Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Fatnummer 1942. Destillert 29.02.1980, tappet 28.02.2007, 26 år, fra en refill sherry butt.
Nese: Lett bittert treverk, kirsebær i sprit dekket av mørk sjokolade. Endrer seg ikke nevneverdig med vann, utenom et visst appelsinskallpreg.
Smak: Mer tresmak og mindre frukt. Lakkert trebenk. Lakken tenderer mot aceton med vann, men det dukker også opp noe fruktig, banan muligens.
Kommentar: Begynner å bli overeika. Fortsatt ok, men jeg ville tappet den før.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Nese: Tørket frukt, et hint av bålrøyk og honning. Med vann holder hintet av røyk stand, men ellers blir den mer fruktig og får frisk nettmelon og litt epler på nesa.
Smak: Tørr ved, tørket aprikos og kokte byggkorn. Når jeg har hatt oppi vann tenker jeg på noe gult. Joda, safran er det. Ellers er det fortsatt en del treverk og noe tørket frukt.
Kommentar: Det er en liten tragedie at flaska er nesten tom. (Det er ca en dram igjen, pluss at jeg har helt av en sample til Tone, så får hun velge om hun vil dele med Thomas…)
Det jeg sa om Flora & Fauna generelt gjelder hundre ganger mer for Flora & Fauna på fatstyrke. Mens de vanlig tapningene var standardtapningen for disse destilleriene i mange år, mens Diageo konsentrerte seg om å markedsføre The Classic Six som singlemalt, er fatstyrkeversjonen noe som bare kom ut en gang, nemlig i 1997. Og alle de jeg har smakt innehar den gjennomgående høye kvaliteten fra de vanlige Flora & Fauna-tapningene forsterket til n’te grad.