Bladnoch 8 år Lightly Peated 58,2 %

Destillert 2. desember 2001.

Nese: Peisild, (malt)sødme. Med vann lukter den mer eik, brødskorpe og kritt.

Smak: Grønn te, noe torvrøyk, eik og malt (særlig skallet av kornet). Med vann smaker den plutselig Non-Stop, med en god dæsj røyk fortsatt.

Kommentar: Milevis bedre enn den 6 år gamle peatede Bladnochen vi har i skapet. Dette er jo i grunnen ganske godt, om enn på den «enkle» siden.

Kilkerran Open Day 2016 og The Norlan Glass

Først om Open Day-tapningen. Den er 8 år gammel, kommer fra eks-sherryfat og er tappet på 56,4 %. Om jeg ikke husker helt feil kostet den femti pund, men det er ingen grunn til å stille seg i kø, det ble utsolgt i løpet av festivalen.

norlan-2

The Norlan Glass virker en smule mer gimmicky enn jeg normalt føler behov for, men det er jo morsomt å prøve nye ting… «Meet the glass that will change whisky» proklameres det på hjemmesiden, og da kan man jo spørre seg om det nå virkelig er slik at whisky trenger å forandres? Jeg liker i grunn whisky godt som det er, jeg. Det er mange fine ord om designprosessen på hjemmesiden, så om du er nysgjerrig kan du lese der, men jeg blir jo sittende igjen å lure på om ikke designerne er litt forvirret når de later til å mene at en tumbler er mer estetisk, men at den dessverre ikke er noe særlig bra for å lukte på whisky med så derfor er løsningen å putte et tulipanformet glass oppi tumbleren. Eller har jeg misforstått noe? Nå er det ikke en rett-frem tulipanform oppi, heller, den er aerodynamisk eller noe sånt.

Vel, the proof is in the pudding, så da får vi vel teste. Blindtesting er praktisk umulig, er jeg redd, men jeg har tenkt å forsøke å være uhildet, selv om kommentarene så langt kanskje ikke tyder på det.

I mitt vanlige glass lukter det «toffee apples» og lett eik. I Norlanglasset finner jeg også karamell og eik, men i tillegg lukter det mye, vel, glassflate. En sånn litt tørr, nøytral lukt.

Smaken er preget av sherrytoner, litt sot og svidd gummi (men på den rette siden av «overeika»). Smaken er rimelig lik fra de to glassene, noe annet er vel kanskje ikke å vente.

Med et par dråper vann får jeg mer rosiner og fruktkompott fra tulipanglasset, mens jeg finner mer eik og et hint av røyk i Norlanglasset. Det blir etterhvert mer tørr eik og røyk også i tulipanglasset, mens fruktkompotten dukker opp i Norlan. Enda litt mer vann og Norlan snur mer mot marmelade, mens det dukker opp en lett medisinal tone i tulipanglasset.

Med vann har det blitt røyk og sot på smaken, og ett hint av det medisinale finnes også, men hovedinntrykket er akkurat på grensen for mye eikepreg.

Konklusjonen om whiskyen: Vel, jeg er litt i tvil. Den er i grenseland til overeika, men samtidig har den noe ved seg som jeg finner tiltalende. Jeg tror jeg må komme tilbake til den en dag når den kan få være hovedfokus framfor glasstesting.

norlan-1

Konklusjon om glassene: Luktmessig kan jeg ikke se at det skiller så mye. Til å begynne med synes jeg Norlan virket for vidt, at det slet med å samle aromaene nok, men definitivt med et par dråper vann er det pluss og minus med begge glassene, samtidig som aromaene fra whiskyen oppleves lik, i den forstand at det er tydelig at det er den samme whiskyen.

Når det kommer til å drikke av glassene, derimot, har jeg en alvorlig innvending mot Norlan: Den doble veggen gjør at kanten på glasset blir veldig tykk. Vi snakker solid kaffekrustykk. Og for en drikk du skal nippe til (vel, jeg nipper i alle fall, andre kanskje drikker solide slurker, hva vet jeg) er det langt fra optimalt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor designen er slik, man kunne vel oppnådd dobbel vegg, men hatt akkurat overkanten mer sammenpresset. Som det er virker det hele litt klønete, og det føles klønete å drikke av.

Ellers er det smått uvant å holde i noe som har tumblerfasong når jeg skal nose og smake whisky, men glasset er forsåvidt godt å holde i, det ligger bra i hånden, så det tror jeg er en vanesak. Det er også usedvanlig stilig å se på, det skal de ha, og på grunn av fasongen står det nok rimelig støtt, uten at jeg gikk inn for å teste det akkurat.

Men hovedinntrykket jeg sitter igjen med, basert både på opplevelsen og beskrivelsen av glasset er at det egentlig er ment å revolusjonere whisky for folk som drikker whisky fra tumbler. Og da er jeg ikke i målgruppen.

The Whisky Reviewer har også testet Norlanglass og kommet til en litt annen konklusjon enn meg (selv om han også snakker om «fragile» Glencairnglass, som vel er en av de få glasstypene jeg har til gode å klare å knuse).

Lagavulin 8 år 48%

Denne åtte år gamle Lagvulinen ble sluppet i vår som ledd i Lagavulins feiring av seg selv i anledning 200-årsjubileet. Jeg synes Diageo skal berømmes for å velge å slippe en åtteåring med aldersangivelse, i rimelig store kvanta (den har vært bredt tilgjengelig og det er fortsatt noen flasker igjen i polhyllene rundt om kring) og til en helt ok pris. 549,90 er ikke akkurat noen upris for en spesialutgave av en av verdens mer populære whiskyer. Du får riktignok den dobbelt så gamle sekstenåringen for bare 60 kroner mer, men det er tross alt standardtapningen, som man må forvente at skal være rimeligere (og den kan du kjøpe neste år også, åtteåringen må du kjøpe NÅ om du vil ha den). Og det er ingen automatikk i at en yngre spesialutgave skal være billigere enn en eldre tapning, som vi skal se (kanskje) med den whiskyen jeg tenkte å smake på etter denne.

IMG_4113

Nese: Klassisk Islay-torvrøyk, med en underliggende sødme, en blanding av overmoden banan, vanilje og sukkerbrød. Med vann blir den mer vegetalsk, jeg tenker på reinlav og mose, men også mer frukt, epler, kanskje?

Smak: Torvrøyk, vanilje med en viss beskhet, som å spise en skje vaniljesukker. Det blir bare mer røyk med vann, men det kommer også mer sødme fram; tropisk frukt på grillen.

Kommentar: En ganske ukomplisert røykbombe, men med nok andre ting på gang til ikke å bli kjedelig. En hederlig feiring av 200 års historie, vil jeg si. Jeg kjøpte en flaske ekstra mens den fortsatt sto på polhyllene i Trondheim, og det er jeg glad for.

Laphroaig 2005 8 år Provenance 46 %

Provenance er en av seriene til Douglas Laing, gjerne billigere, og dermed ofte yngre, whisky enn f.eks. Old Particular. Denne Laphroaigen er destillert høsten 2005 og tappet våren 2014.

IMG_1961

Nese: Peat, motorolje, jod. Enda bedre med vann, fersken dukker også opp.

Smak: Sotete pipe, frukt (aprikos?) under, nedrøkt rød murstein.

Kommentar: Laphroaig slik Laphroaig skal være. Mangler bare litt på det medisinale for å være 100 % old-school. Særdeles drikkelig.

Smakt på Trondheim Whiskyfestival 2016.

Dufftown Glenlivet 8 år 40 %

I likhet med Aberlour Glenlivet er dette en gammel tapning (også denne 75 cl) fra Dufftown, og har altså fint lite med Glenlivet å gjøre.

IMG_8366

Nese: Mørke karameller og tørkede tranebær. Med mye vann får den litt maltpreg og hint av frisk frukt.

Smak: Mer mørke karameller og litt melkesjokolade. Fint lite utvikling med vann.

Kommentar: Denne skiller seg fint lite fra den generelle oppfatningen av Dufftowndestilleriet, de lager helt grei, men utrolig kjedelig whisky.

Aberlour Glenlivet 8 år 43 %

Navnet på denne er egnet til å forvirre om man ikke kjenner historien. Glenlivet destilleri hadde stor suksess og fikk godt rykte på seg, og det gjorde at alle «naboene» fant ut at de kunne kjøpe seg litt kred ved å bruke Glenlivet-navnet. Man hadde derfor fram til en gang på 80-tallet i hvert fall tapninger med navn som Aberlour Glenlivet, Dufftown Glenlivet og Daluaine Glenlivet. På noe tidspunkt så Glenlivet seg lei på det hele og fikk offentlig godkjennelse for å kalle seg «The Glenlivet», en merkevare som ingen andre kan kopiere. Med andre ord er det ikke mer merkverdig enn at dette er en Aberlour som er tappet for ganske mange år siden. EU standardiserte flaskestørrelsen til 70 cl i 1992, siden denne er 75 cl må den ha vært tappet før det.

IMG_8364

Nese: Fløtekaramell, litt tørr eik. Vann åpner for noen fruktige toner, epler og litt ananas.

Smak: Fudge med rom-rosinsmak. Med vann finner jeg skifer og mer fudge.

Kommentar: Ikke den mest komplekse saken i verden, men definitivt en hyggelig hverdagsdram, som en 8-åring burde kunne være. Bare så synd den ikke er tilgjengelig lenger, selvsagt.

GlenDronach Octarine 8 år 46 %

glendronach8Nese: Eik, einertre og tørkede tranebær. Med vann dukker vanillin opp og det lukter badstue og innsiden av et fat.

Smak: Eik og tørkede bær. Vann henter fra vanilje og noe vagt krydder.

Kommentar: En trivelig kosewhisky. Jeg konkluderte med at den var en god kandidat til sommerens hyttewhisky, jeg regnet med at den ville være relativt rimelig på grunn av den unge alderen. Det er den, forsåvidt, men den står som utsolgt fra leverandør i pollistene, så det kan være det blir vanskelig.

Laphroaig 8 år Provenance 46 %

Destillert høsten 2005, tappet våren 2014.

IMG_3420Nese: Røyka malt, litt emmen sødme. Med vann: Røyka, fyllte drops.

Smak: Whoi! Kaldt ildsted, kull, røyk. Lett bittert eikebitt på ettersmaken. Den blir søtere med vann, assosiasjonen til røyka, fyllte drops holder også for smaken.

Kommentar: Grei nok. Provenance er nok riktig serie for denne.

Smakt på Oslo Whiskyfestival 2014.

Teerenpeli 8 år 43 %

teerenpeli_owf-1Nese: Ungt. Våt papp. Etter en stund i glasset blir det mye bedre. Sitrus og frisk fersken, lett solbærpreg.

Smak: Fusel. Lett krydret fruktsalat og søte sukkertøy med fuselpreg.

Kommentar: Nesa går fra uff til lovende, smaken fra ugh til ok med litt tid i glasset. Ikke noe jeg ville kjøpt som den er, men jeg tror den kan bli god med flere år på baken.

Smakt på Oslo whiskyfestival 2014.

Longrow 8 år 2010 Open Day 58,5 %

Destillert 2001, lagret på eks-shiraz hogshead. Kjøpt på Cadenheadsbutikken i Campbeltown i 2010, jeg spleiset på en flaske med Leif Olav (etter en uke på Islay hadde vi nok helflasker i baggasjen begge to til at en delt flaske virket som en god idé).

Nese: Ganske kraftig spritpreg, lett røykpreg, innsiden av et vått, vininntrukket fat (som når du får stikke nesa ned et nylig tømt fat og lukte). Tydeligere røyk med vann, siden den intense spriten forsvinner. Tørkede aprikoser og grillet ananas, grønne epler og sitronmelisse.

Smak: Litt anonym, litt mye sprit og lett fatrpreg. Med vann får den tydelig røyk også på smaken, kald stein og tropisk frukt.

Kommentar: Trenger helt klart vann for å åpne seg, men er skremmende lettdrikkelig, om enn kjedelig, på full styrke. Veldig fruktig med vann. Vinpreget et overhodet ikke påfallende, annet enn det initielle våte fatpreget på nesa.