Macduff 1989 26 år Cadenhead 51 %

Nese: Toffee og tørket frukt, karamellkake og litt gummi. Med vann tar gummi og lakris-hubba-bubba over og overdøver den ekstreme karamellen.

Smak: Starter med karamell og går over i fattoner, litt gummi, litt tanniner og noe appelsinskall. Og lakris-hubba-bubba. Mye det samme med vann.

Kommentar: Denne skulle de nok tappet en god del tidligere om den skulle falt i smak hos meg. For mye fatpreg, for lite malt igjen. Ikke så over the top at den er udrikkelig, men det er nære på.

Takk til Pål Martin for smaksprøven.

Benriach 1996 19 år Cadenhead Small Batch 47,1 %

Nese: Sitrus og grønt eple, vanilje. Mer av det samme med vann, etter litt tid i glasset Pigalle (pæreis).

Smak: Vanilje. Smaker litt utvannet på sett og vis. Røde epler. Med vann vaniljefløteis.

Kommentar: Joda, jeg tar gjerne mer. Men spektakulær er den ikke.

Bladnoch 1992 21 år Cadenhead Small Batch 54,9 %

Nese: Pærer, gress og seljefløyte. Med vann fikk den plutselig et hint av kaffe, men fortsatt mest friskt og vårlig preg med noe vaniljeis slengt på.

Smak: Seljefløyte, malt (den kan nesten tygges). Bitrere med vann, bitter vanilje.

Kommentar: Mye bedre uten vann, før bitterheten slo inn. En grei Bladnoch med vann, en nydelig en uten.

Auchentoshan 15 år Cadenhead Small Batch 56,9 %

Nese: Vanilje, fløte og aprikos. Mer frisk frukt med vann, epler og pærer.

Smak: Vanilje, appelsinskall og et litt uggent hint. Med vann smaker det også litt treverk, men med mye bitterhet fortsatt og det ugne forsvinner aldri helt.

Kommentar: Jeg har smakt langt bedre Auchentoshan enn dette. Det er for mye som skurrer på smaken på denne, og jeg har ikke engang veldig lyst til å drikke opp det jeg har i glasset.

Bunnahabhain 10 år Cadenhead Small Batch 46 %

Nese: Vanilje, stekt banan, fløtekaramell og lær. Med vann synes jeg den får litt fjøspreg, med noe høy.

Smak: Vanilje, lær, pepper. Med vann smaker det litt fjøs også, men det er egentlig pepperet som er mest fremtredende.

Kommentar: En litt sær sak, og ikke særlig typisk Bunnahabhain, men jeg liker den. Håper den lever lenge i NMWL Trondheim så jeg rekker å ta noen flere drammer av flaska.

William Cadenhead Single Islay Malt 7 år 59,1 %

Visstnok fra Lagavulin.

Nese: Sot, fløtekaramell, fruktkompott og hint av tang. Torvrøyken fremheves med vann.

Smak: Sot, torvrøyk, fløtekaramell og mer røyk. Enda mer sot og røyk med vann.

Kommentar: En røykbombe med en søt bismak av karamell. Hvorfor ikke? Definitivt god, men litt vel endimensjonal, kanskje.

Caol Ila 1984 30 år Cadenhead 56,2 %

img_1697

Nese: Dempet røyk, syrlig fruktighet, umodne bananer. Med vann finner jeg tørket ananas, litt honning og korianderfrø. Blaff av noe spyaktig ødelegger inntrykket litt.

Smak: Sotet peis, fuktig treverk, tørket frukt (epler?) og et forbigående hint av spy. Vann forsterker røyken, men den underliggende fruktigheten er der forsatt og minner enda mer om epler nå.

Kommentar: Trenger absolutt vann. Jeg smakte denne opp mot Moch, og tenkte at vinneren ga seg selv på forhånd, men nå er jeg ikke så sikker. Denne er god, men har noen unoter, og prismessig er det jo ingen konkurranse. Jeg vet hvilken det er størst sjanse for at jeg kjøper en flaske av, og det er ikke denne.

Takk til Pål Martin for smaksprøven.

Millburn 1974 31 år Cadenhead 52,3 %

Tappet mai 2006 fra et bourbon hogshead.

Nese: Reinlav, eik, lett menthol, sotet metall. Med vann blir soten og røykpreget tydeligere, men jeg finner også aprikossyltetøy og vanilje.

Smak: Eikekrydder, vanilje, kull og et snev av røyk. Mentholen dukker opp på smaken med vann, ellers blir sot og kull forsterket. Appelsinmarmelade tenker jeg også på.

Kommentar: Et eksempel på at 1974 var en god årgang (helt upartisk av meg, altså). Kompleks, men samtidig tydelig røykpreget, slikt kan jeg like.

Takk til Stian T for smaksprøven.

Campbeltown Malts Festival: Glengyle Open Day og farvel til Campbeltown

Fredagen opprant med strålende vær. Vi startet dagen med mer banning over stekepannene, men likevel ypperlig frokost, og klarpakking av kofferter siden vi dessverre skulle forlate Campbeltown utpå ettermiddagen. Heldigvis hadde vi fått klarsignal til å la alt stå i leiligheten fram til avreise, så uten baggasje satt vi kursen mot Springbank igjen, og dagens første (og forsåvidt eneste) smaking, nemlig Cadenhead Warehouse Tour med Mark Watt.

Mark og en flaske Myken Gin
Mark og en flaske Myken Gin

Mark startet med å fortelle litt om Cadenhead som uavhengig tapper og opplyse om at vi skulle smake på en 3-4 whiskyer. Det uvanlige med Cadenhead sine lagerhussmakinger er at etter seansen får du bestille flasker fra fatene som ble smakt, som så tappes og utleveres i butikken samme dag. For å gjøre det hele ekstra spesielt har de satt av en rekke fat (langt fler enn de som smakes på en slik seanse, så du kan ikke vite på forhånd hva du skal få smake på) til disse smakingene, og de fatene vil aldri bli tappet som enkeltfatstapninger. Det er dermed helt eksklusive dråper du har muligheten til å kjøpe med deg.

warehouse_tour

Marks «3-4» viste seg å være noe av en underdrivelse, og vi var til slutt gjennom 7 whiskyer og en rom. I tillegg var kvaliteten (ikke overraskende) slik at jeg gladelig hadde kjøpt et par flasker fra hvert fat om lommebok og baggasjekvote hadde tillatt det. Men tre bestillinger ble det på meg, en Springbank, en Caperdonich og en Caol Ila. Etterhvert som disse flaskene åpnes kommer det smaksnotater, selvsagt, under selve smakingen hadde jeg mer enn nok med å rangere fra «usannsynlig godt» til «himmelsk, kan jeg få adoptere fatet?» og bestemme meg for hvilke jeg skulle prioritere.

bond9

Noe omtåket og overveldet kom vi oss ut i sollyset igjen, og vandret rundt kvartalet for å få med oss en omvisning på Glengyle.

glengyle

Historien bak Glengyle er litt morsom, da det altså har vært destilleri der før en gang, men det ble nedlagt i 1925 og bygningene lå brakk i mange år. Så raslet SMWA med sablene og viste til at for å kunne kalle Campbeltown egen region måtte de altså ha noe mer enn to destillerier. Tre, for eksempel. Vel, ok, tenkte Mitchell-familien da. Da får vi starte opp igjen et destilleri, slik at vi blir tre. Og slik ble altså Glengyle gjenopplivet. Så viste det seg at gjennom kjøp og oppkjøp var det et annet selskap som eide rettighetene til navnet Glengyle (eller Glen Gyle) som varemerke for whisky (Glen Gyle er en blend). Destilleriet kunne selvsagt beholde navnet sitt, men whiskyen tappet på flaske måtte pent selges under et annet varemerke. Derav Kilkerran.

glengyle_washbacks

Glengyle er bare operativt noen få uker i året enn så lenge, det er det samme teamet som normalt jobber ved Springbank som tar seg noen ukers «ferie» på Glengyle. Produksjonen kom i gang i 2004, så det er først i år at whiskyen har nådd tolv års alder og en «standardtapning» på 12 år ble lansert nå i høst (smaksnotater for vatting sample for denne). Det har vært sluppet whisky fra Glengyle før også, men da i begrenset opplag som årlige Work in Progress-tapninger (fra før har jeg smaksnotater for 1. utgave og 5. i bourbon- og sherryversjon).

glengyle_still

Som man kan forvente var det en del oppussingsarbeid som skulle til for å gjenåpne destilleriet etter 80 år i møllpose, men i dag framstår Glengyle som særdeles velholdt. At bygningene er kritthvite med svart treverk hjelper på inntrykket. Utenom mølla rommes hele destilleriet i et stort rom, med meskekar, fire gjæringskar og to panner; en wash still og en spirit still.

kilkerran

Under ryddingen av området kom et «vindu» i murveggen langs baksiden av destilleritomta til syne som perfekt rammer inn tårnet til Kilkerran Church, og denne utsikten ga inspirasjonen til Kilkerrans logo og navn. Kirken ble forresten delvis grunnlagt/betalt for av John Ross, en av det gamle Longrowdestilleriets eiere.

lucky_dip

En annen ting det er verdt å få med seg på Glengyle Open Day er det som har fått navnet Cadenhead Lucky Dip Bar. Man har samlet noen hundre fatprøver og andre småflasker (10-35 cl), mange, ryktes det, fra Mark Watts kontor. Som kunde betaler du fem pund og får trekke tre lodd med nummer som korresponderer med nummer på flaskene. En mildt sagt genial ordning for oss med beslutningsvegring. Har du lyst til å skrive skikkelige smaksnotater kan du få «barpersonalet» (det vil si Cadenhead-ansatte) til å helle smaksprøven din rett i en prøveflaske i stedet for i glasset. Sånn sett er det en fordel med sjenkeregler som tillater «off sales». (Jeg hadde med meg fire smaksprøver hjem fra lotteriet: Teaninich 1993, Cooley 1992, Port Dundas 1988 og Girvan 1988.)

cadenhead_butikk

Nå begynte tidspunktet for avreise å nærme seg, men først måtte vi få hentet (og betalt for) whiskyen fra lagerhussmakingen på Cadehenhead-butikken (som hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss enn den fikk på denne turen. Vel, en annen gang). Det var lettere sagt enn gjort, for de hadde fått såpass mange bestillinger (det var vel ikke bare vi som synes det var godt) at tappingen tok lenger tid enn først anslått. Men til slutt fikk vi flaskene i hende og kunne puste lettet ut med i alle fall en halvtime til gode. Bussen fra Campbeltown til Glasgow går fra havneområdet, og beleilig nok er det utsikt til holdeplassen fra uteserveringen til The Black Sheep. Bussturen foreløp uten problemer, og i Glasgow fikk vi lokalisert og sjekket inn på The Rennie Mackintosh Hotel.

På vei mellom busstasjonen og hotellet hadde vi sett en lovende pub som reklamerte med både «craft beer» og «food», men når vi gikk tilbake dit for å sjekke nærmere oppdaget vi en ulempe med Glasgow på en fredag kveld: Det er fullt av folk og de er veldig glad i VELDIG HØY musikk. Vi ble møtt av en vegg av lyd når vi åpnet døra og snudde på flekken. Dessverre var det tydeligvis en generell sykdom snarere enn et enkelt tilfelle, for alle steder vi testet var like ille. Til slutt fant vi en pub som hadde et støynivå vi litt under tvil kunne leve med, i alle fall lenge nok til å få spist middag. Vi hadde akkurat rukket å bestille (og betale) for maten når de også skrudde volumet opp. Vi har vært blidere.

Erfaringen innbød ikke til noe videre tur på byen. Eva og Mads gikk tilbake til hotellet, jeg gikk meg en tur og fant BrewDog. Puben var like lite innbydende som resten av Glasgows uteliv, men flaskebutikken var åpen, så jeg fikk kjøpt et par spennede øl. Etter det ruslet jeg også tilbake til hotellet, jeg hadde planer for en rimelig tidlig start på lørdag.

Campbeltown Dag 4

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar