Bladnoch 1992 21 år Cadenhead Small Batch 54,9 %

Nese: Pærer, gress og seljefløyte. Med vann fikk den plutselig et hint av kaffe, men fortsatt mest friskt og vårlig preg med noe vaniljeis slengt på.

Smak: Seljefløyte, malt (den kan nesten tygges). Bitrere med vann, bitter vanilje.

Kommentar: Mye bedre uten vann, før bitterheten slo inn. En grei Bladnoch med vann, en nydelig en uten.

Glenlossie 1992 21 år Berrys’ 46 %

Tappet i 2014, fra fat nummer 3474.

2016-09-29-17-46-22

Nese: Malt, vanilje, grapefrukt, eik. Mer fruktig med vann, eple. Og loff.

Smak: Malt! Som å tygge urøkt malt. Mer eikebitterhet med vann, men fortsatt mye malt. Eplekake? Nei, mest malt. Loffskorpe, kanskje.

Kommentar: Skoleeksempel på tydelig råvarepreg. Nesten i overkant, men godt er det.

Drukket på The Tasting Room, Bergen.

Rosebank 21 år 55,3 %

Dette er «Special Release»-tapningen sluppet i 2014, whiskyen ble destillert i 1992.

IMG_4103

Nese: Malt, gule epler, høy og litt sitrus. Med vann blir eplene til pærer og halmpreget blir tydeligere.

Smak: Rimelig alkoholsterk. Epleskall og malt. Mer eik og vanilje med vann.

Kommentar: Trenger mye vann. Uten direkte sammenligning er det vanskelig å si sikkert, men jeg mener denne er bedre enn 2011-releasen. Veldig god, i alle fall.

Cooley 1992 Cadenhead Cask Sample

Hentet fra fatet juli 2013, merket med «No 664», fatnummer, muligens? I alle fall fra samme Lucky Dip Bar som gårsdagens Teaninich.

IMG_3506Nese: Spritete på en litt «kjemisk» måte, det vil si at jeg får litt løsemiddelassosiasjoner. Men jeg finner også sedertre og bakte epler. Når spriten dempes med vann forsvinner også løsemiddelpreget, og sedertreet og eplene får ta førersetet.

Smak: Mye eik, men med krydderpreg, muskatnøtt og stjerneanis, kanel kanskje også. Mye det samme med vann.

Kommentar: Førsteinntrykket var litt avskrekkende, men når den fikk litt tid i glasset ble ting straks mye bedre og det begynte å ligne mer på noe man faktisk kunne tenkt seg en dram til av.

Springbank 1992 sherry cask for Whiskykanzler.de 49,3 %

Tappet 2013, fat nummer 179.

IMG_0273-2

Nese: Karamell, bakte epler, rød Hubba bubba. Mer malt og «whisky» med vann, det dukker også opp et hint av lakris, og skifer.

Smak: Skifer,fryseris, tørkede epleskiver og sånn tyggegummi som er individuelt pakket med et klistremerke. Bitterheten kommer med vann, og eikepreget, men det er ganske nedtonet.

Kommentar: Merkelig, men god. Særlig smaken av skifer og fryseris kom som en overraskelse, det er ting jeg som regel forbinder med langt mer torvpregede whiskyer. Jeg tar gjerne en dram eller ti til av denne også, jeg, Whiskykanzler.de virker som en tapper å se etter.

Glenburgie 1992 21 år Old Particular 51,5 %

Destillert mai 1992, lagret på en refill barrel, tappet september 2013, DL Ref 10036.

Nese: Ekstremt botanisk, gin-aktig, med einer og lakris i rikt monn bunnen. Vann forsterker einerkvist og furunål, men lakrisen ligger der også fortsatt.

Smak: Pastis, anis, lakris. Er dette whisky? Et bittert anslag, og eik ut i kantene av munnen. Det blir om mulig mer lakris med vann, flytende lakrissukkertøy, tyrkisk pepper løst opp i sprit.

Kommentar: Den blir ikke hvit når jeg tilsetter vann, så da er det vel kanskje ikke pastis? Jeg hadde aldri i livet plassert det som whisky i en blindtest, likevel. Men det er jo godt, så sånn sett har jeg ikke noe å klage på. Råvarepreget er lik null, men joda, jeg hadde ikke hatt noe i mot en hel flaske.

Takk til Stian for smaksprøven.

Glentauchers 1992 Wemyss Liquorice Spiral 46 %

Tappet i 2013, modnet på et hogshead.

Jeg både liker og ikke liker Wemyss’ måte å navngi tapningene sine på. På den ene siden er det litt kult, særlig at de fokuserer på smak, ikke på destilleri og alder, på den annen side er det alltid vanskelig å vite hvor mye navnet påvirker smaksnotatet. Et godt argument for å smake disse blindt, men det er ikke alltid praktisk mulig.

Nese: Malt, lakris, tyrkisk pepper, skifer. Med vann får jeg litt sitruspreg, bruspulver og fortsatt lakris.

Smak: En skarp, vegetalsk tone. Sisselrot, mer lakris etterhvert. Malten blir tydeligere med vann, ellers mye det samme.

Kommentar: Joda. Ganske godt er det. Men jeg er slett ikke sikker på at jeg hadde tenkt så mye på lakris uten det navnet, og det irriterer meg litt.

Takk til Stian for smaksprøven.

Cooley 1992 21 år Cadenhead’s 56,3 %

Fra en eks-bourbon barrel, tappet i 2013.

Nese: Litt innestengt, sur røyk og noe fruktig, muligens melon. Fuktig fat lukter den også. Med vann får jeg flere eiketoner og litt appelsinmarmelade.

Smak: Røyk, stikkelsbærbusk og solbær. Hadde det vært vin hadde jeg ropt «Sauvignon blanc!» nå (selv om jeg har tilgode å smake røkt hvitvin). Med vann får den et litt mer uggent, sur-røyk-preg, selv om stikkelsbær og solbær fortsatt er til stede.

Kommentar: Jeg er ikke helt overbevist av denne. Det er litt dårlig balanse mellom det fruktige og vegetalske og røyken, og røyken tipper litt for mye over i «sur».

Takk til Håvard for smaksprøven.

Highland Park 1992 13 år Jungfrau for Angels Share 58,7 %

En kuriositet, dette. Lagret på et eks-sherryfat hos Highland Park i 13 år og deretter i ett ekstra år på Jungfraujoch på 3454 moh i Sveits. Før tapping ble whiskyen vannet ned fra 66,3 to 58,7 prosent med vann fra Jungfrau-breen. Så vidt jeg klarer å finne ut er den tappet av Highland Park for Angels Share, så den defineres som en destilleritapning.

Stills på Highland Park.
Stills på Highland Park.

Nese: Plomme i Madeira, tydelig spristikk. Med vann får jeg fram både støv og sot, og en del sitrus, både sitron og appelsin, og kanskje også litt eple.

Smak: Appelsinmarmelade og plommesyltetøy med vanilje. Vann henter fram en pepperaktig tone og et hint av røyk.

Kommentar: Trenger definitivt vann for å bli behagelig å drikke og særlig å lukte på. En helt ok Highland Park, kanskje litt enklere enn jeg normalt ville forvente, men absolutt godt drikke. Jeg synes egentlig den var bedre uten vann, men da var den for spritpreget, så det funker jo ikke optimalt.

Takk til Patrik for smaksprøven.

Longmorn 1992 21 år Single Malts of Scotland 49,7 %

The Single Malts of Scotland er en serie tappet av The Whisky Exchange, denne kommer fra et hogshead med fatnummer 110979.

Nese: Eik, varme og et plutselig blaff av pærebrus (Oskar Sylte, selvsagt). Fler fruktige toner med vann, epler og pærer, men også, tja, kålrot? (Ok, det er ikke en frukt.)

Smak: Eik, rosiner og havrekjeks. Mer maltpreg med vann. En sving innom krydderskapet også, anis og allehånde. Og sjokoladekjeks på ettersmaken, som henger i lenge.

Kommentar: Nok et hyggelig bekjentskap. Longmorn er et sånt destilleri som jeg egentlig har generelt godt inntrykk av, men som jeg har en tendens til å glemme å se etter whisky fra. Disse to ga mersmak.

Takk til IvarA for smaksprøven.