Waco: Trøbbel på Balcones. Styret og Charles Tate (president og sjefsdestillatør) er ikke helt enige, og Tate har etter sigende kommet med trusler mot styreleder Greg Allan og også hintet om at han heller ser at destilleriet brenner ned til grunnen enn at noen andre får drive det, styret har derfor bedt om «restraining order» («besøksforbud» høres feil ut i denne sammenhengen, men det er vel det norske begrepet) mot Tate. Les mer hos Wacotrib.com.
Japan: Whisky Saga har vært i Japan og det kan være lurt å følge med for det kommer utvilsomt fler artikler derfra framover. Jeg har ingen umiddelbare planer om å besøke Japan, men den dagen jeg får muligheten skal jeg definitivt lese «Japan – Survival guide for the whisky drinker» først.
Islay: Noe av det morsomste med whisky er uforutsigbarheten. Det er riktignok begrenset «morsomt» når du har tatt sjansen på en 1500-kronersflaske fordi du «burde» like den og det viser seg at du ikke gjør det (interessant? Ja. Morsomt? Neppe), men det er tilsvarende gledelig når du smaker noe du virkelig ikke burde like og som viser seg å være godt. Billy Abbott hadde nettopp en sånn opplevelse med en Bruichladdichtapning, og hans historie rundt det er verdt å få med seg.
The interwebz: Ardbeg Supernova mk II er på vei, og en del bloggere har mottatt miniatyrer. Dette pleier å forårsake en panisk budrunde fra samlere, og noen bloggere er naturlig nok gått lei. Les f.eks. om saken hos Malt and Oak.
Tasmania: Master of Malt har startet en serie artikler om Tasmansk whisky, her er første kapittel.
Åbro er et gammel familieeid bryggeri i Vimmerby, Småland men aner tilbake til 1856. Det er mer eller mindre utelukkende lager og pilsner det går i på ølfronten. I tillegg lager de også søt cider (Rekorderlig).
Kung er en standard lager som spiller på enkel design og lett gjenkjennelighet. Noe rett må de ha gjort da de er det åttende mest solgte ølet på Systembolaget i 2013.
Farge: Lys strågul.
Nese: Lett sitrusaktig maltkarakter.
Smak: Syrlig og frisk. Lett kornkarakter og hint av sitrus og knekkebrød.
Konklusjon: Lite av alt, men ingen unoter å sette fingeren på. Så ikke dårlig, bare veldig, veldig kjedelig.
Nese: Vanilje, bakte epler og lett røykpreg. Vann gjør eplene syrligere og tilføyer vokspreg, salt, skifer og litt tang. Bål i fjæra og malt.
Smak: Røkt kjøtt, vanilje, syrlig melon og røyk. Røyken blir tydeligere med vann, vokspreget malt og et hint av pepper.
Kommentar: En Port Ellen som i alle fall ikke gjør skamme på ryktet destilleriet har fått. Det er noe forstyrrende på smaken som gjør at jeg ikke vil karakterisere den som en fulltreffer, men noen dårlig whisky er det ikke, og den er kompleks nok til at jeg blir sittende og lete etter flere ord for å beskrive det jeg lukter og smaker lenge. Sannsynligvis en av de siste drammene jeg drikker fra destilleriet, med mindre flere samples finner veien til mitt glass, prisene på Port Ellen har blitt så latterlige at jeg ikke gidder tenke på det en gang. Nesten litt vemodig.
I likhet med 4,8%-utgaven er også denne tidligere brygget hos Åbro, men er nå i eie av Spendrups Bryggeri.
Innholdslisten er den samme som den svakere versjonen, pilsnermalt og humlene Hallertau og Spalter. Men litt sterkere øl skulle tilsi mer smak og fylde.
Farge: Lys gylden
Nese: Syrlig malt, epleskall og kullsyre.
Smak: Lett søtlig maltkarakter. Alkoholen gjør seg godt tilkjenne uten å dominere totalt. Grei fylde men litt manko på smaksfronten.
Konklusjon: Et stert og uinteressant øl. Fylden er ikke noe å si på men smaken er kjedelig og alkoholpreget.
Nese: Det lukter Ardbeg. Vel, ok, røykpreg, litt banan, tømmerhytte, litt lakk og bitter sjokolade. Med vann får jeg faktisk litt vokspreg på lukta, samt rosmarin eller noe sånt. Fortsatt mye røyk.
Smak: Lettrøkt tømmerhytte og mørk sjokolade. Kald stein på ettersmaken. Med vann får jeg fortsatt mest røyk, men også noe tropisk frukt og et hint av mentol. En viss bittersmak utvikler seg på ettersmaken, og jeg synes den var bedre uten vann.
Kommentar: For en peathead er dette selvsagt godt, men ikke akkurat verdt en tusenlapp flaska. Røyk for alle penga er greit, men «alle penga» kan være betraktelig mindre om man velger en annen tapning. Lukta er best med vann, smaken best uten. Jeg kommer nok til å drikke resten av min andel (jeg har delt flaska med noen andre entusiaster) uten.
Deschutes Brewery var tidlig ute blandt craft beer-bryggeriene i USA. Oppstaren var i 1988 i byen Bend i Oregon. Skal man tro på Wikipedia er de det 5. største craft beer-bryggeriet i USA, og det 12. største bryggeriet av dem alle.
Bryggeriet har sin egen gjærstamme som bærer visse likhetstrekk med Wyeast Laboratories, Inc. #1187 Ringwood Ale™. Ellers består brygget av maltsortene Pale, Carapils, Chocolate, Crystal og Wheat i tillegg til humlene Cascade, Bravo og Tettnang. Black Butte Porter var visstnok deres første øl og er i dag deres primærøl.
Farge: Svart
Nese: Sjokomalt, kaffe, lær og lakris.
Smak: Lett og tørr. Fylden kommer krypende med lakris, mild chilli, kaffe og melkesjokolade. Fylden tar aldri helt av men går over i en balansert og fruktig ettersmak,
Konklusjon: En rimelig skummelt lettdrikkelig men fortsatt ganske smaksrik porter.
For andre år på rad arrangeres det ølfestival i bakgården hos Captain Cook i Östersund. Årets er riktignok omdøpt til Captain Cook Craft Beer Festival, men fokuset er på Jämtland. 8 bryggerier er tilstede, hvorav ett er ikke-Jämtsk – Nya Carnegiebryggeriet, et helt nybygd bryggeri i Stockholm som Carlsberg og Brooklyn Brewery står bak i fellesskap.
Køen like etter åpning
Det var strålende solskinn i Östersund denne dagen og det ble raskt lang kø i kassa det ølbonger og glass skulle anskaffes. Hovedgrunnen var en veldig usamarbeidsvillig kortterminal som til stadighet mistet kontakten med GSM-nettet. Men med glass og bonger i hand (69 SEK per bong = en flaske/halvliter) var det bare å skride til verket.
Åre Bryggcompagni stilte med fire øl
Det ble raskt fullt i bakgården og en del andre trøndere hadde også funnet veien hit, deriblant Stjørdalsbryggeriet. Kontakter ble knyttet og kanskje har de tenkt på å slå seg inn på importørfronten også – hadde vært morsomt å se jämtlandsk øl i trønderske bar- og butikkhyller.
Ikke alle ølprodusenter sto bak et bordNya Carnegiebryggeriets Amber og JACK Session IPA
Like ved kassa sto det nest nyeste bryggeriet i forsamlingen, Nya Carnegiebryggeriet. De stilte med to øl som også var festivalens eneste fatøl. Amber (til venstre på bildet) en lett og grei øl som var litt overkarbonert for min smak, men det kan skyldes at jeg var blandt de første til å forsyne meg, slik at de ikke hadde fått til fininnstillingen. En litt røstet karakter trakk opp, men i det store og hele ett drikkeøl. J.A.C.K. Session IPA (til høyre på bildet) er en svært fruktig og litt søtlig IPA med lav alkoholstyrke (4,5%). Det hadde nesten litt preg av tropisk nektar med et lite men markant bitterpreg. Et hyggelig bekjentskap av et bryggeri som jeg gjerne ser i Norge (hører dere det Ringnes!).
I andre enden av bakgården sto den andre nykommeren, det 11. bryggeriet i Jämtland, som fikk lisens så sent som i juli måned. Ikke så mange hadde fått det med seg og de ringte selv til Captain Cook på torsdagen før festivalen for å høre om de kunne være med. Naturligvis fikk de det, og Ottsjö Brygghus kunne presentere seg for et takknemlig publikum (de behøvde ikke ta med seg en eneste flaske hjem igjen). Midaftonsbäcken er en lys ale (økologisk) som var veldig fersk og frisk på stilen. Et rent og pent drikkeøl som lover godt for framtidige øl fra Ottsjö.
På bordet hos Jämtlands Bryggeri var det i år mye mer trafikk enn i fjor. Dette kan naturlig nok ha noe med at i fjor var de andre bryggeriene såpass nye for de aller fleste at fokuset var på dem. I tillegg til et lite utvalg av sine standardøl hadde de med et lite eksperiment. En variant av deres Baltic Stout (Imperial) som hadde fått et opphold på et eks-whiskeyfat. Arbeidsnavnet var BaltEK Stout og eikefatet hadde tilført en hel del av den fylden jeg synes orginalen manglet. Om denne kommer på flaske er det Systembolaget neste for meg. Med lagring kanskje den også blir skikkelig heftig på smaken, da den hadde et veldig ferskt preg. En flaske Postiljon ble det også plass til herifra, en brown ale som har vært på markedet lenge. Herlig maltdrevet og fruktig. Et lite måltid i seg selv nesten.
Gode gamle Postiljon holder seg svært godtBaltEK Stout
ABC Gilda
Åre Bryggcompagni har den siste tiden erstattet ølene sine med en standardserie på tre øl som jeg hadde en smaking på tidligere i sommer. I tillegg stilte de med sin amerikanske pale ale, Gilda. De flaskene de serverte på festivalen var så ferske som de kunne bli da tappingen hadde blitt gjort to dager tidligere. At den var fersk kjente man. Her var det humle, sødme og også et lite hint av kjøtt. Et visst fjøsaktig preg som er å finne i mange svenske mikrobrygg var også tilstede.
Å ha mat i magen er viktig på en slik festival og som i fjor var utvalget pulled pork i burgerbrød. Skulle man ha noe annet måtte man inn på Captain Cook, men mat kunne man ikke ta med ut da de fryktet for tallerknene sine. Nøtter og snacks derimot sa de ikke noe på, men de burde ha hatt slikt lett tilgjengelig i bakgården også.
Klövsjö Gårdsbryggeri (KGB) stilte opp med mange øl i år også, men jeg rakk bare over to av deres Nirvana-øl. Nirvana Summer Ale var ganske typerikt ved å være frisk og fruktig, men den hadde fortsatt en ganske god fylde. Skummelt leskende var det også med hele 7% alkohol. Yellow Nirvana er en trippel som kunne by på det et lite fjørpreg sommerølet ikke hadde. En rik og fyldig øl der alkoholen bare blir litt i overkant. Skulle gjerne smakt det etter et år eller tres lagring.
God sommerVeien til Nirvana?
Et verdig punktum
Fra Bakgården i Revsund ble det bare til til en øl før både klokka og kroppen begynte å få nok. Black Orpheus er en oatmeal stout som var overraskende frisk og lettdrikkelig. Køl svart som en god stout skal være og med mengder av sjokomalt som ga søte smaker. Et svært godt punktum for årets festival for undertegnede.
Desverre fikk jeg ikke tid til å besøke hverken Räven & Skatan eller Jemtehed & Brande under årets festival, til det strakk ikke tiden til.
Festivalen ser ut til å være godt besøkt og arrangøren er fornøyd. Så vi satser på gjentagelse neste år.
Slottskällan er et varemerke opprinnelig lansert av den svenske importøren TOMP Beer Wine & Spirits AB. Ølet ble brygget hos Åbro Bryggeri på en oppskrift fra TOMP. I 2013 ble varemerket solgt til Spendrups-konsernet og bryggingen er mest sannsynlig flyttet til ett av Spendrups tre bryggerier.
Pilsnermalt og humlesortene Hallertau og Spalter er å finne i brygget som skal være en premium lager.
Farge: Svært lys gylden.
Nese: Lett, kjip maltsødme. Kullsyre.
Smak: Lett maltsødme, hint av frukt og søtningstoff.
Konklusjon: Ett lett, forglemmelig øl. Lettdrikkelig og passende for stort konsum.
Her om kvelden begynte jeg å se Den store ølreisen, den svenske tv-serien, som jeg har tatt opp med pvr. Før jeg satte på tv’en hadde jeg begynt å drikke rødvin. Det føltes jo umiddelbart helt feil, så jeg måtte finne fram en øl i stedet.
Farge: Lys rav, som en pils, men tåkete.
Nese: Friskt, lett fruktig (melon?) og litt metallisk.
Smak: Fruktig (banan og melon), lett bitterhet og lett metallisk. Bitter mandel.
Kommentar: Jeg kan ikke si wasabien er framtredende, men det er en saison med en twist. Likevel, en saison, og jeg kan nok drikke en del flasker av dette.
Ett av Austmanns nyeste øl (lansert på Vinmonopolet i juli) er en amerikansk amber. Det er da naturlig nok amerikanske humletyper som gir sitrus som er i bruk.
Farge: Uklar, ufiltrert mørk rav.
Nese: Appelsinmalt. Godt balansert sødme/sitrus. Litt maltsødme og eksotisk frukt i bakgrunnen.
Smak: Tørt anslag med et litt porteraktig innslag. Lett stil med litt sødme i bakgrunnen. Kornpreget er markant og går litt over mot kaffe og 99% sjokolade.
Konklusjon: Ingen typeriktig amber dette her. Godt er det likevel. Passende fylde, rimelig lang ettersmak og ikke alt for amerikansk i stilen.
