Arran 1996 19 år Cadenhead Cask Ends 44,9 %

Fra et eks-bourbon hogshead. Flaske nummer to av de Eva og Mats kjøpte i Campbeltown.

Nese: Lyse sitrustoner, mynte og gress. Mild fløtekaramell. Med vann gule epler og hint av ananas.

Smak: Malt, først og fremst, men også hubba-bubba (rød) og litt papp, særlig på ettersmaken. Med vann blir det litt mer fatpreg, litt eikebitterhet og litt eik. Dessuten epleskall og kanskje også epler generelt.

Kommentar: Førsteinntrykket er at denne er litt enklere enn de andre vi hadde med oss hjem, men jeg skal la den få litt tid i glasset. Og godt er det i alle fall.

Caperdonich 1996 20 år Cadenhead’s Cask Ends 48,9 %

En av tre flasker jeg kjøpte i forbindelse med Cadenhead’s Warehouse Tasting i Campbeltown i 2016, du kan lese mer om omstendighetene rundt i reisebrevet fra den dagen.

Nese: Et veldig tydelig sherryfatspreg slår mot meg når jeg heller whiskyen i glasset. Etter noen minutter i glasset lukter det fortsatt tydelig fat, med vekt på lukt av eik og faktisk en hel del vanillin, som jo oftere er et tegn på bourbon- enn sherryfat. Tropisk frukt finner jeg også, jeg tror jeg vil kalle det ananas. Og et litt generelt krydderpreg, det man gjerne på engelsk kaller «spice chest». Med vann lukter den tydelig anis og jeg får brått lyst på lauper. Lauper med plommesyltetøy, tror jeg nok, det er den retningen frukten har beveget seg i.

Smak: Mange av de samme karakteristikkene som på nesa finner vi igjen på smaken. Det er et veldig tydelig trepreg, men den er tappet i tide slik at det smaker herlig av eik i stedet for «oi så gøy å tygge flis». Krydderet er mer tilstede på smaken, jeg prøver meg med korianderfrø og svart pepper. Med vann blir plutselig maltbasen tydelig, det smaker nærmest mel, eller kanskje byggrynsflak.

Kommentar: Hu jeda mej. Jeg ble litt i stuss når jeg så at to av de tre tapningene jeg kjøpte var eks-sherry, siden jeg jo har beveget meg i retning «sherrywhisky er nesten alltid overeika» det siste tiåret, men denne er ikke overeika, den er tappet på nær perfekt tidspunkt vil jeg hevde. Jeg smakte den jo på lageret i Campbeltown før jeg kjøpte den, men det er alltid en viss fare for at man blir revet med ved sånne anledninger og at whiskyen (eller vinen eller ølet eller hva det nå er) ikke er like imponerende når man drikker den hjemme i (relativt) sober tilstand. Men dette er bare rett og slett omtrent så godt som whisky kan få blitt.

Wemyss Hedgerow Berries Glenrothes 1996 46 %

Tappet 2016.

Nese: Litt einerbusk, litt bringebærdrops, og kanskje noe kongen av danmark. Med vann dukker et friskere fruktpreg opp, blandet med appesinsaftpulver.

Smak: Kongen av danmark, furunål og bakte plommer. Malt gjør seg gjeldende med vann. Og eik. Plommene vrir mot plomme i madeira, men kongen er fortsatt tilstede.

Kommentar: Også denne er i grunn utmerket, en innbydende Glenrothes.

Takk til Ragnar for smaksprøven.

Springbank 2004 9 år Gaja Barolo 54,7 %

Denne har ligget først fire år på refill eks-bourbonfat og deretter hele fem år på nye Gaja Barolo-fat. Det er nesten vanskelig å kalle det en «finish» når den blir så langtekkelig… Destillert februar 2004, tappet oktober 2013.

Nese: Karamell, vanilje og litt malt. Noe krydder også, men for mye spritstikk til at jeg får tak i hva. Med vann synes jeg den blir pappaktig på nesa også, men etter litt tid i glasset bedrer det seg og jeg finner valnøtter, vanilje og frukt.

Smak: Malt, korianderfrø, kardemomme og papp. Med vann er pappen dominerende, på ettersmaken er det pepper – og papp.

Kommentar: Dette funker ikke i det hele tatt. Den balanserer hårfint på grensen til å være udrikkelig. Jeg drikker opp det jeg har i glasset, tror jeg nok, men resten av smaksprøven (dvs ca halvparten av 3 cl) overlater jeg til Arve.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Springbank 1996 9 år Marsala finish 58 %

I følge Whiskybase har denne ligget først 7 år på eks-bourbonfat og så fått to år på first fill eks-Marsalafat. Den er destillert oktober 1996 og tappet i august 2006.

Nese: Litt kjip melkesjokolade. Epler og steinfrukt. Med vann beveger den seg mot marmelade og fruktsalat.

Smak: Fruktig og maltrikt, tutti-frutti tyggegummi. Med vann blir den nøtteaktig, med noe grønn kardemomme og fortsatt tyggegummi, særlig på ettersmaken.

Kommentar: Også denne er interessant, men denne er definitivt ikke egentlig god. Det er en unote på nesa som jeg forbinder med billig melkesjokolade og tyggegummismaken er ikke noe positivt heller. Udrikkelig er den ikke, men jeg blir ikke fan av vinfatsfinish på denne måten.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Caol Ila 1996 20 år Svensk whiskyförmedling 56,9 %

Påskekalenderen: «Langfredag: Flott langtur i dag.»

Nese: Eik, malt, hint av røyk, sitron og tindved. Bare mer røyk og noe metall med vann.

Smak: Eik, rustne tønnebånd, svidd tre, noe vegetalsk, jeg er fristet til å kalle det alger. Vann legger til noe litt medisinsk og forsterker ellers røyken.

Kommentar: Først tenkte jeg Longrow, men jeg lurer på om ikke det er en eller annen Islay i stedet, og da er vel de statistiske oddsene best for Caol Ila, selv om jeg synes den har noe Lagavulin-aktig over seg. Fatstyrke er det i alle fall nesten helt sikkert, og jeg tror ikke den er veldig gammel, kanskje 10 år eller deromkring og mest sannsynlig en uavhengig tapning.

Fasit: WBID 89095. Tappet i 2016 for Sverige, modnet på rom-fat. Ganske nøyaktig dobbelt så gammel som jeg trodde, men rett jorde var jeg da på.

Longmorn 1996 van Wees The Ultimate CS 57,7 %

Tappet 2013, fat nummer 72323.

Nese: Toffee, kanel, røsslyng og eik. Sedertre, brunt sukker og tørket aprikos. Noe mer fruktig og blomstrete med vann, ellers mye av det samme.

Smak: En del bitterhet, eik, vaniljetoner og toffee. Kaffetoner med vann, og mørk sjokolade, men fortsatt mye bitterhet.

Kommentar: Det lukter som verdens heftigste dessert, så bitterheten på smaken kommer som et sjokk. Den dempes noe med vann og blir sittende igjen som bitter, mørk sjokolade, noe som balanserer bedre med nesa, men likevel oppleves whiskyen som litt sprikende. God, forsåvidt, og fantastisk nese, men litt ubalansert.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Benriach 1996 19 år Cadenhead Small Batch 47,1 %

Nese: Sitrus og grønt eple, vanilje. Mer av det samme med vann, etter litt tid i glasset Pigalle (pæreis).

Smak: Vanilje. Smaker litt utvannet på sett og vis. Røde epler. Med vann vaniljefløteis.

Kommentar: Joda, jeg tar gjerne mer. Men spektakulær er den ikke.

Linkwood 1996 16 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1996, lagret på en sherry butt, tappet oktober 2013, DL Ref 10068.

Nese: Fudge med rosiner, søt tobakk, røde blomster. Mer mot eik og svart te med vann, også noen sitrustoner.

Smak: Litt spy og litt gummi, eik og brente rosiner. Halleluja, både spy og gummi forsvinner når jeg tilsetter vann. Spritsmaken blir mer fremtredende, ellers eik, sitrus og fudge.

Kommentar: Nesa er god, og så fort jeg får vann i blir smaken også god, men førsteinntrykket er ikke bra og det drar ned litt. Linkwood kan være så veldig bra og spy er virkelig ikke noe du vil smake i whiskyen, så jeg hadde nok ikke kjøpt en helflaske av denne.

Takk til Stian for smaksprøven.

Clynelish 1996 17 år Old Particular 48,4 %

Lagret på en refill butt med DL ref #10033.

Beklager uskarpt bilde...
Beklager uskarpt bilde…

Nese: Pæreis, hint av røyk og Love Hearts. Med ganske mye vann dukker det opp litt treverk.

Smak: Lett røyk, grønt tre, vanilje og tørkede tranebær. Med vann blir den adskillig bitrere og får smak av tørt tre og… sand? Jeg får assosiasjon til utendørs lekekasse eller -bod i barnehagen.

Kommentar: Ikke helt fullklaff, men langt fra udrikkelig. Best uten vann.