Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Rom-rosin med et hint av plastikk på rompreget. Kjemisk marsipan. Med vann blir det parfymert eik som dominerer.
Smak: Rom-rosin og sprit, mer og mer parfyme/kjemisk preg med vann.
Kommentar: Mest rar. Veldig aktiv eik, med et litt rart, kjemisk preg som ødelegger en ellers god rom. Den blir verre og verre og konklusjonen blir til slutt «udrikkelig» før halve drammen er borte.
Nese: Syrlige hageepler
Smak: Tørr, ja, men ikke munnsnurpende sådan. Eplekart og epleskall.
Kommentar: God, men litt kjedelig. Mistenker at det kan være en god matsider, jeg får teste det med den andre flaska.
Kjøpt i desember 2011.
Nese: Sprit. Rom-rosin på avstand. Med vann blir spritstikket til en emmen lukt som jeg ikke helt klarer å sette navn på.
Smak: Rom, men rå. For ung? Med vann får jeg grønn te og aceton.
Kommentar: Ikke vondt, men den har et litt for rått preg for min smak. Virker ung og uferdig, men mer som i «nytt tre» snarere enn «ny sprit», så jeg er ikke sikker på at fler år på fat hadde gjort den noen tjenester.
Speyside: Ballindaloch er under bygging, og The Malt Desk har fått omvisning, med hjelm.
Troms: En uheldig samler i Gratangen har blitt frastjålet «rådyr brennevinssamling» i følge VG. Man skal selvsagt uansett tipse politiet dersom man blir tilbudt å kjøpe alkohol, særlig i større mengder (omsetning av alkohol mellom privatpersoner i Norge er forbudt, også «samleobjekter»), men det kan jo være greit å være ekstra oppmerksom om man blir tilbudt større samlinger av eksklusive varer i nærmeste framtid.
Sverige: Et opphold på et «whiskyakademi», og gjerne på Box, står på ønskelista mi. Tone fra Whiskysaga var på Box nå i begynnelsen av mai og har selvsagt blogget om oppholdet.
London: Morsommere enn noensinne, melder Ølportalen og skriver et langt innlegg om alt det gode ølet som er å få i London. Man får jo reisefeber av mindre.
Hegra: Morten Granås får selge eget øl fra gårdsbutikken, har politikerene i Stjørdal vedtatt. Det er snakk om Stjørdalsøl på butikkstyrke, selvsagt.
Internettet: Vi har fått et par hits her på drikkelig.no via «Ølmonopolet«, og denne uka har Godt i glasset snakket med mannen bak, Bjørn Winther Solemslie ved NTNU: Slik polet ikke kan.
Dette er første gang jeg kom over øl fra Founders Brewing Company i Norge. Tidligere har man måttet dra til utlandet for å få fingrene på brygg fra dette håndtverksbryggeriet i Grand Rapids, Michigan, USA.
Har tidligere drukket Porter og Breakfast Stout fra dette bryggeriet, begge solide øl som viser solid håndverk men uten det lille ekstra som gjør den store forskjellen.
Flasken ble funnet hos Bunnpris Elgeseter i Trondheim til den nette pris av 41,90 om ikke minnet mitt svikter meg helt. Litt stivere enn i Sverige (24:40 SEK), men det må man i tillegg bestille en hel kasse om man vil kjøpe den.
Farge: Lett uklar lys kobber.
Nese: Humle. Mye aromahumle som balanserer bitterhumlen godt. Litt sitrus og modne bær er det også plass til.
Smak: Lett og humledominert, noe vannaktig karakter. Ganske tynt og lite maltpreg. Lett og frisk bittersmak henger igjen.
Konklusjon: Et godt brygget session ale som man lett kan drikke mange av, med mindre man ikke liker humlepreg.
I jakten på Dutch Beer Week-merke hos Untappd har turen kommet til produktet Iki Beer. Dette ølet er tilsatt grønn te og yuzu – en sitrusfrukt fra det østlige Asia.
Det er et nederlandsk selskap som står bak ølet, men det brygges i Belgia (det er registrert som nederlandsk på Untappd) hos Liefmans om man skal tro den norske importøren – Ratebeer sier den er brygges hos De Proefbrouwerij (og siden Iki Beer selv har en lenke til De Proef på sin hjemmeside skal vi ikke se bort fra at Ratebeer har rett).
Åkke som det skal da være et asiatisk-inspirert øl, brygget i Belgia på oppdrag av et nederlandsk selskap. Det holder 4.5% og er tilgjengelig i velassorterte dagligvarebutikker, og er nesten økologisk.
Farge: Uklar gul
Nese: Lett, frisk og sitruspreget.
Smak: Emment og flatt anslag med hint av grønn te og sitrus. Smaken av yuzu er det som blir igjen i ganen. Fint lite annet å finne.
Konklusjon: Et lett og delvis fruktig øl uten de store smakene. Passer sikkert greit til sushi, men nå er ikke det noe jeg spiser i noen særlig stor grad. Blir neppe noe gjenkjøp av denne.
Nese: Sherrypreg, lynghonning, treverk og krydder. Friskere med vann, jeg får mer pære og sitron.
Smak: Maltsødme, sitrus og syrlig pære, men også tørket aprikos og fat. Med vann blir den flatere, og får mer preg av fatet i tillegg til maltsødmen. Legger jeg velviljen til kan noe av sødmen kanskje kalles honning.
Kommentar: Ikke fryktelig imponert, desverre. Det er en helt grei dram, best på nesa, men jeg tror nok jeg synes den er overeika, og «helt grei» er uansett ikke nok. Til gjengjeld er det en ganske rimelig 20-åring, til bare 699,- på polet. Det blir likevel ikke løp-og-kjøp på meg.
Takk til Daniel for sample.
Neste brygg ut blandt sommerølene er Tuborg Sommerøl – et friskt og lettdrikkelig øl med lav maltsødme, svak syrlighet og lite bitterhet. Så med andre ord et øl med minimalt av det som gjør et øl til øl.
Farge: Klar, lys gul
Nese: Hint av sødme og kullsyre, ingenting annet.
Smak: Lett, emmen maltsødme og markant særs kunstig kullsyrepreg. Emmen ettersmak som nesten tvinger en til å ta en slurk til.
Konklusjon: Her har Ringnes nærmet seg med stormskritt hvordan få betalt for øl når man selger farris. Fargen er det som minner mest om øl. Smaksmessig er dette helt på høyde med (eller på bunn med) Bud, Coors, Corona, Sol og andre storselgere fra Nord- og Sentral-Amerika.
OMC fra Hunter Laing, nå. Fra et refill hogshead.
Lukt: Røyk og grill. Noe fruktig med vann, eplemos, kanskje?
Smak: Aske og røyk, men også sødme. Vann gjør røyken enda mer fremtredene. Varm, litt krydret røyk sitter lenge i på ettersmaken.
Kommentar: Godt, men endimensjonalt. Jeg klarer i alle fall ikke å finne noe særlig utover røyk og beslektede lukter/smaker.
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Her kunne jeg kanskje gjettet rett destilleri, om jeg hadde forsøkt, men jeg tror neppe jeg hadde gjettet rett alder og tapper i kombinasjon. Dette er for enkelt til å være 29 år gammelt fra Hunter Laing, rett og slett.
Men vondt var det ikke.
Fra et eks-bourbon fat.
Lukt: Tyttebær, plommer, stjernefrukt og physalis. En ganske spesiell fruktsalat, vil jeg si. Mer sitruspreg med vann, men også vanilje og bakenfor det hele; malt.
Smak: Vaniljekrem og tyttebær. Med vann kommer krydder og tørt tre.
Kommentar: Ikke mye å utsette på denne annet enn at ettersmaken er litt kort. Og det til tross for at jeg egentlig ikke er så glad i tyttebær. Hvis jeg ikke er alene om å finne tyttebær kjenner jeg en del mennesker denne burde appelere til, blant annet moren min som har uttalt på noe tidspunkt at trollkrem er det beste hun vet. Må testes (altså whiskyen på muttern, trollkrem har jeg testet).
Smakt halvblindt. Det vil si: Jeg visste hvem som var importør. Uavhengig tappet Glenfiddich er jo ikke noe man smaker hver dag, og jeg må nok revurdere det med testinga på muttern (sorry, mamma) med mindre vi kommer over den på bar når vi er ute sammen (og det skjer desverre ikke så ofte).