Nese: Eik, blomstrende trær (hegg?), pære.
Smak: Sitron, men dempet. Eikeparkett.
Kommentar: MYE bedre enn den forrige, men ingen höydare.
Cragganmore 1998 Noorbohandelen 42 %
Nese: Pære, litt eik, hint av svart pepper.
Smak: Emmen, lakkert eik og litt aceton.
Kommentar: Ikke særlig god. Nesa er ok, men svak og lite spennende, smaken er rett og slett ekkel. Jeg helte ut mesteparten av drammen, og sendte flaska over til Arve, som drakk en dram eller to mens han røkte pipe. Når pipa var slukket og han tok en slurk oppdaget han hvor lite god den egentlig var. Konklusjon: Drikkelig, men bare om du røyker pipe (sigar funker sikkert også) samtidig. Altså generelt ikke drikkelig.
Boon Oude Geuze à l´Ancienne 2011-2012
Boon lager Oude Geuze (gammel geuze) ved å blande 90% mild 18 måneder gammel lambic med 5% sterk 3 år gammel øl og 5% veldig ung lamibc. Den unge bringer med seg villgjær og sukker. Alle ølene er modnes i eiketønner og mikses i ståltanker og avkjøles. Før tapping økes temperaturen slik at gjæren våkner til live igjen og kan starte annengangs gjæring i flaska. Etter noen måneders lagring sendes ølet ut på markedet, Tappedatoen hos Boon er 20 år før best før-datoen.
Farge: Gylden gul.
Nese: Syrlig frisk. Sitrusskall (flere sorter blandet sammen), med et bittelite hint av Kornmo.
Smak: Lett anslag. Avdempet smak av grapefrukt og melon. Ganske dempet men likevel spiss syre.
Konklusjon: Rimelig enkel i stilen, grei introduksjon til geuze-stilen. Et hyggelig bekjentskap som tåler en gjenvisitt.
Somersby Pear Cider 2,25 %
Nese: Pæresaftis.
Smak: Mye det samme. Som ekstra frisk pærebrus.
Kommentar:God brus, og såpass alkoholsvak at det går an å drikke den som det ( i alle fall i de små mengdene jeg drikker brus), men kjøpes likevel neppe igjen.
Helsinge Porter 2013
Helsinge Ångbryggeri ligger i Ljusne på den svenske østkysten (en times tid nord for Gävle og Mackmyra). De har nå overlevd sitt første årtiende og lever av lokale leveranser og en hel del ned til Stockholm. For spirende hjemmebryggere selger de også vørter fra sine egne batcher, slik at folk kan gjære det hjemme.
Helsinge Porter har en av det heftigste best før-datoene jeg har sett på et standard brygg (det holder 7%) – Best före 2034!
Farge: Dyp, mørk brun.
Nese: Delikat, ikke veldig kraftig. Kaffe, sjokolade, lakris, en viss syrlighet (alkohol? eller kanskje infeksjon?), fruktdrops,
Smak: Fruktig, tørr, kaffe, lær, tørrheten dominerer mer etterhvert. Lang ettersmak, der kaffe og lakris veksler på å gi seg tilkjenne.
Konklusjon: En klassiker i ølkjellern min. Herlig eksemplar av porter. Ikke av de tyngste og kraftigste, men delikat og med god balanse.
Rådanäs Bourbon Mash Beer
Mais-øl er ofte ikke noe skryte av, men bourbon kan jo bli riktig så godt. Dette brygget er en miks av byggmalt, mais og rugmalt. Styrken er 4,7%.
Rådanäs Bryggeri ligger i Mölnlycke, omtrentlig midt mellom Göteborg og Göteborg Lufthavn, Landvetter.
Farge: Lys kobber.
Nese: Søt karamell, hint av lakris, rørsukker, vanillin og korn.
Smak: Lett anslag, et litt bitter-søtlig preg kommer etterhvert. Litt uferdig preg egentlig, ubalansert. Sødmen dominerer, men det er ett lett preg av korn og hint av krydder der også.
Konklusjon: Et morsomt øl med god aroma. Smaken er ikke helt vellykket. Men som sommerøl til grillfesten vil det nok fungere godt.
Cidraie Pear 4 %
Innholdsdeklarasjonen for denne er faktisk «cider, socker, päron arom». Neppe tørr, da, med andre ord.
Nese: Det lukter sider. Pærene kan jeg ikke si at jeg kjenner mye til og det lukter tørr, ikke søt sider.
Smak: Sider tilsatt honning. Ingen nevneverdig pæresmak, heller.
Kommentar: Alt for søt, og, vel, jeg liker honning på brødskiva, men har aldri vært noe særlig glad i f.eks. melk med honning, og dette er vel sidervarianten av det. Muligens bra for sår hals, særlig om du varmer den opp. Det står at man skal servere den kald eller over is, og jeg testet først kjøleskapskald, deretter hadde jeg isbiter i (første gang jeg frivillig har hatt isbiter i sideren). Da smakte det mye mindre honning og mer kjip pæresider (jo, pærene dukket faktisk opp til slutt). Forsatt ikke noe jeg kommer til å kjøpe igjen. Eplevarianten er langt bedre, selv om den ikke heller er noen stor höydare.
Spirit of Hven Organic Oak Matured Aqua Vitae 40 %
Batch Bav 2, flaske nummer 840. Denne akevitten er fatlagret både før og etter destillasjon i Spirit of Hvens potstills, noe som etter sigende gir den ekstra dybde.
Nese: Lukter mer som Underberg enn som akevitt. Veldig urtete, og mye søtlige urter også. Rosmarin, basilikum og karve. Antydning til karamell og kaffedrops. Eika er også tydelig.
Smak: Karve og sitron, men også sødme. Tørt høy. Salt på ettersmaken.
Kommentar: Ganske spesiell, og ganske god, men også en smule ubalansert. Jeg føler at lukta særlig spriker litt. Likevel, slett ingen dum dram.
Widmer Brothers Omission Lager
Utvalget av glutenfri øl i Norge har økt sterkt de siste årene. En av de siste er Omission Lager fra Widmer Brothers i Oregon, USA. Denne lageren er en av en serie av tre Omission-øl, der de øvrige er en Pale Ale og en IPA. Begge de sistnevnte er polstyrke, mens lageren er 4,6% og selges i velassorterte dagligvarebutikker. Som med de fleste glutenfrie øl er det tilsatt et enzym som bryter ned glutenet, dette gjør at noen cøliakere (og gluten-intolerante) fortsatt vil reagere på disse bryggene.
Farge: Lys strågul
Nese: Lett fruktig med en litwe kornpreg.
Smak: Tynn, enkel lager. Kullsyredominert, lett frukt og kornsmak. Ett lite bitterpreg i bakgrunnen.
Konklusjon: Ingen smaksmessig höjdare. Hadde vært synd å måttet klare seg med slike brygg.
A-magasinets vinskole 27. juni: Riesling
Det er interessant å lese om hvordan Rieslingmarkedet i Norge var ødelagt av Blue Nun og hvordan det tok seg opp ved hjelp av Leitz og Cordtsen fra 2002 og utover. Selv har jeg drukket Riesling «lenge», men neppe i forkant av kurven. Selvsagt har je også drukket Blue Nun på noe tidspunkt, og ganske fort konkludert med at den var for søt. Nå snakker vi begynnelsen av nittitallet når jeg «lærte å drikke vin» på en vingård i Alsace sommeren før attenårsdagen. Søt hvitvin, må vite. Det varte heldigvis ikke så lenge.
Men tilbake til Riesling, her i Trondheim er vi så heldige å ha Calle Feght som lokal Rieslingambassadør, så akkurat på denne bølgen var jeg nok «early adopter», i alle fall har det vært en av hvitvinstypene jeg har kommet tilbake til jevnlig de siste ti årene eller deromkring.
Dagens utvalg er en Ingvild ga 6 (av 6) og en bag-in-box som fikk 4.
Keller Riesling Von der Fels Trocken
Farge: Lys strågul
Nese: Sitron og gule plommer, petroleum og stikkelsbærkart. Petroleumen utvikler seg mot skifer etter en stund i glasset.
Smak: Salt og sitron. Plommer og grapefrukt. Skifer et sted midt i munnen. Mer salt på ettersmaken.
Munnfølelse: Mineralitet, ganske fyldig og ganske intens.
Kommentar: Skal vinen smake salt? For det gjør den. Og jeg liker det. Skulle jeg utsette noe på denne er det at jeg kunne ønsket meg litt mer omph i fruktsmaken for å balansere saltet og syrligheten.
Rocky Riesling
Farge: Lys strågul, en anelse gråere enn Keller’en
Nese: Pæresaftis og gråstein. Litt Haribo aprikoser.
Smak: Pæresaftis, sitron og et hint av dill (!?) på ettersmaken.
Munnfølelse: Slankere, men relativt intens.
Kommentar: Litt mye sitron, ikke nok av andre ting til å balansere smaken. Men helt ok til BiB til 260 for 2 liter å være.
Det er klasseforskjell på disse to, men i og med at den beste koster nesten like mye per flaske som den andre koster per to liter er det nesten beroligende.