreløp uten problemer, og i Glasgow fikk vi lokalisert og sjekket inn på The Rennie Mackintosh Hotel.

På vei mellom busstasjonen og hotellet hadde vi sett en lovende pub som reklamerte med både «craft beer» og «food», men når vi gikk tilbake dit for å sjekke nærmere oppdaget vi en ulempe med Glasgow på en fredag kveld: Det er fullt av folk og de er veldig glad i VELDIG HØY musikk. Vi ble møtt av en vegg av lyd når vi åpnet døra og snudde på flekken. Dessverre var det tydeligvis en generell sykdom snarere enn et enkelt tilfelle, for alle steder vi testet var like ille. Til slutt fant vi en pub som hadde et støynivå vi litt under tvil kunne leve med, i alle fall lenge nok til å få spist middag. Vi hadde akkurat rukket å bestille (og betale) for maten når de også skrudde volumet opp. Vi har vært blidere.

Erfaringen innbød ikke til noe videre tur på byen. Eva og Mads gikk tilbake til hotellet, jeg gikk meg en tur og fant BrewDog. Puben var like lite innbydende som resten av Glasgows uteliv, men flaskebutikken var åpen, så jeg fikk kjøpt et par spennede øl. Etter det ruslet jeg også tilbake til hotellet, jeg hadde planer for en rimelig tidlig start på lørdag.

Campbeltown Dag 4

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Campbeltown Malts Festival: Springbank og litt til

Etter verdens treigeste lunsj på The Black Sheep Pub (vi ventet førti minutter på maten, uten noe slags forvarsel om «vi er travle så det kan ta litt tid») møtte vi opp ved porten inn til Springbank for å få en omvisning.

Maltgulvene var opptatt med Open Day-aktiviteter, men Springbank malter altså all malten selv, og kilnen fikk vi se (og lukte). Avhengig av hvilken sprit som skal produseres (Springbank, Longrow eller Hazelburn) benyttes ingen, litt eller mye torv i tørkinga. Så flyttes malten over i maltbins fram til den skal brukes, og oversikten over hva som er i hvilken bin finnes i det turguidene liker å omtale som «the Springbank computer».

Datamaskinen
Datamaskinen

Maltet kan ligge lenge fra det maltes før neste steg i prosessen tar til, men når det først hentes ut fra maltbins går det slag i slag. Først skal maltet males til grist, det gjøres av en Portheus mølle.

dag2-12

Deretter bærer det ut i meskekaret, som hos Springbank er åpent, og tydeligvis ikke fullt før det renner over.

dag2-16

Vørteren fylles på gjæringskar av tre (ikke noe stainless steel her i gården nei) og gjæren tilsettes. «Ølet» får stå og godgjøre seg både lenge og vel, så lenge at alkoholprosenten begynner å gå nedover (formodentlig på grunn av fordamping), og washen har også en styrke på bare 4,5 til 5 %, mens normen er 7-8 ellers i Skottland.

dag2-25Så skal det hele destilleres, og her kommer den andre faktoren som avgjør de store forskjellene mellom de tre sprittypene, Springbank, Longrow og Hazelburn inn. Longrow er destillert to ganger, Springbank 2,5 (jeg har fått hvordan forklart, men det synker aldri inn) og Hazelburn tre.

dag2-31

Det er derfor tre stills i stillroom, en washstill og to «low wines» stills. De to siste er utseendemessig ganske like, men om jeg ikke husker helt feil fra når jeg var på Springbank sist er kjølemetoden forskjellig på de to.

dag2-21Det er fine plansjer i alle rom på Springbank med essensielle tall og forklaringer (se de fleste i Flickr-galleriet som du finner nederst i denne bloggposten). Blant annet denne som burde gitt svar på dette med 2,5 gangs destillasjon, men jeg klør meg litt i hodet:

dag2-39

Derimot bekrefter den hukommelsen min, det ER forskjellig kjølemetode for de to «spritapparatene», den ene har wormtub, den andre kondensator.

dag2-35

Til slutt kommer i alle fall godsakene ut gjennom spirit safen, og siden det var hjertet i siste steg for Springbank som rant der når vi kom til dette punktet fisket guiden fram glass, åpnet lokket på «safen» og fylte opp for å sende rundt (smaksnotater finner du her). Sånt kan man like.

Vi rakk å teste et par øl fra Fyne Ales før neste post på programmet, blant annet en innmari god imperial stout ved navn Mills and Hills.

dag2-49

Neste post, ja. Nå var det på tide med et lite besøk inne i lageret med mannen med nøklene, Gavin McLachlan, destillerisjefen på Springbank. Ideelt sett skulle jeg nå presentert utdypende smaksnotater for det vi fikk smake, men jeg prioriterte å nyte heller enn å notere er jeg redd.

dag2-55Oppsummert er det vel bare å si at om du får sjansen til å besøke et whiskylager sammen med noen som har myndighet til å åpne fatene og hente ut whisky er det lite grunn til å gjøre noe annet enn å hive seg med.

Rett fra fatet, særdeles ufiltrert
Rett fra fatet, særdeles ufiltrert

Etter den smakinga var vi klar for å sette oss ned litt, så vi tok en tur innom Burnside for en øl, og der var jeg nødt til å ta bilde av det tomme glasset til en av de andre gjestene, for bare se:

dag2-62

Kombinasjonen perfekt vasket glass med jevne store slurker.

Middagen spiste vi på Argyll Arms, og så var vi jo nesten programforpliktet til å besøke baren på Ardshiel Hotel, som er den eneste baren i byen som har et whiskyutvalg det er noe vits i å skryte av. De har til gjengjeld definitivt et utvalg å skryte av.

dag2-74

Med renere gane og mer søvn innabords kunne man tilbragt en uke i denne baren, men jeg takket for meg rimelig snart og vandret tilbake til leiligheten. Det kom jo en dag på fredag også, og den skulle starte med en smaking jeg hadde store forhåpninger til.

Campbeltown Del 3

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Campbeltown Malts Festival: En fatfokusert smaking

Torsdag morgen startet med banning når vår frokostkokk Eva sloss med den ekstremt lite non-stick stekepanna leiligheten var utstyrt med. Men frokost ble det i alle fall, «full Scottish» med haggis til og med. Erfaringsmessig er det bra for formen, om enn kanskje ikke for livvidden, å ha et passe fett grunnlag i magen før man begir seg ut på whiskyfestival.

Vår første booking denne dagen var «Springbank intimate tasting: How wood influences our spirit» og vi benket oss til i Warehouse 10 for å høre David Allen. Det var jeg som hadde booket smakingene våre, og valget falt vel litt hipp som happ, men akkurat denne hadde hørtes interessant ut, og heldigvis holdt det stikk.

Skotsk whisky fatlagres jo som kjent som hovedregel på fat som har blitt benyttet til å modne en eller annen form for alkohol før. Det vanligste er fat det har ligget bourbon eller sherry på, men det eksperimenteres med det meste annet (inkludert, selvsagt, helt nye fat).

caskinfluence-3

På denne smakingen fikk vi seks whiskyer som kom fra seks forskjellige «fattyper», altså fat som hadde inneholdt seks forskjellige typer alkohol før det ble fylt maltsprit på dem. I tillegg fikk vi de seks typene alkohol som var opprinnelsen til fattypene.

Så var oppgaven «enkel»: Match whisky med fattype. Vi ble lovet at om noen i forsamlingen fikk 6 av 6 rett skulle de få en flaske whisky, og med den motivasjonen satt vi i gang med å lukte og smake.

Normalt pleier jeg å si at fargen på whiskyen har lite betydning, men akkurat i en slik sammenheng som dette, der du VET at det ikke finnes en dråpe E150 i hele varehuset er det ikke en helt irrelevent faktor, så det første vi gjorde var å vurdere farge. Resultatet av det var at jeg umiddelbart skrev «vin?» på whisy nummer seks, den hadde nemlig noe jeg best kan beskrive som et grønnskjær i det gyldne, noe jeg har sett før på eks-vinfatslagrede whiskyer. Det andre vi gjorde var å forsøksvis sortere de lyse fra de mørke, ut fra en teori om at de mørke whiskyene sannsynligvis kom fra fat som hadde inneholdt mørk hetvin. Så vi startet med teorien om at 2 og 3 skulle matche port og marsala, og da satt vi igjen med tre lyse. Dessverre kastet jeg den teorien delvis ut når jeg smakte på whisky nummer to, for den smakte gummi og det kommer nesten alltid fra sherryfat. Så da noterte jeg 2 = sherry. Deretter var det bare å snuse og smake på både hetvin og sprit. Vi var skjønt enige om at en bonus med smakingen var at vi fikk smakt på marsala, som ofte opptrer i matoppskrifter (som regel med «hvis du ikke har marsala kan du bruke tørr sherry»), men som ingen av oss hadde smakt før. Etter tilmålt tid satt jeg igjen med følgende liste:

1: Rom

2: Sherry

3: Port

4: Marsala

5: Madeira

6: Vin

caskinfluence-6Og så fikk vi fasit, og den gikk som følger:

1: 19 år gammel eks-rom Springbank

2: 14 år first fill eks-sherry Springbank

3: 15 år first fill eks-portvin Springbank

4: 2013 Springbank Society tapning, 10 år på eks-bourbon, deretter 5 år på eks-Madeira

5: 2016 Open Day 9 år eks-Marsala Springbank

6: Neste Longrow Red etter planen, 10 år på eks-bourbon og 4-5 måneder på eks-rødvin.

Om du har giddet å telle hadde jeg altså 4 av 6 rett. Det var vi en 5-6 stykker i forsamlingen som hadde. Ingen hadde 6 av 6, så vi måtte alle gå tomhendte derifra, men det var ikke akkurat mange sure miner å spore av den grunn.

caskinfluence-2
David Allen

Nest post på programmet: Omvisning på Springbank. Men det fortjener vel et eget innlegg?

Springbank nysprit

Hentet rett fra strømmen gjennom spritklokka under omvisning på Springbank.

dag2-34

Nese: Enorm maltsødme og ganske fruktig. Jeg tenker først og fremst på mango. Fusel i form av «barnyard», «fjøs» er vel det nærmeste vi kommer et ord for det på norsk.

Smak: Sterkt. Malt, særlig «husk», altså fiberene fra skallet til byggkornet. «Tykk» munnfølelse, jeg får nesten behov for å tygge.

Kommentar: Mye vann endrer ikke karakteren, men det blir mer behagelig å drikke (ikke så rart kanskje, ufortynnet er den neppe under 70 %, det var lang tid igjen til de skulle kutte til halen). Ganske godt, egentlig.

Kilkerran Open Day 2016 og The Norlan Glass

Først om Open Day-tapningen. Den er 8 år gammel, kommer fra eks-sherryfat og er tappet på 56,4 %. Om jeg ikke husker helt feil kostet den femti pund, men det er ingen grunn til å stille seg i kø, det ble utsolgt i løpet av festivalen.

norlan-2

The Norlan Glass virker en smule mer gimmicky enn jeg normalt føler behov for, men det er jo morsomt å prøve nye ting… «Meet the glass that will change whisky» proklameres det på hjemmesiden, og da kan man jo spørre seg om det nå virkelig er slik at whisky trenger å forandres? Jeg liker i grunn whisky godt som det er, jeg. Det er mange fine ord om designprosessen på hjemmesiden, så om du er nysgjerrig kan du lese der, men jeg blir jo sittende igjen å lure på om ikke designerne er litt forvirret når de later til å mene at en tumbler er mer estetisk, men at den dessverre ikke er noe særlig bra for å lukte på whisky med så derfor er løsningen å putte et tulipanformet glass oppi tumbleren. Eller har jeg misforstått noe? Nå er det ikke en rett-frem tulipanform oppi, heller, den er aerodynamisk eller noe sånt.

Vel, the proof is in the pudding, så da får vi vel teste. Blindtesting er praktisk umulig, er jeg redd, men jeg har tenkt å forsøke å være uhildet, selv om kommentarene så langt kanskje ikke tyder på det.

I mitt vanlige glass lukter det «toffee apples» og lett eik. I Norlanglasset finner jeg også karamell og eik, men i tillegg lukter det mye, vel, glassflate. En sånn litt tørr, nøytral lukt.

Smaken er preget av sherrytoner, litt sot og svidd gummi (men på den rette siden av «overeika»). Smaken er rimelig lik fra de to glassene, noe annet er vel kanskje ikke å vente.

Med et par dråper vann får jeg mer rosiner og fruktkompott fra tulipanglasset, mens jeg finner mer eik og et hint av røyk i Norlanglasset. Det blir etterhvert mer tørr eik og røyk også i tulipanglasset, mens fruktkompotten dukker opp i Norlan. Enda litt mer vann og Norlan snur mer mot marmelade, mens det dukker opp en lett medisinal tone i tulipanglasset.

Med vann har det blitt røyk og sot på smaken, og ett hint av det medisinale finnes også, men hovedinntrykket er akkurat på grensen for mye eikepreg.

Konklusjonen om whiskyen: Vel, jeg er litt i tvil. Den er i grenseland til overeika, men samtidig har den noe ved seg som jeg finner tiltalende. Jeg tror jeg må komme tilbake til den en dag når den kan få være hovedfokus framfor glasstesting.

norlan-1

Konklusjon om glassene: Luktmessig kan jeg ikke se at det skiller så mye. Til å begynne med synes jeg Norlan virket for vidt, at det slet med å samle aromaene nok, men definitivt med et par dråper vann er det pluss og minus med begge glassene, samtidig som aromaene fra whiskyen oppleves lik, i den forstand at det er tydelig at det er den samme whiskyen.

Når det kommer til å drikke av glassene, derimot, har jeg en alvorlig innvending mot Norlan: Den doble veggen gjør at kanten på glasset blir veldig tykk. Vi snakker solid kaffekrustykk. Og for en drikk du skal nippe til (vel, jeg nipper i alle fall, andre kanskje drikker solide slurker, hva vet jeg) er det langt fra optimalt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor designen er slik, man kunne vel oppnådd dobbel vegg, men hatt akkurat overkanten mer sammenpresset. Som det er virker det hele litt klønete, og det føles klønete å drikke av.

Ellers er det smått uvant å holde i noe som har tumblerfasong når jeg skal nose og smake whisky, men glasset er forsåvidt godt å holde i, det ligger bra i hånden, så det tror jeg er en vanesak. Det er også usedvanlig stilig å se på, det skal de ha, og på grunn av fasongen står det nok rimelig støtt, uten at jeg gikk inn for å teste det akkurat.

Men hovedinntrykket jeg sitter igjen med, basert både på opplevelsen og beskrivelsen av glasset er at det egentlig er ment å revolusjonere whisky for folk som drikker whisky fra tumbler. Og da er jeg ikke i målgruppen.

The Whisky Reviewer har også testet Norlanglass og kommet til en litt annen konklusjon enn meg (selv om han også snakker om «fragile» Glencairnglass, som vel er en av de få glasstypene jeg har til gode å klare å knuse).

Kilkerran 12 vatting sample 50 %

Kilkerran 12 år ble lansert fredag 12. august 2016. I første omgang er den tilgjengelig i Campbeltown, men etterhvert får den videre distribusjon. Når vi var på Campbeltown Malts Festival i mai var det en vatting sample av 12-åringen som sto på bordene under festmiddagen og som jeg ved en inkurie endte med en noe generøs sample av. Det minste jeg kan gjøre til gjengjeld er vel å skrive smaksnotater for den. Det skal påpekes at det ikke ble sagt noe om hvor nær dette er det som ble det endelige produktet. Denne er også 50 %, mot 46 % for versjonen som kom i salg.

kilkerran12-1

Nese: Solide doser sitrus, mest sitron, dessuten gin-aktig krydder, det vil vel si einerbær og urter. Med vann finner jeg mer honning og eik, men fortsatt mye sitrus.

Smak: Einerbær og urter, litt eik. Med vann noe eikebitterhet, tørket frukt av det syrligere slaget og kandisert appelsin.

Kommentar: Den smakte godt i Campbeltown, den smaker godt nå. En positiv utvikling for et destilleri jeg følger med stor interesse. Det er heller ikke direkte negativt at tapningen er priset, i alle fall «ved kilden» til bare 30 pund. Et røverkjøp, i dagens marked. Det blir spennende å se om vi får den til Norge og hva den eventuelt vil ende med å koste her.

kilkerran12

Campbeltown Malts Festival: The Springbank/Kilkerran dinner

del3-1

Man kan ikke ha whiskymiddag uten sekkepipe, eller noe sånt.

Prisen for middagen er ganske stiv, 250 pund, men det har sin årsak. Før middagen åpnes nemlig tre fat og alle gjestene får smake, deretter stemmes det (på enkleste måte, ved håndsopprekking) og det mest populære fatet tappes på flasker mens gjestene spiser, og så får man med seg en flaske når man forlater festen (evt. henter den dagen etter, men mer om det senere).

De tre fatene vi fikk smake på var som følger:
Kilkerran Madeira-fat 2004
Kilkerran Fino sherry-fat 2004
Kilkerran romfat 2004

del3-8

Alle tre var rett og slett skikkelig gode, men vi tre var vel enige om at det første var best, og heldigvis var flertallet enige med oss.

Etter fattestinga var det velkomstdrink av Old Raj Gin (evt. gin+tonic) eller prosecco, og nibblies, blant annet en veldig god ost. Og så beveget selskapet seg inn i et pyntet maltloft. Vi endte på bord med både Jon, Ivar og Mark, og det var riktig så trivelig.

Det var ikke akkurat lyssatt for billedtaging ved bordet...
Det var ikke akkurat lyssatt for billedtaging ved bordet…

Reisefølget mitt var i ekstase over forretten, særlig de røkte blåskjellene (hvorfor er ikke røkte blåskjell en greie i Norge, egentlig?), men jeg var… vel, sjømat, osv. Vi har vel vært innom temaet før. I alle fall, selv jeg visste å sette pris på kvaliteten (og kaviaren var namme), og vi gledet oss til hovedretten. Den viste seg å være litt skuffende i forhold. Helt grei på smak, men litt uinspirert. Desserten var, i Evas ord, en «unmitgated disaster». Jeg får ta henne på ordet, for innen vi kom så langt hadde ukas søvnmangel (utvilsomt i kombinasjon med mengden whisky og øl konsumert) fått meg til å takke for meg og labbe tilbake til Argyle Street for å sove. Uten whiskyflaske med med en heller solid sample fra Kilkerran 12 år vatting sample flaska som sto på bordet vårt (Red: smaksnotat her). Kombinasjonen trøtt, beruset og eneste-tomflaska-jeg-har-er-en-halvliter var kanskje ikke helt gjennomtenkt. Heldigvis fikk de som holdt ut lenger ved bordet mitt påfyll i form av ny flaske, så de ble ikke sittende tørrlagt resten av kvelden.

Får du ikke nok Campbeltown? Ben Cops fra Ben’s Whisky Blog var også på festivalen.

Campbeltown Malts Festival:
Glasgow til Campbeltown, og en byvandring

Å komme seg opp av sengen neste morgen var lettere enn man kunne trodd, men så hadde jeg god motivasjon. Bussen til Campbeltown skulle gå fra Buchanan klokken 9.15, og om vi ikke rakk den ville vi ikke rukket første post på programmet i Campbeltown, byvandring med Kate Watt. Vi hastet derfor ut av hotellet, vandret opp mot busstasjonen, handlet lunsj og drikke på en beleilig Sainsbury’s på veien og ankom Buchanan med relativt god margin. Men så ville vi gjerne ha kaffe og Mats ble satt til å passe bagasjen mens jeg og Eva stilte oss i kø for å kjøpe kaffe. Dessverre viste det seg at han som tok i mot bestillinger (og penger) overhode ikke klarte å holde oversikt over hva folk hadde bestilt, og det hele gikk generelt ganske treigt, det var derfor med nød og neppe at vi fikk de kaffene vi skulle ha. Men det gikk, vi fant oss plass på bussen og (jeg i alle fall) slappet mentalt av noen hakk. Med utsikt til fire timers busstur var det bare å lene seg tilbake og se på det skotske landskapet som for forbi.

I Inverary har bussen ti minutters stopp. Jeg ilte bort til Loch Fyne Whiskies for å se om de hadde noen av sine egne tapninger inne. Da det viste seg at de hadde en Bunnahabhain ble det handel, med en trepack fra Fyne Ales i tillegg. Når jeg kom ut derfra konstanterte jeg at jeg fortsatt hadde sju minutter, og dermed tid til å skaffe en kaffe, før bussen gikk videre. Effektivt jobbet, om jeg så skal si det selv.

Utsikt fra bussen
Utsikt fra bussen

Etter Inverary var bussen selvsagt innom Kennacraig fergeleie, der båten går ut til Islay, og jeg må innrømme at det var ørlite fristende å hoppe av og gå om bord, men jeg motsto, og etter hvert skimtet vi endelig Campbeltown.

Campbeltown er ingen storby, akkurat, og vi fant Earadale B&B enkelt nok, og derfra ble vi ledet rundt kvartalet til No 16 Argyll Street, der leiligheten vi skulle bo i de neste to nettene befant seg. Vi hadde observert en Cooperative-butikk fra bussen, og hadde ingen tid å miste, så vi satte kursen mot den og fikk handlet nødvendige forsyninger til frokost og snacks i et par dager. Med en halvtime omtrent til rådighet før vi skulle møte opp nede ved havna gikk jeg på leting etter Fish & Chips, og fant til slutt en åpen cafe. Maten måtte jeg riktignok ta med og spise på farten.

No 16 Argyle Street
No 16 Argyle Street

Ved turistinformasjonen nede ved havna møtte vi Kate Watt og en 15-20 andre byvandrings- (eller pubvandrings-) deltagere, klar for Whisky Impressions’ første guidede tur: Liquid History.

Kate Watt, Whisky Impressions
Kate Watt, Whisky Impressions

Kate begynte turen med å snakke om Campbeltowns historie. Jeg noterte som en gal, men tar bare med et par høydepunkter her: Rundt 1700 ble Duke of Argyle tildelt landet og beordret til å befolke det med «lowland gentlemen» (noe som selvsagt ikke betyr at det ikke allerede bodde folk i området). På grunn av whiskyindustrien var Campbeltown i 1900 den rikeste byen i Storbritannia per innbygger, med 5-6 gallons whisky i bonded warehouses, noe som tilsvarer 25 års produksjon for både Springbank og Glen Scotia i dag. De fleste destilleriene lå langs Glebe Street, blant annet alle de tre som nå er operative.

del2-13

Vi var innom tre puber på turen, The Feathers, Kilbrannan og Burnside, og fikk en «half and half» på hver, det vil si en halv pint øl og en «half measure» whisky. Whiskyen var god og pubene var trivelige, men ølutvalget var heller labert. Det gikk i Tenants og Guinness, samt en som var ny for oss: Heverlee. Ny, men ikke noe positivt bekjentskap. Likevel, det var en særdeles trivelig vandring og noe jeg definitivt har tenkt å gjenta om jeg får muligheten.

Vi skulle gjerne hengt med Kate og resten av følget lenge, men var smertelig klar over at vi hadde en middag vi skulle rekke og behov for å friske opp antrekket en smule før det, så vi sa takk for oss og fortet oss tilbake til basen. Middag, vel, det jeg fikk med meg av den, i neste innlegg.

Fler bilder på Flickr:

Campbeltown Del 2

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Fem Springbank fatprøver

Det viste seg å være større mulighet for å fylle sampleflasker i Campbeltown enn jeg hadde regnet med, så det ble en tur innom Bootsene (Campbeltown har to) for å sikre seg noen reiseflasker beregnet på shampo og slikt. Ikke det mest ideelle, og i alle fall ikke om samplene skal stå en stund (om ikke noe annet går galt er det alt for mye luft i forhold til whisky i disse), men bedre enn ingenting.

IMG_3804

På Springbanks åpne dag var det en bar med diverse whisky fra Mitchells. For fem pund fikk du en stripe med fem «lodd» og hvert lodd kunne byttes i en smaksprøve. Det fantes menyer, så man kunne brukt lang tid på å studere dem og velge seg drømmedrammen, men det var såpass trengsel ved baren at når jeg først fikk oppmerksomhet tok jeg like gjerne fem på en gang, og valget falt da på en gruppe fatprøver fra Springbank. Om jeg ikke har rotet til systemet mitt totalt har jeg i mine flasker merket C1-C5 nummer 22, 24, 25, 26 og 27 fra menyen (mørkt var det også, derav det elendige bildet):

IMG_3355

Springbank 1995, no. 494

Nese: Solvarmt terrassegulv av tre. Trekull.

Smak: Trelakk, eik, mørk sjokolade på ettersmaken.

Kommentar: Litt endimensjonal, litt mye eik, litt lite annet.

Springbank 1999, no. 431

Nese: Murpuss, hylleblomst, vanilje og eik.

Smak: Grillet lammekjøtt, også her er det mørk sjokolade på avslutningen.

Kommentar: Bedre enn den første, og definitivt mer spennende.

Springbank 2000, no. 276

Nese: Syrin og skifer med et hint av malingsfjerner. Melkesjokolade med vann.

Smak: Skifer, eik og appelsinblomst.

Kommentar: Nå snakker vi. Denne tar jeg glatt en flaske eller fler av.

Springbank 2000, no. 746

Nese: Arve sier fersken, men vi tror det er fordi jeg karakteriserte den spesielle fargen som fersken rett før han stakk nesa i glasset. Jeg får mer assosiasjoner til fruktstein, faktisk. En litt kald, treaktig lukt.

Smak: Eikebitterhet, appelsinmarmelade.

Kommentar: Sett bort fra fargen var denne mindre spennende igjen. Jeg holder fortsatt en knapp på treeren.

Springbank 2000, no.848

Nese: Trelakk.

Smak: Vanilje, trelakk, eik, eikebitterhet.

Kommentar: Kjedelig, igjen, og ikke fryktelig godt, heller.