White Horse 70° Proof

Siden merkingen på etiketten er som den er er denne flaska med White Horse fra tidlig 70-tall en gang (senest).

Nese: Søtt, toffee, hint av røyk. Mer svidd lukt med vann, men etterhvert også noe litt fruktig, kanskje eple.

Smak: Brent sukker med eikeflis. Jo mer vann jeg tilsetter, desto mer svidd smaker den, inntil den tipper over og åpner for en fruktig tone (men fortsatt svidd).

Kommentar: Smaker i alle fall ikke som noen moderne blend jeg har smakt. Sofistikert er den dog ikke, men helt klart noe å skjenke ved bålet i høstmørket, for eksempel. Det er alltid spesielt artig å smake gamle whiskytapninger (altså whisky som er tappet for mange år siden, ikke whisky som var gammel når den ble tappet).

Julekalender 2016 luke 10

Nese: Sitron, syrin og halm. Vann utgjør ingen forskjell.

Smak: Malt, halm, sitrus og et litt rått element. Vann bare demper alt.

Kommentar: Ikke veldig sterk, muligens bare 40 %. Ung, ville jeg gjettet, 10-12 år eller noe sånt (eller NAS). Veeeldig generisk dette her, og i overkant rent destillat, litt fusel ville ha livnet opp. Kan det være at vi er i Irland igjen, siden de insisterer på å trippel-destillere? Ingen usmak, men ingen… vel, smak heller.

Fasit: Definitivt beste treff så langt i år. Irsk blend, 40 % og NAS. The Temple Bar, small batch blend. Denne tappet i 2014, fra eks-bourbon og eks-portvinsfat. Kan ikke si det siste var merkbart.

Julekalender 2016 luke 8

Nese: Vanilje, litt floralt, tannkremaktig, karve. Ingen nevneverdig endring med vann.

Smak: Vanilje, eik, litt rått fatpreg. Vann bare forsterker bourbonfat-følelsen uten å legge til noe videre.

Kommentar: Etter noen dager med tydelig sherrypreg er vi tilbake til noe som neppe har annet enn bourbonfat i miksen. Ikke særlig alkoholsterk, 40-43 % vil jeg tro, den trenger egentlig ikke vann, og vann gjør minimal forskjell. Den kan ha noen år på baken, selv om det er vanskelig å si, men det tannkrempreget på nesa kunne tilsi ganske gamle, om ikke veldig aktive fat. Godt over 20 ville jeg gjette. Og jeg tror mest sannsynlig det er Speyside, et eller annet halvgenerisk, til og med en vatted malt, siden styrken er såpass lav. Helt ok, sånt man kunne drukket flere av i sosialt lag, men ikke veldig mye særpreg.

Fasit: Såpass, ja. Spirit of Freedom, 30 år gammel blend, fra Springbank Distillers, så mer Campbeltown enn Speyside, da, skulle man tro. På 46 %. Etter å ha overvurdert alle klarte jeg nå å undervurdere, men etter 30 år er det kanskje ikke så rart alkoholen er godt integrert. Det er jo synd å kalle den litt kjedelig, men sånn er det nå en gang. Da slipper jeg i alle fall å lete etter en flaske på auksjon…

Julekalender 2016 luke 2

2016luke2w

Nese: Malt og sitrus. Noe skiferaktig. Mer malt og sitrus med vann, og det tørre, skiferaktige forsvinner.

Smak: Malt, appelsinskall, syltet sitron. Mye det samme med vann.

Kommentar: Litt mye «generisk whisky» over denne. Overhodet ikke vondt, men litt lite å ta tak i i noen som helst retning. Men, ok. 46ish prosent. 14 år eller deromkring, heller yngre enn eldre. Generisk Speyside eller muligens Lowland, men der er det så lite å ta av. Kunne utmerket godt vært en Glenkinchie, f.eks., men antallet tapninger fra Speyside er liksom så ufattelig mye større. Likevel…

Fasit: «Generisk whisky» var vel rett, Ballantine’s Finest, en blend altså. Godt skjult grainpreg, men jeg har vel faktisk uttalt før at Ballantine’s er en av de blendene jeg synes smaker ok. Det kan jeg igjen bekrefte. Ikke noe jeg ville kjøpt, men jeg ville ikke takket nei til en dram.

Grand Old Parr 12 år 43 %

Nese: Eik, vanilin, litt rå ved, tørket banan. Trepreget blir enda litt råere med vann, og den får hint av lakris.

Smak: Førsteinntrykket er «generisk whisky». Rund, litt eikepreg og en del vanilje. Synes jeg får lakris også på smaken med vann.

Kommentar: Denne ble så snill at den definitivt faller i kategorien kjedelig. Jeg kunne sikkert vært med på å drikke opp en flaske på en hyttetur, men med mer å velge i ville jeg umiddelbart sett meg om etter noe mer spennende. Det skal den ha, jeg synes det er god drikke, til tross for at det er en blend.

Julekalender 2015 luke 15

luke15

Farge: Lys rav.

Nese: Hermetisk aprikos, eik og vanilje, eplekake med krem. Skifer og en litt sur tone med vann. Definitivt noe unoter, litt spyaktig, og det lukter faktisk bittert også.

Smak: Sprit, eik, vanilje. Bitter appelsinmarmelade med vann, og noe som minner om spy på smaken også.

Kommentar: I alle fall alkoholsterk, jeg tør nesten ikke stikke nesa over glasset. Må være rundt 60 %, sannsynligvis over. Ikke helt vellykket i det hele tatt. Uten vann er det bare sprit, med vann er det… vel, spy fra noen som har drukket en flaske Angoustura bitter først?

Jeg har nesten ikke lyst til å begynne å gjette her, jeg kommer bare til å fornærme noen. Men jeg lurer på om vi kan være utenfor Skottland igjen… Nede på kontinentet noe sted? I alle fall tviler jeg på at det er noen særlig alder på denne, og om det er oppgitt fattype tipper jeg bourbonfat.

Fasit: The Irishman Cask Strength. Det overrasket meg litt, selv om det forsåvidt ikke går helt i mot mine gjetninger. Jeg var ikke overbegeistret sist jeg drakk den, heller, men da synes jeg i alle fall ikke den var udrikkelig. Ok, så den er bare 54 %, men med så lite annet av lukt og smak til å kamuflere alkoholen skal jeg kanskje ikke være overrasket over å ha overvurdert styrken.

Julekalender 2015 luke 6

luke6

Farge: (Lys) rav

Nese: Eikeplanker, tørket frukt og kanel. Jeg synes ikke den utvikler seg så mye med vann, annet enn at spritstikket dempes, selvsagt.

Smak: Søt tobakk, tørket aprikos, svart te med frukttilsetning. Med vann kommer litt mer eikepreg og mer kryddertoner og umiskjennelig rosin.

Kommentar: Vel, sherryfat. 46-ish prosent, ikke hauggammal, 13-14 eller så? Mest nærliggende å tippe Speyside. Tar en vill sjanse på GlenDronach. Whiskyen er ellers helt ok, typisk noe jeg ville karakterisert som god hyttewhisky, men ikke i løp-og-kjøp-klassen.

Fasit: Gasp. A blend! Strathspey Reserve 21 år, altså. Vel, det forklarer hvorfor jeg opplevde den som litt anonym, kanskje. Og bare 40 %. Men hele 21 år, vel, det kan jeg ikke si var merkbart. Eksklusiv for World of Whiskies og i følge Whiskybase må du ut med en tusenlapp eller deromkring. Det er den ikke verdt, det finnes langt bedre ting å få tak i til den prisen.

Mysteriemalt: Johnnie Walker Double Black 40 %

Denne fikk jeg med sammen med to samples av kjent opprinnelse fra Ragnar, vi får se om jeg får noe vettugt ut av det…

mysterie

Nese: Jeg tenker vinfat, umiddelbart, det er tørket frukt og vannilin på nesen. Eik og lett røyk, moderat spritstikk. Mer parfymert nese med vann, noe lett fruktig, også, kanskje epler?

Smak: Er det røyk, eller blir jeg lurt av noe krydder? Nei, det er noe røyk her, men også mye fat; lær og tørkede tranebær. Litt eikebitterhet og eikespon med vann, men fortsatt lett røyk og fruktpreg i tillegg.

Kommentar: Tja. Ikke vet jeg hva det er, men ganske godt er det, i grunnen. Relativt god balanse mellom røyk, sprit og fat. God hverdagsdram er vel det jeg ville klassifisert den som, så da spørs det jo om prisen matcher. Neppe mer enn 46 %, og ikke hauggammel… tidlig tenår, skulle jeg tro. Skal jeg begynne å tippe på område ville jeg nok gjettet på en røyka Speysider, og da er det mest nærliggende å tenke på BenRiach, men det finnes jo fler kandidater, og ikke er jeg på noen som helst måte sikker på plasseringen heller.

Da har jeg fått fasit fra Ragnar: Johnnie Walker Double Black. Jeg burde kanskje tenkt i de baner at det ikke var ren maltwhisky, men det falt meg ikke inn, men det er altså høyere andel røykwhisky og tungt svidde fat brukt i denne og begge deler vil jo være med på å skjule grainwhisky-preget. That’s my excuse, and I’m sticking to it. Med priser mellom 30 og 40 pund for en flaske i Storbritannia vil jeg si dette er en helt akseptabel hverdagswhisky. Prøv den!

Adelphi Private Stock Small Batch Blend 40 %

Også kjent som «Granny’s Blend».

Nese: Litt rått grainpreg, bedre etterhvert. Med vann får jeg bakte epler, lakris og brent sukker.

Smak: Ren, rund smak.

Kommentar: Mye bedre smak enn lukt til å begynne med. Med vann blir lukta også god. Svært lettdrikkelig, men begrenset spennende. Men, hey, en blend jeg fint kan drikke. Det er da noe.

(Smakt på Charles Macleans masterclass på Whisky-Meet 2014.)