Bryggerifestivalen i Trondheim 2013

Peter Nome åpner festivalen offisielt, med daglig leder i Oi! Trøndersk mat og drikke AS, Aslaug Rustad i bakgrunnen.
Peter Nome åpner festivalen offisielt, med daglig leder i Oi! Trøndersk mat og drikke AS, Aslaug Rustad i bakgrunnen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin festival. Ok, det burde kanskje være siste setning heller enn første, men det oppsummerer mitt inntrykk av tre festivaldager. Siden «alle» i dette tilfellet inkluderer arrangørene så kan vi jo håpe at det blir festival neste år også. Jeg skal i alle fall oppsummere mine inntrykk som en slags tilbakemelding.

Hva funket?

1. Ølet

Utvalget var rikholdig, og inkluderte noen helt nye øl (altså ikke bare nye for meg). Jeg rakk å smake det meste jeg hadde lyst til å smake på, men kunne godt hatt enda mer tid også. Hele 11 produsenter var representert. Vi savnet selvsagt To tårn og håper på bedre lykke der neste år (innen den tid bør de vel ha fått en eller annen distribusjonskanal på plass).

En av favorittene for min del, og flere andre med meg. I dag har vi tømt Bankkvartalets hyller for den (fem flasker), ellers er det bare tre igjen på City Syd og tomt fra leverandør i følge Vinmonopolets sider.
En av favorittene for min del, og flere andre med meg. I dag har vi tømt Bankkvartalets hyller for den (fem flasker), ellers er det bare tre igjen på City Syd og tomt fra leverandør i følge Vinmonopolets sider.

2. Bryggerne

Mange av bryggerne var representert. De har ikke lov til å sjenke, men de minglet og man kunne stille spørsmål. Ypperlig.

3. De frivillige

Jeg møtte bare velvilje og formidlerglede, både hos de jeg kjente og de jeg ikke kjente. En og annen «Jeg må bare spørre NN, hen vet mer» når jeg spurte om noe litt innviklet, men det må være lov, alle kan ikke kunne alt.

(På det første kurset sjenket de etter bånskimetoden, forresten. Greit nok for Frydenlunds bokkøl, som var det første vi fikk, ikke like kult med Nøgne Ø Saison… Men jeg fikk gitt beskjed via Eva Beate til Tommy, så jeg antar det ble kjørt en opplæringsrunde, på det neste kurset sjenket de samme frivillige etter boka.)

4. Bongsystemet

Bortimot smertefritt, og det at det bare var to nivåer på «prisen» forenkler (selv om det ga noen rare utslag, hva sies til en Ringnes vørterøl til 100 kroner halvliteren?).

5. Arealet

Oversiktlig (nok), plenty med sitteplasser (i alle fall så lenge det ikke regnet).

6. Kursene

Jeg var på to, og de var begge helt utmerkede, om enn alt for korte. Forslag til neste år: Gi dem mer tid til å prate, minst to timer avsatt.

7. Været

Arrangøren må gjerne ta æren for det om de føler for det.

Og så den konstruktive kritikken:

1. Prisene

Jeg ville sagt 200 kroner for inngang, inkludert fem bonger. Det ville selvsagt ikke hatt noen praktisk betydning, men det er noe med psykologien. Hva får jeg for inngangsbilletten, egentlig?

Og, seriøst, 100 kroner halvliteren for selv det rimeligste ølet? Jeg sjekket inn en Dahls pils på Untapped fra festivalen og kommenterte selv at det er den dyreste Dahls’en jeg noensinne har drukket. Så vidt jeg klarte å telle meg fram til var også mer enn halvparten av ølene dobbelt så dyre, altså 200 kroner halvliteren. (1 bong kostet 20 kroner, 1 eller 2 bonger per desiliter gir 100 eller 200 per halvliter). Et poeng er at det sikrer et mer seriøst publikum, ingen kommer bare for å drikke seg full, men likevel. Så vidt jeg har forstått hadde det delvis med hvordan ølet måtte anskaffes på grunn av siste-liten-jobb med sjenkebevillingen, så jeg håper man finner rom i budsjettet for et priskutt neste år.

2. Maten

Ære være To rom og kjøkken, jeg spiser gjerne der når jeg skal spise på restaurant, men det funket ikke optimalt på festivalen. Delvis var i alle fall jeg sugen på en helt annen type mat (det hjalp ikke at det ble grillet viltburgere rett utenfor området som luktet himmelsk), og delvis var porsjonene helt ok dersom de skulle være del av en fem-retters middag, men ikke adekvate som «nå må jeg ha påfyll i magen så jeg kan fortsette å smake øl». En god idé, men ingen perfekt match. Jeg savnet også en eller annen form for ølsnacks… Kan man få ønske seg en pretzelbaker neste år? Pretty please med havsalt på?

3. Festivalkatalog?

Eller i det minste en liste på nettsidene (i disse smarttelefontider) over tilgjengelig øl med beskrivelser.

4. Souvenirglass

Noe Knut Albert også etterlyser. Så hadde man hatt et ordentlig glass å drikke av også. Ellers må jeg vurdere medbragt…

5. At jeg ikke hadde mulighet til å være frivillig

Vil de ta æren for været kan de jo få ta skylda for det i samme slengen. Skal definitivt kunne fikses neste år.

Småpirk, for det meste. Prisene hindret meg ikke i å smake meg gjennom alle jeg rakk, for eksempel, og jeg spiste pølsa mi med god appetitt.

Andre som har blogget om festivalen (tips meg gjerne om fler):

Festivalens hjemmeside: Oibrygg.no

Port Charlotte PC5 63,5 %

Bottle 4802 of 6038.

Bilde fra Bruichladdich.com
Bilde fra Bruichladdich.com

Nese: Rund, fin røyk. Vannilin, sødme, fløte. Vaniljeis, faktisk. Med vann: Noe sitrus og et hint av pære.

Smak: Ahem. Alkoholnivået er tydeligere på smak enn på lukt. Tørr røyk. Med litt vann: Badstusteiner, litt røykblandet vanndamp. Noe fruktig, muligens bakte epler.

Kommentar: Jeg liker det. Masse røyk, men nok av andre greier som ligger og vaker og kaller på oppmerksomheten, selv om det til dels er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det smaker og lukter.

Mystery Malt

Lite informativt. Som mysteriemaltmerking som regel er...
Lite informativt. Som mysteriemaltmerking som regel er…

Nese: Solbær, malt, ganske skarp. Vann trekker fram litt sitrus og noe grønnsåpeaktig.

Smak: Brent treverk, malt, mørke kirsebær. Hint av mørk sjokolade. Vanilje.

Kommentar: Dette er godt. Og jeg har ingen anelse om hvor vi skal. Helt vill gjetting? Arran. Minst 46 %. 10ish år.

Nå får vi se om jeg kan klare å finne fasit, sånn et par år på etterskudd…

Edit: Arran var ganske på jordet. Fasiten er BenRiach Authenticus, 21 år og 46 %. Flaska ble utlevert som mystery malt i NMWL Trondheim november 2011.

The Bishops Arms, Karlstad

bishops_arms_karlstad-3

Vi benyttet muligheten til et besøk i Karlstad i ferien, det passet sånn måtelig bra å overnatte der når vi skulle på Gammelvala i Brunskog (anbefales) den ene dagen og Jan Lööf-utstilling i Kristinehamn (anbefales også) den neste. Har man mulighet til å sette av noen timer et sted som har en Bishops Arms gjør man jo gjerne det.

bishops_arms_karlstad-1

I Karlstad ligger Bishops Arms i samme bygning som Stadshotellet, vakkert plassert nede ved Klarälven. Det var mildt sagt fantastisk sommervær, så uteserveringen var stappfull, men inne var det god plass.

Vi var der først en tur på ettermiddagen for å spise middag, da med barn på slep. Det var ikke noe problem, de har barnestoler for små barn og barnemeny for de litt større. Her ble jeg forøvrig behørig imponert, her kunne de å servere mat til barn, bare se:

Viktigst av alt: Saus i egen kopp, ikke helt ut over det hele. Så vitaminer i form av rå grønnsaker snarere enn ihjelkokte. Plusspoeng for spidd, det er selvsagt mye morsommere å spise av enn gaffel.
Viktigst av alt: Saus i egen kopp, ikke helt ut over det hele. Så vitaminer i form av rå grønnsaker snarere enn ihjelkokte. Plusspoeng for spidd, det er selvsagt mye morsommere å spise av enn gaffel.

Vi voksne var også fornøyd, men vår mat glemte jeg å ta bilde av.

bishops_arms_karlstad-2

Puben i Karlstad har utallige tappetårn, blandt annet fire håndpumper med roterende utvalg. I tillegg har de et ganske rikholdig whiskyutvalg. Etter at barna var i seng fikk vi utforsket begge deler litt etter tur.

bishops_arms_karlstad-4Jeg valgte meg først ‘Malt of the Month’, som var en Glen Grant 170th Anniversary til 25 SEK per cl.

Glen Grant 170th Anniversary 46 %
Nese: Malt, høy, noe sitrus. Rent umiddelbart ville jeg tippet at det var en lowlander.
Smak: Malt, sødme, en viss bitterhet.
Kommentar: Smaker på ingen måte vondt, men man kunne nesten skrevet «Nese: Whisky. Smak: Whisky.» Med andre ord, ganske kjedelig.*

Det merkes at de er vant til å servere whisky her, for det første får du selvsagt skikkelige glass, for det andre blir du spurt om du vil ha vann til, og svarer du «Ja» får du en mugge av typen «god å helle av» med et «sugerør» i hard plast (tydeligvis gjenbrukbart) til å bruke som pipette.**

bishops_arms_karlstad-6

Siden de tar sin whisky alvorlig finnes selvsagt en whiskymeny. Her fant jeg noen snodigheter. I utgangspunktet var whiskyene inndelt etter geografisk område, men ikke alle hadde havnet på rett plass. Likevel, det var mye å velge i, og i møte med menyen fikk jeg akutt beslutningsvegring, men endte med en ‘Bishop’s Old Pulteney 1990’. Jeg formoder at det er en tapning spesielt for kjeden, men har ikke funnet noe info om det noe sted. Dessverre viste den seg å være en skuffelse, så det er kanskje ikke så farlig hvem som har tappet den.

Old Pulteney Bishops Arms 1990
Nese: Malt
Smak: Bitterhet, malt.
Kommentar: Om mulig enda kjedeligere enn den forrige.*

Og med det takket jeg for meg, og gikk tilbake til hotellet for å overlevere stafettpinnen til mannen.

bishops_arms_karlstad-5
__________

* Det skal nevnes at det ikke var direkte kjølig den dagen, hverken ute eller inne. Temperaturen på ettermiddagen lå på mellom 25 og 30 varmegrader. Det kan ha påvirket smaksbildet, siden whisky helst skal drikkes på den berømmelige romtemperaturen (rundt 18-19 grader).

** Kan du ikke den teknikken? Enkelt: Om du bare skal ha noen dråper vann i whiskyen er sugerør genialt, mye lettere å styre enn den beste mugge. Du putter sugerøret ned i vannet (i mugga eller et glass), setter en finger over toppen og løfter opp med fingeren på plass. Deretter holder du den nedre enden av sugerøret over whiskyglasset og løfter fingeren slik at vannet renner ut. Mengden styrer du ved hvor dypt i mugga/glasset du dypper sugerøret når du henter vann.

Port Charlotte An Turas Mor 46 %

IMG_3397Jeg måtte jo nesten ta en dram av Jims whisky på en dag som denne, så da åpnet jeg den lille An Turas Mor-flaska vi kjøpte på polet for en tid tilbake.

Nese: St. Hansbål, det vil si røyk og brent treverk, men også litt brent-et-eller-annet som noen fant det for godt å slenge på bålet. Dessuten har noen slengt en einerbusk på ilden, en tørr en, som brenner godt. Einerbær finner jeg også, som forsterkes av litt vann, dessuten kommer det fram pæresaftis og antydninger til tropisk frukt bak røyken (kanskje noen griller ananas på bålet?).

Smak: Følger opp lukta, og har ganske mye kick til å være bare 46 %. Med vann demper den seg, men blir også litt besk, noe som nesten skjemmer, men heldigvis bare nesten. Smaken oppleves som mindre kompleks enn lukta.

Kommentar: Dette liker jeg. Her er det røykpreg i massevis, men også mye annet rart å snuse etter og smatte på og forsøke å identifisere. At den kommer i 20 cl-flaske er et pluss, størrelsen egner seg perfekt som gå-bort-presang eller nå-har-jeg-lyst-til-å-smake-noe-nytt-innkjøp.

Godt jobba, Jim.

Vikbo Cider Röd rabarber 4,5 %

I drink these things so you don’t have to.

Fin boks, da.
Fin boks, da.

Farge: Rosa! Eller nesten lilla, faktisk.

Nese: Synes det lukter mer kunstig jordbær enn rabarbra.

Smak: Smaker jordbær, også, men med hint av rabarbra, særlig på ettersmakn. Søt. Veldig søt.

Kommentar: Ganske god brus. Bare så synd med alkoholen.

Kategorisert under «Ymse smaksnotater» siden dette definitivt ikke er sider, samme hva som står på boksen.

Gratulerer til jubilanten

I dag feirer en av whiskybransjens største personligheter 50-årsjubileum. 1. august 1963 hadde Jim McEwan sin første arbeidsdag hos Bowmore som bøkkerlærling. På Bruichladdich feirer man selvsagt, selv om hovedpersonen selv er på ferie.

Jim McEwan forteller oss hvor fantastisk whiskyen vi snart skal få smake er på lageret på Bruichladdich i 2010.
Jim McEwan forteller oss hvor fantastisk whiskyen vi snart skal få smake er (på lageret på Bruichladdich, juni 2010).

Happy anniversary, Jim! Here’s to many more years of good whisky and tall tales.

Sognefjord tørr økologisk eplecider 7 % fra Ciderhuset

Ikke den verste sideren på ikke det verste stedet.
Ikke den verste sideren på ikke det verste stedet.

Polhyllene på Hamar, dere, der har de mye snadder. Det ble med tre flasker (resten av beholdningen) av Aldin også.

Nese: Syrlig og tørt, assosiasjoner til hvitvin. Epler og noe lakrisaktig, sisselrot, kanskje. Veldig vegetalsk lakris, liksom.

Smak: Hoi, de lyver ikke, den er tørr. Melne epler, mot det litt halvråtne uten at det er ubehagelig. Voks, hint av lakris.

Kommentar: Slett ikke dum. Ordentlig sider i alle fall, hyggelig at det endelig finnes norske sidere som ikke faller helt gjennom. Hadde ikke blitt overrasket over å få noe slikt servert på en «Real Cider»-festival i Storbritannia. Skulle vært artig å vite eplesort. Kan komme til å måtte bestille noen flasker av denne.

Kullamust

Beslektet med forrige smaksnotat: Vi drakk noen flasker Kullamust i ferien. Vi er glade i skikkelig fruktjuice, særlig med en dæsj farris (=kullsyreholdig mineralvann) oppi. I tysktalende land kaller man dette Gespritzte, og det er utmerket tørstedrikke i sommervarmen.

Kullamust fant vi på de fleste store matbutikker i Sverige, på 63 cl flasker med skrukork, og alle typene vi testet var gode. De beskriver selv produktet slik:

Grunden är 100 % ren äppelmust från svenska äpplen som kallpressats. Några har också smaksatts med naturliga fruktjuicer, till exempel körsbär, päron och jordgubbar, och varsamt kryddats med bland annat kanel, kardemumma och ingefära och kardemumma. All must är dessutom helt alkoholfri.

Det var reklamepausen, nå tilbake til vårt vanlige program.