Fat nummer 779.
Nese: Bladnoch… Malt, tørt gress, vanilje og gule epler. Med vann: Epletre.
Smak: Bitrere enn ventet fra nesa, gule epler igjen, eik (treverk) og litt oljete.
Kommentar: Helt grei.
Haandbryggeriet Rips
Nok et øl i Haandbryggeriets «Haand Special Berry Collection«, denne gangen med rips. Jeg har store forhåpninger til dette brygget da syrligheten og smaken fra rips burde kunne matche et maltdrevet øl godt evt. i et surøl.
Farge: Uklar, gylden mot kobber.
Nese: Lett med hint av fruktig sødme. Gjærtoner kommer mer og mer.
Smak: Syrlig, nesten mot surøl. Smaken av rips er bortimot fraværende. Tørr og vinøs med markante gjærtoner her også.
Konklusjon: Ble litt skuffet her også. Smaken av rips er der ikke, syrligheten kommer ikke helt til sin rett og munnen blir bare sittende lure på om dette var alt.
Glenlossie 1981 27 år The Cross Hill av Jack Wieber 64,1 %
Nese: Treverk, aceton og stikkelsbærbusk. Med vann kommer gule plommer, pærer og epler. Fortsatt treflis og aceton, men mer dempet.
Smak: Treverk og sprit (men mindre av det siste enn forventet fra styrken). Vanilje og melkesjokolade. Med vann lakris, røde epler og litt treflis. Ettersmaken er mellomlang, men består hovedsakelig av bitterhet.
Kommentar: Den trenger så mye vann som styrken skulle tilsi. Egentlig for gammel, men også ganske ok, særlig på nesa. Kjedeligere på smaken.
Angelino Maule So San 2010
Farge: Mørk burgunder med et hint av lilla.
Nese: Rosmarin? Krydret ripsgele og grillet kjøtt.
Smak: Røde bær – ripsgele igjen – krydder og krydderurter.
Munnfølelse: Tydelig tørrhet over tungen og i ganen, men ikke ut i resten av munnhulen, så da kaller vi den vel slank. Derimot synes jeg den er ganske intens.
Kommentar: Veldig, veldig god. Vi besøkte La Biancara, Angelino Maules vingård, i fjor, og smakte på vinen der, men i en sånn setting er det (i alle fall for oss uerfarne) vanskelig å ikke la seg rive med og synes at ALT er AWESOME! Men jeg synes forsatt dette er godt, akkurat slik en god italiensk rødvin skal være. Så får jeg heller slenge på den vanlige «disclaimeren».
Disclaimer: Jeg øver meg på vinnotater. Ikke at jeg er proff på whisky, altså, men vin er jeg helt amatør på.
Hitachino Nest Ancient Nipponia
Kiuchi Brewery (木内酒造) står bak bryggingene av ølene under navnet Hitachino, i tillegg produserer de også sake, shochu og ymse andre alkoholholdige drikker. De ble etablert i 1823 og ligger i Naka (那珂市), litt over 100km nord-nordøst for Tokyo (東京).
Ancient Nipponia er en overgjæret golden ale på 6.5%, mens visstnok de lager en undergjæret lager/pilsner for det amerikanske markedet med samme navn – etiketten er dog litt forskjellig. Brygget er basert på gamle japanske tradisjoner og ingredienser. Kaneko Golden er en gammel gjenopplivet japansk bygg-art og Sorachi Ace-humlen ble i sin tid utviket i Japan.
Farge: Gylden gul med innslag av oransje.
Nese: Stikkelsbær, solbær og litt sitrus. Hint av honning og gjær i bakgrunnen.
Smak: Honning og humle dominerer anslaget. Sitrus og gjærtoner kommer etterhvert, men honningen blir liggende som et teppe over alle smakene. Lyse kryddertoner kommer mot slutten og resulterer i en rimelig balansert og lang ettersmak.
Konklusjon: Honning er ikke min favoritt og smaken blir for sterk i anslaget, men den demper seg etterhvert og alle smakene integrerer seg godt mot slutten.
Noen wasabi-nøtter hadde gjort seg nå.
En litt spesiell Longmornsmaking
Torsdag var det møte i NMWL Trondheim og Longmorn sto på programmet. Jeg kom riktignok sent, på grunn av familielogistikk, men dette er likevel en av de mest interessante smakingene jeg har vært på, og all kudos til arrangørene for det.
Vi smakte nemlig hele fem forskjellige Longmorntapninger destillert i 1992 og tappet 20-21 år senere. Ikke nok med det, de to første var «søsterfat» og det var de tre siste også, det vil si at fatnummerene er etter hverandre i sekvens. Et sjette hjul på vogna var en bonusdram fra 1985, og takket være innsats fra et heltemodig medlem fikk vi også en 16 år gammel destilleritapning fra Longmorn å sammenligne med.
Smaksrekkefølgen skimter dere på bildet over, og notatene er også publisert i den rekkefølgen, så her er lista rangert etter hva jeg likte best:
1. Longmorn 1992 20 år Whiskymax Spirit & Cask Range 59 % (fat 71778)
2. Longmorn 1992 20 år Berry’s 58,6 % (fat 71775) og Longmorn 1992 20 år Adelphi 57,2 % (fat 48433)
4. Longmorn 1992 21 år Adelphi for NMWL 52,8 % (fat 48434)
5. Longmorn 1985 27 år Adelphi 53,2 %
6. Longmorn 1992 20 år Adelphi 55,1 % (fat 48432)
Det skal sies at selv bunnplassen her holdt et nivå som gjorde at jeg ikke ville nølt med å kjøpe en dram, eller til og med en hel flaske i rett sammenheng.
Longmorn 16 år falt desverre litt gjennom i dette selskapet, selv om den tappes på hele 48 %. Det er en whisky jeg skal komme tilbake til med bedre smaksnotater på senere, men her er det jeg noterte på tampen på torsdag:
Nese: Karamell og treverk.
Smak: Karamell, treverk, hint av svart pepper.
Kommentar: Blir for anonym i selskap med enkeltfatstapningene.
Longmorn 1985 27 år Adelphi 53,2 %
Tappet 2013, fat nummer 8898, 184 flasker.
Nese: Lukket, lakris, skarp, frisk frukt.
Smak: Pæreis. Med vann treverk og grønt tre/sevje.
Kommentar: God, men kjedelig.
Longmorn 1992 21 år Adelphi for NMWL 52,8 %
Også kjent som «NMWL Nr. 3», destillert 10. april 1992 (min bursdag!), tappet 9. september 2013 (min lillebrors bursdag!), lagret på et hogshead med fatnummer 48434.
Nese: Smørkaramell, salt, lakris og krydder. Med vann soda, tørr lukt, hint av røyk.
Smak: Grønt treverk, sisselrot og skogsbunn. Med litt vann får den unoter som forsvinner igjen med mer vann, da blir den litt bitter og får mer rot-/trepreg igjen.
Kommentar: Ujevn, men ikke vond.
Longmorn 1992 20 år Adelphi 57,2 %
Tappet 2012, fat nummer 48433, 285 flasker.
Nese: Lukket på nesa. Appelsindrops er alt jeg får. Med vann blir det bedre: Hint av røyk, fylte drops og litt lakris.
Smak: Vanilje og treverk. Med vann krydder og bartrær.
Kommentar: Også god, og kompleksiteten øker når jeg kommer ned i glasset.
La Trappe Quadrupel
Fjerde og siste øl jeg hadde kjøpt inn i forbindelse med Untappds nederlandske øluke-merke.
La Trappe Quadrupel er noe kraftigere enn La Trappe Blonde. Med sine 10% er dette overgjærede ølet et heftig brygg som tåler lang lagring og fortsetter sin utvikling på flaska.
Farge: Brilliant rav.
Nese: Banan, gjær, vanilje, kandis.
Smak: Brent sukker, banan, gjær, naturlig kullsyre og lett ristet malt.
Konklusjon: Et tradisjonsrikt og solid brygg som kan nytes hele året, men særlig mot kvelden og gjerne etter maten.