bryggeribesøk – drikkelig.no

Bryggeripasset: Erfaringer fra Norgesferien

Vi har benyttet annerledessommeren hovedsakelig til prosjekter på hjemmebane, men en liten rundtur til diverse hytter og et par netter på hotell har vi hatt. Derfor passet det jo utmerket at Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD) lanserte Bryggeripasset.

Vi bestilte oss pass så fort nyheten dukket opp i Facebookfeeden min. «Leveringstiden er 3–5 arbeidsdager» sa nettsiden, og selv med forebehold om at 29. var en mandag og at passene ikke kunne sendes fra trykkeriet før slutten av den uken, burde vi få det i god tid før avreise. Vel, god tid… Vi hadde flaks, passene kom i posten 14. juli, dagen før vi skulle reise. Nettsiden lover også at bryggeriene skal ha noen pass til utlevering til distré ølhunder, men det var først det femte bryggeriet vi var innom som faktisk hadde fått passene. Jørn Idar Kvig var heldigere når han var på besøk hos Bådin.

Samme kveld som passene kom skulle jeg på Austmann, der Eva Beate feiret bursdagen sin, så jeg øynet muligheten til å sikre meg mitt første stempel. Så lett var det ikke. Bartenderen mente at stempelet var ankommet, men ante ikke hvor det var. Det løste seg etter en telefon til noen som visste, og jeg fikk stempel og signatur. Akkurat med Austmann var det jo heller ikke så fryktelig farlig, det blir garantert flere besøk der før sommeren (langt mindre året) er omme.

Verre er det med bryggeriene vi hadde tenkt oss innom på vår lille «road-trip». Første destinasjon var Lillehammer (vi hadde en slags plan om en stopp på Hubertus på veien, men det klaffet ikke). Torsdag 16. juli troppet vi opp på Lillehammer Mikrobryggeri for å spise middag, smake litt øl og forhåpentligvis få oss et stempel. Nja, jo, ja. Stempelet hadde visst ikke kommet, men mannen i baren fant et gammelt stempel i en skuff, så det ordnet seg på et vis.

Noen dager i fred og ro (og sjokkerende nok helt uten mygg) på Finnskogen passerte før vi kjørte nordover tirsdag 21. og stoppet på Trysil for å spise lunsj på Trysil Hotell, der Trysil Bryggeri holder til. Kveik restaurant og brewpub kunne servere oss øl fra bryggeriet og (fantastiske) bakevarer fra Kort & Godt håndverksbakeri, men damene i baren hadde nok mer med bakeriet og restauranten å gjøre enn med bryggeriet. De hadde aldri hørt om bryggeripasset en gang, men også her løste det seg med en telefon eller to, og vi fikk både stempel og en kjapp samtale med en ansvarlig fra bryggeriet.

Onsdag 22. gjorde vi et forsøk på å besøke Røros bryggeri. I følge Facebooksidene har de åpningstider fra 8 til 16 på hverdager, men da vi kom til bygningen de holder til i var døren stengt (på grunn av Covid-19) og når vi ringte det oppgitte nummeret for å få slippe inn viste det seg at han som svarte var alene på jobb og var ute og leverte øl. En viktig nok jobb, det, altså. Han henviste oss til Mega for ølkjøp, og vi kunne eventuelt ringe dagen etter og avtale tid for besøk. Etter en kort diskusjon droppet vi det, det ble for lang omvei med tanke på den egentlige planen for torsdagen. Så da ble det ikke noe stempel fra Røros (men der er det vel også en mulighet for å få til et besøk i løpet av høsten).

Torsdag 23. kjørte vi fra Brekken til Trondheim, og stoppet på Hogna Brygg. Og her var det andre boller. Hogna hadde ikke bare stempel, de hadde også pass, pent utstilt på disken.

Så hva er konklusjonen? Bryggeripasset er en artig idé, men lanseringen bærer preg av hastverk, bryggeriene som deltar burde hatt både stempel og pass i hus før lanseringen fant sted, egentlig (så kunne man jo heller fått pass og stempel om man tilfeldigvis var innom ett). Og bryggeriene burde kanskje ha informert de som faktisk har kundekontakt om passets eksistens og gjerne også om hvor de oppbevarer stempelet. Jeg må understreke at alle vi pratet med på bryggeriene/restaurantene var hjelpsomme og velvillige og gjorde sitt for at ting skulle ordne seg, så dette er ikke ment som kritikk av enkeltpersoner overhodet.

I tillegg advarer riktignok BROD om at bryggerienes åpningstider varierer:

OBS! Åpningstidene til de ulike bryggeriene varierer, og du bør derfor undersøke når bryggeriet du vil besøke holder åpent

Men man skal altså ikke forvente at det holder å sjekke nettsider/Facebook, jeg anbefaler å ta kontakt med bryggeriet på forhånd for å sikre at du ikke kommer til stengt dør. Har man fått minst ti stempel innen nyttår kan man delta i trekningen om en helg i Flåm med besøk hos Ægir, og har du regnet deg fram til at du akkurat kommer innom ti bryggerier i år vil det jo være rimelig ergelig om du møter stengte dører eller at et stempel rett og slett ikke er å oppdrive (i det siste tilfellet håper jeg BROD godtar dato og signatur fra bryggeriet i stedet). Opplegget er altså ikke fritt for barnesykdommer, og har du planlagt sen ferie i år har du truffet bedre blink enn oss, men jeg antar det meste av dette er ting som løser seg i løpet av noen få uker.

PS. Det kommer omtale av bryggeriene vi faktisk fikk besøkt etterhvert.

Bryggeribesøk: Põhjala

Tallinn er en bra by for ølentusiaster, og kirsebæret på toppen av kaka, juvelen i kronen, den mest brilliante stjernen på himmelen og så videre er selvsagt Põhjala. Sist vi var i byen hadde de en hjemmesnekret «Speakeasy», denne gangen var det litt mer schwung over sakene.

Selskapet ble startet i slutten av 2011 av fire ølentusiaster. For å forberede seg på jobben besøkte de BrewDog (som vanlige turister, var guiden nøye med å understreke). Der kom de i snakk med Chris Pilkington som hadde jobbet for BrewDog noen år, og rekrutterte ham til stillingen som bryggmester. I 2013 lanserte Põhjala sitt første øl, Öö Imperial Baltic Porter (et øl som for øvrig fortsatt produseres, og som anbefales på det varmeste). Det første året opererte Põhjala som gjøkbryggeri, eget bryggeri sto klart i april 2014. Det viste seg fort at det var underdimensjonert, med fem gjæringskar på 2400 liter, og utvidelser måtte til, i løpet av de neste to og et halvt årene firedoblet de kapasiteten.

Nabobygget viser (foreløpig) hvordan tilstanden var før oppussing.

Til slutt hadde de vokst seg ut av lokalene i Nõmme-distriktet, og i 2018 flyttet de inn i nyoppussede lokaler i Kalamaja rett vest for Tallinn sentrum. Lokalene ligger i et forfallent industriområde som er i ferd med å regenereres, og i bygget har de ikke bare plass til bryggeri (og mulighet for utvidelse), men også et Tap Room.

Flytteprosessen har tatt tid. De har flyttet ett øl av gangen, for oppskalering krever tweaking av oppskrift. Den første batchen ble brygget i desember 2018, det siste ølet ble flyttet i april 2019. Det siste ølet som ble brygget på gammelt utstyr fikk navnet As Good As It Gets (se smaksnotater nedenfor), og ble lansert uka før vi besøkte Põhjala (dvs uke 27).

Levninger fra tidligere tider preger fortsatt bygget.

I det nye bryggeriet har de to maltbinger à 25 tonn til basemalt. All malten kjøpes forøvrig fra utlandet. Basemalten kjøper de hovedsakelig fra Viking (Finland), som i sin tur kjøper mye bygg fra Baltikum, så det er det nærmeste de kan komme lokale leverandører.

Det nye bryggeriet er nærmest en helt ny verden, de har gått fra «oppskalert hjemmebryggeri» til hypermoderne industrielt bryggverk. Det betyr selvsagt ikke at de har gitt slipp på håndverksølfokuset, men det gjør det langt enklere å holde konsekvent kvalitet (og unngå feil som fører til at tusevis av liter øl må helles ut). De har for eksempel eget laboraturium, betalt av EU-midler.

Det moderne bryggverket har en energibesparende metode for å koke vørteren med humla, den sendes gjennom i batcher på ca 70 liter. Vanligvis koker de i mellom en og tre timer, det avhenger selvsagt av type øl. Bryggverket har også en egen enhet for tilsetting av bær og frukt og lignende, mens de i det gamle bryggeriet lagde «teposer» av damestrømper for å få til smakstilsetningene.

Ti nye 10.000-liters gjæringskar står ved siden av fem små fra det gamle bryggeriet som har fått følge med på flyttelasset. En ny separator sørger for klart øl uten at man må vente på at bunnfallet skal bli nettopp bunnfall av seg selv.

Fatlagring har Põhjala drevet med lenge, og det er selvsagt satt av plass på lageret til fat i de nye lokalene også.

Et moderne tappeanlegg avslutter produksjonslinja, det kan tappe 6000 flasker på en time når det går for fullt.

Ikke alt er automatisert, voksing av flasketoppene i Cellar Series foregår fortsatt på «gamlemåten».

As Good As It Gets 17,5 %

Nese: Fruktig, vanilje, melkesjokolade.

Smak: Melke- og mørk sjokolade i skjønn forening. Vanilje i lassevis.

Kommentar: Lever i grunn opp til navnet sitt. Vi vitset litt tidligere under omvisningen med at Põhjala tydeligvis stjal den ene personen hos BrewDog som kunne å brygge Imperial Stouts og dette brygget bekrefter vel vårt inntrykk på den fronten. Men vi skal innrømme at tid og sted – og pris, ølet kostet 10 Euro for 25 cl – kan ha påvirket oss i positiv retning. Det var uansett gøy å få smake.

I første etasje er det butikk der du kan kjøpe både øl og t-skjorter og diverse andre reklameeffekter. I tillegg er det en liten bar, som fungerer som utgangspunkt for omvisninger og der smaksprøvene du får i forbindelse med omvisningen blir servert.

Omvisningen koster 10 Euro, og inkludert i den er fire øl og et smaksglass som du får beholde.

Omvisning forhåndsbookes og -betales enkelt via nettsiden: Pohjalabeer.com.

I andre etasje er «kranrommet», eller altså Tap Room. Det er innredet i passende røff industriell stil, men hakket mer forseggjort enn den hjemmesnekrede speakeasyen var.

Puben er «verified venue» på Untappd, og det er derfor mulig å snoke i ølutvalget på forhånd.

Det er nok å ta av, de har hele 24 kraner, hovedsakelig med eget øl, men også noen gjesteøl.

Maten er «Texas BBQ», med et utall mulige sides og snacks som man også kan plukke fra om man ikke er kjempesulten. Man kan jo for eksempel dele et lite utvalg av dem.

Monkey Brew: Endelig på boks

I vår flyttet Monkey Brew bryggingen fra kjelleren på Habitat i Olav Trygvasonsgate til noen gamle industrilokaler på Nyhavna. I forbindelse med Hendelser på Nyhavna hadde de åpent bryggeri, så vi svingte selvsagt innom for å ta noen bilder.

Bryggverket er kjøpt brukt fra Grim og Gryt (om ikke jeg husker aldeles feil) og medfører en vesentlig kapasitetsoppgradering. Det er jo hyggelig å være ettertraktet, men ikke fullt så hyggelig å ikke rekke å brygge nok til å tilfredsstille etterspørselen. Det var vel slik at fatene forsvant ut fra lageret så fort de var tappet før flyttingen, den situasjonen bør nå være bøtet på.

I tillegg til plass til større bryggverk og gjæringstanker har de selvsagt funnet rom for eikefat også i de nye lokalene.

Nytt bryggeri gir mer kapasitet, og mer kapasitet gir nye muligheter. Den første store nyheten er tre øl i butikkstyrke på boks. De ble servert på Bryggerifestivalen, men lanseringen i butikk skjedde på Gulating i går (9. august).

Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å delta på smakingen, men fikk kjøpt de nye boksølene i alle fall.

Hoptopia Session IPA 4,7 %

Utseende: Stråfarget og tåkete.

Nese: Metallisk humlepreg med grapefrukt som sidenote.

Smak: Humle… Mindre metallisk enn på lukta, mer tørr-bittert, lett fruktig (mest grapefrukt og appelsinskall) og noe som nærmest minner meg om lakris.

Kommentar: Bedre enn forventet. Kornbruken (både havre og hvete i tillegg til byggmalt) gir kanskje en solidere base så humla ikke blir bare skarp og bitter? Likevel ikke min type øl, men objektivt kan jeg si at «it does what it says on the box»: Humledrevet øl på session-styrke.

Fruit is the New Hops Fruit Sour 4,7 %

Utseende: Blodappelsinjuice. Definitivt tåkete.

Nese: Syrlig og fruktig. Pasjonsfrukt og noe som er mindre lett å gjenkjenne sånn uten videre. Etter å ha lest på boksen lukter jeg plutselig både bringebær og mango, men jeg hadde neppe klart å komme opp med de ordene i en blindsmaking.

Smak: Syrlig. Jeg ville sagt sitrus, men nå har jeg jo lest fasiten. Pasjonsfrukt, men mindre entydig enn på lukta. Etterhvert kommer mangoen veldig tydelig på ettersmaken.

Kommentar: Igjen, «does what it says on the box». Et tvers gjennom solid produkt, skal du ha deg et friskt og syrlig øl kan du med trygghet plukke med deg denne (det kommer jeg til å gjøre).

Apricot is the New Hops Apricot Sour 4,7 %

Utseende: Tør jeg si… aprikosfarget? Og tåkete.

Nese: Joda, det lukter aprikos. Ikke så veldig mye syre å merke på nesa.

Smak: Mer syrlig en lukta. Til gjengjeld er aprikosen litt mindre tydelig, jeg får assosiasjoner til søte gule epler i tillegg. Og Haribo-fersken, om den hadde vært tilgjengelig i sur variant…

Kommentar: Vel, det var det med beskrivelse og realitet igjen. Jeg kan ikke krangle på den biten. Men jeg må nok si at jeg foretrekker «frukt» framfor «aprikos», både hva gjelder disse to ølene og sånn generelt egentlig, aprikos er ikke min favorittfrukt. Hva ølet angår mangler det litt syrlighet her, og aprikos er såpass søtt at mer syrlighet hadde vært et stort pluss. Jo lenger jeg kom ned i glasset, jo mer savnet jeg syrligheten fra det forrige ølet. Likevel, plukker du denne fra hylla fordi du elsker aprikos (i motsetning til meg) blir du neppe skuffet.

Jeg må nesten avslutte med et lite flashback, siden bildet dukket opp tagget med Monkey Brew i biblioteket mitt. Behold, gjæringstankene på Taps rett etter åpningen (bildet er tatt 18. april 2015). Tankene har vokst mer enn barna jeg hadde med meg, og det er ikke akkurat lite.

E. C. Dahls: Nyåpning

I dag er den offisielle åpningen av «nye» E. C. Dahls for publikum. Det er solgt billetter til første del av kvelden, men om du er utålmodig og ikke har fått tak i billett skal det visstnok være åpent for alle fra 21.00 og utover.

Selv har jeg vært på en sniktitt, så jeg utsetter nytt besøk til… Vel, ikke veldig lenge, det blir nok en bordbestilling hos Bryggeriet Pub & Kjøkken i løpet av de nærmeste ukene.

Jo, altså, sniktitt: Det første som skjedde var at vi fikk en flaske Dahlspils i hånda. Det var jo spennende nok, for det er altså den nye Dahlspilsen, på 0,33-flaske (uten pantemerke). Så vidt jeg klarte å bedømme smakte den som den skulle, men jeg overhørte etterlysning etter banansmaken. Her bør det nok en paralellsmaking til. Vi fikk en ny omvisning inne i bryggeriet, der var det ikke så mye nytt siden forrige besøk (annet enn langt mer øl på tank, men det så vi jo ikke så mye til) så jeg skal ikke dvele så lenge ved det.

Både flaskelagrings- og fatlagringsrommene var fortsatt tomme. De venter en leveranse på 22 barrels i morgen (fredag 5. august), og det skal brygges øl som skal lagres på disse senest neste uke, så kanskje vi får se noen fat ved neste besøk.

Etter rundtturen ble vi loset opp i andre etasje, selskapsavdelingen av serveringslokalene for litt mat og drikke. Først og fremst fikk vi en smak av tre nye øl:

Lamo Wit 5,2 % fikk vi fra flaske, det luktet av malt, hvete, litt ubestemmelig sitrus og noe tørt, støvete krydderaktig som jeg nesten ville beskrevet som pepper uten noe særlig futt (men jeg kan ha vært påvirket av navnet på neste øl) eller steinstøv. På smaken hadde det tørr bitterhet, appelsinskall og malt i tillegg til noe litt ukjent jeg ikke klarte å sette fingeren på, men som sannsynligvis kommer av nypene de har brukt i brygget. Ølet var godt og friskt og vil sannsynligvis fungere bra som sessionøl, særlig til mat.

Pepper Saison fikk vi på mugge, men det viste seg at kranene var feilkoblet, så det vi fikk først var Lamo Wit igjen. Notatene ble derfor litt rotete, men Pepper Saison (når vi endelig fikk rett øl) hadde definitivt pepper i seg, det merkes ikke med en gang, men kommer som en ganske plutselig ettersmak. Jeg likte det ganske godt, jeg er større fan av pepper enn chili.

Bolt IPA fikk vi også på mugge, og rett øl på første forsøk i dette tilfellet. Den luktet ganske lett av humle og gjærdeig og smakte malt og tørr humle med en underliggende karamellsødme. Ølet er da også ganske mørkt i fargen og ser mer ut som en bayer enn den jevne IPA. Jeg synes det var mindre humlekick på denne varianten enn den forrige batchen jeg smakte (som var testbrygget hos Nya Carnegie), til tross for at den forrige var mindre fersk, men det var også langt mer fylde i denne, så det kan være balansen som fungerte bedre for min gane.

Alle tre ølene vil jeg mene fungerer bra. Om man skal komme med noe kritikk må det vel være at alle tre også oppleves som noe tynne og litt kjedelige, men samtidig godt plassert i den enden av «kjedeligskalaen» der jeg gjerne drikker noen flasker på tidspunkter der ikke tiden, orken eller situasjonen tilsier at hovedfokus skal være på ølet. Sessionøl, altså.

Og det er vel gjerne det de er tenkt å være også. Dette er en utvidelse av standardutvalget fra E. C. Dahls og er nok mer giret for å treffe dem som drikker «en halvliter» enn ølnerder. Er du ute etter noe mer spesielt er det nok bedre å smøre seg med tålmodighet, for det skal det også bli etterhvert. Det eksperimenteres allerede, og enkelte av eksperimentene kan dukke opp – på puben eller på festivaler (så hold utkikk på Bryggerifestivalen som starter i dag!) – under samlebetegnelsen E. C. Dahls BETA. Brooklyn avslører noen av variantene det jobbes med i sitt siste blogginnlegg om E. C. Dahls, hva sier du til en gjenoppliving av Dahls Export?

Vi fikk en smak av en slik variant også, et øl som ble brygget 23. april for å teste anlegget og som var noe av et «man tager hvad man haver»-opplegg. Malten var restlager av Munchenermalt som egentlig skulle vært kastet, gjæra var hentet fra den siste batchen brygget på det gamle (store) bryggverket. Maltsammensetningen skulle helst ligne Dahlspilsen sin (av hensyn til testing), men til gjengjeld ble det slengt på langt mer humle. Det var merkbart på smaken, det ble i overkant, særlig på ettersmaken, for min gane, men er du mer humlefan enn meg bør du holde utkikk. Ølet holdt 6,8 % sånn cirka, og var en Norwegian India Pale Lager, eller NIPL om du vil, som bartenderen stavet Nipple.

Publokalene i første etasje, på hjørnet ut mot krysset Strandveien/Stiklestadveien.

Ellers rundt bryggeridriften er det ikke så mye nytt. Vi fikk se inn på laben som nå har det meste av utstyr på plass og som det loves dyrt og hellig skal gjøres tilgjengelig for andre trønderske bryggerier og til og med også for hjemmebryggere. Åpenheten virker genuin, så vil bare tiden vise hvor mye av den gamle «ikke gi en millimeter til konkurrentene»-metaliteten fra Ringnes som kommer til å henge igjen.

Så var det maten, da. Vi ble lovet «litt snacks» i invitasjonen, som viste seg å være mer enn nok mat for de fleste. En buffet med smaksprøver var satt fram og der var det blant annet små hamburgere, pølse og surkål (hjemmelaget, selvsagt), vårruller med Hitrakrabbe og peppersalami. Alt smakte ganske utmerket og var god reklame for kjøkkenet. Vårt bord argumenterte hardt over for Roar Hildonen at det de MÅ se å få på pubmenyen er hjemmebakte pretzels (gjerne servert med den hjemmelagde sennepen fra buffeten), det blir spennende å se om han hører på oss.

E. C. Dahls: Fra industri til «craft»

I mai var ølklubben så heldige å få besøke E. C. Dahls midt i ombyggingen for en lurkikk. Jeg troppet selvsagt opp med kamera og notisbok. Og siden den offisielle åpningsdatoen for «nye» E.C. Dahls er 4. august, torsdag neste uke, begynner det vel å bli på tide å dele både bilder og notater med dere?

Guidene våre var Wolfgang Lindell, Kristian Berger og Alexander Skjefte. Det vil si, det var Wolfgang som viste rundt og forklarte om bryggeriet. Det var rimelig tydelig fra start at vi befant oss på en byggeplass, det lå verktøy både her og der, og mange av løsningene var ganske midlertidige. Ikke selve bryggverket, riktignok. Der var alt på stell. For ikke å snakke om milevis med rør og til sammen 22 lagringstanker.

Men vi begynte ved mølla, som er «ny». Ok, så har den kvernet malt i Bayern i 50-60 år, men for Dahls er den ny. Det er en seks-rullers Saeger, produsert i Tyskland på femtitallet, nyoppusset og overhalt før installasjon i Trondheim.

Så fikk vi se rommene som ligger inn mot gangen som leder fra det som kommer til å bli den nye porten til bryggeriet. Her skal det være humlelager, fatlagringsrom og rom for modning av 75 cl-flasker. De forventet første leveranse av eikefat i uke 21, så vi får anta at fatlagringsrommet er noe annet enn et tomt hull i veggen nå.

Bryggverket er nytt, og er et 5000-liters-anlegg fra BrauKon, med separat meskekar, silkar og kokekar. Siden man kan ha fler brygg på gang paralelt kan det brygges 4-8 batcher om dagen, avhengig av om man brygger «vanlig pils» eller spesialøl. Og alt er fjernstyrt og kan i prinsippet kjøres uten oppsyn (med unntak av enkelte prosesser for spesialøl).

Bryggingen er i gang, denne maikvelden kunne de rapportere at de hadde 60.000 liter på tank allerede. Den første store jobben er å kjøre inn bryggeriet og sørge for at de kan brygge en Dahlspils som smaker som Dahlspils. I tillegg har de begynt å eksperimentere med andre øltyper og har tenkt å ha flere varianter klare før åpningsdatoen.

Av lagringstanker har de 14 på 10.000 liter og 8 på 40.000 liter, og da sier det seg selv at førstnevnte er ment for mer eksperimentelle øl og spesialøl i små batcher, mens de store tankene vil være fyllt hovedsakelig med pils.

Tappeanlegget er også nytt, Trondheimsbryggeriet skal tappe på 0,33- og 0,75-liters flasker og på fat. Rundt 1000 flasker i timen kan tappelinja spytte ut.

Er du interessert i enda fler detaljer rundt bryggeriet anbefaler jeg at du leser Anders’ innlegg fra før sommeren, han var selvsagt med på ølklubbens besøk han også, men hadde i tillegg fått en titt noen måneder tidligere.

Sjelden ser man så mange ølklubbmedlemmer i kø for å få seg en Dahlspils... — Sjelden ser man så mange ølklubbmedlemmer i kø for å få seg en Dahlspils…

Ikke overraskende involverte del to av besøket konsumpsjon av øl. Vi benket oss på Dahlsloftet og fikk både øl og mer om pub- og arrangementskonseptet presentert. Bryggeriet Pub & Kjøkken skal ha 20 kraner på tappelinja og har en målsetning om å ha alle trønderske bryggerier representert. Maten skal passe til øl, og det vil blant annet innebære noe heftigere krydderbruk enn på To Rom & Kjøkken. I konferanse-/arrangementsavdeligen vil det være mulig å booke inn selskaper fra 15 til 125 gjester, og selv uten aktiv reklame hadde de allerede hatt enorm pågang der. I pubteamet skal de ha både hjemmebryggere og ølkelnere, så kompetansen burde det ikke skorte på.

Jeg er fortsatt optimist når det gjelder nye E. C. Dahls. Brooklyn virker gjennomgående entusiastiske, de oppdaterer jevnlig bloggen sin med nyheter fra Trondheim. Vi fikk vite at noe av det som påvirket beslutningsprosessene var den høye markedsandelen Dahls hadde i lokalt uteliv, langt høyere enn Carlsberg normalt forholdt seg til. I tillegg er Trondheim «største by verden» i konsumpsjon av Brooklyn-øl per capita.

Jeg gleder meg til åpningen!

PS: Fler bilder i Flickr-galleri nederst, først følger smaksnotater for ølene vi fikk.

Brooklyn Ghost Bottle Galahad

Ølet er en Local 1 batch som har ligger på eikefat med rester av ciderlees. Luktet av appelsinskall, nellikspiker, kanel, sider, kokos og syrlig mango. Smakte appelsinskall, melkesyre, kokos og ganske surølaktig. Veldig spennende og veldig gøy å ha smakt, men jeg er samtidig ikke så sikker på at jeg trengte mer enn de trekvart desiliterene jeg fikk. Lukta var ganske fantastisk, smaken litt skuffende. For mye appelsinskall for meg, men også en følelse av at den manglet fylde, rett og slett.

Nya Carnegie Små Experiment Nr 1: Primus Lux, Strong Dark Ale 7 %

Fra 2015, en batch på 3500 liter. Luktet av kaffe, kaffedrops, hasselnøtter og malt. Smakte overraskende syrlig, med solbærblad og kaffe. Røsta malt, særlig på ettersmaken. Jeg kunne ønsket meg litt mer av sødmen fra lukta også på smaken, men ellers var dette veldig godt.

Improved Old Fashioned 12,8 %

Øl med rug i mesken som også er lagret på eikefat som tidligere har huset rugwhiskey. Luktet kyllingcurry… Kardemomme, kanel, koriander, kokos og noe appelsin. Smakte curry også, med en del syrlighet og lett lakris på ettersmaken. Jeg ble sulten.

E. C. Dahls Bolt IPA (prototyp) 7 %

Brygget hos Nya Carnegie for tre måneder siden på drikketidspunkt, så godt og vel forbi høydepunktet for et humleøl. 65 IBU, tørrhumlet med Bravo og Amarillo. Luktet ganske fruktig humle, mot mango og appelsin. Smakte tørr humle og appelsinskall. Nøtter, og særlig nøtteskall, på ettersmaken. IPA, altså, og selv om den ikke var blodfersk var det for IPA for meg, men opplagt bra, egentlig. Fin tørrhet, ikke ekstremt appelsinskall/muggen appelsin og ingen kattepiss. Dette kan bli en vinner i markedet, tror jeg.

Flere bilder på Flickr.

Bryggeribesøk: Austmann

Endelig har Austmann bevillingen på plass slik at de kan servere eget øl på bryggeriet. Noen heldige fikk være med på teståpning av «puben» fredag 24. april, men da var jeg andre steder i landet og holdt på med helt andre ting så jeg hadde ikke mulighet. I stedet hev jeg meg på den første offisielle «Omvisning og smaking» på Austmann torsdag 30. april. Om du også vil oppleve Austmann innenfra er neste mulighet allerede 16. mai, ellers anbefales det å følge med på Facebooksidene deres for senere muligheter.

Å si at bryggeriet ligger sentralt til ville vel være å overdrive. Dessuten hadde nok ingen sjekket bussruter før tidspunkt ble satt opp, bussene klaffet derfor heller dårlig. Jeg benyttet anledningen til å stoppe innom Ila Brainnstasjon og teste maten deres (mer om det i et annet innlegg) før jeg ruslet det lille stykket ut til Austmann derfra – rusleturen tok rundt en halvtime, og det er gangvei mesteparten av veien, kun en kort strekning på slutten må man gå langs Bynesveien.

austmann_bryggeribesok-1

Vinko loset oss rett inn i puben og sjenket en «pint» (ok, en 0,4) Tre Gamle Damer så vi hadde noe å drikke mens vi ventet på at alle gjestene skulle ankomme. Sånt kan man like.

Apropos Tre Gamle Damer, de fleste har vel hørt historien nå, men ølet – en belgisk pale ale – er navngitt som en hyllest til de tre damene som sørget for at gutta kom i gang ved å kausjonere for næringslånene med egne hus som sikkerhet: Vilko og Anders sine mødre og Thomas sin tante. Et av de andre navneforslagene var passende nok «Sparebanken mor». Det er på sett og vis ekstra artig, og en slags «poetic justice», at ølet er bryggeriets bestselger og dermed et betraktelig bidrag til Austmanns økonomiske grunnlag framover.

austmann_bryggeribesok-2

Bygningen Austmann ligger i tilhørte tidligere Shell og var tapperi for olje som skulle til vanlige husholdninger for oppvarming. De tok over i 2012 og brukte en måned på å vaske rene lokalene «uten budsjett», det vil vel si med god gammeldags håndkraft… 2. juli 2013 satte Anders – som er bryggmesteren – første og andre batch øl.

De bruker 150-350 kg malt per batch (350 er maks for meskekaret). Mølla er tysk og har vært innom Haandbryggeriet og Kinn før den havnet i Trondheim. Bryggekarene er alle resirkulerte, ombygde (en er fristet til å kalle dem «upcycled») melketanker fra Danmark. Anders forteller at de har god kontroll over temperaturen på mesken, med en feilmargin på +/- 0,2 grader, noe som også er viktig for å opprettholde konsistent kvalitet og smak på ølet, lavere temperatur (60ish grader) gir tørrere øl, høyere temperatur (70+) gir søtere øl.

austmann_bryggeribesok-15

Austmanns gjæringstanker er åpne, og de høster av gjæren fra toppen for bruk i neste batch.

Det eneste helt nye utstyret Austmann har investert i er en tappemaskin, og det er de godt fornøyd med, siden det har økt effektiviteten rundt tapping betraktelig. Man kan vel mistenke at tilgangen på Austmannøl, særlig på dagligvaremarkedet, hadde vært betraktelig dårligere uten den, så jeg sendte den et takknemlig blikk før vi alle trakk inn i lageret der smakingen skulle foregå.

Vi fikk smake følgende øl (klikk på lenken for smaksnotater):

Utpå
Bastogne
Miss Saison
Gyldenløve
Humledugg
Northumberland
Sjokolade- og kirsebærporter (samarbeid med Cielo)
Fader Halvard

Etter det fikk de som ville (hvilket vil si de fleste av oss) trekke inn i puben igjen og kjøpe flere øl.

austmann_bryggeribesok-6 — Kunstverket på pubveggen er av Mili Vada

Takk til Anders og Vinko, og de andre gjestene, for en særdeles trivelig kveld.

Brygghus 9

I dette øyeblikk åpner Brygghus 9 dørene. Det vil si: De har det de selv kaller prøveåpning i dag og i morgen, og hvis det går bra har de normal åpningstid tirsdag. Går det dårlig åpner de igjen… tirsdag. De har stengt mandager. Vel, altså.

Fornuftige krefter i Det god øls klubb hadde overtalt Brygghus 9 til å gi oss en aldri så liten omvisning og prøvesmaking i forkant av åpningen. Det lå an til heftig diskusjon i hjemmet om hvem av oss som skulle få lov til å gå helt til jeg uventet vant på walkover (Arve måtte være mer enn normalt våken og klinkende edru dagen etter av diverse årsaker jeg ikke skal gå inn på her). Så jeg møtte opp, med notatbok og kamera klart.

Lokalet så ikke HELT klart ut tirsdag kveld... — Lokalet så ikke HELT klart ut tirsdag kveld…

Selve bryggeriet er lokalisert i bakgården, så vi toget ut og rundt huset. Der åpnet sjefsbrygger Tobias porten til det allerhelligste, noe som framkalte spontan applaus hos de oppmøtte. Tobias fortalte om anlegget, som er et kinesisk 500-liters anlegg. De har 5 gjæringskar og 8 serveringtanker. I tillegg planlegger de å tappe noen mer spesielle øl på fat for å kunne lagre de lenger.

Medlemmene av Det god øls klubb sender beundrende blikk inn mot brygganlegget

De har vært veldig fornøyd med den kinesiske leverandøren så langt, men det har avstedkommet noen morsomheter. Når teknikeren fra det kinesiske selskapet som skulle hjelpe til med montering av anlegget skulle komme fikk de en epost fra hovedkontoret om at de måtte holde opp en lapp med disse kinesiske skriftegnene på. «Å, hvorfor det?» «Han forstår ikke engelsk.» «Forstår han ikke NOE engelsk?» «Nei, har vi glemt å fortelle dere det? Ingen av våre teknikere snakker engelsk.» Med litt flaks fikk de dratt inn en sønn av en bekjent som hadde studert kinesisk og kunne fungere som tolk.

Litt kinesisk her og der på anlegget også... — Litt kinesisk her og der på anlegget også…

Navet i brygganlegget er en meske- og koketank og en avtappingstank som er todelt og har whirlpool i bunnen der man f.eks. kan tilsette humle for tørrhumling.

Meske- og kokekar til venstre, tank med whirlpool i bunnen til høyre.

Etter å ha beundret anlegget behørig (se fler bilder i galleriet nederst i innlegget) fikk vi komme inn i puben igjen, for å benke oss til i kjellerlokalet og smake noen øl. Tobias har bakgrunn som hjemmebrygger og har bare kjørt 7 batcher på 500-litersanlegget, så han var nok minst like spent på våre reaksjoner som vi var på å få smake ølet.

Brygghus 9 Pale Ale 4,9 %

Humlet med Nelson og Cascade

Farge: Lys rav

Nese: Mandariner og appelsinskall. Klementinskall lagt oppå vedovnen for å tørke.

Smak: Ganske mye appelsinskall, spesielt på ettersmaken. Lett maltpreg. Bitterheten sitter igjen lenge.

Kommentar: For bittert til at det kan bli en session ale for meg, men egentlig ganske godt. En del andre ga uttrykk for at de ønsket seg mer maltsødme, men jeg tror litt mindre bitterhet ville være bedre (særlig siden det skal være en Pale Ale, ikke en IPA). Gleder meg til å smake framtidige variasjoner av denne, kveldens beste for min del.

Brygghus 9 US style Amber Ale 6,2 %

Tørrhumlet med Amarillo, ellers Warrior og Cascade.

Farge: Rav

Nese: Toffee, lakriskaramell, tørt humlepreg (lite aromahumle?). Mer sitrus ettersom den blir varmere.

Smak: Savner litt maltsødme eller fylde. Mest bitterhet av udefinert type på smaken. Syrlighet når ølet får varmet seg opp litt.

Kommentar: Mangler definitivt sødme/fylde. Smaken er bitter og ikke så mye annet, men nesa er interessant.

Brygghus 9 Brown Ale 5,4 %

Tappet på serverings-/karboneringstank for bare to dager siden, og framstår som grumsete. Det bedrer seg formodentlig. Humlet med Warrior, Cascade og Willamette.

Farge: Grumsete brun

Nese: Gjær og kaffe. Wasa Husmann knekkebrød og kaffe? Reneste frokosten! Litt metallisk.

Smak: Litt knekkebrød, litt kaffe, mer bitterhet.

Kommentar: Framtrer også som litt tynn på smak, ubalansert.

Is it a porter? Is it a stout? No! It's the twister! — Is it a porter? Is it a stout? No! It’s the twister!

Brygghus 9 Porterstoutporterpout 5,8 %

Humlet med Target, East Kent Goldings og Fuggle.

Farge: Mørk, mørk brun

Nese: Mørk sjokolade m/cognacganache, syrlige kirsebær og solbær.

Smak: Kaffe, bitterhet og syrliget, sure kirsebær, bitter sjokolade. Veldig syrlig, i grunn.

Kommentar: Ikke min type øl. Jeg vil ha mye mer sødme for like porter/stout. Ikke dermed sagt at det er dårlig. Her er bra med kompleksistet og det er relativt fyldig. Muligens litt ubalansert dette også, men det er en barnesykdom som nok går over.

Det var det vi fikk smake. Det skal være to øl til som er klare i dag, men det var fortsatt ubalanse i både kjøleanlegg og karbonisering (jeg krysser fingrene for at det har løst seg). Vi fikk alt ølet for kaldt, og måtte holde glasset med begge hender for å varme innholdet.

Lokalet er delt i to. I første etasje vil restauranten være, her blir det mat, à la carte, fortrinnsvis laget av kortreiste råvarer, og selvsagt både øl og egnede alternativer, både med og uten alkohol. Nede i kjellerhvelvet er puben, her vil det også bli mulighet for noe å bite i, men da av typen mat som kan spises uten bestikk.

I tillegg til egne øl har Brygghus 9 seks gjestelinjer både nede og oppe. De starter med at de speiler hverandre, men her vil de kunne tilpasse utvalget etter behov, og kanskje kjøre matøl oppe og mer spesielle ting nede. En linje er tenkt dedikert til sider og surøl (noe som er gledelig, selv om sider ikke akkurat er lik surøl og man kanskje kunne ønsket seg en av hver). De har også tenkt å bygge seg opp et spennende utvalg øl på flaske, men starter med omtrent tjue (inkludert en nyhet fra Klostergården). Huset er forøvrig helt uten Ringnesprodukter, til og med brusen har de funnet en mer orginal løsning på.

I det hele tatt er det vel bare å glede seg til man har anledning til å besøke Brygghus 9 for både å spise og drikke.

Kjellerlokalet. Forhenget skjuler bare en vegg og er hengt opp for å dempe gjenklang i kjellerveggene.

For å se bryggerianlegget må man ut av restauranten

Jämtlands Bryggeri

Drikkelig.no har vært på en aldri så liten Sverige-turné i sommer, og det første stoppet var Jämtlands Bryggeri. De har normalt ikke omvisning om sommeren, siden de er færre på jobb (også – eller kanskje særlig – folk som lager godt øl må få sommerferie), men siden vi ikke var fler enn to hadde vi fått en avtale likevel.

Når man kommer til Jämtlands kan det være greit å vite at det som ser ut som hovedinngangen er på motsatt side av der de vil at gjester skal melde sin ankomst.

Håkan tok i mot oss med kledelig «Hell»-t-skjorte. Ved nærmere ettertanke hadde alle de andre ansatte vi så tilsvarende øl på sin skjorte (men varierende design). Man kan dermed spekulere: Lager ikke Jämtland t-skjorter for noen av sine andre øl, eller er det bare det ølet de ansatte foretrekker?

Først fikk vi en tur inn på maltlageret. Jämtland kjøper malten sin fra england, nærmere bestemt Thomas Fawcett. Her var 500-kilossekker av basemaltene og 25-kilossekker av de mer spesielle typene. 800 kilo bruker de per brygg, så det går unna noen sekker i uka. Humle kjøper de fra der de får tak i den, men de bruker ikke så mye amerikansk humle. Akkurat nå hadde de en del fra Bulgaria. Har du drukket noe Jämtlandsøl så vet du at de ikke er med på humlegaloppen, men noe humle må de jo ha i alle fall.

Så ble vi introdusert for meskekaret og kokekaret. De koker i 1 1/2 til 2 timer for mørkt øl, lysere noe lenger. Det mest spesielle var kanskje den eksterne innretningen for å varme opp vørteren med elektrisitet, kjelen er altså ikke direktefyrt.

Bryggeriet har nettopp ekspandert og inne i gjæringslokalet sto det nå ni tanker à 5000 liter og jobbet. De blanke tankene er de gamle, de er fra england, mens de matte er nyinnstallert og er ungarske. Lager, Steamer og Ale gjæres ved henholdsvis 15, 17 og 21 grader og i fra ca 5 til ca 3 dager.

For tiden kjører de ett brygg per dag. Meskekaret er flaskehals i produksjonslinja, og det funderes på om et nytt kar skal anskaffes for å øke kapasiteten ytterligere.

11 lagringstanker har det blitt etter utvidelsen. Håkan forteller at i julestria går det bare ni dager fra mesking til ølet er på flaske, men ellers i året tar de seg litt bedre tid.

Det tappeklare ølet filtreres gjennom celluloseplater, det tar cirka to timer for ett brygg.

Blodfersk Bärnsten? Don't mind if I do. — Blodfersk Bärnsten? Don’t mind if I do.

Tappeannlegget er også rimelig nytt, det ble installert for et år siden. Den største forbedringen er løfteanordningen som løfter et «lag» flasker fra en pall automatisk, før måtte de fore maskineriet med flasker manuelt. Nå er den eneste manuelle operasjonen å flytte ferdig fylte kasser over for transport til Östersund. Ett brygg fyller cirka 7300 halvlitersflasker, og de sendes avgårde med en gang.

For norske ølhunder var kanskje den mest interessante opplysningen vi fikk at de vurderer å gå over til en annen flasketype, nemlig 0,33-flasker. For å få det til må tappeannlegget mer eller mindre skiftes ut, så det er en tidshorisont på minst ett år vi snakker om, men fordelen er at da kan de faktisk eksportere, til Norge, for eksempel. Flaskene de bruker i dag er nemlig panteflasker (husk det, forresten, de har ikke pantemerke, men kan likevel pantes i vanlig automat i butikk i Sverige) og dem har de ikke lov til å sende ut av landet. Blir det til at de skifter, blir det helt slutt på halvliterne, de har ikke stor nok produksjon til at det svarer seg å styre med mer enn en flasketype.

I annen etasje har de lokaler der det er utstilt diplomer for alle prisene de har fått. Et imponerende antall, selv om Håkan innrømmet at det var blitt færre av dem de siste årene ettersom det var blitt fler mikrobryggerier som slåss om dem. De har også en bar med en bardisk laget av en gammel bryggpanne fra Till Bryggerier i Umeå, og her oppe har de mulighet for å ta i mot grupper. Mat kan også ordnes, siden de har takterrasse med grill. Et sted for neste jobbsamling, kanskje?

Lagermalt i 500-kilossekker, ikke så glamorøst at det gjør noe, men nødvendig.

En del diplomer har det blitt, dette er ikke en gang alle.

Bardisk laget av bryggpanne fra Till Bryggerier.

Ledige kontorlokaler vegg i vegg med bryggeriet. Stilig sted. Bryggeriet håper på selskap, så trenger du kontorlokaler i nærheten av Östersund er dette et hett tips.

Storm brygghus

Storm brygghus er et av de nyeste tilskuddene på mikrobryggerifronten i Norge, og vi benyttet sjansen når vi var ‘utant’ i himmelspretthelga til å ta en tur innom.

Storm brygghus huses i det gamle eldresenteret i Kvenvær, som ble kjøpt i september 2013. Siden høsten har det gjennomgått en totalrenovering som fortsatt er i gang. Og det er ikke bare brygghus og matservering som er tenkt å få plass i lokalene. Det første som møter deg er et galleri der lokalproduserte kunst- og håndtverksprodukter kan beskues (og kjøpes). Og i helga var de første fem dobbeltrommene tilgjengelige for overnattingsgjester, når oppussingen er ferdig skal 14 rom stå klar.

Ikke de mest iøynefallende bygningene, og i alle fall roper det ikke akkurat "bryggeri". — Ikke de mest iøynefallende bygningene, og i alle fall roper det ikke akkurat «bryggeri».

For de som sitter og klør seg i hodet lurer på hvor Kvenvær er kan jeg fortelle at Kvenvær ligger på Hitra, og det er ikke noe dumt sted å være turist. Her er vakker natur og mulighet for varierte fritidsaktiviteter, men man kan vel ikke legge skjul på at hovedaktiviteten er fiske.

Bygningen gjør kanskje ikke så mye av seg utentil, men inntrykket var at den egner seg bra til formålet. Overnattingsrommene ser du til venstre i bildet over, mursteinsbygget i midten rommer butikk og serveringslokale og «gammelhuset» bortest huser selve bryggeriet, som har fått plass i det gamle storkjøkkenet, og vegg i vegg ligger et serveringslokale til.

Når du kommer litt nærmere er i alle fall skiltingen klar nok.

Daglig leder for Storm, Arne Gabrielsen, sto selv bak baren, og serverte både øl og vafler, og dessuten en liten omvisning inne i selve brygghuset. Bryggekjelen er av velkjent variant fra Speidel, og de har fire lagringskar på 240 liter, også de fra Speidel. Han fortalte at de har hatt så mye jobb med oppussing at de nesten ikke har hatt tid til å brygge.

Velkjent utstyr. Bryggkjelen rulles inn på kjøkkenet når det skal brygges, men står ellers til pynt i det serveringslokalet som ligger vegg i vegg.

Det var derfor desverre ingen øl å få på flaske, selv om det er meningen gå selge eget øl fra butikken. Men fat hadde de.

På kjøkkenet sto en ladning flasker klar som skulle til en Trøndersk bedrifts sommerfest. — På kjøkkenet sto en ladning flasker og ventet på etikett, de skulle til en Trøndersk bedrifts sommerfest. Heldige ansatte.

Fire varianter var tilgjengelig fra kran, og vi testet selvsagt alle fire. De første bryggene har fått navn etter vindstyrker, men det er de nå på vei bort fra, siden Beuforts skala tross alt omfatter en begrenset mengde navn og en del av dem også er ganske like og derfor blir forvirrende (Arne sa at de gikk i surr i lett og frisk bris selv).

Hveteølet hadde jeg desverre drukket opp før jeg kom på at jeg skulle ta bilde... — Hveteølet (stort glass) og stouten (til høyre) hadde jeg desverre drukket opp før jeg kom på at jeg skulle ta bilde. Lager og IPA foran fra venstre.

Jeg styrte rett mot hveteølet, med det klingende navnet Liten kuling. Det var såpass godt at jeg gjerne hadde kjøpt noen flasker, men selv hvis de hadde hatt flasker til salgs hadde Liten kuling ikke vært blant dem siden ølet holdt polstyrke. Etter å ha innsett at fire ganger 0,4 liter øl kanskje var å ta i midt på ettermiddagen var jeg klok nok til å be om «smaksprøvestørrelse» på de tre andre, Lett bris lager, Frisk bris IPA og Stiv kuling stout.

Det skjer mye på Storm utover øldrikking. Det er jevnlig konserter, men også eldretreff og strikkekafé. Serveringslokalene er trivelige og dessuten barnevennlige, det er egen leke- og tegnekrok og mulighet for å boltre seg i hagen utenfor. Selv om man ser helt bort fra ølproduksjonen kan man ikke annet enn å håpe at prosjektet er liv laga. Og når det gjelder ølproduksjonen gleder i alle fall jeg meg til å drikke mer øl fra Storm.

Storm brygghus på Facebook.

To Tårn bryggeri

Når man skal ha utdrikkingslag for en ølentusiast er det den naturligste sak i verden å inkludere et besøke på et nærliggende bryggeri. Derfor befant jeg meg på To tårn bryggeri i Trondheim forrige lørdag, i godt selskap (nei, jeg var hverken brud eller forlover).

To tårn bryggeri er under oppstart på Marienborg i Trondheim. Det som en gang var vann- og sandtårn som forsynte damplokmotivene har stått tomt og forfalt i over 30 år, men er nå pusset opp på forbilledlig måte og har blitt et særdeles lekkert lokale. Selve bryggingen skal skje i det ene tårnet, utstyret er snart på plass. John Sunde og Børge Barlindhaug, begge erfarne hjemmebryggere, står bak bryggeriet. I opptakten har de brygget først i 50-liters anlegg på Lian, og nå i 100-liters anlegg på Marienborg. Når bryggeriet er ferdig blir tankene på 1000 liter, noe som jo er litt av et sprang. Det blir spennende å se hva som skjer da.

Anders Christensen var på besøk på To tårn nylig og skrev utførlig om det på sin blogg, så jeg skal ikke gjenta alle detaljene, de kan du like gjerne lese der. Her skal du heller få litt bilder, og så notater for det ølet vi fikk smake.

Man kommer inn i bryggeriet gjennom vanntårnet, som rommer en knøttliten «pub» i første. Her er det betalingsterminal, noe som kan være greit å vite om du skal på besøk. To tårn har også løyve til å selge sine egne øl (de på butikkstyrke vel og merke) fra kjelleren, så det er mulig å kjøpe med seg veiamat.

Mellom vanntårnet og sandtårnet ligger «gildehallen», et lekkert rom med stor takhøyde som er innredet til smaks- og foredragsrom. Men først går vi bare rett gjennom, for å komme dit det er action…

Når man skal besøke To tårn er det en fordel om man ikke har høydeskrekk. For å komme seg til alle etasjene i brygghuset er det nemlig klatring i leidere som teller.

Heldigvis er det gittergulv, og rommet er ikke større enn at med litt volum på stemmen (noe Børge hadde) kan man fint stå på bakkeplan og høre hva han forteller, noe flere i vårt selskap valgte å gjøre.

Både kjøling og oppvarming er tenkt gjort med et lukket system med glykol. Anlegget ble testkjørt mens vi var der, og vi kunne bevitne at kjølingen holdt mål, i alle fall.

Speidel tank med hevbart maltrør, sett ovenfra.

Vi endte til slutt i Gildehallen – uten hverken fall eller besvimelser i leideren – der vi fikk en liten leksjon om hvordan øl brygges og hva som påvirker smaken før vi fikk smake øl. Leksjonen var forøvrig meget kort, tre av seks damer brygger selv, to av oss andre er eller har vært i styret i Det gode øls klubb. Generelt er det vel ikke så ofte man finner et utdrikkingslag bestående hovedsakelig av kvinner det nerdefaktoren på øldiskusjonene blir såpass høy som den her ble etterhvert.

Så, til ølet:

Cream Ale, 4,5 %
Nese: Malt og fruktig humlepreg.
Smak: Mildt og snillt, litt kjedelig. Lett humlebitterhet, lite frukt på smaken i forhold til nesa.
Kommentar: En av de andre hadde fått gjærrester i sitt glass, og det gjorde ølet betraktelig mer interessant etter min smak.

De to første glemte jeg i forfjamselsen å ta bilde av, forresten.

Pale Ale, 5,1 %
Nese: Malt. Mindre fruktig og mer sødme enn på Cream Ale’n.
Smak: Noe mer bitterhet, men balanserende sødme.

Rug-Ipa «Rupa» 4,5 %
Nese: Humle, syrlig, solbær, stikkelsbærbusk.
Smak: Syrlig og bittert, litt parfymepreg/blomstrete, men ikke for mye.
Kommentar: Meget godt balansert.

India Pale Ale, Versjon 1.0, 5,8 %
Nese: Blomster og syrlighet.
Smak: Grei.
Kommentar: Også godt balansert. Grei IPA (jeg er ingen IPA-fan, det bør nevnes).

Milk Stout 5,1 %
Nese: Litt fjøs (eller silo…), det burde kanskje være negativt, men det er det ikke.
Smak: Rundt og godt. Kaffe.
Kommentar: Godt øl!
Kuriositet: Dette ølet fikk Kongen og Dronninga servert til desserten når de var på besøk på Frøya nylig.

Belgisk Høy & Mørk 8,6 %
Nese: (ingen notater)
Smak: Tendens mot mint, faktisk. Malt i massevis.
Kommentar: Farlig god.

Nå har det seg vel slik at et utdrikkingslag litt utpå dagen etter en del glass champagne kanskje ikke er de mest ideelle forholdene for å skrive givende ølnotater. Dere får ha meg tilgitt. Men jeg kan oppsummere med at dette var særdeles lovende. Jeg skulle gjerne drukket mer av nesten alle ølene (IPAen untatt. Jeg kunne drukket mer av den også, men jeg satt ikke og ønsket meg mer). Jeg benyttet sjansen og kjøpte en halv kasse av de to som var å få, Cream Ale og Rug-Ipa, litt for å kunne smake senere i ro og mak, litt for at mannen skulle få smake. To tårn tapper på 0,33-flasker, og prisen var 56 kroner flaska. Hadde det vært mulig hadde jeg nok kjøpt de andre også, men der får man smøre seg med tålmodighet.