10 år – Side 2 – drikkelig.no

Julekalender 2015 luke 11

Farge: (Mørk) rav

Nese: Sjokolade, kirsebær, hasselnøtter. Med (rikelig) vann finner jeg tørkede tranebær, muligens appelsinmarmelade.

Smak: Eik, litt gummi, særlig ute på sidene av munnen, sødmefylt krydderpreg, tørket aprikos. Med vann… aner jeg et blaff av røyk? Det kan være fat i stedet. Gummipreget forsvant i alle fall, tørket frukt er det fortsatt og… nellik? Gammelt lær, også. Og litt… furukvae på ettersmaken.

Kommentar: Vel, dette er vel sherry, eller så har fargen virkelig lurt nesa og ganen trill rundt. Igjen sier jeg rundt 50 %, tidlige tenår, og, vel, det kan være Aberlour a’bunadh (da er den både sterkere og yngre), men jeg tror egentlig mer på.. vel, noe annet. Sannsynligvis Speyside. Ganske godt, i alle fall, særlig med nok vann. Tilbøyelig til å kalle den særdeles drikkelig, faktisk. Muligens i lykkerusen over å finne en sherrytapning som er tappet før den bare smaker brent gummi.

Fasit: Argh. GlenDronach er selvsagt ikke Speyside (men veldig nesten, til mitt forsvar). 2002-årgang, 10 år gammel og 54,2 %. Og «Fresh PX Puncheon». Fortsatt «inn the ball park», men ikke akkurat home run.

Julekalender 2015 luke 5

Farge: Strågul

Nese: Hvetebakst, aprikos, eik, vanilje og et hint av pepper. Med nok vann får den friske pærer, kardemomme og et litt støvete preg.

Smak: Jeg tenker på syltetøy uten å klare å plassere hvilke frukt/bær. Den er søt, i alle fall. Med vann kommer det litt honning og pepper.

Kommentar: Bourbonfat, 50-ish prosent og eldre tenår, tror jeg. Speyside, med mindre vi skal ut av Skottland nok en gang. Men nei, jeg tror Speyside. Og jeg har følelsen av at jeg burde komme på et innmari godt forslag til destilleri også, men det glipper unna hver gang jeg prøver å få fram navnet… Men, ok, la oss si… Craigellachie?

Fasit: Tomatin 2003 for Oslo Whiskyfestival. Jeg var litt langt nord, og overdrev alderen en smule. Den er bare 10 år. Totalt skivebom vil jeg ikke si det er, men jeg kunne vel vært en del nærmere…

Laphroaig 10 år 40 %

Innimellom må man jo smake gamle klassikere, også. Laphroaig 10 år drakk jeg mye av når jeg først oppdaget whisky. Jeg likte Laphraoig Cask Strength også, men jeg slet med at jeg aldri klarte å få perfekt mengde vann, mens 10-åringen funket fint på 40 % uten dikkedarier. Etterhvert lærte jeg jo å tilpasse vannmengden i fatstyrketapninger – og fant ut hvor mye annet godt som finnes der ute – så det er lenge siden Laphroaig 10 år var noe førstevalg, men hvordan smaker den egentlig nå til dags?

Nese: Torvrøyk, litt jernbanesviller og jod. Syrlighet og rustent jern. Med vann dukker det opp tørr ull, men torvrøyken og rusten blir hengende i og er det mest framtredende på nesa.

Smak: Litt sur torvrøyk, vann på rustent oljefat, bitterhet og en litt ubehagelig «kjemisk» smak, som av løsemidler. Den forsvinner heller ikke med vann.

Kommentar: Nesa er ganske klassisk Laphroaig, selv om jeg savner litt det medisinske preget som var typisk for destilleriet før. Joden er der, men den luktet virkelig som et gammeldags apotek som fyrte med torv før i tiden (det vil si, tja, for omtrent femten år siden?). Smaken, vel, her er det noe litt uheldig som foregår. Er det utslag av at de på grunn av etterspørsel nå bruker fat de før ville sendt til blending, eller har destillerikarakteren endret seg og fått et mer fusel-/løsemiddelaktig vedheng?

Takk til Stian for smaksprøven.

Highland Park 10 år Ambassador’s Choice 46 %

Denne tapningen ble først sluppet bare i Sverige, men er senere blitt tilgjengelig flere steder. Whiskyen er valgt ut av Martin Markvardsen, «Senior Brand Ambassador», derav navnet Ambassador’s Choice. Whiskyen har vært lagret på eks-bourbon barrels av amerikans eik (70 %) og eks-oloroso sherry fat (30 %).

Nese: Vanilje og fløtekaramell. Med vann får jeg mer sitrus og lett røyk.

Smak: Litt gammelt lær, brent sukker og sitron (muligens lemon curd). Vann henter fram svak røyk og ristede nøtter.

Kommentar: En ganske enkel, men grei og lettdrikkelig, Highland Park. Hverdagswhisky. Vi har snart tømt en flaske og kommer med stor sannsynlighet til å kjøpe den igjen. 500 kroner på Systembolaget er en helt grei pris for denne.

Martin ombord Celeste på The Dark Expedition i 2014.

Tomatin 2003 for Oslo Whiskyfestival 2013 57,5 %

Destillert 8. mai 2003, tappet 1. oktober 2013, fat nummer 1901.

Nese: Søt malt, søte, røde epler, «støvet» fra Wrigleys tyggegummi (blanding av spearmint og juicyfruit). Med vann tenker jeg på eplekake.

Smak: Malt, rustent jern, krydder, eik og lett mint/menthol. Med vann blir det hele til eplekake med vaniljekrem.

Kommentar: Riktig så god (hvorfor har jeg ikke smakt denne før??). Nesten sikkert fra et bourbonfat, som har gitt akkurat passe av seg selv.

Ardbeg TEN L7 46 %

Det er Ardbeg Day i dag. Ardbeg Perpeteuum er egentlig lansert i anledning dagen, men den har jeg jo allerede publisert smaknotater for, så jeg måtte finne noe annet. Her kommer derfor notater for en tiåring tappet i 2007 (det er det L7 betyr, om du klarer å finne batchmerkingen på en Ardbegflaske).

Nese: Skifer og bålrøyk. Tørt lær. Overmoden banan. Sand. Vann henter fram gjærbakst og maritimt røykpreg.

Smak: Bål, saltvann og fjære, tjære. Et eller annet fruktig i bakgrunnen. Med vann blir frukten mer konkret; umoden banan.

Kommentar: Klassikeren, og veldig, veldig godt. 2007 er «gammelt» i Ardbegsammenheng. Jeg må se å få kjøpt en nytappet tiåring og sammenligne.

Benromach 10 år 100° Proof 57 %

Nese: Appelsinblomst, eik, sedertre, bananer og tropisk frukt. Mer tørket frukt og mørk sjokolade med vann, men også mer eik. Etter litt tid i glasset kommer noe appelsinpreg fram igjen, og også et hint av lakris.

Smak: Det smaker sånn som innsiden av brukte whiskyfat lukter. I tillegg smaker det lett bittert tre, tørket aprikos og skifer. Vann henter fram et litt jordaktig preg, jeg får litt assosiasjon til calvados, som jeg ofte synes smaker litt mye kjeller og nærmest halvråtne epler, det er noe av det samme her. Det smaker ikke råte, akkurat, men fuktig jordkjeller der eika i alle fall kommer til å råtne etterhvert.

Kommentar: Mulig vi har en kandidat til «hva servere folk som ikke tror de liker whisky, men som er glade i calvados» her? For meg blir den best uten vann, men da er den egentlig for alkoholsterk til å være helt behagelig, så det funker ikke helt det heller. Ikke noen vinner for meg i dag, med andre ord.

Hazelburn 10 år Open Day 2013 59 %

Hazelburn er en av tre destillat-varianter produsert ved Springbank, og er urøyka (tilnærmet 0 ppm) og trippeldestillert. Denne er destillert april 2003, tappet 23. mai 2013, og har vært lagret på en first-fill bourbon barrel.

Nese: Sitron, nyklipt gress, vanilje. Med vann får sitronene følge av grønne epler og korianderfrø.

Smak: Starter med en litt uggen tone, eik og vanilje, men går over til brioche med sitronkrem i avslutningen. Med bare litt vann forsvinner det ugne, og jeg sitter igjen med skarpe eiketoner, hvetebakst og sitronskall.

Kommentar: Det er noe med Springbank-produkter og disse skarpe, litt bitre tonene på smaken, altså. Nesa på denne er veldig god, men smaksbildet ødelegger.

Takk til Stian T. for smaksprøven.

Bowmore Tempest 10 år batch 4 55,1 %

Bowmore Tempest er en såkalt «small batch release», det vil si at selv om «oppskriften» er den samme – Bowmore lagret i first fill bourbonfat i litt over et tiår i Bowmores varehus 1 som ligger helt nede ved sjøen – gjøres det ikke nødvendigvis noe utover det for å få hver nye batch til å ligne den forrige. Batch 4 er tappet i 2012.

Nese: Appelsinmarmelade, bråtebrann, gammeldags smie, tjærebrenning, rustent metall.

Smak: Det smaker smie. Metall, rust og esse, innrøyka trestokker i taket. Også noe fruktig og vegetalsk, furukvist og appelsinskall? Vann henter fram gjærdeig og rosmarinkvaster.

Kommentar: Waxing lyrical.

Nikka Miyagiko 10 år 45 %

Nese: Pæreis, Lollipop inkludert sjokoladen og ispinnen. Vann gjør ikke så stor forskjell, pære- og sitronsorbet er det jeg tenker mest på.

Smak: Pæreis med treflis. Bitterhet på ettersmaken. Med vann får jeg litt sorbetassosiasjoner her også, men lurer på om ikke den er lagd med granskudd eller noe sånt (hm, granskuddsorbet er faktisk en ganske god idé, det må jeg teste en gang). Fortsatt en del bitterhet og trepreg. Litt mer vann og den utvikler plutselig litt råttent tre og overmoden, på grensen til fordervet frukt.

Kommentar: Helt grei, men med en uheldig utvikling på smaken med for mye vann. Men vær forsiktig med vannet så er dette en kurant japaner.