drikkelig.no

Dufftown-Glenlivet Cadenheads Single Cask 34 år 48 %

Fra en sherry butt.

Nese: Sherrytoner, krydder og musk. Litt vann henter fram et hint av gummi, men det forsvinner nesten helt igjen med mer vann. Syltet frukt og svart pepper.

Smak: Sherrytoner, men desverre også litt mye eik, gammelt lær og småsvidd gummi. Det bedrer seg ikke nevneverdig med vann. Den brente gummien sitter i som ettersmak, med vekt på brent.

Kommentar: En whisky som passer best når man ikke kan drikke. Nesa er bra, uten vann er den veldig lovende, smaken var en skuffelse. Lukta redder den poengmessig, men slanten går i vasken.

Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Det er jo galskap å la en så ren og elegant (les: kjedelig) sprit som Dufftown ligge 34 år på et sherryfat, det er dømt til å bli overeika og gummiaktig. Men så er det jo noen som liker whiskyen sin sånn, da, så kanskje det ikke er galskap likevel.

Arran Sherrycask 1998-2014 cask no 43 54,2 %

Destillert 19. jan 1998, tappet 10. feb. 2014.

Lukt: Vanilje, sitrus og florale toner. Kanel og muskatnøtt med vann. Etterhvert også grønne epler.

Smak: Vanilje og sevje. Litt bitrere med vann, men også mer dybde. Et hint av sigarrøyk og noe krydder.

Kommentar: Fantastisk nese, god smak, litt bitterhet på ettersmaken trekker ned, men alt i alt en knallgod whisky og ganske perfekt på en varm trøndersk forsommerkveld. God kandidat til årets sommerwhisky.

Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Jeg hadde aldri gjettet på at dette var en eks-sherry, men ser jo at krydderet på lukta og sigarrøyken på smaken kunne vært clues i den retningen.

Emelisse Espresso Stout

Som svoren Untappd-bruker følger jeg med når spesialmerker lanseres. Denne uken er det Dutch Beer Week og for å få det merket må man drikke tre forskjellige nederlandske øl i perioden 15.-25. mai. Antallet lett tilgjengelige øl fra Nederland er ikke stort, men noen er det da: Grolsch, åtte La Trappe-varianter og Emelisse på Vinmonopolet og Iki Beer og de store glassflaskene med Heineken (øvrige Heineken-tapninger i Norge er brygget av Hansa) på velassorterte dagligvareforretninger. Andre finnes sikkert også, men dette var de jeg fant på en kort runde før helga.

Men først ut i denne nederlandske uken er Emelisse Espresso Stout, produsert av Brouwerij Emelisse i Kamperland, beliggende i sør-vestlige Nederland. Der er både bryggeri og restaurant. Ølet er tilsatt italiensk-brent espresso bestående av 90% Arabica og 10% Robusta,

Farge: Svart (EBC 87)

Nese: Tørr kaffe, brent malt, mørke ristede krydderurter, sjokolade og et visst nøttepreg i bakgrunnen.

Smak: Alkoholsterk, tørr, kaffe, mørk bittersjokolade, melkesjokolade og litt syrlige toner på ettersmaken. Ikke all verdens av fylde, hadde det ikke vært for alkoholen kunne det nesten kvalifisert til session ale.

Konklusjon: Alkoholen ble for fremtredende for meg i dette brygget. Det er mulig at dette vil behjelpes ved lagring, det får vi se på etterhvert. Et greit øl.

Aass Ankerpils

Det er sol og sommervær på mange kanter av landet denne helga og vi er på vei inn i den sesongen der mange nordmenn går bort fra sine lyse og lette lagere/pilsnere til fordel for enda lysere og lettere lagere/pilsnere.

Alle de store bryggeriene slenger seg med på dette kjøret hvert år, og befolkningen kjører med. Først ut er Aass Ankerpils – et strågult, friskt og undergjæret øl med et hvitt skum. Skal ifølge bryggeriet passe godt til brokkoli (ok, antar brokkoli-bildet skal representere grønnsaker).

Farge: Strågul

Nese: Lett syrlig kornsødme. En emmen kornaroma og hint av frukt.

Smak: Lett utvannet bitterpreg, en viss sødme og hint av syrlige fruktdrops.

Konklusjon: Lav bitterhet og fravær av fylde gjør at dette ølet er et man kan drikke bøttevis av uten at smaksløkene utfordres i noen som helst grad.

Monsoon Valley Hua Hin Hills Vineyard Colombard 2013

Bursdagsgave fra venner som av og til befinner seg på de breddegrader. Kjempeartig å få smake.

Farge: Lys strågul

Nese: Syrlig og frisk. Noe mineralitet og voks, petroleum. Hint av appelsin.

Smak: Lett syrlig, litt grapefrukt og noe mineralsk her også.

Kommentar: Førsteinntrykket var av en relativt enkel, men ren og fin hvitvin. Men etter noen flere slurker får jeg mer og mer dybde i både lukt og smak. I alle fall en ganske slank og elegant vin. Det er godt, rett og slett.

Clynelish 1982-1997 Flora & Fauna Cask Strength 57,7 %

Nese: Sitron, voks og noe litt floralt. Et hint av aske. Litt mer røyk med vann, sitronen forsvinner og erstattes av søtere frukt, gule epler og litt umoden nektarin.

Smak: Mer aske og ren røyk. Vokset treverk og frukt av noe slag. Honningmelon? Vann forsterker det meste, men gir også et krydderpreg. Sort pepper?

Kommentar: Dette er rett og slett skikkelig snadder. Heldigvis er det mer igjen i denne flaska, den er to tredjedels full. Det må vi se å få gjort noe med.

Aberfeldy 1980-1997 Flora & Fauna Cask Strength 62 %

Nese: Tørket frukt, et hint av bålrøyk og honning. Med vann holder hintet av røyk stand, men ellers blir den mer fruktig og får frisk nettmelon og litt epler på nesa.

Smak: Tørr ved, tørket aprikos og kokte byggkorn. Når jeg har hatt oppi vann tenker jeg på noe gult. Joda, safran er det. Ellers er det fortsatt en del treverk og noe tørket frukt.

Kommentar: Det er en liten tragedie at flaska er nesten tom. (Det er ca en dram igjen, pluss at jeg har helt av en sample til Tone, så får hun velge om hun vil dele med Thomas…)

Det jeg sa om Flora & Fauna generelt gjelder hundre ganger mer for Flora & Fauna på fatstyrke. Mens de vanlig tapningene var standardtapningen for disse destilleriene i mange år, mens Diageo konsentrerte seg om å markedsføre The Classic Six som singlemalt, er fatstyrkeversjonen noe som bare kom ut en gang, nemlig i 1997. Og alle de jeg har smakt innehar den gjennomgående høye kvaliteten fra de vanlige Flora & Fauna-tapningene forsterket til n’te grad.

Rosebank 12 år Flora & Fauna 43 %

Nese: Malt med et visst preg av syrlige epler. Eplene blir tydeligere med vann, og får følge av noe behagelig floralt og støv.

Smak: Mel, tørt høy og epleblomster. Den får en smule bitterhet med vann, akkurat nok til å skape interesse, ikke så mye at det blir ubehagelig på noen måte. Eplene blir mer gule epler og mindre blomster.

Kommentar: Den er fruktigere enn jeg husket den. Ellers har jeg nok smakt bedre Rosebank, men det har vært enkeltfatstapninger. Til en 12 år gammel standardtapning (dengang da) å være blir det ikke så mye bedre enn dette her.

Nå til dags er det bortimot umulig å få tak i Flora & Fauna annet enn på auksjon, og prisene kan bli ganske latterlige for de mest ettertraktede destilleriene. Men kommer du over en nedstøvet flaske bakerst på en hylle på en liten Spar-butikk på den skotske landsbygda er det egentlig ikke så mye å tenke over: Kjøp den.

Lesestoff til helga #26

The interwebz: Cutty Sark har lansert blogg. For å kunne lese den må du gå inn på Cutty Sarks hjemmeside og oppgi alder, men det later til å funke å legge den til i rss-leseren også. Ikke at jeg er så sikker på at du vil det, i følge pressemeldingen de har sendt ut, til for eksempel Whisky Intelligence, er bloggen «provocative». Eller «at Cutty Sark, we pride ourselves on being brave, bold and daring, so, what better way to talk frankly about attitude, lifestyle and whisky than through a blog?» – de skal altså være modige x3 (flinke til å bruke synonymordboka er de i alle fall) og snakke om «attitude, lifestyle» og whisky. Så langt er det kommet seks innlegg, hvorav det aller første handler om gamle whiskyklisjeer de mener er nonsens (her føler jeg de sparker inn åpne dører), ett om en kampanje de har gående (Cutty Cargo), et om gatekunstneren Clet Abraham, et handler om Cutty Sark og banning i film, et om fotball (tror jeg, akkurat det leste jeg ikke så nøye), et om fotografen Tod Seelie, som skal ta bilder på oppdrag fra Cutty Sark og et om at de hater beige. Det er mulig det er sistnevnte som skal være modig x3. Eller er det banninga? Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet er at de ikke er så konsekvente av seg. Ingen beige, nei?

Så langt er det også fint lite om whisky, men det er vel egentlig begrenset hvor mye man kan skrive om det hvis man representerer én (litt kjip) blend, så det er kanskje ikke så rart.

Skottland: Whyte & Mackay er solgt til et phillipinsk selskap, Emperador Inc. Det betyr at Dalmore, Jura, Tamnavulin og Fettercairn skifter eiere, det vil vise seg i hvilken grad det har noen praktisk betydning.

Speyside: The Alchohol Professor forteller historien om Cardhu og de to kvinnene Helen og Elizabeth Cumming som var essensielle faktorer i destilleriets historie på 1800-tallet.

Skottland: Og når vi snakker om historie; Whisky Intelligence er i gang med en serie profiler av nedlagte destillerier. Så langt kan du lese om Lochside, Caperdonich, Port Ellen, Tamnavulin og Dallas Dhu.

Wigtownshire: Potensielt veldig gode nyheter for oss Bladnochfans denne uken. En gruppe investorer som inkluderer Arran Brewery har lagt inn bud på Bladnoch, melder The Spirit Business. Hvorvidt budet er akseptabelt blir forhåpentligvis klart i løpet av de nærmeste ukene.

Mer interwebz: Hva er din whiskysjelefrende? I anledning at mai 2014 tydeligvis er «whisky month» i følge Homecoming Scotland kan du teste deg selv på whiskymonth.co.uk. Jeg fikk Dailuaine 16, som var et langt mindre opplagt svar enn forventet.

Norge: Jørn Idar Almås Kvig som var med å starte ølportalen og blogget der inntil nylig, jobber med bok om skandinaviske øltradisjoner. Ølboka – En guide til øl i Skandinavia kommer på Font forlag i juli. Han er intervjuet – på Ølportalen, naturligvis.

Sierra Nevada Kellerweiss

Sierra Nevada har lenge vært et av mine favorittbryggerier og de skuffer sjelden når jeg smaker noe nytt derfra. De er ikke de mest spennende, nyskapende eller ekstreme der ute, men lager gode, solide håndtverksøl – litt som Kinn i Norge og Jämtlands i Sverige.

Men når jeg kom over en flaske hefeweizen fra dem dukker skeptikeren opp, kan de virkelig takle dette ekstremt tyske tradisjonsølet? Det korte svaret er ja.

Farge: G Sierra Nevada Kellerweiss ylden uklart. Ufiltrert og med rimelig solid bunnfall som seg hør og bør.

Nese: Lett hvetekarakter med en god syrlighet og en diskret bananaroma.

Smak: Banan, hvete, sitrus og en ganske aktiv karbonering. Er det muligens litt humle som spiller i bakgrunnen? Noe bitterhet er det ihvertfall.

Konsklusjon: Et god hveteøl som ikke skiller seg merkbart fra de tyske, det er muligens noe friskere (humla?). Smaksmessig ligger det nok nærmere Paulaner enn Erdinger, noe som for meg trekker litt ned.